Den katolske kirkes katekisme

IV. Økonomisk liv og sosial rettferdighet

2426. (1928) Utviklet økonomisk virksomhet og produksjonsvekst skal bidra til å dekke menneskenes behov. Målet for det økonomiske liv er ikke bare å produsere stadig mer og øke profitt eller makt; det skal først og fremst tjene mennesker, hele mennesket og hele menneskeheten. For å være i samsvar med Guds plan med mennesket må økonomisk aktivitet, gjennomført etter sine egne metoder, holde seg innenfor rammene av den moralske orden, i henhold til sosial rettferdighet.540

2427. (307, 378, 531) Menneskets arbeid utgår direkte fra personer som er skapt i Guds bilde og kalt til i innbyrdes samarbeid å videreføre skaperverket ved å herske over jorden.541 Arbeidet er altså en plikt: "Dersom noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ha noe å leve av" (jfr. 2 Tess 3, 10).542 Arbeidet ærer Skaperens gaver og de talenter man har fått. Det kan også være en soning. Mennesket samarbeider på sett og vis med Guds Sønns soningsverk når det utsoner arbeidets straff543 i forening med Jesus, håndverkeren fra Nasaret, den korsfestede på Golgata. Det viser seg som en Kristi disippel ved hver dag å bære sitt kors i det arbeid det er kalt til å utføre.544 Arbeidet kan være et middel til helliggjørelse og til å fylle den jordiske virkelighet med Kristi Ånd.

2428. (2834, 2185) I arbeidet utfører og fullender mennesket delvis de muligheter som er nedlagt i dets natur. Arbeidets grunnverdi ligger hos mennesket selv, som er arbeidets opphav og mål. Arbeidet er til for mennesket, ikke mennesket for arbeidet.545

Enhver må i arbeidet kunne hente midler til å dekke sine egne og sine nærmestes behov, og til å tjene det menneskelige fellesskap.

2429. Enhver har rett til å ta økonomiske initiativ, enhver skal kunne gjøre bruk av sine talenter for å bidra til en rikelighet som kommer alle til nytte, og for å høste rettmessige frukter av sine anstrengelser. Man må passe på å rette seg etter de reguleringer som de offentlige myndigheter har fastsatt til beste for fellesskapet.546

2430. I det økonomiske liv står ulike interesser på spill, interesser som ofte står i motsetning til hverandre. Dette forklarer at det oppstår konflikter av den type som kjennetegner det.547 Man må forsøke å redusere disse gjennom forhandlinger hvor man tilgodeser rettigheter og plikter for de respektive sosialpartnere: bedriftsledere, lønnstagernes tillitsmenn, for eksempel fra fagforeninger, og eventuelt representanter for de offentlige myndigheter.

2431. (1908, 1883) Statens ansvar. "Økonomisk aktivitet, særlig markedsøkonomiens, kan ikke finne sted i et institusjonelt, juridisk og politisk tomrom. Den forutsetter at individets friheter og privat eiendomsrett er sikret, for ikke å nevne stabil pengeverdi og effektive offentlige tjenester. Statens fremste plikt er imidlertid å sikre slike garantier slik at de som arbeider, kan nyte fruktene av sitt arbeid og dermed føle seg oppmuntret til å utføre det effektivt og ærlig. (...) Staten er forpliktet til å passe på og sørge for at menneskerettighetene respekteres innenfor den økonomiske sektor; men på dette område påligger ikke dette ansvaret i første rekke staten, men de institusjoner og ulike grupperinger og foreninger samfunnet utgjøres av".548

2432. (2415) Bedriftslederne står økonomisk og økologisk til ansvar overfor samfunnet for det de foretar seg.549 De har plikt til å ta de ansattes ve og vel i betraktning og ikke bare jage etter større profitt. Profitt er imidlertid nødvendig. Den gjør det mulig å foreta investeringer som sikrer bedriftens fremtid. Den sikrer sysselsettingen.

2433. Adgang til arbeid og ansettelse må være åpen for alle uten urettferdig diskriminering, - menn som kvinner, friske som handikappede, innfødte som innvandrere.550 Alt etter omstendighetene må samfunnet på sin side hjelpe borgerne til å skaffe seg arbeid.551

2434. (1867) Rettmessig lønn er en lovlig frukt av arbeid. Å nekte lønn eller holde den tilbake utgjør en alvorlig urettferdighet.552 For å fastsette en rettferdig betaling må man på samme tid ta den enkeltes behov og bidrag i betraktning. "Arbeidet skal lønnes så godt at alle får anledning til å skape seg et anstendig materielt, sosialt, kulturelt og åndelig liv for seg og sine, under hensynstagen til arbeiderens stilling og produksjonsevne, bedriftens situasjon og det felles beste".553 Enighet mellom partene er ikke tilstrekkelig for å rettferdiggjøre lønnsnivået moralsk.

2435. Streik er moralsk tillatt når den fremtrer som et uunngåelig og nødvendig tiltak med henblikk på et tilsvarende gode. Den blir moralsk utillatelig når den ledsages av voldsbruk, eller når den gis målsetninger som ikke har noen direkte forbindelse med arbeidsforholdene eller strider mot det felles beste.

2436. Det er urett å ikke betale bidrag til de trygdesystem som lovlig myndighet har fastsatt.

Å gå uten arbeid på grunn av arbeidsløshet er nesten alltid for den som er offer for det, et angrep på vedkommendes verdighet og utgjør en trussel mot likevekten i livet. I tillegg til den skade han personlig tilføyes, innebærer det også stor risiko for hjemmet.554

V. Rettferdighet og solidaritet mellom nasjoner

2437. (1938) På det internasjonale plan er ulikhetene i ressurser og økonomiske midler så stor at den graver en veritabel "kløft" nasjonene imellom.555 På den ene side finner vi dem som sitter inne med og videreutvikler vekstmidlene, og på den annen dem som stadig mer forgjeldes.

2438. (1911, 2315) Ulike årsaker, av religiøs, politisk, økonomisk og finanspolitisk art, gir i våre dager "det sosiale spørsmål en verdensomspennende dimensjon".556 Det er nødvendig med solidaritet mellom nasjoner hvis politikk allerede står i et gjensidig avhengighetsforhold. Slik solidaritet er enda mer påkrevet når det dreier seg om å gjøre slutt på de "vanartede mekanismer" som stiller hindringer i veien for utviklingen i mindre utviklede land.557 I stedet for finansieringssystemer bygget på utbytting, ja, på åger,558 urettferdige handelsforbindelser mellom nasjonene, våpenkappløp, må det gjøres felles anstrengelser for å nytte ressursene med moralsk, kulturell og økonomisk utvikling for øye, "idet man omprioriterer og omdefinerer verdiskalaen".559

2439. Rike nasjoner har et alvorlig moralsk ansvar overfor nasjoner som ikke selv sitter inne med midler til egen utvikling eller er blitt forhindret fra den ved tragiske historiske begivenheter. Dette er en solidaritets- og nestekjærlighetsforpliktelse; det er også en rettferdighetsforpliktelse dersom de rike nasjoners velstand stammer fra ressurser som ikke er blitt rettmessig betalt.

2440. Direkte hjelp er et egnet svar på umiddelbare og ekstraordinære behov, slik som for eksempel ved naturkatastrofer, epidemier osv. Men slik hjelp er utilstrekkelig til å råde bot på alvorlig skade som skyldes fattigdom, og til å dekke varige behov. Det er også nødvendig å reformere de internasjonale økonomiske finansieringsinstitusjoner slik at de bedre kan fremme rettferdige relasjoner til mindre utviklede land.560 Anstrengelsene i fattige land for å oppnå vekst og frigjøring må støttes.561 Denne læren må på en særlig måte komme til anvendelse innenfor landbruket. Bøndene, især i den tredje verden, utgjør den altoverveiende massen av fattige.

2441. (1908) Å vokse i kjennskap til Gud og til seg selv er grunnlaget for all fullstendig utvikling av menneskesamfunnet. En slik utvikling samler materielle goder og stiller dem til tjeneste for den enkelte og hans frihet. Den minsker nød og økonomisk utbytting. Den får respekten for kulturell identitet og åpenheten for det transcendente til å vokse.562

2442. (899) Det tilkommer ikke Kirkens hyrder å gripe direkte inn i det politiske liv og i organiseringen av samfunnslivet. Denne oppgaven er en del av legfolkets kall, de som handler etter eget initiativ i samarbeid med sine medborgere. Samfunnsmessig virksomhet kan lede til et mangfold av konkrete løsninger. Den må alltid finne sted med det felles beste for øye og i samsvar med Evangeliets budskap og Kirkens lære. Det tilkommer legfolket "å besjele den timelige virkelighet med kristen nidkjærhet og å te seg som redskaper for fred og rettferdighet".563

VI. Kjærlighet til de fattige (2544-2547)

2443. (786, 525, 853) Gud velsigner dem som kommer de fattige i møte, og fordømmer dem som vender dem ryggen: "Til den som ber deg skal du gi; den som vil låne av deg skal du ikke vende ryggen" (Matt 5, 42). "Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre" (Matt 10, 8). Jesus vil gjenkjenne sine utvalgte på det de har gjort mot de fattige.564 Når "det glade budskap forkynnes for de fattige" (Matt 11, 5),565 er dette et tegn på Kristi nærvær.

2444. (1716) "Kirkens kjærlighet til de fattige (...) er del av dens uforanderlige tradisjon".566 Den har sitt utspring i saligprisningenes Evangelium,567 i Jesu fattigdom568 og i Hans omsorg for de fattige.569 Kjærlighet til de fattige er også en av begrunnelsene for plikten til å arbeide, for å "ha noe å gi dem som trenger hjelp" (Ef 4, 28). Den begrenser seg ikke til materiell fattigdom, men dekker også tallrike former for kulturell og religiøs fattigdom.570

2445. (2536, 2547) Kjærlighet til de fattige er uforenlig med umåteholden kjærlighet til rikdom og egoistisk bruk av den:

Og nå dere rike! Dere bør gråte og jamre over alle de ulykker som venter dere! For deres rikdom er i ferd med å råtne, møll eter klærne, gullet og sølvet ruster, og rusten skal vitne mot dere, den skal ete seg inn og fortære dere som ild! Det er de siste dager, og dere har brukt dem til å samle skatter! Men nå roper den høyt, den lønn dere aldri betalte til dem som høstet deres marker, og arbeidernes nødskrik har nådd frem til hærskarenes Herre. Dere har levd på jorden i nytelser og luksus, men det er til slaktedagen dere har fetet dere! Den rettferdige har dere dømt og drept; han yter ingen motstand (Jak 5, 1-6).

2446. (2402) St. Johannes Krysostomos taler myndig om dette: "Ikke å gi de fattige del i ens egen eiendom, det er å stjele fra dem og frarøve dem livet. For det er ikke eget gods vi sitter inne med, men deres".571 "Først må rettferdighetens krav skje fyldest, av frykt for at det vi gir av nestekjærlighet, ikke allerede kreves av rettferdigheten":572

Når vi gir de fattige det aller nødvendigste, gjør vi det ikke av raushet, vi gir dem bare tilbake det som er deres. Vi gjør vår plikt mere enn vi gjør en kjærlighetsgjerning.573

2447. (1460, 1038, 1969, 1004) Barmhjertighetsgjerninger er nestekjærlige handlinger hvor vi hjelper vår neste med det han trenger for legeme og sjel.574 Å undervise, gi råd, trøste og styrke er åndelige barmhjertighetsgjerninger, på samme måte som å tilgi og bære over med i tålmodighet. Fysiske barmhjertighetsgjerninger består særlig i å gi mat til sultende, husly til husløse, klær til dem som går i filler, besøke syke og fanger, begrave døde.575 I alt dette er almisse til de fattige576 et av de fremste tegn på broderkjærlighet: den er også en rettferdighetshandling som er Gud velbehagelig:577

Den som har to kjortler, må dele med den som ingen har, og den som har nok å spise, må gjøre det samme (Luk 3, 11). Gi heller bort hva dere eier i almisser, så blir allting rent for dere (Luk 11, 41). Sett at en bror eller søster ikke eide klær, eller manglet mat for dagen, og en av dere sa: "Farvel, ha det godt, kle dere varmt og spis dere mette," men ikke gav dem det kroppen trengte, hva nytte var det i det? (Jak 2, 15-16).

2448. (596, 1586) "Den menneskelige elendighet i sine mangfoldige former, - materiell nød, urettferdig undertrykkelse, fysisk og psykisk sykdom og til sist død, er tydelige tegn på den medfødte svekkelsestilstand mennesket befinner seg i etter den første synd, og på behovet for frelse. Den tiltrakk seg Kristi Frelserens medlidenhet, Han som ville bære den og gjøre seg til ett med "de minste av mine brødre". De som tynges av den, er gjenstand for en særlig kjærlighet fra Kirkens side, den som helt fra begynnelsen av, og til tross for at mange av dens lemmer har sviktet, aldri har opphørt å arbeide for å hjelpe dem, forsvare dem og sette dem fri. Den har gjort dette ved utallige velgjørenhetstiltak som alltid og overalt forblir uomgjengelig nødvendige".578

2449. (1397, 786) Allerede i Det Gamle Testamente foreligger det alle slags juridiske bestemmelser (ettergivelsesår, forbud mot å kreve rente, plikt til å gi tiende, daglig betaling av dagarbeidere, rett til å høste korn og druer som er blitt til overs) som er i samsvar med oppfordringen i Deuteronomium: "Fattige vil det alltid være i landet. Derfor byr jeg deg: "Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land"" (Deut 15, 11). Jesus gjør dette ordet til sitt: "Fattige har dere alltid blant dere; meg derimot har dere ikke alltid" (Joh 12, 8). Med dette setter han ikke voldsomheten i de gamle profetord ut av kraft: "Dere kjøper småkårsfolk for penger, en fattig stakkar for et par sko..." (Am 8, 6), men Han maner oss til å skjelne Hans nærvær i de fattige som er Hans brødre:579

En dag da den hl. Rosa fra Limas580 mor skjente på henne fordi hun tok seg av fattige og syke hjemme, sa hun: "Når vi tjener de fattige og syke, tjener vi Jesus. Vi må aldri gå lei av å hjelpe vår neste, for i dem er det Jesus vi tjener."