3. artikkel: "som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria"

1. avsnitt. Guds Sønn ble menneske

I. Hvorfor ble Ordet kjød?

456. I tilslutning til Credo fra Nikea og Konstantinopel svarer vi og bekjenner: "For oss mennesker og for vår frelses skyld steg Han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria og er blitt menneske."

457. (607, 385) Ordet ble kjød for å frelse oss ved å forsone oss med Gud: "Gud elsket oss og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder" (1 Joh 4, 10). "Faderen har sendt sin sønn som verdens frelser" (1 Joh 4, 14). "Når han trådte frem i verden, var det for å ta syndene bort" (1 Joh 3, 5):

Fordi den var syk, måtte vår natur helbredes; fordi den var falt, måtte den gjenreises; fordi den var død, måtte den gjenoppstå. Da vi hadde mistet det gode vi eide, måtte vi få det tilbake. Da vi var innestengt i mørket, måtte lys bli oss bragt; da vi var tatt til fange, ventet vi en frelser; da vi satt i fengsel, en redningsmann; da vi var treller, en til å kjøpe oss fri. Var dette grunner uten betydning? Var de ikke vektige nok til at Gud syntes synd på oss like til å stige ned til oss og gjeste vår menneskenatur, siden menneskeslekten befant seg i så elendig og så ulykkelig en tilstand?560

458. (219) Ordet ble kjød for at vi slik skulle kjenne Guds kjærlighet: "Gud har åpenbart sin kjærlighet for oss ved å sende sin enbårne sønn til verden, og slik gi oss livet ved ham" (1 Joh 4, 9). "Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris, - for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie" (Joh 3, 16).

459. (520, 823, 2012, 1717, 1965) Ordet ble kjød for å være for oss et forbilde på hellighet: "Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg.." (Matt 11, 29). "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg" (Joh 14, 6). Og på forklarelsens berg befaler Faderen: "Lytt til ham" (Mark 9, 7).561 For Han er saligprisningenes forbilde og norm for den nye lov: "Dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere" (Joh 15, 12). Dette er en kjærlighet som fører selvoppofrelse med seg etter Kristi eksempel.562

460. (1265, 1391, 1988) Ordet ble kjød for å gi oss "del i den guddommelige natur" (2 Pet 1, 4): "Dette er grunnen til at Ordet ble menneske, og Guds Sønn Menneskesønn: det var for at mennesket ved å få samfunn med Ordet skulle få barnekår hos Gud og bli Guds sønn".563 "For Guds Sønn ble menneske for at vi skulle bli Gud".564 "Guds enbårne Sønn som ville at vi skulle få del i Hans guddom, tok opp i seg vår natur, slik at Han ved å bli menneske, skulle gjøre mennesker guddommelige".565

II. Inkarnasjonen

461. (653, 661, 449) Kirken kaller "inkarnasjon", et uttrykk hentet fra St. Johannes ("og Ordet ble menneske (av kjøtt og blod)": Joh 1, 14), dette at Guds Sønn tok opp i seg menneskenaturen for der å fullbyrde vår frelse. I en hymne som er belagt hos St. Paulus, lovsynger Kirken inkarnasjonens mysterium:

La Kristi sinnelag prege deres ferd, - han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden - ja, døden på et kors!" (Fil 2, 5-8).566

462. Brevet til Hebreerne taler om det samme mysterium:

Derfor sier Kristus, i det han trer inn i verden: 'Slaktoffer og gaveoffer ville du ikke ha, men et legeme formet du for meg, brennoffer og syndoffer ønsket du ikke. Da sa jeg: Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud, (...)" (Hebr 10, 5-7, med et sitat fra Sal 40, 7-9, etter Septuaginta).

463. (90) Troen på Guds Sønns sanne inkarnasjon er kristendommens særmerke: "Dette skal være kjennetegnet på en ånd som kommer fra Gud: Den som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud" (1 Joh 4, 2). Dette er Kirkens glade overbevisning helt fra begynnelsen av, når den lovsynger det "store gudsfryktens mysterium": "Han trådte frem i kjøtt og blod" (1 Tim 3, 16).

III. Sann Gud og sant menneske

464. (88) Gud Sønns inkarnasjon er en enestående enkeltbegivenhet som ikke betyr at Jesus Kristus er dels menneske, dels Gud, og heller ikke er resultatet av en slags blanding av det guddommelige og det menneskelige. Han ble menneske på en sann måte, samtidig som Han forble Gud på en sann måte. Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske. Denne trossannhet måtte Kirken ofte forsvare og klargjøre i løpet av de første århundrer mot heresier som forvrengte den.

465. (242) De første heresier benektet ikke så mye Kristi guddom som Hans sanne menneskelighet (gnostisk doketisme). Allerede i apostolisk tid understreket kristentroen Guds Sønns sanne inkarnasjon, at Han er "kommet i kjøtt og blod".567 Men allerede i det 3. århundre måtte Kirken, ved et konsil i Antiokia, mot Paul fra Samosata fastslå at Jesus Kristus er Guds Sønn av natur og ikke ved adopsjon. Det første økumeniske konsil i Nikea i 325 bekjente i sitt Credo at Guds Sønn er "født, ikke skapt, av samme vesen (homoousios) som Faderen", og fordømte Arius som hevdet at "Gud Sønn er kommet av det som ikke er",568 og at Han er "av et annet vesen (ousia) enn Faderen".569

466. (495) Den nestorianske heresi så på Kristus som en menneskelig person som var knyttet sammen med Guds Sønns guddommelige person. Mot denne heresien bekjente den hellige Kyrill av Alexandria og det tredje økumeniske konsil som var forsamlet i Efesus i 431, at "Ordet (...) ble menneske etter å ha forenet med seg selv i sin person et kjød besjelet ved en fornuftig sjel".570 Kristi menneskelighet har intet annet subjekt enn Guds Sønns guddommelige person som tok den opp i seg og gjorde den til sin, allerede ved unnfangelsen. Derfor forkynte konsilet i Efesus i 431 at Maria i sannhet ble Guds Mor ved at Guds Sønn ble unnfanget som menneske i hennes skjød: "Den Hellige Jomfru kan sies å være gudføderske (theotokos), ikke fordi hun føder Ordets natur, eller fordi dets guddom har sin begynnelse ut fra Den Hellige Jomfru, men fordi av henne fødes det hellige legeme besjelet av en fornuftig sjel, og som Ordet er forenet med i sin person, sies Ordet å bli født etter kjødet".571

467. Monofysittene hevdet at Kristi menneskenatur som sådan hadde opphørt å eksistere ved å bli tatt opp i Guds Sønns guddommelige person. For å imøtegå denne heresien bekjente det fjerde økumeniske konsil i Kalkedon i 451:

I tilslutning til de hellige fedre er vi alle enstemmige i å bekjenne at vår Herre Jesus Kristus er den ene og samme Sønn, fullkommen i guddommelighet og fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og et legeme, av samme vesen som Faderen med hensyn til guddommelighet og av samme vesen som oss med hensyn til menneskelighet, i alt lik oss, unntatt i synd. Ifølge sin guddommelighet er Han født av Faderen før evighet, ifølge sin menneskelighet er Han i de siste dager, for oss og til vår frelse, født av jomfru Maria, Gudføderske (theotokos);

den ene og samme Kristus, Sønn, Herre, Enbåren, som har latt seg erkjenne i to naturer, uten sammenblanding, uten forandring, uten forskjell, uløselig forbundet, uten at forskjellene i de to naturer oppheves på grunn av foreningen, men snarere slik at hver naturs egenart blir bevart og løper sammen i én person (prosôpon) og én eksistens (hypóstasis).

468. (254, 616) Etter konsilet i Kalkedon var det noen som gjorde Kristi menneskenatur til et slags personlig subjekt i Ham. Mot dem bekjente det femte økumeniske konsil i Konstantinopel i 553: "Hans hypostase (person) er én, det vil si Herren Jesus Kristus, én av Den Hellige Treenighet".572 Alt i Kristi menneskenatur må derfor kunne tilskrives Hans guddommelige person som sitt egentlige subjekt,573 ikke bare Hans mirakler, men også Hans lidelse,574 ja, selv døden: "Vår Herre Jesus Kristus som ble korsfestet i kjødet, er sann Gud og herlighetens Herre og én av Den Hellige Treenighet".575

469. (212) Slik bekjenner Kirken at Jesus er, på uadskillelig vis, både sann Gud og sant menneske. Han er i sannhet Guds Sønn blitt menneske, vår bror, uten å opphøre å være Gud, vår Herre:

"Det Han var, forble Han; det Han ikke var, tok Han opp i seg", synger den romerske liturgi.576 Og St. Johannes Krysostomos liturgi bekjenner og lovsynger: "Å enbårne Sønn og Guds Ord! Du som er udødelig, du som ville ta kjød av Guds Hellige Mor, Maria alltid Jomfru, til vår frelse, du som uten forandring ble menneske og ble korsfestet, å Kristus Gud, du som ved din død knuste døden, du som er én av Den Hellige Treenighet, priset med Faderen og Den Hellige Ånd, frels oss!"577

IV. Hvordan er Guds Sønn menneske?

470. (516, 626, 2599) Fordi "den menneskelige natur i dens integritet"578 fortsetter å bestå i inkarnasjonens ufattelige forening (mellom det guddommelige og det menneskelige), har Kirken gjennom århundrene vært nødt til å bekjenne at Kristi menneskesjel er fullt ut virkelig, med sine forstands- og viljefunksjoner, og likeledes Kristi menneskekropp. Men parallelt med dette har den måttet minne om at Kristi menneskenatur er Guds Sønns guddommelige persons egen, Han som tok den opp i seg. Alt Han er, og alt det Han gjør i den, det er det "én av Treenigheten" som er, og som gjør. Guds Sønn meddeler altså sin egen måte å være i Treenigheten på til sin menneskelighet. Slik gir Kristus, i sin sjel som i sin kropp, menneskelige uttrykk for Treenighetens guddommelige væremåte:579

Guds Sønn "arbeidet med menneskehender, tenkte med et menneskesinn, handlet ut fra et menneskes vilje, elsket med et menneskehjerte. I det han fødtes av jomfru Maria, ble han virkelig en av oss, lik oss i alt bortsett fra synd.580

Kristi sjel og menneskelige erkjennelse

471. (363) Apollinarius fra Laodikea hevdet at i Kristus hadde Ordet kommet i sjelens eller åndens sted. Mot denne vranglæren bekjente Kirken at den evige Sønn også hadde tatt opp i seg en menneskesjel utstyrt med fornuft.581

472. Den menneskesjel Guds Sønn tok opp i seg, var utstyrt med sann menneskelig erkjennelsesevne. Som sådan og ut fra seg selv kunne den ikke være uten begrensning: den ble utøvet under de historiske omstendigheter i tid og rom Han levde under. Derfor kunne Guds Sønn, siden Han var blitt menneske, finne seg i å vokse "i alder, visdom og gunst" (Luk 2, 52); ja, Han måtte spørre seg for, for å ta rede på slikt man på menneskers vis kun kan få kunnskap om ved erfaring og læring.582 Dette var i samsvar med den virkelighet Han hadde villet underkaste seg da Han gikk inn "i slavens kår" (Fil 2, 7).

473. (240) Men på samme tid gav slik sann menneskelig erkjennelse hos Guds Sønn uttrykk for det guddommelige liv i Hans person.583 "Guds Sønns menneskenatur, ikke av seg selv, bare ved sin forening med Ordet, kjente og fremviste i seg selv alt det som er i pakt med Gud".584 Dette gjelder først og fremst den nære og umiddelbare kjennskap Guds Sønn, blitt menneske, har til Faderen.585 Også i sin menneskelige erkjennelsesevne viste Sønnen at Han som Gud kunne trenge inn i menneskehjertets hemmelige tanker.586

474. Ved sin forening med Guds visdom i det inkarnerte Ords person kjente Kristi menneskelige erkjennelse fullt ut den evige frelsesplan Han var kommet for å åpenbare.587 Det Han i så måte sier seg å være uvitende om,588 det sier Han andre steder det ikke tilkommer Ham å åpenbare.589

Kristi menneskelige vilje

475. (2008, 2824) På lignende måte bekjente Kirken ved det sjette økumeniske konsil590 at Kristus er i besittelse av to viljer og to naturlige virkemåter, én guddommelig, én menneskelig, ikke i motsetning til hverandre, men i samarbeid, slik at Ordet, blitt kjød ville - på menneskevis, i lydighet mot Faderen - alt det Han som Gud hadde fastlagt sammen med Faderen og Den Hellige Ånd til vår frelse.591 Kristi menneskelige vilje "følger hans guddommelige vilje, uten motstand mot eller i motsetning til den, men heller slik at den er denne allmektige vilje underlagt".592

Kristi sanne legeme

476. (1159-1162, 2129-2132) Siden Ordet ble kjød ved å ta opp i seg sann menneskelighet, var Kristus begrenset i sitt legeme.593 Derfor var det mulig for Jesu menneskeansikt å bli "malt for deres øyne" (Gal 3, 2). Ved det syvende økumeniske konsil594 anerkjente Kirken at det er tillatt å fremstille det i hellige bilder.

477. Samtidig har Kirken alltid anerkjent at i Jesu legeme "åpenbarer Han som er usynlig i sitt vesen, seg synlig for våre øyne".595 Kristi legemes særtrekk uttrykker Guds Sønns guddommelige person. Guds Sønn gjorde sin menneskekropp til sin egen, slik at når den avbildes i form av hellige bilder, kan de æres av de troende fordi "man ærer dens person som er avbildet der".596

Det inkarnerte Ords hjerte

478. (487, 368, 2669, 766) Jesus kjente og elsket hver eneste én av oss mens Han levde og led, og Han gav seg hen for hver enkelt: "Guds sønn, han som har vist sin kjærlighet til meg og ofret seg selv for min skyld" (Gal 2, 20). Han elsket oss alle i sitt menneskehjerte. Av den grunn er Jesu hellige hjerte, gjennomboret av våre synder og til vår frelse,597 "ansett som det særlige tegn og symbol... på den kjærlighet som den guddommelige Frelser uten opphør bar på til den evige Fader, og til alle mennesker uten unntak".598

Bilde

Bilde

Bilde