Den hellige Sithney (irsk: Setna; bret: Sezni, Sané, Zané; lat: Sidonius) ble ifølge tradisjonen født i 402 i provinsen Munster i Irland. Hans far het Ere og hans mor var Magna, som skal ha vært en søster av den hellige David av Wales (ca 520-601). Han hadde to brødre, de hellige Goban and Multeoc. Dette var på den hellige Patrick av Irlands (385-461) (Pádraig) tid. En versjon av hans legende sier at han ble en venn av Patrick, som introduserte ham for den hellige pave Celestin I (422-32), som vigslet ham til biskop. Deretter dro de to prelatene til Irland og bosatte seg der.
Sithney (Setna) ble tidlig en disippel av den hellige Senan av Scattery (ca 488-ca 544), noe som ikke er overraskende, ettersom hans onkel David og Senan var gode venner og nært knyttet til hverandre. Sithney var med Senan da sistnevnte slo seg ned på Inis Mor (Deer Island) ved munningen av elven Shannon.
En dag kom Sithney over en kvinne som vasket sitt barns tøy i kilden hvor alle i kommuniteten hentet sitt drikkevann. Dette ble for mye for hans tålmodighet og han ble rasende. Han stormet mot kvinnen, brukte et voldsomt språk og ønsket ulykke over henne og barnet. Hans medelev Liberius sluttet seg til ham. Kort etter forsvant barnet, og moren konkluderte med at han hadde falt utfor klippene og ned i sjøen, og hun mente dette skyldtes Sithneys forbannelse. Hun skyndte seg til Senan og anklaget Sithney og Liberius for å ha ønsket barnet ondt og dermed forårsaket hans død.
Senan ble svært sint på sine elever, og han ga Liberius, som den eldste av de to, ordre om å gå og gjøre bot på en klippe i sjøen, og han bød Sithney å ro ham ut til dette skjæret Setna, etterlate ham der og ikke returnere uten kroppen til barnet. Etter noen timer fant Sithney rakkerungen på stranden, hvor han lekte i dammene, og han tok straks gutten med til moren. Barnet hadde ikke falt utfor klippen, men gått seg bort, og kvinnen hadde trukket forhastede konklusjoner. Sithney fikk beskjed om å hente Liberius og ta den lærdom ikke å bruke voldsomt språk i fremtiden.
Sithney må ha dratt til den hellige Kieran av Saighir (d. ca 530), for vi finner ham som Kierans etterfølger som abbed, trolig da Kieran dro til Cornwall, men det kan ha vært bare midlertidig inntil den hellige Carthagus den eldre (d. ca 540) slo seg ned der som permanent geistlig overhode for innbyggerne i det gamle irske kongeriket Ossory (Osraige) i det som nå er grevskapet Laois (Queen’s County, Leix, Laoighis) i provinsen Leinster i det østlige Irland.
Det var mens Sithney tilhørte kommuniteten i Saighir at det skjedde en malerisk, om enn legendarisk episode. Han hadde dratt for å besøke den hellige Molua av Killaloe (554-608). De satt og snakket om himmelske spørsmål, og tiden fløy uten at de la merke til det, inntil Sithney fór opp med et utrop. Solen var i ferd med å gå ned, og han fryktet at han ikke ville komme seg til Saighir før det ble mørkt, og det ville være farlig å krysse elven Shannon i mørket. Da bøyde Molua sitt hode over sine hender og ba. Sithney satte av gårde, og solen gikk ikke ned før han nådde sitt kloster, en distanse på 25-30 kilometer. Denne historien hadde utviklet seg fra en ganske enkel hendelse, ettersom Sithney klarte å krysse Shannon før alt lyset var borte, og ettersom dette var midt på sommeren og dermed lenge lyst, kom han seg hjem uten uhell.
Slutten på Sithneys historie kommer til oss fra Bretagne. Da Carthagus overtok styret i Saighir, noe han hadde rett til som medlem av den erobrende familien fra Munster. Sithney måtte trekke seg tilbake, og trolig bedømte han det som tilrådelig å følge sin mester Kieran til Cornwall i Sørvest-England, hvor han grunnla kirken i Sithney. Deretter dro han over til Bretagne, og her kan man trolig stole på den bretonske biografien.
Lokal tradisjon forteller at Sithney (Sezni) i 477 gikk i land ved munningen av elven Quillimadec med sytti av sine disipler. Han slo seg først ned i Lerret på kysten i Kerlouan i Léon, på en høyde overfor en vakker liten bukt, hvor han bygde et oratorium (Pénity = botssted»). Dette stedet heter nå Peniti-san-Sezni. Deretter flyttet han til den andre siden av elven Kerbrezant og deretter til sin hovedgrunnleggelse Guic-Sezni, stedet for den nåværende kirken i Guissény. Der bygde han et kloster. Navnet Guissény kommer av bretonsk «gwik» (borg) og St. Sezni. Det er en forvanskning av navnet på det gamle sognet Ploesezny.
Tradisjonen forteller også at Sezni hadde en hellig ledsager ved navn Brevalarius (fr: Brévalaire), og de kastet lodd for å avgjøre hvem som skulle slå seg ned i Kerlouan. Loddet falt på Brevalarius, som ble skytshelgen for Kerlouan. Sezni sa da: «Jeg skal slå meg ned der hvor min hammer faller ned». Så kastet han den av all kraft i sørlig retning mot kysten, og den falt ned to kilometer unna, midt i en linåker som fortsatt sto i blomst. Dagen etter kunne man allerede høste inn linen! Dette er hvor han bygde kirken i Guissény.
I sitt kloster levde han ifølge forfatteren av den fabrikkerte biografien til sin død i 529, 127 år gammel. Bretonerne hevder at det skjedde så mange mirakler ved Seznis levninger, at det ble sendt en flåte med irske munker for å ta dem med seg til bispedømmet hvor han opprinnelig kom fra. Tradisjonen i sognet forteller at da munkene forsøkte å bortføre helgenens relikvier, ringte kirkeklokkene av seg selv. Innbyggerne forfulgte de irske munkene, som i sitt hastverk med å seile av sted, mistet en arm av helgenen på et jorde nær sjøen. Denne armen er bevart inntil i dag i kirken Guissény som en dyrebar relikvie.
Det finnes fortsatt en kult for ham i Guissény (tidligere) og en rekke andre steder i Bretagne. Han er skytshelgen for Plouzané i arrondissementet Brest i departementet Finistère og for stedet Camors i Morbihan. Statuene av ham i Bretagne viser ham kledd som biskop. Noen sier at grunnen til at bretonerne ikke hadde hans relikvier, var at han ikke døde i Armorica (Bretagne). I virkeligheten var han gravlagt i Kinsale i grevskapet Cork i Irland.
Han ga navn til Sithney i Cornwall (korn: Merthersydhni), 3 ½ kilometer nordvest for Helston, hvor William Worcestre (ca 1415-85) så hans grav. I fortegnelsen til biskop Stapeldon av Exeter (1310-18) kalles kirken i Sithney i Cornwall for Sanctus Siduinus, i fortegnelsen til biskop Bronescombe (1276) kalles den Sanctus Sidnius, i fortegnelsen til biskop Grandisson (1336) heter den S. Sydnyny, (1363) Ecclesia Sancti Sidnini, i fortegnelsen til biskop Brantyngham (1392) kalles den Sti. Sidenini og i fortegnelsen til biskop Stafford (1403) kalles den Sancti Sithnini.
|I de irske martyrologiene står to helgener ved navn Setna den 9. mars, men de tilhører en senere periode. En annen, trolig den Setna som var en disippel av Senan og Kieran, står den 10. mars. I Bretagne er hans fest den 19. september i missalet i Tréguier fra 1400-tallet, breviaret fra Léon (1516) og Albert Le Grand. I Sithney i Cornwall er hans fest den 4. august. 6. mars nevnes også som minnedag.
En bretonsk folkelig legende, som er en adapsjon av en fabel assosiert med Kieran av Saighir, forteller:
En dag avslørte Gud for Sithney at han skulle bli skytshelgen for jenter som søker en ektemann. Han ble så urolig at han ba om å bli fritatt for denne oppgaven, ettersom de ville påkalle ham for ektemenn dag og natt og aldri gi ham et øyeblikks fred. Han ble da bedt om å se etter gale hunder i stedet. Han svarte: «Jeg vil heller ha gale hunder enn kvinner når som helst».
Fra den dagen har han vært skytshelgen for gale hunder og mot rabies. Syke og gale hunder blitt tatt med for å drikke vannet i St. Seznis kilde.
Det finnes ingen biografi om Sithney, men hans levnetsløp kan utledes fra biografien om Senan av Iniscathy. En biografi ble skrevet om Sithney (under navnet Sezni) av hagiografen p. Albert Le Grand OP (1599-1641) i Vie des Saints de la Bretagne Armorique (1636), og en bretonsk oversettelse ble utgitt i 1848 som Buez Sant Sezny. Denne biografien er imidlertid adaptert fra biografien om den hellige Piran av John av Tynemouth. Der hvor John av Tynemouth har skrevet Geranus for Kieranus, det vil si Kieran av Clonmacnois, har adapteren fulgt ham blindt, derfor kan man ikke ha noen tiltro til denne biografien. Albert den Store var en dominikaner i Morlaix som på 1600-tallet samlet og kompletterte tradisjonen som angikk alle de hellige som ble æret i sognene i Bretagne. Dette gjorde han for å berike sine prekener og gjenopplive kulten for de hellige i samsvar med gjennomføringen av bestemmelsene fra konsilet i Trient.
Sithneys læremester Senan æres også i Bretagne, og Albert le Grand gjengir hans biografi og sier at han var sønn av Hercan og Cogella. Han oppgir Ernut og Wingella som Seznis foreldre. De virkelige navnene til Senans foreldre var Ercan og Coemgella ifølge den metriske biografien, men, Gerrgenn og Coemgell ifølge den irske biografien. Far til Kieran eller Piran hos John av Tynemouth er Domuel, og hans mor er Wingella. Det er muligens på grunn av Sithneys korte periode som abbed av Saighir at feiltakelsen oppsto og Kierans biografi ble tilskrevet ham.
Det finnes flere helgener ved navn Setna i de irske kalenderne. En i Killany i Louth er en distinkt person, men det er ikke så sikkert at Setna, disippel av Senan, ikke var den døvstumme gutten som var satt til å gjete kyr på Slievebloom, som den hellige Kolumba av Tir-da-glas så, syntes synd på og velsignet, slik at han gjenvant hørselen og taleevnen, og ikke bare det, han fikk også profetiens gave. Kolumba døde i 549. Vi kjenner ikke det nøyaktige tidspunktet da Kieran trakk seg tilbake fra Saighir, men det var rundt 500. Senan av Iniscathy døde i 554. Den hellige Molua, Setnas venn, døde i 608.
I et manuskript i Bodleian Library finnes en poetisk dialog mellom de hellige Findchu og Setna, hvor sistnevnte forutsier alle katastrofene som skal hjemsøke. Den kan ikke ha blitt skrevet før 1350, for den gjengir temmelig korrekt hendelsene i irsk historie frem til da, men etter det tidspunktet blir den håpløst feilaktig.
Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, Baring-Gould (7), KIR, Patron Saints SQPN, celt-saints, en.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, infobretagne.com, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. januar 2012