III. Bevaring av freden

Fred

2302. (1765) Idet Han minner om budet: "Du skal ikke slå i hjel" (Matt 5, 21), maner Herren til fred i hjertet og fordømmer morderisk sinne og hat som umoralsk.

Sinne er hevnlyst. "Å ønske hevn for den straffskyldiges ondskap er utillatelig"; men det er prisverdig å idømme en soning "til forbedring fra laster og opprettholdelse av rettferdighet".441 Dersom sinnet blir til et overlagt ønske om å drepe nesten eller såre ham alvorlig, står det i alvorlig motsetning til kjærligheten; dette er en dødssynd. Herren sier: "Enhver som blir arg på sin bror, skal svare for det for retten" (Matt 5, 22).

2303. (2094, 1933) Overlagt hat strider mot kjærligheten. Å hate nesten er en synd når man med overlegg vil ham ondt. Å hate nesten er en alvorlig synd når man med vilje ønsker at det skal gå ham alvorlig galt. "Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere; slik at dere kan bli barn av deres Far i himlene..." (Matt 5, 44-45).

2304. (1909, 1807) For at menneskets liv skal aktes og vokse, kreves det fred. Fred er ikke bare fravær av krig og begrenser seg ikke til likevekt mellom motstridende makter. Det kan ikke bli fred på jorden uten at de enkeltes eiendom sikres, uten fritt samkvem mellom mennesker, uten aktelse for den enkeltes og folkenes verdighet, uten aktiv handling i brorskap. Fred er "ordens rolighet".442 Den er rettferdighetens verk443 og kjærlighetens virkning.444

2305. (1468) Jordisk fred er bilde på og frukt av Kristi fred, den messianske "Fredsfyrsten" (Jes 9, 5). Ved sitt blod på korset "gjorde han fiendskapet til intet i sin egen person" (Ef 2, 16),445 Han forsonet menneskene med Gud og gjorde sin Kirke til sakrament for menneskeslektens enhet og dens forening med Gud. "Han er vår fred" (Ef 2, 14). Han sier: "Salige er de som skaper fred" (Matt 5, 9).

2306. (2267) De som avstår fra vold og blodsutgydelse, og som griper til midler som er tilgjengelige for de svakeste i forsvaret av menneskerettighetene, avlegger et vitnesbyrd om evangelisk kjærlighet, under forutsetning av at dette gjøres uten skade for andres og samfunnets rettigheter og plikter. De bekrefter på en lovlig måte hvor alvorlige fysiske og moralske risikoer voldsbruk fører med seg, med alt den innebærer av ødeleggelse og død.446

Unngå krig

2307. Det femte bud forbyr overlagt ødeleggelse av menneskeliv. På grunn av de onder og den urettferdighet all krig fører med seg, formaner Kirken enhver til å be og handle slik at Guds godhet forskåner oss for krigens gamle trelldom.447

2308. (2266) Hver enkelt borger og hver politisk leder har plikt til å arbeide for å unngå kriger.

Men "så lenge krigsfaren er til stede og det mangler en kompetent internasjonal myndighet som har midler til å sikre orden, lar det seg ikke gjøre å nekte regjeringene rett til selvforsvar, når først samtlige muligheter til en fredelig løsning er uttømt".448

2309. (2243, 1897) De strenge betingelser for rettmessig forsvar ved bruk av militærmakt må nøye overholdes. Alvoret i en slik beslutning setter strenge betingelser for at den skal være moralsk tillatelig. På én og samme tid må:

• den skade motstanderen påfører nasjonen eller en sammenslutning av nasjoner, være varig, alvorlig og viss;
• alle andre midler for å stoppe den ha vist seg å være ugjennomførlige eller virkningsløse;
• det foreligge reelle betingelser for å lykkes;
• våpenbruk ikke medføre større onder og alvorligere uorden enn det onde som skal ryddes av veien. Effekten av moderne ødeleggelsesmidler er tungtveiende i denne vurderingen.

Dette er de tradisjonelle elementer i det som kalles læren om den "rettferdige krig".

Avveiningen av disse betingelsene for moralsk tillatelighet må foretas med klokt skjønn av dem som har ansvaret for det felles beste.

2310. (2239, 1909) De offentlige myndigheter har i et slikt tilfelle rett til å pålegge borgerne de forpliktelser som er nødvendige for det nasjonale forsvar.

De som vier seg fedrelandets tjeneste i det militære, tjener folkenes trygghet og frihet. I fall de utøver sin tjeneste på rett måte, bidrar de virkelig til landets felles beste og bevaring av freden.449

2311. (1782, 1790) De offentlige myndigheter skal på rettferdig måte ta hensyn til dem som av samvittighetsgrunner nekter å bære våpen, samtidig som disse har plikt til å tjene det menneskelige fellesskap på andre måter.450

2312. Kirken lærer og menneskets fornuft tilsier at moralloven fortsatt står ved lag under væpnede konflikter. "Alt er ikke tillatt mellom de stridende parter, bare fordi en krig ulykkeligvis er brutt ut".451

2313. (2242) Ikke-stridende, sårede soldater og fanger skal respekteres og behandles på en human måte.

Handlinger som med overlegg strider mot folkeretten og dens allmenngyldige prinsipper, og de ordrer som befaler dem utført, er forbrytelser. Blind lydighet unnskylder ikke dem som adlyder dem. Slik må utryddelse av et folk, en nasjon eller en etnisk minoritet fordømmes som dødssynd. Man er moralsk forpliktet til å nekte ordre om å begå folkemord.

2314. "Enhver krigshandling som uten forskjell tar sikte på å ødelegge hele byer eller store områder med deres innbyggere, er en forbrytelse mot Gud og mennesker. Den skal fordømmes helt ubetinget".452 Det er en risiko ved moderne krigføring at den gir dem som sitter inne med vitenskapelige våpen, særlig atomvåpen og biologiske eller kjemiske våpen, anledning til å begå slike forbrytelser.

2315. Mange ser på stadig større opprustning som en paradoksal måte å få eventuelle motstandere til å avstå fra krig på. I den ser de det mest effektive middel til å sikre fred mellom nasjonene. Denne avskrekkingsmetoden kaller imidlertid på alvorlige moralske reservasjoner. Våpenkappløp sikrer ikke freden. I stedet for å fjerne årsakene til krig kan det komme til å forverre dem. Å anvende fantastiske summer på å fremstille stadig nye våpentyper stiller seg i veien for hjelp til folk som lider nød;453 det hindrer folkenes utvikling. Overopprustning forflerer årsakene til konflikt og øker risikoen for smitteeffekt.

2316. (1906) Våpenproduksjon og våpenhandel berører nasjonenes og det internasjonale samfunns ve og vel. Av den grunn har de offentlige myndigheter rett og plikt til å sette opp regler for dem. Å fremme sine egne private eller kollektive kortsiktige interesser kan ikke rettferdiggjøre tiltak som gir næring til vold og konflikter mellom nasjoner, og som dermed setter den internasjonale rettsorden i fare.

2317. (1938, 2538, 1941) Den urett, de uforholdsmessige ulikheter av økonomisk eller sosial art, den misunnelse, den mistro og det hovmot som rår grunnen mennesker og stater imellom, utgjør en stadig trussel mot freden og forårsaker kriger. Alt det som gjøres for å overvinne denne uorden, bidrar til å bygge fred og unngå krig:

Fordi menneskene er syndere, er det fare for krig, og det vil forbli slik inntil Kristi gjenkomst. Men i den monn menneskene er bundet sammen i kjærlighet og får makt over synden, blir vold også overvunnet inntil Skriften blir oppfylt: "De skal smi sine sverd om til plogjern og sine spyd til sigder. Et folk skal ikke løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig" (Jes 2, 4).454

Bilde

Bilde

Bilde