Første hoveddel: Trosbekjennelsen

Første del: "Jeg tror" - "vi tror"

26. Når vi bekjenner vår tro, begynner vi med å si: "Jeg tror", eller: "Vi tror". Før vi forklarer Kirkens tro slik den bekjennes i Credo, feires i liturgien, leves i overholdelsen av budene og i bønnen, la oss først se på hva det betyr "å tro". Tro er menneskets svar til Gud som åpenbarer seg og gir seg selv til mennesket, samtidig som Han innhyller det i et overveldende lys for å opplyse mennesket på søken etter den dypeste mening med livet. Vi skal derfor først ta for oss menneskets søken (første kapitel), deretter den guddommelige åpenbaring hvor Gud trer frem for mennesket (annet kapitel), til sist troens gjensvar (tredje kapitel).

Første kapitel: Mennesket er "capax Dei" - skikket for Gud.

I. Lengsel etter Gud

27. (355, 1701, 1718) Lengsel etter Gud er skrevet inn i menneskets hjerte, for mennesket er skapt av Gud og for Gud. Gud trekker uopphørlig mennesket til seg, og det er i Gud alene mennesket finner den sannhet og den lykke det søker:

Grunnlaget for menneskeverdet er å finne i dets kall til fellesskap med Gud. Allerede fra første ferd innbys mennesket til å samtale med Gud: dets eksistens skyldes jo Guds kjærlighet som skaper og opprettholder det. Og et liv som fullt ut bygger på sannheten, forutsetter både selvstendig anerkjennelse av denne kjærlighet og hengivelse til Skaperen.1

28. (843, 2566, 2095-2109) På mangfoldig vis har menneskene i løpet av sin historie og frem til denne dag gitt uttrykk for sin lengsel etter Gud ved ulike trosforestillinger og religiøse handlinger (bønn, offer, kult, meditasjon osv.). Til tross for den tvetydighet som hefter ved disse uttrykksformene, er de så almenmenneskelige at man kan kalle mennesket et religiøst vesen:

Av én og samme rot har han skapt alle folkeslag, for å gi dem hele jorden til bolig, og hvert av dem har han gitt sin tid og sine grenser - alt sammen for at de skulle søke Gud, i håp om at de skulle kunne famle seg frem til ham og finne ham. Og han er da heller ikke langt borte fra en eneste en av oss. For ved ham er det vi lever, beveger oss og er (Apg 17, 26-28).

29. (2123-2128, 398) Men menneskets "inderlige og vitale forening med Gud"2 kan gå i glemmeboken, misaktes eller til og med direkte benektes. Slike holdninger kan ha høyst ulikt opphav3: opprørthet over ondskapen i verden, religiøs uvitenhet eller likegyldighet, verdens bekymringer og rikdommens glimmer4, de troendes dårlige forbilde, tankeretninger som er fiendtlig innstilt til religion, og endelig det syndige menneskets holdning som består i å gjemme seg for Gud i frykt5 og flykte når Han kaller.6

30. (2567, 845, 368) "Glede for de hjerter som søker Herren" (Sal 105, 3). Selv om mennesket kan glemme eller fornekte Gud, opphører ikke Han å kalle hvert menneske til å søke seg, så det kan leve og finne lykken. Men dette er en søken som krever av mennesket at det setter inn all sin fornuft, sin viljes rettsinn, "et rettskaffent hjerte", i tillegg til vitnesbyrdet fra dem som er ens lærere i søken etter Gud.

Herre, du er stor og verdig til all lovprisning. Din makt er stor og din visdom uten mål. Og mennesket som er en liten del av ditt skaperverk, våger å prise deg, ja, nettopp mennesket som, iført sin dødelighets drakt, bærer i seg selve vitnesbyrdet om sin synd og det vitnesbyrd du holder opp mot de hovmodige. Og allikevel: mennesket, denne lille del av ditt skaperverk, vil prise deg. Det er du selv som tenner dette ønsket og gjør at mennesket finner sin glede i å lovsynge deg, for du har skapt oss til deg og vårt hjerte finner ingen hvile før det hviler seg i deg7.

II. Veier til Gudskunnskap

31. Mennesket, skapt i Guds bilde, kalt til å kjenne og elske Ham, oppdager i sin søken etter Gud visse "veier" som fører til kunnskap om Ham. Disse kalles også "Gudsbevis", ikke bevis i den betydning naturvitenskapene legger i ordet, men i betydningen "sammenfallende og overbevisende argumenter" som gjør en i stand til å nå sann visshet.

Disse "veiene" til Gud tar utgangspunkt i skaperverket: den materielle verden og den menneskelige person.

32. (54, 337) Verden: ut fra bevegelse og tilblivelse, tilfeldighet, verdens orden og skjønnhet er det mulig å erkjenne Gud som universets opphav og mål.

Om hedningene sier den hellige Paulus: "Det som kan erkjennes om Gud, ligger jo åpent for dem; Gud selv har gjort det tilgjengelig for dem. Siden verden ble skapt, har hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddom, vært synlig for tanken gjennom hans verk" (Rom 1, 19-20).

Og St. Augustin sier: "Spør jordens skjønnhet, spør havets skjønnhet, spør luftens skjønnhet der den puster og blåser, spør himmelvelvingens skjønnhet, spør alt dette. Alle svarer de deg: Se, hvor vakre vi er. Deres skjønnhet er en bekjennelse (confessio). Hvem har skapt alt dette foranderlig skjønne uten den som uforanderlig er Skjønn (Pulcher)?8

33. (2500, 1730, 1776, 1703, 366) Mennesket: med sin åpenhet mot det sanne og det skjønne, med sin sans for det som er moralsk rett, med sin frihet og sin samvittighets røst, sin higen etter uendelighet og lykke, spør mennesket om Gud finnes. I alt dette aner mennesket spor av sin åndelige sjel. "Den evighets sæd vi bærer i oss, lar seg ikke føre tilbake til materien alene".9 Menneskets sjel kan ikke ha annet opphav enn Gud alene.

34. (199) Både verden og mennesket vitner altså om at de i seg selv hverken har sin begynnelse eller sitt mål, men at de har del i den som i seg selv er Væren, uten begynnelse, uten ende. På denne måten, ad ulike "veier", er mennesket i stand til å nå frem til kjennskap til en virkelighet som er første årsak og ytterste mål for alt som er, "og som alle kaller Gud".10

35. (50, 159) Menneskets fatteevne setter det i stand til å erkjenne eksistensen av en personlig Gud. Men Gud ville åpenbare seg for mennesket for å føre det inn i et fortrolig samkvem og gi det den nåde å ta imot åpenbaringen i tro. Bevisene for Guds eksistens kan allikevel åpne mennesket for tro og være en hjelp til å innse at tro ikke strider mot menneskets fornuft.

III. Kunnskap om Gud ifølge Kirken

36. (355) "Den Hellige Kirke, vår mor, tror og lærer at Gud, alle tings opphav og mål, kan erkjennes med visshet ved fornuftens naturlige lys ut fra det skapte".11 Uten en slik evne kunne mennesket ikke ta imot Guds åpenbaring. Mennesket har denne evnen fordi det er skapt "i Guds bilde".12

37. (1960) Men under de historiske betingelser mennesket lever, har det imidlertid vanskelig for å erkjenne Gud bare ved hjelp av fornuftens lys:

Selv om den menneskelige fornuft, enkelt uttrykt, ved hjelp av sine evner og sitt naturlige lys virkelig kan nå frem til en sann og viss kunnskap om en personlig Gud som beskytter og styrer verden ved sitt forsyn, og om en naturlig lov som Skaperen har nedlagt i vår sjel, er det imidlertid mangt som hindrer fornuften i å benytte seg av denne naturgitte evne på en reell og fruktbar måte, da de sannheter som angår Gud og mennesket fullstendig overstiger den sansbare orden, og når de så skal settes ut i livet, krever de både selvoppofrelse og selvfornektelse. På veien til erkjennelse av slike sannheter lider menneskets sinn både under sansene og fantasien og under den onde lyst som stammer fra den opprinnelige synd. Av dette kommer at menneskene i slike saker lett innbiller seg at de tar feil, eller i det minste at alt slikt er høyst usikkert, fordi de ikke ønsker at det skal være sant.13

38. (2036) Derfor har mennesket behov for å bli opplyst av Guds åpenbaring, ikke bare i det som overgår dets forstand, men også angående "religiøse og moralske sannheter som i seg selv ikke er utilgjengelige for fornuften, slik at de, i menneskhetens nåværende tilstand, kan erkjennes av alle uten vanskelighet, med visshet og uten mulighet for feiltagelse".14

IV. Hvordan kan man tale om Gud?

39. (851) Ved å forsvare den menneskelige fornufts evne til å kjenne Gud gir Kirken uttrykk for sin tillit til at det er mulig å tale om Gud til alle mennesker og med alle mennesker. Denne overbevisning er utgangspunktet for den dialog den fører med andre religioner, med filosofi og vitenskap, og også med ikke-troende og ateister.

40. Fordi vår kunnskap om Gud er begrenset, er vår tale om Ham det også. Vi kan kun omtale Gud ut fra skapningen og med vår menneskelige begrensning i kunnskap og tanke.

41. (213, 299) Alt som er skapt, bærer i seg en viss likhet med Gud, særlig mennesket som er skapt i Guds bilde og likhet. Det fullkomne i skaperverket (skapningens sannhet, godhet og skjønnhet) gjenspeiler derfor Guds uendelige fullkommenhet. På denne måten kan vi omtale Gud ut fra skapningens fullkommenhet, "for av storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være" (Visd 13, 5).

42. (212, 300, 370) Guds transcenderer alt det skapte. Vi må derfor stadig rense vår språkbruk for det den måtte innholde av begrensning, billedtale og ufullkommenhet, slik at vi ikke forveksler den "uutsigelige, ubegripelige, usynlige, ufattelige"15 Gud med våre menneskelige forestillinger om Ham. Våre menneskeord er alltid dennesidige, stilt overfor Guds mysterium.

43. (206) Når vi taler om Gud, taler vi visselig på menneskers vis, men allikevel når vår tale frem til Ham, selv om den ikke kan uttrykke Ham i Hans uendelige enkelhet. For vi skal huske at "ikke før merkes likheten mellom Skaperen og det skapte, før ulikheten mellom dem fremtrer med desto større tydelighet",16 og også at "om Gud kan vi ikke fatte hva Han er, bare det Han ikke er, og hvordan andre vesener forholder seg til Ham".17