Den hellige Valburga av Heidenheim (~710-779)

Den hellige Valburga ble født rundt år 710 i Devonshire i Wessex i Sør-England. Det finnes en mengde former av hennes navn: Valborg, Walburg, Walburga, Waldburg, Walpurga, Wallpurgis, Walpurgis, Wilburga, Warpurg, Vaubourg, Wairurgis, Bugga, Gualburgis, Gauburge, Gaudurge, Waltpurde, Falbourg. Hun tilhørte en hellig familie og var datter av et hellig ektepar som tradisjonen kaller den hellige «Richard av Wessex» (feilaktig kalt konge) og den hellige Wunna. Hun hadde fem søsken, og hennes brødre var de hellige Winnibald (Wunibald) (f. 701) og Willibald (f. 700). Den hellige Bonifatius var også en slektning – etter tradisjonen moren Wunnas bror, og dermed Valburgas onkel.

Hennes far og to brødre dro rundt 720 på pilegrimsreise til apostelfyrstenes graver i Roma. Faren døde i Lucca i Toscana og er gravlagt der. Da ble den 11-årige Valburga sendt til dobbeltklosteret Wimborne (Winburn, Winbrunn) i Dorset (ved Bournemouth) for å få utdannelse ved klosterskolen – dette var praktisk talt den eneste måten en kvinne kunne få utdannelse på. Samtidig ga klosteret kvinnene en viss beskyttelse i en voldelig tid. Andre fromme forfattere skriver1 at hun ble med faren og brødrene på reisen og selv besøkte de hellige steder i Palestina. Dette er imidlertid ikke sannsynlig. Det strenge klosteret ble myndig ledet av den hellige abbedisse Tetta. Valburga ble tatt opp som nonne i Wimborne sammen med den hellige Lioba rundt 735, og skal en tid ha vært abbedisse for et benediktinerinnekloster i Essex.

Valburgas brødre ble med Bonifatius på hans misjonsreise til Tyskland, og senere sendte han bud på kvinner fra hjemlandet. Tetta sendte i 748 Lioba for å hjelpe Bonifatius, og hun opprettet et kloster i Bischofsheim ved elven Tauber (derfor også kalt Tauberbischofsheim), rundt tre mil sørvest for Würzburg. I 750 sendte Tetta Valburga og andre nonner til Liobas kloster. En av dem var trolig den unge nonnen Hugeburc [Hugebure, Huneberc], som senere skrev en biografi om Valburgas brødre Willibald og Winnibald. I Bischofsheim tilbrakte Valburga sine første to år i Tyskland og ble dyktig innen medisinen.

Med tre aks reddet hun et barn fra sultedøden. På vei til den syke datteren til en borgherre ble hun angrepet av hunder. Til de tjenerne som ilte til for å hjelpe henne, ropte hun at hun sto under Kristi beskyttelse, og deretter lot hundene henne være i fred.

Hennes brødre Willibald og Winnibald grunnla i 751/52 et benediktinsk dobbeltkloster i Heidenheim ved Hahnenkamm i Schwaben (dagens delstat Baden-Württemberg) rundt åtte mil øst for Stuttgart – det eneste kjente av sitt slag i Tyskland. Winnibald ble abbed for mannsklosteret, og han hentet søsteren dit for å bli abbedisse for kvinneklosteret. Willibald var på den tid biskop av Eichstätt i Bayern, halvveis mellom München og Nürnberg og ikke langt unna Heidenheim.

Etter Winnibalds død i 761 gjorde Willibald Valburga abbedisse for både nonne- og munkeklosteret. Her viste hun sitt fremragende organisasjonstalent og lærebegavelse, og i seksten år ledet hun begge klostrene. Det at en abbedisse hersket over både munker og nonner reflekterer det engelske mønsteret fra Wimborne og Whitby. Nonnene var vanligvis av høy byrd, mens munkene eller legbrødrene var der hovedsakelig for å sørge for deres livsopphold, så en kvinne som leder reflekterte bare deres høyere sosiale status.

Under Valburga ble dobbeltklosteret er åndelig og religiøst sentrum i Sør-Tyskland. Hun var et eksempel på hellighet med sin stillhet og sitt liv preget av botsøvelser, og allerede mens hun levde holdt folket henne for hellig. På grunn av at hun ikke hadde noen samtidig biograf, vet vi praktisk talt ingenting om hennes regjeringstid, men utkastet til det nye Martyrologium Romanum hevder at hun styrte optime; svært godt. Den 23. september 776 overførte Valburga og Willibald broren Winnibalds relikvier til Eichstätt og gravla dem i kirken Det hellige Kors der.

Også fra hennes tid som abbedisse fortelles det om mirakler. Disse historiene bevitner også at hun ikke var nonne med streng klausur, noe som heller ikke ville vært naturlig siden hennes oppdrag var misjon. En gang Valburga overvar vesper i munkenes kirke og hadde blitt værende en stund etterpå i bønn, nektet dørvokteren Goumeradus å la henne få med seg et lys på hjemveien, så hun måtte gå i mørket. Da hun kom hjem, hadde de andre nonnene spist, så hun måtte gå sulten til sengs. Da lyste på underbart vis et strålende lys opp hele nonnenes felles soverom, og det var synlig helt til morgenen i hele klosteret. En annen gang ble datteren til en rik mann i Hohentruhendingen som lå på dødsleiet, igjen frisk gjennom Valburgas bønner.

Valburga døde den 25. februar 779 (eller 790?) i Heidenheim. Hun ble først gravlagt i Heidenheim, men rundt 875 ble hennes relikvier overført til Eichstätt etter ordre fra biskop Otkar (Otgar, Otker, Ottokar) (858-81), og hun ble stedt til hvile ved siden av sin bror Winnibalds i kirken Det hellige Kors i utkanten av byen. I 893 overlot biskop Erkanbold (Erchanbald) noen relikvier av Valburga til nonnen Liubila, som hadde grunnlagt et kloster for benediktinernonner i Monheim. På veien til Monheim skjedde det flere helbredelsesmirakler, og dette fortsatte etter at relikviene var kommet frem. Etter opphevelsen av klosteret i 1542 i forbindelse med den lutherske reformasjonen gikk disse relikviene tapt. Biskop Johann Martin av Eyb erstattet i 1700 de tapte relikviene med en ny partikkel.

Etter overføringen av relikviene i 893 skrev benediktinermunken Wolfhard [Wolfhart] av Herrieden [Hafenried] fra 894 til 899 Valburgas underfulle biografi, Miracula Sanctae Walburgis, som er viet til biskop Erchanbald av Eichstätt (884-909). Wolfhard skrev senere også Historica carmina de Sancta Walburga. Hans biografi inneholder mer legender enn fakta, men den ble grunnlaget for alle senere biografier. Den ble fulgt opp av biskop Adelbold av Utrecht rundt 1008, og en ellers ukjent Medibardus (Medingaudus) skrev hennes biografi på vers (Prosam Wolfhardus, rhythmum fecit Medibardus). Også forfatteren av den biografien som bollandistene trykket som nummer to, er ukjent. Nonnene i St. Walburg i Eichstätt skrev også en biografi, og som allerede Wolfhard, la de til en liste over mirakler som hadde skjedd ved den hellige abbedissens grav (trykt i 1594). Valburgas bror Willibald skal ha skrevet en biografi om sin søster, men denne er det aldri funnet noen spor etter. Hun nevnes imidlertid mange ganger i biografien om hennes brødre Winnibald og Willibald.

Det opprinnelige klosteret ved Valburgas grav i Eichstätt ble drevet av kanonisser (korfruer), men det ble overdratt til benediktinernonner av biskop Heribert (1022-42), da klosteret St. Walburg ble grunnlagt i 1035, og i 1042 ble hennes relikvier overført til den nybygde klosterkirken. De ble bisatt i en steinkiste under høyalteret. I klosterkirken St. Walburg startet hun en ekstraordinær posthum karriere som mirakuløs helbreder. For fra en sprekk i den steinplaten som hennes grav står på og den metallplaten som omgir den, strømmet Walpurgisoljen ut, en gjennomsiktig, aromatisk væske. Den samles opp i et sølvbeger som er plassert under steinplaten for dette formålet og blir fylt på små glassflasker av benediktinernonnene som klosteret tilhører. Denne oljen hadde ry for å virke undergjørende, særlig på syke barn. Slike helgener ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»).

Fenomenet Walpurgisolje opptrer fortsatt, spesielt mellom 12. oktober, dagen for overføringen av hennes relikvier til dagens gravsted, til hennes dødsdag 25. februar. En kjemisk analyse har vist at væsken ikke inneholder annet enn ingrediensene i vann. Selv om dens opprinnelse trolig har naturlige årsaker, gjør det faktum at den kom i kontakt med den helliges relikvier at praksisen med å bruke den som en remedie mot legemlige og sjelelige plager kan rettferdiggjøres. I Eichstätt finnes det en fin samling av glassflasker fra 1500- til 1900-tallet som er brukt til Walpurgisolje. Biskop Philipp von Rathsamhausen (1306-22) forteller at han selv opplevde oljens helbredende kraft (quam gratiam curationis ipsi experti sumus), da han ved å bruke den ble helbredet fra en dødelig sykdom (ad excidium vitae devenimus).

Walpurgisoljen nevnes allerede før flyttingen av relikviene til den nye kirken, første gang så tidlig som sent på 800-tallet av Valburgas biograf Wolfhard av Herrieden.2, og det var den undergjørende oljen som førte til at hennes relikvier ble inspisert i 893 av biskop Erkanbold. Relikvier av henne ble spredt vidt omkring, ad diversas per totum Francorum regnum provincias, skriver Wolfhard. noen til Rhinland og andre steder i Tyskland, noen til Flandern og andre til Frankrike. En arm befinner seg i domkirken i Eichstätt og en større relikvie befinner seg i St. Peterskirche i München. Med relikviene spredte Valburgas kult seg Tyskland, Østerrike, Südtirol, Sveits Nederland, Belgia, Luxembourg, Øst- og Nord-Frankrike. Valburga ble en av de høyest ærede og mest folkekjære hellige. Kulten for Valburga nådde et høydepunkt på 1000-tallet under erkebiskop Anno II av Köln. Han brakte rundt 1069 Valburgas hodeskalle og reisestav til Berg (senere Walberberg), en bydel i Bornheim ved Bonn), og de befinner seg fortsatt i stedets sognekirke.

Særlig bidro benediktinerinneklosteret Monheim ved Köln og det berømte klosteret Furna ved byen Veurne (Furnes i Belgia) til å spre hennes kult i Europa og senere også til Amerika. Noen steder utviklet seg til store valfartssteder, som Walberberg (av Walpurgaberg) ved Bonn, Lamberg ved Cham i Bayern, Walburgisberg i Odenwald og utallige andre steder som Köln, Overath og Usch i Eifel. Et viktig sentrum var Attigny, hvor kong Karl den Enfoldige laget et skrin i sitt slottskapell og gjorde henne til skytshelgen for kongeriket.

Den nåværende kirken i Eichstätt som er viet til henne og inneholder hennes grav, er barokk og ble påbegynt av biskop Johann Christoph von Westerstetten i 1631 og fullført i 1706. I hennes grav befinner nå bare hennes brystbein seg. I Heidenheim forvanten kulten for Valburga da den lutherske religion ble innført med makt i 1528, men den vakre klosterkirken er bevart.

Den engelske Valburga fikk den merkelige skjebne å få en plass i tysk folklore. Hun ble kalt «Befordreren av markens grøde», og hennes navn ble assosiert med Vårfesten, en gammel germansk fruktbarhetsfest med hedensk opprinnelse. Natten til 1. mai (hennes translasjonsfest) ble den ekstatisk feiret med ild og vill dans. Det var da underlige krefter rørte på seg. Det var heksesabbat, med demoners hjelp sto besatte kvinner i kontakt med selveste djevelen, og de red jublende på sopelimen under månen til det 1142 m høye fjellet Bloksberg i Hartz. Kristendommen søkte en forklaring og gjorde festen til en besvergelsesnatt mot middelalderens spøkelser. Med bønn, ild og fyrverkeri gikk de kristne løs på de gamle offerplasser. Walpurgisnacht er senere blitt verdenskjent gjennom Wagners musikk.3

Walpurgiskraut (Hypericum) er en bregne som vokser på enger og tørre gresshøyder. Den legges ved siden av melkekanner og skal forhindre forheksing av melken og sørge for rik fløte. Når den gis til kveget sammen med brød, øker deres fruktbarhet.

Valburgas minnedag er dødsdagen 25. februar, som feires som høytid i Eichstätt. For bispedømmet Eichstätt forordnet biskop Johannes Antonius II von Freyberg-Hopferau (1736-57) fire fester: 25. februar (dødsdagen), 1. mai (helligkåringen), 4. august og 4. oktober. Hennes translasjonsfester er 12. oktober i Eichstätt og 24. september i Zutphen. I Münster feires ankomsten av hennes relikvier den 4. august. I klosteret St. Walburga feirer man denne dagen Valburgas ankomst til Tyskland fra England (Adventus Sanctae Walburgis). Andre minnedager som nevnes av kilden Stadler, er 4. februar, 27. april og 21. september. I et martyrologium fra Salisbury trykt i London i 1526, fant bollandistene hennes navn under 4. februar.

Walpurgisnacht mellom 30. april og 1. mai har innholdsmessig ingen kjent sammenheng med Valburga, men mange overleveringer forteller om hennes helligkåring på en 1. mai av pave Hadrian II (867-72), og i England feires hun den 1. mai. Minnedagen for helligkåringen feires siste søndag i april som «Maifest», og de ni nettene før denne festen ble kalt Walpurgisnetter. Den egentlige helligkåringen skjedde imidlertid først da hennes relikvier ble skrinlagt og overført til Eichstätt. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Valburga blir fremstilt som abbedisse i svart benediktinerdrakt med krone og septer, stav og regelbok og oljeflaske. I hånden holder hun tre aks, fordi hun hadde reddet et barn fra sultedøden. Denne legenden kommer trolig fra assosiasjonen av hennes kult med den tidligere hedenske kulten for Moder Jord (Walborg). Hun avbildes også sammen med sine hellige brødre eller med sine hellige foreldre og i et familietre for kongene av England.

Hun er skytshelgen for bispedømmet Eichstätt; for Eichstätt og Weilburg i Tyskland; for Oudenarde, Furnes og Antwerpen i Belgia; for Groningen og Zutphen i Nederland; for jordmødre, håndverkere og bønder; for husdyr; mot hoste, øyenlidelser, hundebitt og hundegalskap; for markens grøde; mot hungersnød og uår.

Svenskene kaller sin store vårfest om kvelden den 30. april for «Valborgsafton» eller Valborgsmässafton». I gamle dager fantes det et eneste kapell i Sverige som var viet til Valborg. Hun fantes med i Linköping-tradisjonen, noe som vel er forklaringen på at hennes eneste kapell ble bygd i Hultarp utenfor Nässjö, som på den tiden hørte til Linköping stift. Ruinene finnes fortsatt og viser at kapellet var muromgitt, åtte meter bredt og dobbelt så langt. Noe annet sted fantes så vidt man vet ingen middelaldersk kult for Valburga. Hun kom dermed til å fremstå som nærmest en lokalhelgen i Nässjötrakten. At feiringen av Valborgsmässafton nå for tiden har antatt veldige og av og til voldsomme dimensjoner, har jo egentlig ingenting med helgenen å gjøre.

St. Valborgs kapell i Hultarp sto helt til danskene brente det i 1612. En krigsprest som hette Andreas Brodditius forsøkte å få det gjenoppbygd, men lyktes ikke. Etter 75 års kamp sto det klart at kapellet skulle forbli en ruin. I de bevarte dokumentene fines en landshøvdingsprotokoll fra 1669, som gjengir noen lokale tradisjoner om risikoen for å vanhellige St. Valborgs kapell. En overmodig mann ved navn Sten Rase skal ha kastet en stein inn i kapellet med ordene: «Jeg tør kaste på helligdommen». Han traff krusifikset slik at Kristusbildets høyre arm ble slått av. Han fikk da straks en alvorlig verk i sin egne høyre arm, fortelles det, og etter en tid råtnet den og falt av. En annen dristig mann saget opp en luke i klokkestøpulen og åpnet en kiosk, der han solgte øl og småsaker til folket på Valborgsmessemarkedet. Dette tiltaket ga ham en alvorlig svette og verk slik at han måtte ligge til sengs i tolv år.

Nässjö hjembygdsforening har tatt vare på tradisjonene. I 1940 reiste man på kirkeplassen en korsmerket minnestein med inskripsjonen: Her sto St. Valborgs kapell som ble brent ned under Kalmarkrigen i 1612». På en stein ved siden av kan man lese: «Hultarpa marknad hölls här den 1. mai under medeltiden». På en annen plass i nærheten ble det reist et nytt St. Valborgs kapell i 1948.