Den katolske kirkes katekisme

VI. Påskemåltidet

1382. (950) Messen er på én og samme tid minneoffer hvor korsofferet føres videre, og hellig måltid hvor vi får samfunn med Herrens legeme og blod. Men feiringen av det eukaristiske offer er helt rettet mot de troendes inderlige forening med Kristus i kommunionen. Å motta kommunionen er å motta Kristus selv, Han som ofret seg for oss.

1383. (1182) Alteret, som Kirken samles rundt når den feirer eukaristi, fremstiller de to sider av samme mysterium: det er både offeralter og Herrens bord, så meget mer som det kristne alter symboliserer Kristus selv som er midt iblant sine troende, både som offer til vår forsoning, og som mat fra himmelen som gis oss. "For hva er Kristi alter om ikke bilde på Kristi legeme?" sier St. Ambrosius,328 og et annet sted: "Alteret fremstiller (Kristi) legeme, og Kristi legeme er på alteret".329 Liturgien gir i tallrike bønner uttrykk for denne enheten mellom offer og kommunion. Slik ber Romerkirken i sin anafor:

Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige legeme og blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde.

"Ta og ét alle derav": kommunionen

1384. (2835) Herren innbyr oss innstendig til å ta imot Ham i eukaristiens sakrament: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: dersom dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, finnes heller ikke liv i dere" (Joh 6, 53).

1385. (1457) Som svar på denne innbydelsen må vi forberede oss på dette store og hellige øyeblikk. Den hellige Paulus maner til samvittighetsransakelse: "Slik at enhver som spiser brødet eller drikker Herrens beger på en uverdig måte, han skal stå til ansvar for Herrens legeme og blod. Så får da enhver prøve seg selv før han spiser av brødet og drikker av begeret. For den som spiser og drikker uten å akte på Herrens legeme, hans spiser og drikker seg selv til doms" (1 Kor 11, 27-29). Den som er seg bevisst å ha en alvorlig synd på samvittigheten, må motta forsoningens sakrament før han kan ha adgang til kommunionen.

1386. (732) Stilt overfor dette store sakrament kan den troende ikke gjøre annet enn å gjenta offiserens ord i tro og ydmykhet:330 "Domine, non sum dignus, ut intres sub tectum meum, sed tantum dic verbo, et sanabitur anima mea" ("Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet"). Og i St. Johannes Krosostomos guddommelige liturgi ber de troende med samme sinnelag:

I din hemmelighetsfulle nattverd gi meg del i dag, å Guds Sønn. For jeg vil ikke røpe hemmeligheten for dine fiender, heller ikke vil jeg gi deg Judaskysset. Men lik den gode røver roper jeg til deg: Herre, kom meg i hu i ditt rike.

1387. (2043) Som forberedelse på å ta imot sakramentet skal de troende overholde den faste som er foreskrevet i deres Kirke.331 Kroppsholdningen (bevegelser, påkledning) skal uttrykke ærefrykt, høytid og glede over dette øyeblikket da Kristus er vår gjest.

1388. Det er i samsvar med selve meningen med eukaristien at de troende, dersom de har den rette innstilling,331a kommuniserer når de tar del i messen:332 "Det anbefales meget sterkt å ta mer fullkomment del i messen ved at de troende, etter at presten har kommunisert, mottar Herrens legeme av det samme offer".333

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1389. (2042, 2837) Kirken gjør det til en plikt for de troende å ta del i den guddommelige liturgi på søn- og festdager334, og å motta eukaristien i det minste én gang i året, om mulig i påsketiden,335 etter å ha forberedt seg ved å ta imot forsoningens sakrament. Men Kirken oppfordrer sterkt de troende til å motta den hellige eukaristi på søndager og festdager, og gjerne enda oftere, ja, hver dag.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1390. Siden Kristus er sakramentalt til stede under begge skikkelser, gir kommunion bare under brødets skikkelse fullt ut del i eukaristiens nåde. Av pastorale årsaker er denne måten å kommunisere på, på rettmessig vis blitt den vanligste i den latinske ritus. "Den hellige kommunion utfyller bedre sin rolle som tegn når den finner sted under begge skikkelser. For på den måten blir det tegn det eukaristiske måltid er, tydeliggjort".336 Dette er den vanlige måten å kommunisere på i de orientalske riter.

Kommunionens frukter

1391. (460, 521) Kommunionen knytter oss nærmere til Kristus. Den fremste frukt av å motta eukaristien i kommunionen er inderlig forening med Kristus Jesus. Herren sier jo: "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham" (Joh 6, 56). Livet i Kristus er tuftet på det eukaristiske måltid: "Som det er Faderen, den levende, som har sendt meg, og som det er ham jeg har mitt liv fra, slik skal den som spiser meg, få sitt liv fra meg" (Joh 6, 57):

Når de troende på Herrens festdager tar imot Sønnens legeme, forkynner de for hverandre Det Glade Budskap om at livets førstegrøde er blitt gitt, som da engelen sa til Maria fra Magdala: "Kristus er oppstanden!" Se, også nå gis liv og oppstandelse til den som mottar Kristus.337

1392. (1212, 1524) Det som den materielle føde gjør for vårt fysiske liv, det utvirker kommunionen på underfullt vis i vårt åndelige. Å motta i kommunionen den oppstandne Kristi kjød, "som lever og gør levende ved Helligånden",338 bevarer, øker og fornyer det nådens liv vi har mottatt i dåpen. Denne vekst i kristent liv trenger å næres ved den eukaristiske kommunion, niste på vår pilegrimsvandring, inntil vår siste stund, da vi mottar den som vandringsbrød.

1393. (613) Kommunionen fjerner oss fra synden. Kristi legeme som vi mottar i kommunionen, er "gitt for oss", og det blod vi drikker, er "utgydt for de mange til syndenes forlatelse". Derfor kan ikke eukaristien forene oss med Kristus uten samtidig å rense oss fra de synder vi har begått, og bevare oss mot fremtidige synder:

"Hver gang vi tar imot Ham, forkynner vi Herrens død" (1 Kor 11, 26). Forkynner vi Herrens død, forkynner vi syndenes forlatelse. Dersom Hans blod utgydes til syndenes forlatelse hver gang det utgydes, må jeg motta det alltid slik at det alltid forlater mine synder. Jeg som stadig synder, jeg må alltid ha et botemiddel.339

1394. (1863, 1436) På samme måte som legemlig føde gir nye krefter, slik styrker eukaristien nestekjærligheten som i dagliglivet har tendens til å svekkes; og styrket nestekjærlighet vasker bort mindre alvorlige ("venielle") synder340. Ved å gi seg selv til oss gjør Kristus vår kjærlighet sterkere og gjør oss i stand til å bryte med uordnet hang til det skapte, og til å grunnfestes i Ham:

Siden Kristus døde for oss av kjærlighet, ber vi om at kjærligheten må bli gitt oss ved Den Hellige Ånds komme, når vi minnes Hans død under offeret; vi ber ydmykt om at også vi, i kraft av den kjærlighet som drev Kristus til å dø for oss, ved å motta Den Hellige Ånds nåde, må kunne betrakte verden som korsfestet for oss, og selv være korsfestet for verden. (...) Vi som har mottatt kjærlighetens gave, la oss dø for synden og leve for Gud.341

1395. (1855, 1446) Ved den samme nestekjærlighet som eukaristien vekker i oss, bevarer den oss fra fremtidige dødssynder. Jo større del vi har i Kristi liv og jo mer vi styrkes i vennskapet med Ham, desto vanskeligere blir det for oss å bryte med Ham ved dødssynd. Eukaristien er ikke ment å tilgi dødssynder. Det er hensikten med forsoningens sakrament. Eukaristien er sakramentet for dem som lever innenfor Kirkens fulle fellesskap.

1396. (1118, 1267, 790, 1064) Det mystiske legemes enhet: eukaristien bygger opp Kirken. De som mottar eukaristien, forenes inderligere med Kristus. Derved forener Kristus dem med alle troende til ett legeme: Kirken. Kommunionen fornyer, styrker og utdyper den innlemmelse i Kirken som allerede skjedde i dåpen. I dåpen ble vi kalt til å være ett legeme.342 Eukaristien fullender dette kallet: "Det takksigelsesbegert vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Det brød vi bryter, gir det oss ikke del i Kristi legeme? Fordi der er ett brød, er vi også ett legeme, så mange som vi er, for alle har vi del i det ene brød" (1 Kor 10, 16-17):

Dersom dere er Kristi legeme og Hans lemmer, da er det deres sakrament som står på Herrens bord, dere mottar deres sakrament. Dere svarer "Amen" ("Ja, det er sant") til det dere mottar, og dere gir deres tilslutning ved å svare slik. Du hører dette ordet: "Kristi legeme", og du svarer: "Amen". Vær da Kristi lem, slik at ditt amen kan være sannferdig.343

1397. (2449) Eukaristien forplikter overfor de fattige. Dersom vi skal motta Kristi legeme og blod som ble gitt for oss, på en sannferdig måte, må vi gjenkjenne Kristus i de fattigste, som er Hans brødre:344

Du har smakt Kristi blod, og du kjenner ikke engang igjen din bror. Du vanærer dette bord når du ikke holder den verdig til å dele din mat som ble holdt verdig til å dele dette bord med deg. Gud satte deg fri fra alle dine synder og bad deg til bords. Og selv ikke da ble du mer barmhjertig.345

1398. (817) Eukaristien og kristen enhet. Stilt innfor dette store mysterium utbryter St. Augustin: "Å du fromhetens sakrament! Å du enhetens tegn! Å du kjærlighetens bånd"!346 Desto smerteligere føles de splittelser i Kirken som bryter den felles deltagelse i Herrens bord, desto ivrigere blir bønnene til Herren om at de dager må komme tilbake da alle de som tror på Ham, er fullt ut ett.

1399. (838) De orientalske Kirker som ikke har fullt fellesskap med Den katolske kirke, feirer eukaristien med stor kjærlighet. "Disse Kirker, selv om de er adskilte, har virkelige sakramenter - særlig fordi de, i kraft av den apostoliske suksesjon, har prestedømmet og eukaristien - som fremdeles knytter dem til oss med de sterkeste bånd".347 Et visst fellesskap in sacris, altså i eukaristien, er "ikke bare mulig, men også tilrådelig, når omstendighetene tilsier det og den kirkelige myndighet tillater det".348

1400. (1536) De kirkesamfunn som er sprunget ut av reformasjonen, og som er adskilt fra Den katolske kirke, "især fordi de mangler ordinasjonens sakrament, har ikke bevart det eukaristiske mysteriums opprinnelige og hele innhold".349 Det er av denne grunn at det for Den katolske kirke ikke er mulig å ha eukaristisk interkommunion med disse samfunn. Imidlertid, når disse kirkesamfunn "i nattverden minnes Herrens død og oppstandelse, bekjenner de at livet i forening med Kristus her kommer til uttrykk, og de venter Hans komme i herlighet".350

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1401. (1483, 1385) I alvorlige nødstilfeller kan, etter den lokale biskops skjønn, katolske embedsbærere meddele sakramentene (eukaristien, boten, sykesalvingen) til andre kristne som ikke har fullt fellesskap med Den katolske kirke, men som av seg selv ber om det. De må da gi uttrykk for den katolske tro angående disse sakramenter, og ha den rette innstilling.351

VII. Eukaristien - "pantet på den kommende herlighet"

1402. (1323, 1130) I en eldgammel bønn priser Kirken eukaristiens mysterium slik: "Å hellige måltid hvor Kristus er våre føde, hvor minnet om Hans lidelse gjøres levende, hvor nåde fyller vår sjel, hvor pantet på det kommende liv blir oss gitt." Som eukaristien er minnet om Herrens påske, som vi ved vår altergang blir fylt "med all himmelsk velsignelse og nåde",352 slik er eukaristien også foregripelse av den himmelske herlighet.

1403. (671) Ved den siste nattverd fikk Herren selv disiplene til å vende blikket mot fullbrydelsen av påsken i Guds rike: "Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av denne vintreets frukt, før den dag da jeg sammen med dere drikker en ny vin i min Fars rike" (Matt 26, 29).353 Hver gang Kirken feirer eukaristien, minnes den dette løftet og vender blikket mot "Han som kommer" (Åp 1, 4). I sin bønn påkaller den Hans komme: "Marana tha" (1 Kor 16, 22), "Kom, Herre Jesus" (Åp 22, 20), "Måtte nåden komme og denne verden forgå"!354

1404. (1041, 1028) Kirken vet at Herren kommer allerede nå i eukaristien, og at Han er til stede, midt iblant oss. Men det er et skjult nærvær. Det er derfor vi feirer eukaristien "mens vi lever i det salige håp og venter vår Frelser Jesu Kristi komme",355 og ber om at "vi sammen kan mettes av din herlighet til evig tid. Da skal du tørke hver tåre av våre øyne, og vi skal se deg, vår Gud, som du er, bli deg lik i all evighet og uten opphør prise deg, ved Kristus, vår Herre".356

1405. (1042, 1000) Vi har intet sikrere pant, intet tydeligere tegn enn eukaristien på dette store håp om nye himler og en ny jord hvor rettferd bor.357 For hver gang dette mysteriet feires "skjer vår gjenløsning",358 og vi "bryter samme brød som er udødelighetens legemiddel, motgift mot å dø, for å leve i Jesus Kristus for alltid".359