Den katolske kirkes katekisme

2. artikkel: Deltagelse i samfunnslivet

I. Myndighetene

1897. (2234) "Samfunnslivet ville mangle orden og fruktbarhet dersom det ikke fantes mennesker som på lovlig vis var blitt utstyrt med myndighet til å ta vare på samfunnets institusjoner og til å arbeide for det felles beste på en tilfredsstillende måte".134

"Myndighet" kaller vi det når enkeltpersoner eller institusjoner utsteder lover og forordninger for andre mennesker, og forventer å bli adlydt.

1898. Ethvert samfunn har behov for å bli styrt av en myndighet.135 Dette har sin grunn i menneskets natur. For å holde staten sammen er det nødvendig med myndighet. Den har til oppgave så langt det er mulig å sikre fellesskapets beste.

1899. (2235) Den myndighet den moralske orden krever, utgår fra Gud: "Enhver må underordne seg de myndigheter vi har over oss. For all myndighet har sin rot i Gud, og de styrende er innsatt av ham. Slik at den som setter seg opp mot myndighetene, gjør opprør mot den orden Gud har fastsatt. Og opprørere nedkaller straffen over seg selv" (Rom 13, 1-2).136

1900. (2238, 2240) Plikten til å adlyde innebærer at alle må vise myndighetene skyldig ære, akte dem, og i den monn de fortjener det, gi uttrykk for takknemlighet og velvilje overfor myndighetspersoner.

Fra den hellige pave Clemens av Romas penn har vi bevart Kirkens eldste bønn for statens myndigheter:137

Gi dem, Herre, sunnhet, fred, enighet og fasthet, slik at de på uklanderlig vis kan utøve den myndighet som du har gitt dem. For du, himmelske Herre, evige konge, gir menneskenes barn herlighet og ære og myndighet over det som er på jorden. Led du, Herre, deres sinn mot det som er godt og velbehagelig for deg, slik at de i fred og mildhet fromt utøver den myndighet som du har gitt dem og får del i din nåde.

1901. (2242) Selv om myndighetsutøvelse hører med til en orden som er fastlagt av Gud, bør "valget av regjerningsform og ledere overlates til borgernes frie beslutning".138

Ulike politiske styringsformer er moralsk sett tillatelige under den forutsetning at de bidrar til det rettmessige felles beste for det samfunn som velger dem. Styringsformer som er av en slik art at de strider mot naturloven, den offentlige orden og grunnleggende menneskerettigheter, kan ikke virke til det felles beste i de nasjoner hvor de har tvunget seg frem.

1902. (1930, 1951) En myndighet er ikke moralsk rettmessig i kraft av seg selv. Den skal ikke opptre tyrannisk, men virke til det felles gode "som en moralsk kraft som støtter seg til den enkeltes frihet og ansvarsbevissthet":139

Menneskelig lovgivning er lov bare i den monn den er i samsvar med sunn fornuft; av dette fremgår det at den er rettskraftig ut fra den evige lov. I den monn den avviker fra fornuften, må man erklære den for urettferdig, for den svarer ikke til begrepet lov; i stedet ville den snarere være en form for vold.140

1903. (2242) En myndighet er bare rettmessig dersom den søker vedkommende gruppes felles gode, og dersom den benytter seg av moralsk sett lovlige midler for å oppnå det. Dersom lederne skulle foreskrive urettferdige lover eller foreta seg noe som er i strid med den moralske orden, kan ikke slike tiltak være tvingende for samvittigheten. "I slike tilfeller opphører en myndighet å være det den er, og utarter til undertrykkelse".141

1904. "Det er å foretrekke at enhver myndighet oppveies av andre myndighetsorganer som holder den innenfor visse grenser. Det er dette som er "rettsstatsprinsippet" hvor det er loven som er den høyeste instans og ikke menneskers vilkårlighet".142

II. Det felles gode

1905. (801, 1881) I samsvar med menneskets natur som samfunnsvesen forholder den enkeltes vel seg til fellesskapets gode. Det felles gode kan bare bestemmes i forhold til enkeltmennesket:

Lev ikke for dere selv som eneboere - som om dere allerede var rettferdige. Nei, kom sammen og søk sammen det som gagner fellesskapet.143

1906. Ved felles gode forstår vi "summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å virkeliggjøre seg fullt ut både individuelt og kollektivt".144 Det felles gode angår alles liv. Det krever klokskap av hver enkelt, og enda mer av dem som utøver myndighet. Det innebærer tre vesentlige elementer:

1907. (1929, 2106) Først og fremst forutsetter det respekt for enkeltmennesket som sådan. I kraft av det felles beste er offentlige myndigheter forpliktet til å overholde grunnleggende og ufravikelige menneskerettigheter. Samfunnet skylder seg selv å la hver enkelt samfunnsborger leve ut sitt kall. Særlig består det felles gode i å legge forholdene til rette for å kunne leve ut de naturgitte friheter som er uunnværlige for at menneskets kall skal kunne fullbyrdes, særlig rett "til å handle i overensstemmelse med sin ærlige overbevisning, til å bli beskyttet i privatlivet og rett til rettmessig frihet, også i religiøse spørsmål".145

1908. (2441) For det annet krever fellesskapets gode at det finnes sosial velferd og en utvikling i selve gruppen. Utvikling er sammenfatningen av alle sosiale forpliktelser. Riktignok tilkommer det myndighetene å megle mellom ulike særinteresser, i fellesskapets navn. Men de skal gjøre tilgjenglig for hver enkelt det vedkommende har behov for for å kunne føre et menneskeverdig liv: mat, klær, helse, arbeid, utdannelse og kultur, tilstrekkelig informasjon, rett til å stifte familie146 osv.

1909. (2304, 2310) Det felles gode innebærer til sist fred, det vil si en varig og trygg rettferdig samfunnsorden. Dette forutsetter at myndighetene ved ærbare midler trygger sikkerheten for samfunnet og dets borgere. Dette er grunnlaget for retten til rettmessig personlig og kollektivt forsvar.

1910. (2244) Selv om ethvert menneskelig fellesskap har et felles gode som gjør det i stand til å gjenkjenne seg som sådant, er det det politiske fellesskap som utgjør det fullstendigste av dem. Staten er forpliktet til å forsvare og fremme det felles beste i det sivile samfunn, og likeens borgernes og de lavere samfunnsorganers beste.

1911. (2438) Menneskene er i stigende grad avhengige av hverandre. Dette avhengighetsforholdet omfatter litt etter hvert hele jorden. Enheten i den menneskelige familie, som samler i sitt skjød mennesker som har lik, naturgitt verdighet, forutsetter et felles allmenvel. Dette fremkaller organiseringen av et nasjonenes fellesskap som er i stand til å "ta sin del av ansvaret for å dekke menneskenes forskjellige behov: det gjelder levnetsmidler, helsestell, utdannelse og arbeide på det sosiale område. Men enkelte spesielle omstendigheter kan stille nye krav, så som den generelle nødvendighet av å støtte opp om utviklingslandene og hjelpe de flyktninger som er spredt over hele verden, i deres trengsler, eller også innvandrere og deres familer".147

1912. (1881) Det felles gode har alltid enkeltmenneskers fremskritt for øye: "Tingenes orden skal alltid underkastes menneskenes orden, og ikke omvendt".148 En slik orden er tuftet på sannhet, bygges i rettferdighet, gjøres levende ved kjærlighet.

III. Ansvar og samarbeid

1913. Samarbeid betyr at det enkelte menneske frivillig går inn i sosial utveksling. Det er nødvendig at alle bidrar til det felles gode, hver på sitt sted og i sin livsoppgave. Denne forpliktelsen er nedlagt i menneskets verdighet.

1914. (1734) Samarbeid består i første rekke i å ta seg av de områder en selv har fått personlig ansvar for: ved å ta seg av oppdragelsen av barna, ved god arbeidsmoral samarbeider mennesket for medmenneskers og samfunnets vel.149

1915. (2239) Samfunnets borgere bør så mye som mulig ta aktivt del i det offentlige liv. På hvilken måte dette skjer, kan variere fra land til land og fra kultur til kultur. "Den form for statsstyre som lar flest mulig borgere i sann frihet delta i det offentlige styre, fortjener anerkjennelse".150

1916. (1888, 2409) Deltagelse fra alle i oppbygningen av det felles gode medfører, som all etisk forpliktelse, en stadig omvendelse fra samfunnsmedlemmenes side. Bedrag og andre tvilsomme påfunn som enkelte benytter seg av for å snike seg unna lovens bestemmelser og ens samfunnsplikt, må sterkt fordømmes fordi de strider mot rettferdighetens krav. Det er viktig å fremme veksten i institusjoner som bedrer menneskets kår.151

1917. (1818) Det påligger dem som utøver myndighet, å styrke de verdier som vekker tillit hos gruppens medlemmer og ansporer dem til å tjene sine medmennesker. Samarbeid begynner med oppdragelse og kultur. "Vi kan med sikkerhet påstå at menneskehetens fremtid ligger i hendene på dem som kan gi kommende generasjoner noe å håpe på og leve for".152