Budskap til fredsdagen 1. januar 1999

Budskap fra hans hellighet, pave Johannes Paul II, til markeringen av verdens fredsdag 1. januar 1999

(Norsk oversettelse ved Oddvar Moi.

Respekt for menneskerettighetene er hemmeligheten for å oppnå sann fred

1. I min første encyklika, Redemptor Hominis, som ble utgitt for nesten 20 år siden, og skrevet til alle mennesker av god vilje, la jeg vekt på betydningen av å respektere menneskerettighetene. Freden blomstrer når disse rettighetene blir fullt ut respektert, men når de blir brutt, er resultater krig, som igjen fører til andre og enda mer alvorlige brudd på menneskerettighetene. 1

Dette temaet er av avgjørende betydning, og i begynnelsen av dette året, det siste før det store jubileet, ønsker jeg enda en gang å ta det opp med dere alle; med menn og kvinner over hele verden, med dere som er menneskers politiske ledere og religiøse veiledere, med dere som elsker fred og ønsker å trygge freden i hele verden.

Når jeg ser framover mot Verdens Fredsdag, vil jeg uttrykke min personlige overbevisning som jeg ønsker å dele med dere: Det legges et solid og varig fundament for fred når det ledende prinsipp er å fremme menneskenes verdighet, og når den overordnede forpliktelse er å søke det felles gode. Men når menneskerettighetene blir ignorert eller foraktet, og når jakten på personlig vinning på en urett måte overordnes det felles gode, da såes uunngåelig ustabilitet, opprør og vold

Respekt for menneskets verdighet er menneskehetens arv

2. Menneskets verdighet er en transcendent verdi, og er alltid blitt oppfattet slik av alle som oppriktig søker sannheten. Hele menneskehetens historie må tolkes i lyset av denne vissheten. Enhver person, skapt i Guds bilde (kfr. 1 Mos 1:26-28), og derfor i et grunnleggende forhold til Skaperen, står alltid i et forhold til andre som har samme verdighet. Å arbeide for enkeltmenneskers gode betyr derfor å fremme det felles gode, og det er her rettigheter og plikter møtes og gjensidig styrker hverandre.

Vår tids historie har på en tragisk måte vist oss faren ved å glemme sannheten om mennesket. Foran våre øyne har vi sett resultatene av ideologier som marxisme, nazisme og fascisme, og også falske myter om rasemessig overlegenhet, nasjonalisme og etnisk separatisme. Ikke mindre skadelig, om ikke så tydelig, er virkningene av en materialistisk forbruksentholdning, der opphøyelsen av individet og en selvisk tilfredsstillelse blir det ytterste mål i livet. Med et slikt selvisk utgangspunkt blir de negative virkningene for andre sett på som fullstendig irrelevante. Men her må det gjentas at ingen fornærmelse av menneskets verdighet kan ignoreres, uansett hva grunnen til den er, hvilken form den tar og hvor den skjer.

Menneskerettighetenes universalitet og udelelighet

3. Året 1998 har markert femtiårsjubileet for Menneskerettserklæringen. Erklæringen ble uttrykkelig knyttet til FNs charter, siden den oppstod i forbindelse med opprettelsen av FN. Som sitt grunnleggende premiss slår erklæringen fast at grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden er å anerkjenne den medfødte verdigheten til alle medlemmer av den menneskelige familie og at deres rettigheter er like og umistelige. 2 Alle påfølgende internasjonale dokumenter om menneskenes rettigheter gjentar denne sannheten; de erkjenner og bekrefter at menneskerettighetene utledes av menneskets iboende verdighet og verdi. 3

Menneskerettighetserklæringen er klar: Den anerkjenner rettighetene som den kunngjør, men den tildeler dem ikke, siden disse er iboende i mennesket og menneskets verdighet. Av den grunn kan ingen legitimt frata noen disse rettighetene, uansett hvem de er, siden det ville gjøre vold på deres natur. Alle mennesker, uten unntak, har samme verdighet. Av samme grunn gjelder disse rettighetene alle livsperioder og alle politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle situasjoner. Sammen former de en enhet som skal fremme alle sider av både den enkelte persons og samfunnets gode.

Menneskerettigheter har vanligvis blitt delt inn i to hovedkategorier; på den ene siden borgerlige og politiske rettigheter og på den andre siden sosiale og kulturelle rettigheter. Begge kategorier, om enn i forskjellig grad, blir garantert av internasjonale avtaler. Alle menneskerettighetene henger i virkeligheten nøye sammen, siden de er uttrykk for forskjellige aspekter av et enkelt subjekt, den menneskelige person. Et integrert fremme av alle menneskerettighetene er den sanne garantien for full respekt for hver enkelt rettighet.

Å beskytte menneskerettighetenes universalitet og udelelighet er nødvendig for å skape fred i samfunnet og for en omfattende utvikling av individer, folkeslag og nasjoner. Men å bekrefte rettighetenes universalitet og udelelighet betyr ikke å utelukke legitime kulturelle og politiske forskjeller i måten å gi uttrykk for individuelle rettigheter, så sant normene som er satt av Menneskerettighetserklæringen respekteres i hvert enkelt tilfelle.

Med disse grunnleggende forutsetningene tydelig i minne, ønsker jeg nå å peke på noen rettigheter som ser ut til å være spesielt utsatt for mer eller mindre åpne brudd i dag.

Retten til liv

4. Den første av disse er den grunnleggende retten til liv. Menneskelivet er hellig og ukrenkelig fra unnfangelse til naturlig død. «Du skal ikke slå i hjel» er det guddommelige budet som uttrykker en grense som det aldri er tillatelig å overskride. «Det direkte og overlagte drap av et uskyldig menneske er alltid dypt umoralsk.» 4

Retten til liv er ukrenkelig. Dette innebærer også et positivt valg; å velge livet. Utviklingen av denne typen kultur inkluderer alle livsomstendigheter og sikrer fremmet av menneskeverdet i enhver situasjon. Det er en kultur som virkelig forsvarer livet, garanterer den ufødte retten til å bli født, og beskytter også de nyfødte, spesielt jenter, fra å bli drept som spedbarn. På samme måte sikrer den de funksjonshemmede å kunne få utvikle sine ferdigheter fullt ut, og den sørger for en fullgod omsorg for de syke og eldre.

Den siste utviklingen innenfor genteknikk gir oss en ny og svært foruroligende utfordring. For at vitenskapelig arbeid på dette feltet skal kunne tjene mennesket, må det hele tiden følges tett av en omhyggelig etisk vurdering, som skal sørge for at tilstrekkelige juridiske bestemmelser beskytter menneskelivets integritet. Livet må aldri nedvurderes og stilles på linje med en ting.

Å velge livet betyr å forkaste enhver form for vold: Volden som følger med fattigdom og sult, som berører så mange mennesker; volden som følger med en militær konflikt, volden som følger med den kriminelle narkotika- og våpenhandelen; volden som følger med den meningsløse ødeleggelsen av naturen. 5 I enhver sammenheng må retten til liv fremmes og beskyttes med tilstrekkelige juridiske og politiske garantier, for ingen krenkelse av retten til liv, av verdigheten til én eneste enkeltperson, er noen gang uviktig.

Religiøs frihet er hjertet i Menneskerettighetene

5. Religionen gir uttrykk for menneskets dypeste lengsler, den former menneskers bilde av verden og den påvirker deres omgang med andre. Den gir svar på spørsmålet om hva livets sanne mening er, både for enkeltpersoner og for grupper av mennesker. Den religiøse friheten utgjør derfor selve hjertet i menneskerettighetene. Denne friheten innebærer også at enkeltmennesker må ha retten til å bytte religion, hvis deres samvittighet krever det. Menneskene er nødt til å følge sin samvittighet i alle situasjoner og kan ikke tvinges til å handle imot den. 6 Nettopp derfor kan ingen tvinges til å godta en bestemt religion, uansett omstendigheter og motiver.

Menneskerettighetserklæringen anerkjenner at retten til religiøs frihet inkluderer retten til å gi uttrykk for sin personlige tro, enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. 7 På tross av dette fins det fremdeles steder der retten til å samles til gudstjeneste er helt fraværende, eller er begrenset til bare én religion. Dette grove bruddet på en av menneskenes grunnleggende rettigheter er årsaken til stor lidelse for de troende. Når myndighetene gir én religion en spesiell status, må dette aldri gå på bekostning av de andre. Det er likevel allment kjent at det fins land der enkeltpersoner, familier eller hele folkegrupper blir diskriminert og marginalisert på grunn av sin religiøse tro.

Vi kan heller ikke stilltiende gå forbi et annet problem som er indirekte knyttet til religiøs frihet. Det skjer noen ganger at økende spenninger mellom folkegrupper med forskjellig religiøs overbevisning og kultur, fører til voldelig konflikt på grunn av de sterke følelsene som er involvert. Å ty til vold i religionens navn er en forvrengning av hva alle de store religionene lærer. Jeg gjentar her det som mange religiøse ledere ofte har sagt: Bruk av vold kan aldri forsvares ut fra religionen, heller ikke kan det noen gang lede til sann religiøs vekst.

Retten til å delta

6. Alle borgere har rett til å delta i samfunnets liv, og dette er en overbevisning som deles av de fleste i dag. Men denne retten er uten betydning hvis den demokratiske prosessen bryter sammen pga. korrupsjon og privilegier, som ikke bare hindrer lovmessig fordeling av makten, men også hindrer at folk har like fordeler av samfunnets goder og tjenester, som de alle har samme rett til. Til og med valg kan manipuleres for å sikre seieren til spesielle partier eller personer. Dette er en fornærmelse mot demokratiet og har alvorlige konsekvenser, fordi borgerne ikke bare har rett, men også plikt til å delta. Når de så hindres i å utøve sine rettigheter, mister de håpet om å spille en aktiv rolle og blir isteden passive og likegyldige. Utviklingen av et sunt demokrati blir da i praksis umulig.

I nyere tid har ulike virkemidler blitt tatt i bruk for å sikre rettferdige valg i stater som kjemper for å bevege seg fra totalitære til demokratiske samfunn. Uansett hvor nyttige og effektive slike tiltak kan være i en krisesituasjon, kan de ikke erstatte anstrengelsene for å skape en felles holdning hos landets borgere, der manipulering av den demokratiske prosess forkastes en gang for alle.

Nasjoner og folk har, som del av det internasjonale samfunn, rett til å ta del i avgjørelser som har stor betydning for deres eget liv. At enkelte økonomiske problemer har en svært teknisk karakter, gjør til at de ofte bare blir diskutert i en liten, indre krets av mennesker, noe som fører til at den politiske og økonomiske makten blir konsentrert til en liten gruppe regjeringer og interessegrupper. Ønsket om å oppnå gode resultater både nasjonalt og internasjonalt, krever, også på det økonomiske området, at alle folkeslag har rett til å ta del i avgjørelser som innvirker på deres liv.

En spesielt alvorlig form for diskriminering

7. En av de mest tragiske formene for diskriminering å nekte enkelte folkegrupper og nasjonale minoriteter selve retten til å eksistere. Dette gjøres ved å undertrykke dem eller brutalt tvinge dem til å flytte, eller ved å forsøke å svekke deres etniske identitet så kraftig at den ikke lenger er synlig. Kan vi tie i møtet med en slik forbrytelse mot menneskeheten? Ingen anstrengelse er for stor når det er snakk om å få en slutt på slike misbruk, som er et brudd på menneskets verdighet,

Et positivt tegn her er mange staters økende viljen til å gi uttrykk for sitt ansvar for å beskytte ofrene for slike forbrytelser og å forplikte seg til å hindre dem i å finne sted, er kommet i stand etter initiativ av fra diplomatisk konferanse i FN-regi. Denne godkjente konkret statuttene til den Internasjonale domstol (International Criminal Court), som skal ha som oppgave å avgjøre skyldspørsmål og straffe dem som er ansvarlige for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjon. Denne nye institusjonen, kan, om den bygges på et solid juridisk fundament, gradvis komme til å sikre en effektiv beskyttelse av menneskerettighetene over hele verden.

Retten til selvrealisering

8. Alle mennesker har medfødte evner som venter på å bli utviklet. Det som står på spill her er den enkelte persons fulle selvrealisering og en vellykket tilpasning til personens sosiale omgivelser. For at dette skal kunne skje er det nødvendig framfor alt å gi en tilfredsstillende utdannelse til dem som står ved starten av livet; hele deres framtid avhenger av dette.

Fra dette perspektivet er det bekymringsfullt å se at i noen av verdens fattigste områder blir utdannelsesmulighetene faktisk stadig dårligere, spesielt i grunnskolen. Dette kommer ofte av landenes økonomiske situasjon, som hindrer lærerne å få en skikkelig lønn. Andre steder fins det penger til prestisjeprosjekter og til videregående utdanning, men ikke til grunnskolene. Når utdanningsmulighetene er begrenset, spesielt for jentene, vil det med nødvendighet vokse fram diskriminerende strukturer som innvirker negativt på hele samfunnets utvikling. Verden kan snart bli oppdelt etter et nytt kriterium: På den ene siden vil man finne nasjoner og enkeltpersoner med en avansert teknologi, på den andre siden områder og personer med svært begrensede kunnskaper og evner. Det er lett å forstå at dette vil forsterke de allerede dramatiske, økonomiske ulikhetene som fins ikke bare mellom nasjoner, men også innenfor en nasjon. I utviklingsland må utdanning og yrkesopplæring gis første prioritet, men dette gjelder også utviklingsprogrammer i enkelte storbyområder og landdistrikter i mer utviklede land.

En annen fundamental rettighet - som er nødvendig for å oppnå en anstendig levestandard - er retten til arbeid. For hvordan kan mennesker ellers skaffe seg mat, klær, et hjem, helseomsorg og mange andre livsnødvendigheter? Mangelen på arbeid er likevel et alvorlig problem i dag; utallige mennesker i mange deler av verden befinner seg i dag i en ødeleggende arbeidsledighet. Det er et akutt behov for alle, og spesielt for dem som har politisk og økonomisk makt, at ethvert tiltak blir tatt i bruk for å løse denne vanskelige situasjonen. Kriseløsninger er nok nødvendige, men ikke nok, når det gjelder å løse arbeidsledighet, sykdom og andre lignende problemer som ligger utenfor enkeltpersoners kontroll. 8 Samtidig må det også gjøres anstrengelser for å sette de fattige i stand til å ta ansvar for sitt eget livsopphold og å kunne frigjøre seg fra nedverdigende hjelpeprogrammer.

Solidarisk global utvikling

9. Den raske utviklingen mot en globalisering av økonomien og finanssystemene viser også det presserende behovet for å fastsette hvem som er ansvarlig for å garantere det felles gode for hele verden og for å overvåke økonomiske og sosiale rettigheter. Det frie markedet kan ikke selv gjøre dette, fordi det er mange menneskelige behov som ikke har noen plass i markedet. «Det fins noe som tilhører mennesket fordi det er menneske, på grunn av dets enestående verdighet, også uavhengig av logikken i en rettferdig varehandel og rettsreglene som hører med til denne.» 9

Effektene av de siste økonomiske og finansielle krisene har hatt store konsekvenser for utallige mennesker, som er havnet i ekstrem fattigdom. Mange av disse hadde nettopp nådd leveforhold som tillot dem å se på framtiden med optimisme. Og så, uten at de selv kan klandres for det, har disse håpene blitt brutalt knust, med tragiske resultater for dem selv og deres barn. Så hvordan kan vi ignorere effektene av de økonomiske svingningene? Vi har et presserende behov for en ny visjon for solidarisk global utvikling, som inkluderer en helhetlig og bærekraftig utvikling av samfunnet, slik at alle mennesker kan få muligheten til å realisere sitt potensiale.

I denne sammenheng retter jeg en inntrengende appell til alle som har ansvar for økonomiske forhold på verdensnivå. Jeg ber dem om å gjøre et alvorlig forsøk på å løse det skremmende problemet med de fattige landenes gjeld. Verdensvide finansinstitusjoner har her satt i gang konkrete tiltak som fortjener anerkjennelse. Jeg ber alle som er involvert i disse problemene, spesielt de rikeste landene, om å gi den nødvendige støtten til dette initiativet slik at det kan lykkes. Et øyeblikkelig og energisk forsøk er nødvendig, mens vi nærmer oss år 2000, for å sikre oss at et størst mulig antall nasjoner vil få muligheten til å frigjøre seg fra den nåværende utålelige situasjonen. En dialog mellom de involverte institusjonene, kombinert med et ærlig ønske om å bli enige, er jeg sikker på vil lede til en tilfredsstillende og endelig løsning. På denne måten vil en varig utvikling bli mulig for de nasjonene som i dag har størst problemer, og årtusenskiftet som vi nå står foran, vil også for dem bli en tid med nytt håp.

Ansvar for miljøet

10. Arbeidet for å fremme menneskets verdighet er knyttet sammen med retten til et sunt miljø, siden denne retten framhever samspillet mellom individet og samfunnet. En samling av internasjonale, regionale og nasjonale normer for miljøet definerer nå gradvis innholdet i denne retten, men juridiske bestemmelser alene er ikke nok. Faren for alvorlig skade på land og sjø, på klimaet, floraen og faunaen, roper etter en grunnleggende forandring i det moderne samfunns forbrukerlivsstil, spesielt i de rike landene. Vi kan heller ikke undervurdere en annen risiko, selv om denne er mindre dramatisk: Nød kan tvinge mennesker som lever i fattigdom i landdistriktene, til å utnytte de små jordflekker de har utover deres bæreevne. Spesiell opplæring som skal lære disse menneskene å harmonisere jordbruket med jordens behov må oppmuntres.

Verdens framtid avhenger av om vi klarer å beskytte skaperverket, siden det fins et innfløkt avhengighetsforhold mellom mennesker og miljøet. Å plassere menneskenes velbefinnende i sentrum når det gjelder omsorgen for miljøet de lever i, er faktisk den beste måten å beskytte skaperverket, fordi dette i praksis stimulerer den enkeltes ansvar når det gjelder å ta vare på jordens ressurser og bruke disse fornuftig.

Retten til fred

11. På en måte sikrer arbeidet for fred respekten for alle de andre menneskerettighetene, siden et slikt arbeid oppmuntrer til å bygge opp et samfunn der maktstrukturer må vike plassen for samarbeidsstrukturer, med det felles gode for øye. Moderne historie viser tydelig at bruk av vold ikke klarer å løse politiske og sosiale problemer. Krig ødelegger, den bygger ikke opp; den svekker samfunnets moralske fundament og skaper splittelse og langvarige spenninger. Men på tross av dette forteller nyhetene stadig om krig og voldelige konflikter, og om talløse offer. Hvor ofte har ikke mine forgjengere og jeg selv ropt ut for å få slutt på disse redslene? Og jeg skal fortsette med det, helt til det blir forstått at krig er et nederlag for all sann menneskelighet. 10

Jeg takker Gud for at freden i noen området har blitt sikret. Æren for dette går til de modige politiske lederne som holdt fast ved forhandlingene selv om det så håpløst ut. Men på samme tid må vi fordømme massakrene som fortsatt finner sted i andre områder, samtidig med at hele folkegrupper jages fra sine hjem, og hus og avlinger blir ødelagt. Jeg tenker på alle disse talløse ofrene når jeg ber folkenes ledere og alle mennesker av god vilje om å hjelpe alle som er - spesielt i Afrika - er midt oppe i grusomme konflikter, noen ganger tilskyndet av ytre, økonomiske interesser, og bidra til å løse disse konfliktene. Et konkret skritt i denne retning er utvilsomt å få slutt på våpenhandelen til land som er i krig, og å støtte lederne for disse folkene til å velge dialog. Dette er en vei som er verdig menneskene, dette er veien til fred!

Jeg tenker med sorg på alle som vokser opp i krigssituasjoner, på dem som ikke vet om noen annet enn konflikt og krig. De som overlever en slik oppvekst vil bære med seg sårene etter sine forferdelige opplevelser så lenge de lever. Og hva skal vi si om barn som tvinges til å være aktivt med på krigshandlinger? Kan vi noen gang akseptere at liv som nettopp har begynt skal ødelegges på en slik måte? Barn som læres opp og ofte tvinges til å drepe, er nødt til å få alvorlige problemer når de senere skal finne seg til rette i et vanlig samfunn. Deres utdannelse har blitt avbrutt og deres mulighet til å få arbeid er sterkt redusert; for en forferdelig arv de bærer med seg! Barn trenger fred, og de har rett til å leve i fred.

Jeg vil i tillegg til disse barna også nevne barn som er ofre for landminer og andre våpen. På tross av de anstrengelser som allerede er gjort for å fjerne miner, er vi nå vitne til en utrolig og umenneskelig selvmotsigelse: På tross av en klart uttrykt vilje fra regjeringer og folk om å slutte å bruke slike forræderske våpen, blir det stadig lagt ut nye miner, til og med på steder der de tidligere hadde blitt ryddet bort.

Den massive og ukontrollerte spredningen av håndvåpen er også med og oppmuntrer til krig. Slike våpen ser ut til å spres fritt fra et krigsområde til et annet, og sammen med disse våpnene spres også volden. Myndighetene må iverksette nødvendige tiltak for å kontrollere produksjon, salg, import og eksport av disse dødsinstrumentene. Bare på denne måten vil det være mulig å få tilstrekkelig kontroll med den svært utbredte ulovlige våpenhandelen.

Det er alles ansvar å bygge en kultur preget av menneskerettighetene

12. Det er ikke mulig å diskutere dette temaet grundigere her. Jeg ønsker likevel å understreke at ingen menneskerettighet er trygg hvis vi ikke forplikter oss på å beskytte dem alle. Når bruddet på en viktig menneskerettighet blir akseptert uten reaksjon, risikerer vi at det samme skjer med alle de andre rettighetene. Det er derfor avgjørende at det fins en global holdning til menneskerettighetene og en alvorlig innsats for å forsvare dem. Bare hvis en holdning til menneskerettighetene, som respekterer ulike tradisjoner, blir en integrert del av menneskehetens moralske arv, vil det være mulig å gå framtiden i møte med trygghet og tillit.

For hvordan kan det bli krig hvis alle menneskerettighetene blir respektert? En fullstendig overholdelse av menneskerettighetene er den sikreste måten å etablere trygge forhold mellom nasjoner. En kultur som preges av menneskerettighetene, vil også bli preget av fred. Ethvert brudd på menneskerettighetene bærer med seg kimen til en ny konflikt. Min ærverdige forgjenger, Guds tjener Pius XII, spurte på slutten av den annen verdenskrig: «Hvis én nasjon ødelegges med makt, hvem vil da våge å love resten av verden sikkerhet og varig fred?» 11

Å fremme en positiv holdning til menneskerettighetene som når inn til samvittighetene, krever at alle gode krefter i et samfunn samarbeider. Her vil jeg spesielt nevne massemedias betydning, som er så viktig for å forme den offentlige mening og dermed også menneskenes oppførsel. På samme måte som massemedia holdes ansvarlige når menneskerettighetene brytes på grunn av deres voldsforherligelse, bør de også roses når deres budskap om gjensidig forståelse og fred fører til dialog og solidaritet.

En tid for avgjørelse, en tid for håp

13. Det nye årtusen nærmer seg, og dette fyller manges hjerter med håp om en mer rettferdig og solidarisk verden. Dette er en inspirasjon som kan og må bli virkelighet!

Det er på denne bakgrunn jeg skriver til dere, kjære brødre og søstre i Kristus, dere som i alle deler av verden tar Evangeliet som en modell for deres liv: Bli forkjempere for menneskers verdighet! Troen lærer oss at alle mennesker er blitt skapt i Guds bilde. Og selv når mennesker benekter dette faktum, står vår himmelske Fars kjærlighet fast; hans kjærlighet er uten grenser. Han sendte sin Sønn Jesus for å forløse alle mennesker, og gjenopprette hver persons fulle verdighet. 12 Hvordan kan vi utelukke noen fra vår omsorg når vi tenker på dette? Vi må lære oss å gjenkjenne Kristus i de fattigste og mest marginaliserte, de som Eukaristien forplikter oss til å tjene - Eukaristien som er Kristi legeme og blod gitt for oss. 13 Akkurat som i lignelsen om den rike mann, som ikke en gang har fått et navn, og den fattige Lasarus tydelig viser: «I den skrikende motsetningen mellom den ufølsomme rike mannen og den fattige som hadde behov for alt, er Gud på den fattiges side.» 14 På den siden må vi også være.

Det tredje og siste året med forberedelse til jubileet i år 2000 markeres med en åndelig pilegrimsreise til Faderens hus. Alle inviteres til å gå på den veien som fører til sann omvendelse, noe som innbefatter å forsake det onde og å gjøre et aktivt valg for det gode. Nå, rett før år 2000, er det vår plikt å fornye vår innsats for å beskytte verdigheten til de fattige og marginaliserte, og på en praktisk måte å beskytte rettighetene til dem som ikke har noen rettigheter. La oss heve stemmen på deres vegne, ved å fullt ut leve ut det oppdraget Jesus ga sine disipler! Dette er ånden i det nært forestående jubileet. 15

Jesus lærte oss å kalle Gud "Far", Abba, og slik viste han oss dybden i vårt forhold til ham. Hans kjærlighet til hvert menneske og til hele menneskeheten er uendelig og evig. Guds ord i profeten Jesajas bok uttrykker dette på en talende måte: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender.» (Jes 49:15-16)

La oss ta imot invitasjonen til å dele denne kjærligheten! For i den ligger hemmeligheten for å respektere hver kvinnes og hver manns rettigheter. Da vil vi være klar til å bygge freden sammen, helt fra starten av det nye tusenåret.

Fra Vatikanet, 8. desember 1998.

Noter

1: Kfr. Redemptor Hominis (4. mars 1979 (norsk oversettelse Menneskenes Frelser 1979)), 17.
2: Kfr. Menneskerettighetserklæringen, Innledning.
3: Kfr. først og fremst Wienerklæringen (25. juni 1993), Innledning, 2.
4: Johannes Paul II, Encyklikaen Evangelium Vitae (25. mars 1995 (norsk oversettelse 1996)), 57.
5: Kfr. ibid., 10.
6: Kfr. det Annet Vatikankonsil, Erklæringen om Religionsfriheten: Dignitatis Humanae (norsk oversettelse Om Religionsfriheten, 1967), 3.
7: Kfr. artikkel 18.
8: Kfr. Menneskerettighetserklæringen, Artikkel 25, 1.
9: Johannes Paul II, Encyklikaen Centesimus Annus (1. mai 1991), 34: AAS 83 (1991), 836.
10: Kfr. i denne forbindelse Den katolske kirkes katekisme, 2307-2317.
11: Budskap til en gruppe representanter fra USAs kongress (21. august 1945): Discorsi e Radiomessaggi di Sua Santità Pio XII, VII (1945-1946), 141.
12: Kfr. Johannes Paul II, Encyklikaen Redemptor Hominis (4. mars 1979), 13-14.
13: Kfr. Den katolske kirkes katekisme, 1397.
14: Johannes Paul II, Angelusbudskap, 27. september 1998, L'Osservatore Romano, 28.-29. september 1998, s. 5.
15: Kfr. Johannes Paul II, Apostolisk brev Tertio Millennio Adveniente (10. november 1994), 49-51: AAS 87 (1995), 35-36.