Den katolske kirkes katekisme

Annet kapitel: Jeg tror på Jesus Kristus, Hans enbårne Sønn

Det Glade Budskap: Gud sendte sin Sønn

422. (385, 2763) "Men da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av loven, ja, for å gi oss en plass som sønner" (Gal 4, 4-5). Dette er "evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn" (Mark 1, 1): Gud har gjestet sitt folk.492 Han har oppfylt løftene til Abraham og hans ætt.493 Han har gjort det over all forventning: Han sendte sin "elskede Sønn" (Mark 1, 11).

423. Vi tror og bekjenner at Jesus fra Nasaret, født som jøde av en Israels datter i Betlehem på kong Herodes den stores og keiser Augustus 1.'s tid, tømmermann av yrke, død ved korsfestelse i Jerusalem under prokuratoren Pontius Pilatus i keiser Tiberius regjeringstid, er Guds evige Sønn blitt menneske, at Han er "utgått fra Gud" (Joh 13, 3), "steget ned fra himmelen" (Joh 3, 13; 6, 33), "kommet i kjøtt og blod" (1 Joh 4, 2), for "Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blant oss. Hans herlighet har vi sett, - en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen og fylt av hans nåde og sannhet (...). Og av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde" (Joh 1, 14. 16).

424. (683, 552) Drevet av Den Hellige Ånds nåde og draget av Faderen tror og bekjenner vi om Jesus: "Du er Messias, Sønn av den levende Gud" (Matt 16, 16). Det er på denne troens klippe, den tro den hellige Peter bekjente, at Kristus har bygget sin Kirke.494

"Forkynne det glade budskap om Kristi uuttømmelige rikdom" (Ef 3, 8)

425. (850, 858) Overleveringen av den kristne tro betyr først og fremst å forkynne Jesus Kristus for å føre til tro på Ham. Alt fra begynnelsen av brant de første disiplene etter å forkynne Kristus: "For oss er det umulig å tie om det vi selv har sett og hørt" (Apg 4, 20). De innbyr alle mennesker til alle tider til å dele deres glede over å ha samfunn og fellesskap med Kristus:

Det var fra opphavet av, og vi har hørt det og sett det med våre øyne; vi har skuet det, våre hender rørte ved det. Det er livets Ord vi taler om. For livet åpenbarte seg, og vi har sett det og vitner om det, og forkynner det for dere, - det evige liv, som var hos Faderen og har åpenbart seg for oss. Ja, det vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. For vårt samfunn er et samfunn med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver vi til dere for at vår glede må bli full og hel (1 Joh 1, 1-4).

Kristus er hjertet i all trosundervisning

426. (1698, 513, 260) "I hjertet av katekesen finner vi i alt vesentlig en person, Jesus fra Nasaret, Faderens enbårne Sønn (...), som led og døde for oss og som, nå da Han er oppstanden, lever sammen med oss for alltid (...). Å undervise i troen (...) er å avdekke hele Guds evige plan i Kristi person. Det er å forsøke å forstå meningen med det Kristus gjorde og sa, med de tegn Han gjorde".495 Katekesens mål er følgende: "Å føre inn i samfunnet med Kristus: Han er den eneste som kan føre oss frem til Faderens kjærlighet i Ånden og gi oss del i Den Hellige Treenighets liv".496

427. (2145, 876) "I katekesen undervises det om Kristus, det menneskevordne Ord og Guds Sønn, - alt annet undervises det om sett i forhold til Ham; det er Kristus alene som underviser, alle andre gjør det i den monn de er Kristi talsmenn og lar Kristus undervise ved deres munn (...). Enhver kateket burde kunne anvende på seg selv Jesu hemmelighetsfulle ord: "Min lære stammer ikke fra meg, men fra ham som har sendt meg" (Joh 7, 16)".497

428. Den som er kalt til å "undervise i Kristus", må altså først søke "den overveldende vinning det er å kjenne Kristus Jesus"; han eller hun må finne seg i "å tape alt (...) for å kunne vinne Kristus og bli å finne i ham", og å "kjenne ham, erfare kraften i hans oppstandelse, dele hans lidelser og likedannes med ham i hans død, i det håp at jeg også skal nå frem til oppstandelsen fra de døde" (Fil 3, 8-11).

429. (851) Det er ut av dette kjærlighetsfulle kjennskap til Kristus driften til å forkynne Ham springer ut, til å "evangelisere", og til å føre andre frem til å si "ja" til troen på Jesus Kristus. Men samtidig merkes behovet for stadig å lære troen bedre å kjenne. Med dette for øye, og i det vi følger rekkefølgen i trossymbolet, skal vi først gi en fremstilling av Jesu viktigste "titler": Kristus, Guds Sønn, Herren (2. artikkel). Dernest bekjenner symbolet de viktigste mysterier i Kristi liv: Hans inkarnasjons mysterier (3. artikkel), Hans påskes mysterier (4. og 5. artikkel), og til sist Hans herliggjørelses mysterier (6. og 7. artikkel).

2. artikkel: "og på Jesus Kristus, Hans enbårne Sønn, vår Herre"

I Jesus

430. (210, 402) Jesus betyr på hebraisk: "Gud frelser". Ved bebudelsen gir engelen Gabriel Ham navnet Jesus som egennavn. Dette navnet uttrykker både hvem Han er, og hva Han skal gjøre.498 Siden "bare Gud kan tilgi synder" (Mark 2, 7), er det Han som i Jesus, sin evige Sønn, blitt menneske, "skal frelse sitt folk fra deres synder" (Matt 1, 21). Slik oppsummerer Gud i Jesus hele sin frelsehistorie med menneskene.

431. (1850, 1441, 388) I løpet av frelsens historie hadde ikke Gud nøyd seg med å føre Israel ut av "trellehuset" (Deut 5, 6) ved å føre det ut av Egypt. Han frelser det også fra dets synd. Siden synd alltid er en krenkelse av Gud,499 er det bare Han som kan tilgi den.500 Derfor er det at Israel, som blir stadig mer klar over hvor utbredt synden er, bare kan søke frelse i påkallelsen av Gud Frelserens navn.501

432. (589, 2666, 389, 161) Navnet Jesus innebærer at Guds eget navn er til stede i Sønnens person, Han som er blitt menneske for å sette alle fri fra synd, én gang for alle. Han er det guddommelige navn som alene bringer frelse,502 og alle kan nå påkalle Ham fordi Han forenet seg med alle mennesker ved sin inkarnasjon,503 slik at "noe annet navn som vi kan frelses ved, er ikke menneskene gitt på denne jord" (Apg 4, 12).504

433. (615) Gud Frelserens navn ble påkalt en eneste gang i året av ypperstepresten til soning for Israels synder, når han hadde stenket offerblod på nådestolen i helligdommen.505 Nådestolen var stedet for Guds nærvær.506 Når den hellige Paulus sier om Jesus at "Ham har Gud stilt synlig frem for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer" (Rom 3, 25), mener han å si at i Jesu menneskelighet "var det Gud som var nærværende (...), og gjennom ham forsonet verden med seg" (2 Kor 5, 19).

434. (2812, 2614) Jesu oppstandelse forherliger Gud Frelserens navn,507 for fra nå av er det Jesu navn som fullt ut viser den store kraft som ligger i "det navn som står over alle andre" (Fil 2, 9-10). De onde ånder frykter Hans navn,508 og i Hans navn er det Jesu disipler gjør mirakler,509 for alt det de ber Faderen om i Hans navn, gir Han dem (Joh 15, 16).

435. (2667-2668, 2676) Jesu navn er hjertet i den kristne bønn. Alle liturgiske bønner avsluttes med formuleringen "ved vår Herre, Jesus Kristus". "Hill deg, Maria" munner ut i "og velsignet er ditt livs frukt, Jesus". Den orientalske hjertets bønn som kalles "Jesusbønnen", sier: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg synder". Mange er de kristne som i likhet med den hellige Jeanne d'Arc dør med det ene ordet "Jesus" på leppene.

II. Kristus

436. (690, 695, 711-716, 783) Kristus kommer av den greske oversettelsen av det hebraiske ordet "Messias" som betyr "salvet". Det blir Jesu egennavn fordi Han til fullkommenhet fullfører den Guds sendelse det innebærer. I Israel ble nemlig de Gud hadde vigslet til en særlig oppgave for seg, salvet i Hans navn. Dette var tilfelle med kongene510 (1 Kong 1, 39), med prestene511 og, i noen få tilfeller, med profetene.512 Det skulle særlig gjelde den Messias Gud ville sende for å opprette sitt rike definitivt.513 Messias skulle salves i Herrens Ånd,514 både som konge og som prest,515 men også som profet.516 Jesus oppfylte Israels messianske håp ved å være prest, profet og konge.

437. (525, 486) Engelen forkynte for gjeterne at Jesus var født som den Messias Israel var blitt lovet: "I dag er deres Frelser født, her i Davids by; det er Messias, Herren" (Luk 2, 11). Helt fra begynnelsen av er Han den "som Faderen har helliget og sendt til verden" (Joh 10, 36), unnfanget som "hellig" (Luk 1, 35) i Marias jomfruskjød. Josef kalles av Gud til "å føre Maria hjem som (sin) hustru", fruktsommelig som hun er med det som "er blitt til ved Den Hellige Ånd" (Matt 1, 20, slik at "Jesus som kalles Messias (Kristus)" skulle fødes av Josefs hustru innenfor Davids messianske ætt (Matt 1, 16).517

438. (727, 535) Jesu messianske vigsel viser at Han er sendt av Gud. "Dette ser vi forøvrig av selve navnet, for i navnet Kristus er underforstått Han som har salvet, Han som er blitt salvet og den salving Han er blitt salvet med; den som har salvet, er Faderen; den som er blitt salvet, er Sønnen; og Han er blitt det i Ånden, som er salving".518 Hans evige messianske vigsel blir åpenbar i Hans jordelivs tid da Han ble døpt av Johannes "og Gud salvet ham med Hellig Ånd og kraft" (Apg 10, 38), "for at han skulle åpenbares for Israel" (Joh 1, 31) som Messias. Hans gjerning og Hans ord gir Ham til kjenne som "Guds Hellige" (Mark 1, 24; Joh 6, 69; Apg 3, 14).

439. (528-529, 547) Mange jøder og også noen av de hedninger som delte Israels håp, gjenkjente i Jesus de grunnleggende trekk ved den messianske "Davids sønn" Gud hadde lovet Israel.519 Jesus godtok å bli kalt Messias, slik Han hadde rett til,520 dog ikke uten forbehold, siden denne titelen i samtiden av noen ble forstått etter altfor menneskelige,521 fremfor alt politiske,522 forestillinger.

440. (552, 550, 445) Jesus tok imot Peters trosbekjennelse av Ham som Messias ved å varsle om at Menneskesønnen snart skulle lide.523 Han avslørte hva det egentlig innebar å være messiansk konge, både ved å vise til den opphøyede Menneskesønnen "som er steget ned fra himmelen" (Joh 3, 13),524 og til sin frelsergjerning som Herrens lidende tjener: "Slik er nemlig Menneskesønnen kommet: ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenger for de mange" (Matt 20, 28).525 Derfor viser Hans sanne kongeverdighet seg først etter at Han er blitt båret opp på korset.526 Først etter oppstandelsen kan Peter utrope Ham til messiansk konge for Guds folk: "Så skal da hele Israel vite for visst: at denne Jesus, som dere korsfestet, ham har Gud gjort til Herre - til sin Salvede" (Apg 2, 36).

III. Guds enbårne Sønn

441. I Det Gamle Testamente kalles englene,527 det utvalgte folk,528 Israels barn529 og deres konger530 Guds sønner. Uttrykket betegner i disse tilfellene at Gud ved adopsjon oppretter et særlig nært forhold mellom seg og skapningen. Når Messiaskongen kalles "Guds sønn",531 innebærer ikke dette nødvendigvis, om vi tolker tekstene bokstavelig, at han er noe mer enn et menneske. De som slik betegnet Jesus som Israels Messias,532 hadde kanskje ikke til hensikt å si mer enn det.533

442. (552, 424) Slik forholder det seg imidlertid ikke når Peter bekjenner at Jesus er "Messias, Sønn av den levende Gud" (Matt 16, 16). Da svarer Jesus høytidelig: "Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene" (Matt 16, 17). Paulus uttrykker seg på lignende måte når han forteller om sin omvendelse på veien til Damaskus: "Men han som like fra mors liv av har utkåret meg, og i sin nåde har kalt meg, han fant for godt å åpenbare sin Sønn for meg, for at jeg skulle bringe budskapet om ham til hedningene" (Gal 1, 15-16); "og straks begynte han å forkynne i synagogene at Jesus var Guds Sønn" (Apg 9, 20). Helt fra begynnelsen av534 ble dette kjernen i den apostoliske tro535 Peter først bekjente, - Kirkens grunnvoll.536

443. (2786) Når Peter var i stand til å erkjenne at Jesus Messias var Guds sønn på en transcendent måte, var det fordi Jesus klart hadde latt det skinne igjennom. Foran Sanhedrin, da de som anklaget Ham, spurte: "Du er altså Guds sønn?", svarte Jesus: "Dere sier selv at jeg er det" (Luk 22, 70).537 Lang tid i forveien hadde Han talt om seg selv som "Sønnen" som kjenner Faderen,538 som forskjellig fra de "tjenere" Gud tidligere hadde sendt til sitt folk,539 og som høyere enn englene.540 Han skjelnet mellom sin egen sønneverdighet og disiplenes ved aldri å si "vår Far",541 unntatt for å gi dem en befaling: "Slik skal dere da be: "Fader vår"" (Matt 6, 9); ja, Han understreket forskjellen: "Min Far og deres Far" (Joh 20, 17).

444. (536, 554) Evangeliene gjengir to særlig høytidsfylte begivenheter, Kristi dåp og Hans forklarelse, da Faderens stemme omtaler Ham som "min elskede Sønn".542 Jesus omtaler seg selv som "Guds enbårne Sønn" (Joh 3, 16), og sier med dette at Han alltid har vært til.543 Han krever at vi skal tro på "Guds enbårne Sønns navn" (Joh 3, 19). Denne kristne bekjennelsen gjenlyder allerede når kenturionen som stod rett overfor Jesu kors, utbryter: "Sannelig, denne mannen var Guds Sønn" (Mark 15, 39). Det er først i påskemysteriet den troende kan gi betegnelsen "Guds Sønn" dens hele og fulle mening.

445. (653) Etter oppstandelsen fremtrer Han som Guds Sønn i kraften fra sin herliggjorte menneskelighet: "i kraft av den goddommelige Ånd som bodde i ham, innsatt i all sin makt og verdighet som Guds Sønn ved sin oppstandelse fra de døde" (Rom 1, 4).544 Apostlene kan bekjenne: "Hans herlighet har vi sett, - en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen og fylt av hans nåde og sannhet" (Joh 1, 14).

IV. Herre

446. (209) I den greske oversettelsen av Det Gamle Testamentes bøker blir det uutsigelige navn Gud åpenbarte seg under for Moses,545 JHVH, gjengitt som Kyrios ("Herre"). Herren blir dermed det vanligste navnet for å betegne selve Israels Guds guddommelighet. Det Nye Testamente bruker "Herre" i denne sterke betydningen om Faderen, men - og dette er det nye - også om Jesus, som slik blir anerkjent som Gud selv.546

447. (548) Selv gjør Jesus på en dulgt måte krav på denne titelen i samtalen med fariseerne angående meningen med Salme 110,547 men åpent når Han taler til apostlene.548 Under hele den tiden Han virker i full offentlighet, viser de gjerninger hvor Han befaler over naturen, over sykdom, demoner, død og synd hen til hans guddomsvelde.

448. (208, 683, 641) Det forekommer ofte i Evangeliene at folk vender seg til Jesus og tiltaler Ham som "Herre". Dette er uttrykk for den respekt og tillit de menneskene føler, som henvender seg til Jesus og venter å bli hjulpet og helbredet av Ham.549 Når denne tiltaleformen er inspirert av Den Hellige Ånd, uttrykker den anerkjennelse av Gudsmysteriet i Jesus.550 I møtet med den oppstandne uttrykker den tilbedelse: "Min Herre og min Gud!" (Joh 20, 28). Da får den den biklang av kjærlighet og hengivenhet som kjennemerker den kristne tradisjon: "Det er Herren!" (Joh 21, 7).

449. (461, 653) Ved å kalle Jesus ved Gudsnavnet Herre gir de første bekjennelser av Kirkens tro helt fra begynnelsen av551 uttrykk for at den makt, ære og herlighet som tilkommer Gud Fader, også tilkommer Jesus552 fordi Han er "av guddoms rang" (Fil 2, 6), og for at Faderen har gitt Jesu herrevelde til kjenne ved å reise Ham opp fra de døde og opphøye Ham til sin herlighet.553

450. (668-672, 2242) Helt fra begynnelsen av kristendommens historie betyr bekjennelsen av Jesus som Herre over verden og historien,554 at man klart innser at mennesket ikke helt skal underkaste sin personlige frihet under noen verdslig makt, bare under Gud Fader og Herren Jesus Kristus: Cæsar er ikke "Herre".555 "Kirken tror (...) at hele den menneskelige histories nøkkel, midtpunkt og mål er å finne i dens Herre og Mester".556

451. (2664-2665, 2817) Den kristne bønn er preget av navnet "Herre", enten det nå dreier seg om oppfordring til bønn, "Herren være med dere", bønnens avslutning, "ved vår Herre Jesus Kristus", eller det tillitsfulle og håpefulle bønnerop: "Maran atha" ("Herren kommer") eller: "Marana tha" ("Herre, kom!") (1 Kor 16, 22). "Amen, kom, Herre Jesus!" (Åp 22, 20).