2. Artikkel: Overleveringen av Guds åpenbaring
74. (851) Gud "vil at alle mennesker skal blir frelst og nå frem til å erkjenne sannheten" (1 Tim 2, 4), det vil si Kristus Jesus.55 Derfor må Kristus forkynnes for alle mennesker og folk, så åpenbaringen når frem til jordens ender:
Det som Gud har åpenbart til alle folkeslags frelse, det sørget Han i sin store godhet også for å la bestå, uavkortet og fullstendig, og bli overlevert til alle slektledd.56
I. Den apostoliske Tradisjon
75. (171) "Herren Kristus, som fullender i seg Guds den Allerhøyestes hele åpenbaring, gav sin befaling til apostlene om at de skulle forkynne for all verden, som kilden til all frelsesbringende sannhet og moralsk rettledning, det Evangelium, tidligere lovet ved profetene, som han selv hadde oppfylt og kunngjort med sin egen munn, og han meddelte dem guddommelige gaver".57
Apostlenes forkynnelse....
76. Overleveringen av Evangeliet har foregått på to måter, etter Herrens befaling:
Muntlig "av apostlene som i sin muntlige forkynnelse, ved sitt eksempel og sine forordninger, overleverte det de selv hadde mottatt gjennom sitt liv med Kristus, gjennom hans ord og gjerninger, eller også lært ved Den Hellige Ånds inspirasjon";
Skriftlig "av de apostler, og andre menn med apostolisk oppdrag, som skrev ned frelsens budskap under den samme Hellige Ånds inspirasjon".58
...fortsettes ved den apostoliske suksesjon
77. (861) "For at Evangeliet alltid skulle bevares i Kirken i sin integritet og sin vitalitet, gav apostlene seg etterfølgere, nemlig biskopene, og "overga dem den plass de selv hadde som lærere".59 For "den apostoliske forkynnelse, som på en spesiell måte uttrykkes i de inspirerte bøker, skulle altså ivaretas i uavbrutt kontinuitet inntil tidenes ende".60
78. (174, 1124, 2651) Denne levende overlevering, som skjer i Den Hellige Ånd, kalles Tradisjon i den monn den er forskjellig fra Den Hellige Skrift, som den imidlertid er nær forbundet med. Ved Tradisjonen er det at "alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, føres videre i liv, lære og kult og overleveres til alle slektledd61". "De hellige fedres lære vitner om det livgivende nærvær av denne Tradisjon, hvis rikdommer gjennomtrenger den troende og bedende Kirkes liv og praksis".62
79. Slik har det seg at den selvmeddelelse Gud foretar ved sitt Ord, i Den Hellige Ånd, forblir levende og handlekraftig i Kirken: "Således fører Gud, som også tidligere har talt, en uavbrutt samtale med sin elskede Sønns brud, og Den Hellige Ånd, som i og ved Kirken lar Evangeliets levende røst klinge i verden, fører de troende til den hele sannhet og lar Kristi ord få rikelig plass i dem".63
II. Forholdet mellom Skrift og Tradisjon
En felles kilde...
80. "Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift er nær forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av den samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål".64 Begge gjør de Kristi mysterium nærværende og fruktbart i Kirken, Han som har lovet å være "med dere alltid, inntil verdens ende" (Matt 28, 20).
...to ulike overleveringsmåter
81. (113) "Den Hellige Skrift er Guds tale, forsåvidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon."
"Den Hellige Tradisjon fører Guds Ord, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det."
82. Derav følger at Kirken, som overleveringen og tolkningen av åpenbaringen er betrodd til, i sitt "skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra Den Hellige Skrift alene. Derfor er det at begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet".65
Den apostoliske Tradisjon og de kirkelige tradisjoner
83. (1202, 2041, 2684) Den Tradisjon det her er tale om, stammer fra apostlene og gir videre det de tok imot fra Jesu undervisning og eksempel, samt det de lærte ved Den Hellige Ånd. Den første generasjon kristne hadde nemlig ikke noe Nytestamente, og Det Nye Testamente selv vitner om den levende overlevering av troen.
Man må skjelne mellom Tradisjon i denne betydning og de ulike "tradisjoner" vedrørende teologi, kirketukt, liturgi eller andaktsformer som i tidens løp er oppstått i de ulike lokalkirker. Disse utgjør forskjellige utforminger av den store Tradisjon som er tilpasset ulike steder og ulike tidsepoker. I lys av Tradisjonen kan de bevares, forandres eller til og med oppgis under veiledning av Kirkens læreembede.
III. Utlegningen av trosarven
Troens skatt er gitt hele Kirken i varetekt
84. (857, 871, 2033) Troens hellige "skatt"66 (depositum fidei) som utgjør innholdet av Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift, betrodde apostlene til Kirken som helhet. "Ved å holde fast ved denne skatt holder også det hellige folk, i forening med sine hyrder, fast ved apostlenes lære og fellesskapet, brødsbrytelsen og bønnene. Således blir det en egen samstemthet mellom de troende og deres åndelige ledere ved det at de holder, utøver og bekjenner den tro som er blitt overlevert dem".67
Kirkens lærembede eller magisterium
85. (888-892, 2032-2040) "Det er til Kirkens levende læreembede, hvis autoritet utøves i Jesu Kristi navn, og til det alene, at oppdraget om autentisk å tolke Guds Ord både i Skriften og i Tradisjonen er blitt betrodd",68 det vil si til biskopene i kommunion med Peters etterfølger, biskopen av Roma.
86. (688) "Dette læreembede står ikke over Guds Ord, men er dets tjener, og lærer ikke annet enn det som er blitt overlevert. For Gud har villet at det med Den Hellige Ånds bistand skal lytte andektig til dette Ord, bevare det uten svikt, fremlegge det med trofasthet, og det er fra denne ene troens skatt at læreembedet henter alt hva det fremsetter som guddommelig åpenbart og gjenstand for tro".69
87. (1548, 2037) De troende, som minnes Kristi ord til apostlene: "Den som lytter til dere, lytter til meg" (Luk 10, 16),70 tar føyelig imot den undervisning og rettledning som deres hyrder kommer med i ulike former.
Troens dogmer
88. (888-892, 2032-2040) Kirkens læreembede påberoper seg fullt og helt den fullmakt den har mottatt fra Kristus, når den fastlegger dogmer, det vil si når det, på en måte som forplikter det kristne folk til ugjenkallelig trostilslutning, fremlegger sannheter som inneholdes i den guddommelige åpenbaring, eller også når den fremlegger, på en definitiv måte, sannheter som er nødvendig forbundet med disse.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)
89. (2625) Det består en indre forbindelse mellom dogmene og det åndelige liv. Dogmene er lys på troens vei, de opplyser den og gjør den trygg. På den annen side er vår forstand og vårt hjerte åpne for lyset fra troens dogmer dersom vårt liv er rettskaffent.71
90. (114, 158, 234) Dogmenes gjensidige forbindelse og indre samsvar gjenfinner vi i hele åpenbaringen av Kristi mysterium72. "Der finnes en viss orden, et visst "hierarki", mellom den katolske læres ulike trossannheter, idet de ikke alle føres tilbake til den kristne tros fundament på samme måte".73
Troens overnaturlige skjønn
91. (737) Alle troende har del i forståelsen og overleveringen av den åpenbarte sannhet. De er blitt salvet i Den Hellige Ånd som lærer dem74 og fører dem til hele sannheten.75
92. (785) "Det troende folk som helhet (...) kan ikke fare vill i sin tro. Denne spesielle egenskap gir seg til kjenne gjennom hele folkets overnaturlige trosskjønn når det, "fra biskopene til de ytterste rekker i det troende legfolk", fremviser en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål".76
93. (889) "Det er dette troens skjønn, skjerpet og støttet av Sannhetens Ånd, som får Guds folk til usvikelig å holde fast ved den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige, under læreembedets ledelse, (...) og til med sikkert omdømme å trenge dypere inn i troen og stadig gi den en rikere virkeliggjørelse".77
Vekst i trosinnsikt
94. (66, 2651, 2038, 2518) Ved Den Hellige Ånds hjelp vokser innsikten i troen i Kirkens liv, både innsikt i ordene som troens skatt er uttrykt ved, og den virkelighet de peker mot:
- "ved de troendes betraktning og studium, når de grunner på den i sitt hjerte".78 Særlig er det "den teologiske forskning som (...) skal ta sikte på en dyptgående erkjennelse av den åpenbarte sannhet;79
- "ved den indre tilegnelse av den åndelige virkelighet de troende erfarer";80 "de gudommelige ord og den som leser dem, vokser samtidig81";
- "ved forkynnelsen til dem som sammen med den biskoppelige suksesjon har mottatt og bevarer Åndens nådegave i sannhetens tjeneste".82
95. "Det er altså tydelig at Den Hellige Tradisjon, Den Hellige Skrift og Kirkens læreembede, ifølge Guds vise plan, i den grad er forenet og samordnet at den ene ikke kan bestå uten de andre, og at de tre sammen, hver på sin måte, under den samme Hellige Ånds virke, effektivt bidrar til sjelenes frelse".83
Kort sagt
96. Det som Kristus betrodde apostlene, bragte de videre både skriftlig og muntlig til alle slektledd, under Den Hellige Ånds inspirasjon, inntil Kristi herlighetsfylte gjenkomst.
97. "Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift utgjør en felles hellig skatt, nemlig Guds Ord"84 hvor Kirken på sin pilegrimsvandring betrakter Gud som i et speil, Han som er opphav til alle dens skatter.
98. "Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kult og overleverer det til alle slektledd".85
99. Takket være sitt overnaturlige trosskjønn tar Guds folk stadig på nytt imot den guddommelige åpenbarings gave, trenger stadig dypere inn i den og lever inderligere av den.
100. Oppgaven med å gi en sann fortolkning av Guds Ord ble gitt til Kirkens læreembede alene, til paven og biskopene i kommunion med ham.