Den katolske kirkes katekisme

6. avsnitt: Mennesket

355. (1700, 343) "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem" (Gen 1, 27). Mennesket inntar en særstilling i skaperverket: det er "skapt i Guds bilde" (I); i sin egen natur binder det sammen den åndelige og den materielle verden (II); det er skapt "til mann og kvinne" (III); Gud har inngått vennskap med det (IV).

I. "I Guds bilde"

356. (1703, 2258, 225, 295) I hele den synlige skapning er det bare mennesket som har "mulighet i seg til å erkjenne og elske sin Skaper";400 det er "den eneste skapning på jorden som Gud har villet for dens egen skyld";401 det er mennesket som, ved erkjennelse og kjærlighet, alene er kalt til å dele Guds liv. Til dette ble det skapt, av dette dets verdighet.

Hva fikk deg til å innsette mennesket i så høy en verdighet? Den overveldende kjærlighet du skuet din skapning med i deg selv, og du fikk den kjær; for av kjærlighet skapte du mennesket, og av kjærlighet gjorde du det også i stand til å nyte dine evige goder.402

357. (1935, 1877) Siden mennesket som individ er skapt i Guds bilde, eier det en verdighet som person: det er ikke bare noe, men noen. Det er i stand til å kjenne seg selv, eie seg selv, til fritt å hengi seg og inngå fellesskap med andre. Det er ved nåde kalt til å inngå en pakt med sin Skaper, å svare Ham i tro og kjærlighet, noe andre ikke kan gjøre i dets sted.

358. (299, 901) Gud har skapt alt for mennesket,403 og mennesket ble skapt til å tjene og elske Gud og til å bære hele skapningen frem for Ham:

Hvilket vesen er dette som nå blir til, omgitt av slik en virak? Det er mennesket, en stor og underfull skikkelse, kosteligere i Guds øyne enn hele skaperverket. Det er mennesket, og for dets skyld er det himmel og jord og hav og hele skapningen er til, ja, Gud holdt dets frelse for så viktig å være at Han ikke engang sparte sin egen Sønn. For Gud har uten opphør satt alt i verk for løfte mennesket opp til seg selv og sette det ved sin høyre hånd.404

359. (1701, 388, 411) "Menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium".405

St. Paulus lærer oss at det er to menn som er menneskeslektens opphav: Adam og Kristus.. Den første Adam, sier han, ble skapt som et menneskelig vesen som fikk liv; den siste er et åndelig vesen som gir liv. Den første ble skapt av den siste, og mottok en livgivende sjel fra ham... Den annen Adam preget sitt bilde inn i den første da han formet ham. Derav kommer det at han gikk inn i hans sted og tok hans navn, slik at det han hadde skapt i sitt bilde, ikke skulle gå til grunne. Den første Adam, den siste Adam: den første begynte, den siste er uten ende. For den siste er i sannhet den første, slik han selv har sagt: "Jeg er den første og den siste".406

360. (255, 404, 775, 831, 842) På grunn av felles opprinnelse utgjør menneskeslekten en enhet. For "av én og samme rot har Gud skapt alle folkeslag" (Apg 17, 26):407

Underfullt er dette syn som lar oss skue menneskeslekten i dens enhet i opprinnelsen i Gud (...); i menneskenaturens enhet, fordi den hos alle mennesker består av et materielt legeme og en åndelig sjel; i enheten i menneskenes umiddelbare bestemmelse og jordiske sendelse; i enheten i bosted, som er jorden, hvis goder alle mennesker av naturrett kan benytte seg av for å opprettholde og utvikle sitt liv; i enheten i overnaturlig bestemmelse, som er Gud selv, og som alle må strekke seg mot; i enheten av midler for å nå dette mål; (...) i den ene forløsning som Kristus virket for alle.408

361. (1939) "Denne lov om menneskelig solidaritet og nestekjærlighet",409 gjør oss visse på at alle mennesker i sannhet er søsken, uten dermed å se bort fra det rike mangfold som personer, kulturer og folkeslag byr på.

II. "Ett i kropp og sjel"

362. (1146, 2332) Mennesket som person, skapt i Guds bilde, er et vesen som både er legeme og sjel. Bibelfortellingen uttrykker dette i symbolspråk når den forteller at "Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning" (Gen 2, 7). Hele mennesket er altså villet av Gud.

363. (1703) I Den Hellige Skrift betegner uttrykket sjel ofte menneskets liv410 eller hele mennesket som person.411 Men det betegner også det aller innerste i mennesket412 og det aller verdifulleste i det,413 det som på en særlig måte gjør det til Guds avbilde: "sjel" betegner det åndelige prinsipp i mennesket.

364. (1004, 2289) Menneskets kropp har del i den verdighet å være "Guds bilde": menneskekroppen er menneskelig nettopp fordi den besjeles av en åndelig sjel. Det er hele mennesket som person som er bestemt til å bli, i Kristi legeme, Åndens tempel:414

Mennesket er ett i kropp og sjel. Det sammenfatter den materielle verdens forskjellige elementer gjennom sin legemlige konstitusjon. Og det er takket være mennesket at den materielle verden når sitt høydepunkt og låner sin stemme til Skaperens frie lovprisning. Vi skal derfor ikke forakte vårt legemlige liv, men tvertom anse vårt legeme for godt og ærefullt, idet Gud har skapt det og kommer til å vekke det opp på den ytterste dag.415

365. Enheten mellom sjel og legeme er så sterk at man må anse sjelen som legemets "form";416 dette betyr at det er takket være den åndelige sjel at den materielle kropp er et levende menneskelegeme; ånd og materie er i mennesket ikke to naturer som er blitt forenet, men deres forbindelse utgjør én natur.

366. (1005, 997) Kirken lærer at hver enkelt åndelig sjel er direkte skapt av Gud417 - den er ikke "frembragt" av foreldrene. Den lærer også at sjelen er udødelig:418 den går ikke til grunne når den skilles fra kroppen i døden og forenes på nytt med kroppen i oppstandelsen ved tidenes ende.

367. (2083) Det forekommer at man skjelner mellom sjel og ånd. Slik ber St. Paulus om at Gud må "med legeme, sjel og ånd bevare dere helstøpte" (1 Tess 5, 23), så vi kan stå plettfrie frem ved Herrens gjenkomst. Kirken lærer at dette ikke innebærer noen todeling av sjelen.419 "Ånd" betyr at mennesket er rettet mot sin overnaturlige bestemmelse fra det øyeblikk det blir skapt,420 og at dets sjel har i seg muligheten til å oppløftes, høyt over sine iboende muligheter og uten noen fortjeneste, til samfunn og fellesskap med Gud.421

368. (478, 582, 1431, 1764, 2517, 2562, 2843) Kirkens åndelige tradisjon legger også vekt på hjertet, som i bibelsk forstand betyr "menneskets innerste" (jfr. Jer 31, 33), der hvor mennesket til syvende og sist sier ja eller nei til Gud.422

III. "Mann og kvinne skapte Han dem"

Likhet og ulikhet villet av Gud

369. Mann og kvinne er skapt, det vil si at de er villet av Gud, på den ene side i full likhet som menneskelige personer, på den annen side som henholdsvis mann og kvinne. "Å være mann" og "å være kvinne" er godt og villet slik av Gud: mann og kvinne eier en umistelig verdighet som er gitt dem direkte av Gud som har skapt dem.423 Både mann og kvinne er på en likeverdig måte "i Guds bilde". Ved å være mann og kvinne gjenspeiler de Skaperens visdom og godhet.

370. Gud er på ingen som helst måte i menneskets bilde. Han er hverken mann eller kvinne. Gud er ren ånd, uten plass for kjønnsforskjeller. Men det som er fullkomment i mannen og kvinnen, gjenspeiler noe av Guds uendelige fullkommenhet, slik som en god mor424 eller en god far og ektemann.425

"For hverandre" - "to i ett"

371. (1605) Mann og kvinne er skapt sammen og villet av Gud for hverandre. Guds Ord lar oss skjønne dette ved visse antydninger i teksten. "Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like" (Gen 2, 18). Ingen av dyrene kan være mannens "like" (Gen 2, 19-20). Kvinnen som Gud "bygger" av mannens ribben og fører bort til mannen, får ham til å utbryte i beundring, i et rop som uttrykker både kjærlighet og fellesskap: "Dette er da ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt" (Gen 2, 23). Mannen oppdager kvinnen som sitt annet "jeg", av samme menneskeslekt.

372. (1652, 2366) Mann og kvinne er skapt "for hverandre". Dette betyr ikke at Gud skulle ha skapt dem "halvferdige" og "ufullstendige"; Han har skapt dem til fellesskap som personer, et fellesskap hvor begge skal være en "hjelper" for den andre, fordi de både er like som personer ("ben av mine ben") og samtidig utfyller hverandre som mann og kvinne. I ekteskapet forener Gud dem slik at de to er "ett kjød" (Gen 2, 24), og kan føre livet videre: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden" (Gen 1, 28). Ved å videreføre menneskelivet gjennom sine etterkommere samarbeider mannen og kvinnen som ektefolk og foreldre på en uforlignelig måte med skaperverket.426

373. (307, 2415) Etter Guds plan er mannen og kvinnen kalt til å "legge jorden under seg" (Gen 1, 28) som Guds "forvaltere". Dette herredømmet må ikke utarte til vilkårlig ødeleggelse. Etter Skaperens forbilde, Han som "elsker alt som er til" (Visd 11, 24), er mann og kvinne kalt til å ha del i Guds forsyn med resten av skaperverket. Derav kommer deres ansvar for den verden Gud har gitt dem i varetekt.

IV. Mennesket i Paradiset

374. (54) Det første mennesket ble ikke bare skapt godt, det ble innsatt i Skaperens vennskap, i harmoni med seg selv og med skaperverket rundt seg, et vennskap og en harmoni som bare overgås av herligheten i det nye skaperverk i Kristus.

375. (1997) Kirken, som i lys av Det Nye Testamente og Tradisjonen tolker Bibelens symbolspråk rett, lærer at våre første foreldre Adam og Eva ble innsatt i en "hellighets og opprinnelig rettferdighets"427 stand. Den nåde som denne opprinnelige hellighet var, ble gitt "så de skulle få del i det guddommelige liv".428

376. (1008, 1502) Ved nådens glans ble alle sider ved menneskelivet trygget. Så lenge mennesket forble i Guds fortrolighet, skulle det hverken dø429 eller lide.430 Menneskets indre harmoni med seg selv, det harmoniske forhold mellom mann og kvinne,431 det første menneskepars liv i harmoni med resten av skaperverket, utgjør det som kalles "den opprinnelige rettferdighets stand".

377. (2514) Det "herredømme" over jorden som Gud hadde overgitt mennesket helt fra opphavet av, utøvde mennesket selv først og fremst i form av selvbeherskelse. Mennesket var uberørt og ordnet i hele sitt vesen, fordi det ikke var bundet av det trefoldige begjær432 som gjør det trellbundet av sanselig lyst, begjær etter denne verdens goder og selvhevdelse i strid med hva fornuften tilsier.

378. (2415, 2427) Det er et tegn på fortrolighet når Gud setter mannen i haven.433 Han bor der for "å dyrke og passe haven" (Gen 2, 15). Arbeidet er ingen straff,434 men er mannen og kvinnen som samarbeider med Gud i å gjøre det synlige skaperverk fullkomment.

379. (42, 239) Det er denne harmoniske tilstand, den opprinnelig rettferdighet, den Gud etter sin plan hadde tiltenkt mennesket, som går tapt ved våre første foreldres synd.