Den katolske kirkes katekisme

III. Når feire?

Den liturgiske tid

1163. (512) "Vår hellige Mor Kirken ser det som sin oppgave å feire sin guddommelige brudgoms frelsesverk ved å minnes det på bestemte dager i årets løp. Hver uke, på den dag den har kalt Herrens dag, minnes den Herrens oppstandelse - som den også feirer én gang i året, samtidig med Hans salige lidelse, i påskens store høytid. Og hele Kristi mysterium utfolder den gjennom årets gang (...). I det den slik feirer gjenløsningens mysterier, åpner den adgang for de troende til sin Herres rikdommer, til Hans kraft og Hans fortjenester. På denne måten blir disse mysterier på sett og vis gjort nærværende til alle tider; de troende kommer i berøring med dem og blir fylt med frelsens nåde".97

1164. Allerede på Moselovens tid kjente Guds folk til fester som var fastlagt etter påskefesten, for å minnes Gud Frelserens underfulle gjerninger, si Ham takk, føre minnet om dem videre og lære stadig nye slektledd å rette seg etter dem i sin livsførsel. I Kirkens tid, som befinner seg i tidsrommet mellom Kristi påske, fullbragt én gang for alle, og dens fullbyrdelse i Guds rike, bærer liturgien, feiret på faste dager, helt preg av det nye i Kristusmysteriet.

1165. (2659, 2836, 1085) Når Kirken feirer Kristi mysterium, er det ett ord som stadig går igjen i dens bønn: "I dag!" Dette ordet er en gjenklang av den bønn den har lært av sin Herre,98 og av Den Hellige Ånds kall.99 Den levende Guds "i dag" som mennesket er kalt til å gå inn til, er Jesu påskes "time" som gjennomsyrer og bærer hele historiens gang:

Livet strakte seg ut over alt som lever, og alle fylles av et stort lys: soloppgangenes soloppgang trengte inn i universet, og Han som var "før morgenstjernen" og før stjernene, udødelig, veldig, den store Kristus opplyser alle vesener sterkere enn solen. For oss som tror på Ham, demrer derfor en lysets dag, lang, evig, som aldri slukner: den mystiske påske.100

Herrens dag

1166. (2174-2188, 1343) "Påskemysteriet feirer Kirken på den åttende dag, i samsvar med den apostoliske tradisjon som stammer fra selve dagen for Kristi oppstandelse; denne dag, søndagen, kalles da med rette Herrens dag".101 Dagen for Kristi oppstandelse er på samme tid "ukens første dag", til minne om skapelsens første dag, og "den åttende dag" da Kristus etter sin store "sabbatshvile" innleder den dagen "som Herren har skapt", den "dag som ingen nedgang kjenner".102 "Herrens nattverd" er dens midtpunkt, for her møter de troendes menighet den oppstandne Herre som byr dem inn til sitt festmåltid:103

Herrens dag, oppstandelsens dag, de kristnes dag, er vår dag. Det er derfor den kalles Herrens dag, for det var på den dag Herren drog seierrik opp til Faderen. Når hedningene kaller den solens dag, da sier vi oss med glede enig, for i dag demret jordens lys, i dag steg rettferds sol opp og dens stråler bringer oss frelse.104

1167. Søndagen er fremfor noen dagen for liturgisk samling, den dag de troende kommer sammen "for å høre Guds Ord og ta del i eukaristien, og derved feire minnet om Herren Jesu lidelse, oppstandelse og herlighet og takke Gud som har gjenfødt dem til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde":105

Når vi betenker, o Kristus, hvilke under som skjedde på denne din hellige oppstandelses søndag, da sier vi: søndagen være velsignet, for da fant skaperverkets begynnelse sted (...) verdens frelse (...) menneskeslektens fornyelse (...). På den dag frydet himmel og jord seg og hele universet fyltes av lys. Søndagen være velsignet, for da ble paradisets porter åpnet for at Adam og alle forviste kunne tre inn uten frykt.106

Det liturgiske år

1168. (2698) Ut fra påskens triduum fyller oppstandelsens nye tid hele det liturgiske år med sin klarhet, som ut fra sin lyskilde. Ut fra denne kilde, sterkere eller svakere, nærmere eller fjernere, forklares året av liturgien. Det er virkelig "et nådens år fra Herren".107 Frelsens økonomi virker innenfor tiden, men etter at den ble fullbyrdet i Jesu påske og utgydelsen av Den Hellige Ånd, foregripes historiens slutt som "en forsmak", og Guds rike stiger inn i vår tid.

1169. (1330, 560) Derfor er påsken ikke én fest blant andre: den er "festenes fest", "høytidenes høytid", slik eukaristien er sakramentenes sakrament (det store sakrament). St. Athanasius kaller påsken "den store søndag",108 slik den stille uke i Østen kalles "den store uke". Oppstandelsens mysterium hvor Kristus knuste dødens makt, gjennomsyrer vår gamle tid med sin mektige kraft, inntil alt er Ham underlagt.

1170. Ved konsilet i Nikea (325) kom Kirkene til enighet om at den kristne påske skulle feires på den søndag som følger den første fullmåne (14. nisan) etter vårjevndøgn. Grunnet forskjellige måter å beregne den 14. nisan, er ikke alltid datoen for påske den samme i de vestlige og de østlige kirker. Kirkene forsøker derfor i dag å nå frem til enighet på dette punktet, slik at Herrens oppstandelse på nytt kan feires på samme dato.

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1171. (524) Det liturgiske år er utfoldelsen av forskjellige sider ved det ene påskemysterium. Dette gjelder særlig den festsyklus som dreier seg om inkarnasjonsmysteriet (Herrens bebudelse, jul, epifani) som minnes vår frelses begynnelse, og som meddeler oss førstegrøden av påskemysteriet.

Helgenkalenderen i det liturgiske år

1172. (971, 2030) "Ved å feire den årlige syklus av Kristi mysterier ærer den hellige Kirke med særlig kjærlighet den salige Guds Mor Maria, som er knyttet til sin Sønns frelsesverk med uoppløselige bånd. I henne beundrer den og hedrer gjenløsningens ypperste frukt, og full av glede skuer den i henne, som i det aller pureste bilde, alt hva den selv ønsker og håper å bli".109

1173. (957) Når Kirken i årets løp minnes martyrene og de andre hellige, "forkynner den påskemysteriet, fullbyrdet i dem som har lidd og er blitt herliggjort med Kristus; den holder dem opp som forbilder for de troende, forbilder som gjennom Kristus drar dem til Faderen, og ved deres fortjenester får den del i Guds velgjerninger".110

Tidebønnene

1174. (2698) Kristi mysterium, Hans menneskevordelse og Hans påske, som vi feirer i eukaristien, særlig i søndagens eukaristi, gjennomsyrer og forvandler hver dag og time ved at tidebønnene feires, "det guddommelige officium".111 I trofasthet mot apostelens anbefaling om å "be stadig" (1 Tess 5, 17; Ef 6, 18), er tidebønnen "slik innrettet at både dagen og natten i sin helhet helliges gjennom Guds pris".112 Den er "Kirkens offentlige bønn"113 hvor de troende (klerus, ordensfolk og legfolk) utøver de døptes kongelige prestedømme. Tidebønnene, når de feires "i den form" Kirken har "godkjent", "er da i sannhet brudens røst som taler med sin brudgom; ja, det er Kristus selv som sammen med sitt legeme bærer frem sin bønn til Faderen".114

1175. Tidebønnene er ment å bli hele Gudsfolkets bønn. I dem "fortsetter" Kristus selv "å utøve sitt yppersteprestelige embede gjennom Kirken".115 Alle tar del, alt etter sin plass i Kirken og etter livsvilkår: prestene, fordi de er viet den pastorale tjeneste, og fordi de er kalt til å være ivrige i bønnen og i Ordets tjeneste;116 ordensfolk, i kraft av den nådegave til vigslet liv som de har fått;117 alle troende etter mulighet: "De som er hyrder for sjelene, skal se til at de viktigste tidebønner, i særdeleshet vesper, blir feiret i fellesskap i kirken på søndager og større festdager. Det anbefales likeledes også legfolk å be det hellige officium, enten sammen med prester, eller når de er samlet seg imellom, eller også alene".118

1176. (2700) For å feire tidebønnene kreves det ikke bare at stemmen er i samklang med sinnet i bønn, men også å "skaffe seg bedre kunnskap om liturgien og Bibelen, i særdeleshet salmene".119

1177. (2586) Hymnene og litaniene i tidebønnene setter salmenes bønn inn i Kirkens tid og uttrykker symbolikken i tiden på dagen, den liturgiske tid eller den fest som feires. Dessuten utdyper lesningen av Guds Ord ved hver tidebønn (med påfølgende responsorier eller troparier), og, ved noen av tidebønnene, lesningene fra fedrene og fra åndelige læremestre, meningen med det mysterium som feires, gir dypere innsikt i salmene og forbereder til stille bønn. Lectio divina, hvor Guds Ord leses og mediteres over for så å munne ut i bønn, har på denne måten sine røtter i den liturgiske feiring.

1178. (1378) Tidebønnene er som en forlengelse av eukaristifeiringen. De utelukker ikke Gudsfolkets ulike andaktsformer, særlig tilbedelsen og dyrkelsen av det hellige sakrament. Disse andaktsformene utfyller tidebønnene.

IV. Hvor feire?

1179. (586) Gudsdyrkelsen "i ånd og sannhet" (Joh 4, 24) i den nye pakt er ikke bundet til ett bestemt sted. Hele jorden er hellig og betrodd i menneskebarnas varetekt. Når de troende kommer sammen på ett sted, er det de levende stener som er det viktigste, de som er samlet for "å gå inn i et åndelig byggverk" (1 Pet 2, 4-5). Den oppstandne Kristi legeme er det åndelige tempel hvor det levende vann veller frem. "Den levende Guds tempel, det er vi" (2 Kor 6, 16) som er innlemmet i Kristus ved Den Hellige Ånd.

1180. (2106) Så sant det ikke legges hindringer i veien for religionsfriheten,120 oppfører vi kristne bygg som er bestemt for bruk til gudstjeneste. Slike synlige kirker er ikke rene forsamlingslokaler, men de viser til og synliggjør Kirken som bor på stedet, Guds bolig hos mennesker som er forsonet og forenet i Kristus.

1181. (2691) "Det bedehus, hvor eukaristien fejres og opbevares, hvor de troende samles, og hvor Guds Søn, vor Frelser, som har hengivet sig for os på offeralteret, er til stede og æres til hjælp og trøst for de troende, skal være smukt og egnet til bøn og eukaristisk fejring".121 I dette "Guds hus" skal sannferdighet og samsvar mellom de tegn det er sammensatt av, synliggjøre Kristus som her er til stede og handler:122

1182. (617, 1383) Alteret i den nye pakt er Herrens kors123 som påskemysteriets sakramenter veller frem fra. På alteret, som er kirkens midtpunkt, blir korsets offer gjort nærværende under sakramentets tegn. Det er også Herrens bord som Guds folk innbys til.124 I visse orientalske liturgier er alteret også symbol på graven (Kristus er sannelig død og sannelig oppstanden).

1183. (1379, 2120, 1241) Tabernaklet skal plasseres "i kirkene på et meget verdig og meget ærefullt sted".125 Det eukaristiske tabernakel126 skal, ved sin skjønnhet, plassering og sikring, muliggjøre tilbedelse av Herren som virkelig er til stede i alterets hellige sakrament.

Den hellige krisma (myron) som brukes til den salving som er det sakramentale tegn på Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl, blir etter tradisjonen oppbevart og æret på et sikkert sted i koret. Man kan også oppbevare katekumenoljen og sykesalvingsoljen sammen med den.

1184. (103, 1348) Biskopens stol (kathedra) eller prestens stol "skal uttrykke oppgaven til den som fører forsetet, og som leder i bønn".127

Ambonen (lesepulten): "Guds Ords verdighet forlanger at det i kirken finnes et sted som er gunstig for lesningen av Ordet, og som de troendes oppmerksomhet naturlig kan rettes mot under Ordets liturgi".128

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

1185. (2717) Samlingen av Guds folk begynner med dåpen. Derfor bør kirken ha et sted for feiringen av dåpen (baptisterium), og dessuten vievannskar til minne om dåpsløftene.

Fornyelsen av det liv som ble tatt imot i dåpen, krever bot. Kirken må derfor gjøre det mulig å gi uttrykk for anger og ta imot syndsforlatelse, noe som krever et sted som er egnet til å ta imot skriftebarn.

Kirken skal også være et sted som innbyr til samling og stille bønn i forlengelse og til inderliggjørelse av eukaristiens store bønn.

1186. (1130) Til sist har kirken en eskatologisk betydning. For å gå inn i Guds hus må man gå over en terskel som symboliserer overgangen fra den verden som er såret av synden, til det nye livs verden som alle mennesker er kalt til. Det synlige kirkebygg symboliserer faderhuset som Guds folk er på vandring mot, der hvor Faderen skal "tørke hver tåre av deres kinn" (Åp 21, 4). Av den grunn er kirken huset for alle Guds barn, åpent og gjestfritt.