Den salige Veronika Antal (ro: Veronica) ble født den 7. desember 1935 i landsbyen Nisiporeşti (som da het Zapodia) i kommunen Boteşti i fylket (județ) Neamţ i regionen Moldova i Romania. Hun var den eldste av fire barn av de fattige romersk-katolske bøndene Gheorghe og Iova Antal. I motsetning til resten av landet er to tredeler av befolkningen i dette området romersk-katolske, mens bare en tredel er rumensk-ortodokse. Hun ble i henhold til skikken døpt dagen etter i det lokale sognet i Hălăuceşti i bispedømmet Iaşi av den italienske misjonæren p. Felix Rafaelli OFMConv. Hennes foreldre ga henne navnet Veronika til ære for en av farens søstre som døde i ung alder.
Hennes foreldre brukte mye tid til å arbeide på markene, så hennes bestemor Zarafina var den som oppdro henne og underviste henne i troen. Allerede i barndommen manifesterte hun sin sterke tro og sin store hengivenhet til Jomfru Maria. Ifølge vitneforklaringene til slektninger og andre som kjente henne da hun var barn, beskrives Veronika som en person med robust fysisk helse, sosial, from og intelligent. Hun pleide å leke med andre barn i landsbyen, men hun glemte aldri å bli med foreldrene og bestemoren til de religiøse feiringene i den vakre lille kirken i Nisiporeşti.
Hun gikk på skolen i sin hjemby fra hun var syv år gammel, og der lærte hun å lese og skrive og regne, og oppdaget litteraturens, historiens og geografiens verden. Hun oppnådde gode karakterer før hun sluttet på skolen etter fire år for å hjelpe sine foreldre i arbeidet på markene. Hun begynte også å bli mer involvert i dagliglivet i hjemmet, hjalp sin mor med husholdningsoppgaver, lærte å spinne ull og lage tradisjonelle klær. Det virker ikke å ha vært noe ekstraordinært så langt i hennes liv.
Da hun var seksten år gammel, sluttet hun seg til kirkekoret i Nisiporeşti, og samtidig ble hun medlem av Militia Immaculatae («Den uplettedes hær»), som var grunnlagt i 1917 av den hellige Maximilian Maria Kolbe OFMConv (1894-1941). Der var flere fransiskanere medlemmer, blant dem p. Iosif Petru Mari OFMConv, som var født i samme landsby som Veronika.
På denne tiden begynte Veronika å vise en lengsel etter å gå i kloster i Hălăuceşti hos De fransiskanske misjonssøstrene av Assisi, og hun ønsket også å hjelpe barn. Men dette var i landets kommunistiske periode (mars 1945 -desember 1989), og ettersom de kommunistiske myndighetene i Romania hadde stengt alle klostre i landet og forbudt alle katolske religiøse ordener, kunne hun ikke virkeliggjør denne drømmen. Etter anbefaling fra sin åndelige veileder Alois Donea ble Veronika medlem av fransiskanernes tredjeorden samtidig som hun avla privat kyskhetsløfte. Den fransiskanske tredjeordenen var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men den fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen», og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol med det offisielle navnet Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS.
For å kunne vie seg mer helhjertet til sitt åndelig liv, bygde hun seg en liten celle ved siden av sitt hjem, hvor hun pleide å trekke seg tilbake så ofte som mulig. Hun gikk aldri glipp av å gå til messen og motta kommunion. Hvis det ikke ble feiret messe i hennes landsby, ettersom kirken der var et anneks til den romersk-katolske kirken i Hălăuceşti, pleide hun å stå opp klokken fire om morgenen både sommer og vinter, og sammen med en gruppe venner gikk hun de åtte kilometerne til Hălăuceşti for å delta i morgenmessen og motta kommunionen (på denne tiden var det bare morgenmesser, spesielt fordi man måtte faste fra midnatt).
Veronika lot ofte sine venner få høre om hennes lengsel etter himmelen og hennes kall til hellighet, og hun tillot ikke noe å komme i veien for sitt mål. Ved siden av å gå i messen deltok Veronika også i timene med tilbedelse som ble holdt hver torsdag i kirken i Nisiporeşti. Hun pleide å be rosenkransen alltid når det var mulig, mens hun ba for Kirkens behov. Hun næret også sitt åndelige liv ved å lese åndelige bøker. Hun tilga straks dem som gjorde noen feil, og hun besøkte de syke og eldre som bodde alene, tok barna til utslitte mødre i armene og trøstet dem, lærte barn å be og forberedte dem for deres første kommunion. Ikke lenge før sin død begynte hun å lese om den hellige Maria Goretti (1890-1902), som var blitt helligkåret den 24. juni 1950, og hun betrodde senere til to venner at hun ville ha handlet som Goretti hvis hun hadde havnet i en slik situasjon.
Om kvelden lørdag den 23. august 1958 dro Veronika sammen med en gruppe venner til Hălăuceşti, hvor det skulle være konfirmasjon neste dag day. Dagen etter deltok hun i den høytidelige liturgien, hvor Mgr. Petru Pleşca (1905-77), ordinarius substitutus (1951-65) og senere biskop og progeneralvikar for bispedømmet Iaşi (1965-77), tildelte konfirmasjonens sakrament til en stor gruppe unge mennesker i sognet (men ikke til henne, som noen kilder feilaktig oppgir). En venn som var til stede under konfirmasjonen, sa at «Veronika virket blek og distrahert». Men ingenting tyder på at hun hadde en forutanelse av det som skulle skje.
Etter messen hjalp Veronika til med å rydde i sakristiet, og deretter gikk hun for å spise et måltid sammen med en av sine venner fra Hălăuceşti. Da det nærmet seg kvelden, ønsket hennes venner å gå hjem, men hun ba dem om å gå i forveien så ville hun følge dem senere. Etter en tid sa hun farvel til sin venn og begynte å gå mot Nisiporeşti. Hun satte sin lit til Gud, og med rosenkransen i hendene begynte hun med raske på den åtte kilometer lange hjemturen. Halvveis møtte hun den unge bonden Pavel Mocanu, som ble overveldet av lyst og begynte å følge etter henne. Han kom med uanstendige forslag, mens Veronika forsøkte å gå videre.
Da dro han henne ut på en kornåker nær kilden som ble kalt Vangheaua, og der begynte han å kjempe med henne i et forgjeves forsøk på å voldta henne. Men Veronika satte seg kraftig til motverge, også for å holde sitt løfte om kyskhet. Da han skjønte at han ikke ville få sin vilje med henne, tok han frem en kniv og stakk henne 42 ganger til hele hennes kropp var dekket av sår. Hun kollapset og døde. Det var den 24. august 1958 i Hălăuceşti, og hun var 22 år gammel. En versjon av historien sier at Pavel i sinne begynte å stikke Veronika før han løp sin vei. Han kom til stasjonen, full av blod, og ble sett av flere vitner. Senere dro morderen tilbake til åkeren, hvor han fant at Veronika ennå ikke var død, og av frykt trakk han kniven og stakk inntil hun var død.
Hennes foreldre ble bekymret over at hun ikke kom hjem og begynte å lete etter henne. Neste morgen, mandag den 25. august, var noen arbeidere fra landsbyen Nisiporeşti på vei til arbeid da de fant hennes lik midt på åkeren. Hun lå med ansiktet ned, full av blod, med rosenkransen i et fast grep i høyre hånd og med et kors av villmais på ryggen. Etter at politiet hadde kommet og de nødvendige undersøkelsene var foretatt, ble Veronika brakt hjem, hvor to leger fortok en obduksjon. Der ble det fastslått at hun fortsatt var jomfru. Nyheten om Veronikas død spredte seg straks både i hjemlandsbyen og de omliggende områdene. Da hennes begravelse ble feiret den 27. august, var kirken i Nisiporeşti overfylt.
Etter begravelsen, begynte folk å lure på hvem morderen var. Politiet fant ut at i tillegg til Pavel var det to andre unge menn som vendte hjem til Zapodia fra noen jenter i en landsby i nærheten av Hălăuceşti, Luncaşi. Men fordi vitnene på ikke fortalte at de hadde sett Mocanu full av blod, ble de to andre ansett som skyldige. Alle tre ble holdt i fengsel i syv måneder og ti dager, men takket være en onkel som arbeidet som sjef for fengselet i Bacău, ble Mocanu frikjent. Av de to andre ble en dømt til døden og en til 25 år i fengsel, men etter en anke ble de frikjent. Pavel Mocanu tilsto aldri offentlig at han hadde drept Veronika, men i 1961 slapp han ut av fengsel, og mordet ble erklært begått av ukjente gjerningsmenn.
Nesten femten år etter mordet på Veronika, da ugjerningen var i ferd med å bli foreldet, ble saken gjenåpnet på spektakulært vis da et nøkkelvitne dukket opp. Elena Carp, en gammel kvinne fra Mogoşeşti-Siret, var på åkeren den 24. august 1958 og så alt. Hun hørte at Veronica gråt: «Hold opp, Mocanu». Men hun var morderens tante og ble bestukket av ham med 10 000 lei, som var en formue på den tiden. Hun holdt munn inntil hun lå for døden, da ville ikke samvittigheten gi henne fred. En politimann tilkalte presten og hun bekjente sannheten før hun umiddelbart etterpå døde. En ny rettssak ble holdt i Neamţ, hvor Mocanu endelig ble dømt til tolv års fengsel, hvorav han sonet åtte.
Helt fra hennes død snakket folket i Nisiporeşti og Hălăuceşti om Veronika som en helgen, og hennes ry spredte seg også til de andre landsbyene. Alle sa: «Hun levde som en helgen og døde som en helgen». Flere mintes henne død hver 24. august. De gikk i valfart i hennes siste fotspor fra sognekirken i Hălăuceşti til stedet hvor hun ble myrdet, før de avsluttet feiringen med messe. Vannet i kilden Vangheaua anses fortsatt for å være helbredende. Hun ble kjent som «Romanias Maria Goretti» på grunn av måten hun døde på.
Oppklaringen av denne kompliserte saken hjemsøkte presten Anton Demeter, som nå i mange år har levd som pensjonist på et fransiskansk institutt i Roma. Han var den første som trodde på Veronikas hellighet og offer. Han var prest i det romersk-katolske sognet Barticeşti i nærheten av Nisiporeşti, og i 1980 prøvde han å dokumentere livet til den unge kvinnen som foretrakk å ofre seg til Kristus fremfor å miste sin kyskhet. Han begynte å samle inn et stort antall vitnesbyrd fra ulike troende i Nisiporeşti om Veronika Antal, og så ble ideen om å erklære henne hellig født. Saken ble overtatt av sognepresten i Nisiporeşti, Damian Pătraşcu. Han hadde studert i ti år i Italia og tok blant annet et kurs for postulatorer, det vil si de som håndterer helligkåringssaker. Den 26. juni 2003 sendte han til Vatikanet en anmodning om helligkåring av Veronika Antal.
Helligkåringskongregasjonen ga straks sitt samtykke, og den 10. juli 2003 utstedte de det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis). Det betydde at hennes saligkåringsprosess var åpnet, noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 25. november 2003 i bispedømmet Iași med en høytidelig messe i kirken Marias opptakelse i himmelen i byen Nisiporeşti i fylket Neamț, feiret av biskop Petru Gherghel (f. 1940) av Iași (1990- ) sammen med førti prester. Informativprosessen ble avsluttet den 12. november 2006. Dokumentene som ble samlet i denne perioden, inkludert 227 skriftlige vitnesbyrd samlet inn av p. Anton Demeter i 1994, ble forseglet i esker og sendt til kongregasjonen i Vatikanet, som den 24. mai 2008 utstedte dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen.
For å saligkåre martyrer er det ikke nødvendig med noe mirakel, og den 26. januar 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga henne tittelen Venerabilis («Ærverdig») og åpnet for en snarlig saligkåring. Det offisielle uttrykket for denne kategorien martyrer er at de døde in defensum castitatis («i forsvar av kyskheten»).
Hun ble saligkåret den 22. september 2018 i kirken Adormirea Maicii Domnului (Jomfru Marias opptakelse i himmelen) i landsbyen Nisiporeşti i kommunen Boteşti i fylket Neamţ i regionen Moldova i Romania. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens nye prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Hennes minnedag er dødsdagen 24. august.
Andre katolske martyrer i forsvar for kyskheten er den hellige Maria Goretti (1890-1902), de salige Karolina Kozka (1898-1914), Albertina Berkenbrock (1919-31), Antonia Mesina (1919-35), Teresa Bracco (1924-44), Pierina Morosini (1931-57), Anuarita Nengapeta (1939-64) og Lindalva Justo de Oliveira (1953-93) og Anna Kolesárová (1928-1944).
Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, nominis.cef.fr, ofmconv.ro, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. september 2018