Den hellige Winnibald (Wunibald, Winebald, Wynbald, Wynnebald, lat: Winebaldus) ble født rundt år 701 i Wessex i Sør-England. Han tilhørte en hellig familie, sønn av et hellig ektepar som tradisjonen kaller de hellige «Richard av Wessex» (feilaktig kalt konge) og Wunna, og bror av de hellige Willibald av Eichstätt og Valburga. Den hellige Bonifatius var en slektning av Wunna.
Rundt år 720 dro Winnibald sammen med sin far og sin bror og andre angelsaksiske adelsmenn fra Hampshire på en pilegrimstur til apostelgravene i Roma. Imidlertid ble Richard syk og døde i Lucca, hvor han ble gravlagt i kirken St. Frigidian. De andre ble også febersyke av det uvante klimaet. Winnibald ble igjen i Roma, siden han helt fra barndommen hadde vært svakelig og ikke var sterk nok til å fortsette pilegrimsreisen, mens broren Willibald fortsatte til Det hellige Land.
Winnibald studerte i syv år i Roma og ble munk i et kloster før han i 727 vendte tilbake til England, men to ganger kom han tilbake til Roma som pilegrim sammen med venner, siste gang i 737/38. Da var hans slektning Bonifatius også i byen på sitt tredje besøk der, og han overtalte Winnibald og noen ledsagere til å komme til Tyskland. Den 30. november 740 kom Winnibald til Thüringen, hvor Bonifatius viet ham til prest i Sülzenbrücken ved Arnstadt i Thüringen og sendte ham som misjonær til Thüringen og Bayern. Det var vanskelig arbeid, og til tross for sin dårlige helse overtok Winnibald ansvaret for syv kirker med hovedkvarter i Sülzenbrücken nær Erfurt.
Fra 744 virket Winnibald i Oberpfalz med støtte fra hertug Odilo av Bayern, og fra 747 virket han som sjelesørger i Mainz. Han deltok på Consilium Germanicum den 21. april 744 (742?), var til stede på synoden i Liptine den 1. mars 745 (743?), underskrev Pipins donasjon til Fulda i 753, sluttet seg til Ligaen av Attigny i 762 og skrev under testamentet til biskop Remigius av Strasbourg.
I mellomtiden hadde broren Willibald også kommet under Bonifatius' innflytelse, og fra 741 var han biskop av Eichstätt i Mittelfranken. Han ønsket å grunnlegge et dobbeltkloster etter mønster av Montecassino som en modell for fromhet og lærdom for de kristne kommunitetene i Tyskland, og han ba Winnibald og deres søster Valburga om å gjennomføre dette.
Winnibald dro i 751/52 til Heidenheim i Württemberg, hvor han ryddet et vilt sted over en mineralkilde for trær og busker og bygde små celler for sine munker og seg selv. Senere bygde de et kloster og et separat etablissement for Valburga og hennes nonner. Winnibald innførte den hellige Benedikts regel i begge kommunitetene, og klosteret ble et viktig senter for utbredelse av regelen. Det var det eneste dobbeltklosteret blant grunnleggelsene i Tyskland på 700-tallet, utvilsomt basert på den angelsaksiske modellen. Selv ble Winnibald den første abbeden for mannsklosteret, mens Valburga ledet kvinneklosteret som abbedisse. Klosteret utviklet seg snart til et kultur- og misjonssentrum, ikke minst takket være Valburgas store karisma. Winnibald unnslapp så vidt et mordforsøk fra hedninger i nabolaget.
Abbed Winnibald led lenge av dårlig helse på grunn av en alvorlig reumatisk sykdom, og det hindret ham i å tilbringe sine siste dager på Montecassino, som han hadde håpet. I sine tre siste år var han invalid og med konstante smerter, og noen ganger kunne han ikke engang forlate sin celle for å delta i gudstjenesten med de andre munkene. Han døde i Heidenheim den 18. (19.?) desember 761, med begge søsknene til stede.
Valburga overtok ledelsen av både manns- og kvinneklosteret. Winnibalds biograf var nonnen Hugeburc [Hugebure, Huneberc], som også skrev ned Willibalds Hodoeporicon etter hans diktat. Winnibald ble gravlagt i kirken i Heidenheim, og det skjedde snart mange mirakler ved graven. Da biskop Willibald åpnet brorens grav seksten år senere, den 24. september 777, var hans legeme ennå like friskt. Det ble skrinlagt i nærvær av Willibald og Valburga.
Winnibalds relikvier kom rundt 870 til domkirken i Eichstätt. Hans gravmæle fra 1483 står i den tidligere klosterkirken i Heidenheim. Denne kirken ble overtatt av lutheranerne under reformasjonen. I 1968 ble Willibalds grav åpnet, men den ble funnet fullstendig tom. Det er ikke kjent om relikviene ble flyttet til et trygt sted eller om de ble ødelagt under reformasjonen, de finnes i alle fall ikke lenger.
Winnibalds minnedag er 18. desember. Han fremstilles som abbed med stav, og hans andre attributter en bok og murerskje, som viser til grunnleggelsen av Heidenheim. Noen ganger avbildes hammen med broren og faren.