Appendiks: Avsnitt som er blitt forandret

Nedenfor finner du lagret alle de avsnitt fra oversettelsen av 1992-utgaven av Den katolske kirkes katekisme som nå er blitt forandret. Artiklene nedenfor inneholder gammel tekst. De forandrede tekstene er innarbeidet i den utgave som vi nå har lagt ut - se KKKs hoveddel.

57. Folkeslagenes mangfold,31 som tilsvarer en orden som både er kosmisk, samfunnsmessig og religiøs, og av det guddommelige forsyn er overlatt i englers varetekt,32 er ment å sette grenser for den falne menneskehets hovmot, en menneskehet som etter sitt onde samråd33 selv ville skape enhet på Babels vis.34 Men på grunn av synden35 trues denne foreløpige frelsesplan av den hedenske ondskaps flerguderi og av folkets og dets fyrstes avgudsdyrkelse.

88. Kirkens læreembede påberoper seg fullt og helt den fullmakt den har mottatt fra Kristus, når den fastlegger dogmer, det vil si når det fremlegger sannheter som inneholdes i den guddommelige åpenbaring, eller sannheter som er nødvendig forbundet med åpenbaringen, på en måte som forplikter det kristne folk til ugjenkallelig trostilslutning.

335. (1138) I liturgien blandes Kirkens og englenes røster i tilbedelsen av den tre ganger hellige Gud;382 den påkaller deres hjelp (som f. eks. i bønnen "Supplices te rogamus.." i den romerske kanon, eller i In Paradisum deducant te angeli.. i liturgien for de avdøde, eller i den bysantinske liturgis "kjerubiske hymne", og ved særlige fester for noen av englene - St. Mikael, St. Gabriel, St. Rafael og verneenglene).

336. (1020) Fra vugge383 til grav384 står menneskets liv under englenes beskyttelse385 og forbønn.386 "Hver troende har en engel ved sin side som beskytter og hyrde på veien til livet".387 Allerede her nede har kristenlivet i troen salig samfunn med engler og mennesker, forenet i Gud.

627. (1009, 1683) Kristi død var en sann død i den forstand at den gjorde slutt på Hans menneskelige jordeliv. Men takket være den forening som Hans legeme bevarte med Sønnens person, ble den ikke et vanlig lik, for "den guddommelige kraft bevarte Kristi legeme fra forråtnelse".935 Om Kristus kan man både si: "Han ble utryddet av de levendes land" (Jes 53, 8); og: "Selv min kropp skal leve i håpet, for du vil ikke overlate min sjel i dødsrikets vold, ikke la din hellige møte oppløsningen" (Apg 2, 26-27).936 Jesu oppstandelse "på den tredje dag" (1 Kor 15, 4; Luk 24, 46)937 beviser dette, for forråtnelsen var antatt å bli synlig fra fjerde dag av.938

702. (122, 107, 243) Fra begynnelsen frem til "tidens fylde" (Gal 4, 4) forble Ordets og Faderens Ånds felles sendelse skjult, men virksom. Da forbereder Guds Ånd Messias' tid, og begge, uten å være fullt ut åpenbart, blir lovet, slik at de kunne være ventet og bli tatt imot når de så gir seg til kjenne. Derfor er det at når Kirken leser Det Gamle Testamente,1100 gransker den1101 der det som Ånden, "som har talt ved profetene", vil si oss om Kristus.

Ved "profetene" forstår Kirkens tro her alle dem som Den Hellige Ånd har inspirert i nedskrivningen av de hellige bøker, både i Det Gamle og i Det Nye Testamente. Den jødiske tradisjon skjelner mellom Loven (de fem første bøkene eller Pentateuken), Profetene (det vi kaller de historiske og de profetiske bøker) og Skriftene (fremfor alt visdomsskriftene, særlig Salmene).1102

708. (1961-1964, 122, 2585) Denne Guds pedagogikk viser seg særlig idet loven blir gitt.1114 Lovens bokstav ble gitt som en "pedagog" for å føre folket til Kristus (Gal 3, 24). Men lovens maktesløshet til å frelse mennesket som hadde mistet den guddommelige "likhet", og den økte kjennskap den gir til synden,1115 vekker lengselen etter Den Hellige Ånd. Salmenes sukk vitner om det.

723. (485, 506) I Maria virkeliggjør Den Hellige Ånd Faderens frie beslutnings råd. Det er med og ved Den Hellige Ånd Jomfruen unnfanger og føder Guds Sønn. Hennes jomfruelighet blir til enestående fruktbarhet ved Åndens og troens kraft.1135

833. (886) Ved "lokalkirke", som er bispedømmet (eller eparkiet), forstår vi et fellesskap av kristne som i troen og sakramentene er i kommunion med sin biskop, vigslet i den apostoliske suksesjon.1341 Lokalkirkene er "dannet i den allmenne Kirkes bilde; det er i og av disse lokalkirker den ene og udelte Kirke består".1342

875. (166, 1548, 1536) "Hvordan skal en kunne tro på en man ikke har hørt om? Eller hvordan skal en kunne høre, hvis det ikke er noen som forkynner? Og hvordan skal noen kunne forkynne uten å være utsendt?" (Rom 10, 14-15). Ingen, hverken et individ eller en gruppe, kan forkynne Evangeliet for seg selv. "Troen kommer av å høre" (Rom 10, 17). Ingen kan gi seg selv fullmakt og sendelse til å forkynne Evangeliet. Herrens sendemann taler og handler, ikke av egen myndighet, men i kraft av Kristi myndighet - heller ikke som medlem av fellesskapet, men han taler til fellesskapet i Kristi navn. Ingen kan gi seg selv nåden, den må gis og tilbys. Dette forutsetter at det finnes tjenere for nåden, med myndighet og fullmakt fra Kristus. Fra Ham mottar de sendelse og fullmakt ("sacra potestas") til å handle in persona Christi Capitis. Denne tjenesten, hvor Kristi utsendinger ved Guds gave gjør og gir det de selv ikke kan gjøre og ikke gi, kaller Kirken "sakrament". Å tjene i Kirken blir gitt ved et eget sakrament.

879. Den sakramentale tjeneste i Kirken er altså på samme tid kollegial og personlig og utøves i Kristi navn. Dette bekreftes av båndene som binder bispekollegiet og dets leder, St. Peters etterfølger, sammen, og forbindelsen mellom hver biskops hyrdeansvar for sin egen lokalkirke og bispekollegiets felles omsorg for hele Kirken.

911. I Kirken "kan lege kristne, i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, samarbeide i utøvelsen av den samme (styrings)myndighet".1474 De kan ta del i særskilte råd,1475 i bispedømmesynoder,1476 i pastoralråd;1477 ved i solidaritet å ivareta pastorale oppgaver i et sogn;1478 ved å skjøtte verv i råd for økonomiske saker;1479 ved å være medlemmer av kirkelige domstoler1480 osv.

916. (2687, 933) Ordenslivet fremtrer med dette som én av måtene å leve i en "inderligere" vigsel til Gud på, en vigsel som har sine røtter i dåpen, og som vier mennesket helt til Gud.1485 I ordenslivet er det Kristi troendes forsett, drevet av Den Hellige Ånd, nøyere å følge Kristus, å hengi seg selv til Gud som elskes over alle ting, og, ved å strebe etter fullkommen kjærlighet i Gudsrikets tjeneste, å vitne og forkynne i Kirken om den kommende verdens herlighet.1486

922. (1618-1620) Alt fra apostlenes dager har det funnets kristne jomfruer som er blitt kalt av Herren til helt og udelt1491 å knytte seg til Ham, i en større hjertets, legemets og sinnets frihet, og som med Kirkens godkjennelse har fattet den beslutning å leve i jomfrustand "for himmelrikets skyld" (Matt 19, 12).

1014. (2676-3677) Kirken oppfordrer oss til å forberede oss på vår dødsstund ("Fra en brå og uventet død, fri oss, Herre": Allehelgenslitaniet), til å be Guds Mor gå i forbønn for oss "i vår dødstime" ("Ave Maria"), og til å søke tilflukt hos den hellige Josef, vernehelgen for en god død:

1141. (1120, 1268) Den forsamling som feirer, er fellesskapet av de døpte som "ved sin gjenfødelse og Den Hellige Ånds salving (er) viet til å danne en åndelig bolig og et hellige prestedømme" for å bære frem "åndelige offergaver".72 Dette "allmenne prestedømme" er Kristi, den eneste yppersteprests prestedømme som alle Hans lemmer har del i:73

Den hellige Mor Kirken har et stort ønske om at alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien, i pakt med selve dens vesens krav, og slik som det kristne folk - "et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk som Gud kan kalle sitt" (1 Pet 2, 9)74 - har rett og plikt til det i kraft av sin dåp.75

1170. Ved konsilet i Nikea (325) kom Kirkene til enighet om at den kristne påske skulle feires på den søndag som følger den første fullmåne (14. nisan) etter vårjevndøgn. Kalenderreformen i Vesten (kalt den "gregorianske" etter pave Gregorius 13., i 1582) førte til en forskyvning på flere dager i forhold til den østlige kalender. De vestlige og de østlige Kirker forsøker i dag å nå frem til enighet på dette punktet, slik at Herrens oppstandelse på nytt kan feires på samme dato.

1184. (103) Biskopens kathedra eller prestens stol "skal uttrykke oppgaven til den som fører forsetet, og som leder i bønn".127

Ambonen (lesepulten): "Guds Ords verdighet forlanger at det i kirken finnes et sted som er gunstig for lesningen av Ordet, og som de troendes oppmerksomhet naturlig kan rettes mot under Ordets liturgi".128

1256. (1752) De ordentlige forrettere av dåpen er en biskop eller en prest, og, i den latinske Kirke, også en diakon.181 I nødsfall kan hvem som helst, også en ikke-døpt, døpe, forutsatt at vedkommende gjør det i riktig hensikt. Riktig hensikt betyr å ville gjøre det Kirken gjør når den døper, og å benytte seg av treenighetsformularet ved dåpen. Kirken ser årsaken til at dette er mulig i Guds allmenne frelsesvilje182 og i dåpens nødvendighet for frelse.183

1281. De som dør for troen, katekumenene og alle mennesker som, drevet av nåden og uten å kjenne Kirken, oppriktig søker Gud og forsøker å gjøre Hans vilje, blir frelst, selv om de ikke har tatt imot dåpen.213

1289. (695, 436, 1297) For tydeligere å fremheve Den Hellige Ånds gave føyde man meget tidlig til en salving med velluktende olje (krisma). Denne salvingen peker hen på kristennavnet, for "kristen" betyr "salvet" og kommer av Kristi eget navn, Han som "Gud salvet med Hellig Ånd" (Apg 10, 38). Og denne salvingsriten eksisterer den dag i dag, både i Øst og Vest. Av den grunn kalles dette sakramentet i Øst krismasjon, salving med krisma, eller myron, som betyr det samme som krisma. I Vest antyder navnet ferming (konfirmasjon) både bekreftelse av dåpen, noe som fullbyrder den kristne innvielse, og styrkelse av dåpens nåde. Alt dette er Den Hellige Ånds gaver.

1300. (699) Deretter følger sakramentets vesentlige rite. I den latinske ritus "meddeles fermingens sakrament ved salving med hellig krisma på pannen som foretas under håndspåleggelse, og ved disse ordene: "Accipe signaculum doni Spiritus Sancti"":244 "Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl". I de orientalske kirker foretas, etter en epiklesebønn, salvingen med myron på alle de mest betydningsfulle delene av kroppen: pannen, øynene, nesen, ørene, leppene, brystet, ryggen, hendene og føttene. Hver salving ledsages av ordene: "Segl på gaven som er Den Hellige Ånd".

1302. (731) Det fremgår av feiringen at det som virkes i fermingens sakrament, er full utgydelse av Den Hellige Ånd, slik den ble apostlene til del pinsedag.

1307. Den latinske tradisjon angir "skjels år og alder" som kriterium for å motta fermingen. Men i dødsfare skal man allikevel ferme barna, selv om de ikke har nådd en slik alder.254

1313. (1290, 1285) I den latinske ritus er det biskopen som er den ordentlige forretter ved ferming.261 Selv om biskopen, av tungtveiende årsaker, kan gi prester fullmakt til å ferme,262 bør han, på grunn av meningen med dette sakramentet, selv meddele det, idet han har for øye at dette er årsaken til at fermingen ble adskilt fra dåpen i tid. Biskopene er apostlenes etterfølgere og har mottatt ordinasjonens sakrament i dets fylde. Når de meddeler fermingens sakrament, viser det at de som mottar det, knyttes nærmere til Kirken, til Kirkens apostoliske opprinnelse og til dens utsendelse for å vitne om Kristus.

1314. (1307) Når en kristen er i dødsfare, skal enhver prest meddele vedkommende fermingen.263 Kirken vil nemlig ikke at noen av dens barn, selv de aller minste, skal forlate denne verden uten å ha blitt fullkommengjort ved Den Hellige Ånd med Kristi fyldes gave.

1320. Den vesentlige rite i fermingen er salving med hellig krisma på den døptes panne (i Østen likeledes på andre sanseorganer), samtidig som den forrettende legger hånden på hans hode og uttaler ordene: "Accipe signaculum doni Spiritus Sancti": "Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl" i den romerske ritus, eller "Segl på Den Hellige Ånds gave" i den bysantinske.

1367. (1545) Kristi offer og det eukaristiske offer er ett og samme offer: "For det er én og samme offergave (hostia), og det er den samme som nå ofrer ved prestenes tjeneste, som den gang ofret seg på korset, bare måten å ofre på er forskjellig": "Og (...) i det guddommelige offer som skjer i messen, er det den samme Kristus som innesluttes og ublodig ofres, som den som på korsets alter blodig ofret seg én for alle".309

1388. Det er i samsvar med selve meningen med eukaristien at de troende, dersom de har den rette innstilling, kommuniserer hver gang de tar del i messen:332 "Det anbefales meget sterkt å ta mer fullkomment del i messen ved at de troende, etter at presten har kommunisert, mottar Herrens legeme av det samme offer".333

1389. (2042, 2837) Kirken gjør det til en plikt for de troende "å ta del i den guddommelige liturgi på søn- og festdager"334 og å motta eukaristien i det minste én gang i året, om mulig i påsketiden,335 etter å ha forberedt seg ved å ta imot forsoningens sakrament. Men Kirken oppfordrer sterkt de troende til å motta den hellige eukaristi på søndager og festdager, og gjerne enda oftere, ja, hver dag.

1400. (1536) De kirkesamfunn som er sprunget ut av reformasjonen, og som er adskilt fra Den katolske kirke, "især fordi de mangler ordinasjonens sakrament, har ikke bevart det eukaristiske mysteriums opprinnelige og hele innhold".349 Av den grunn er det ikke mulig for Den katolske kirke å ha eukaristisk interkommunion med disse samfunn. Imidlertid, når disse kirkesamfunn "i nattverden minnes Herrens død og oppstandelse, bekjenner de at livet i forening med Kristus her kommer til uttrykk, og de venter Hans komme i herlighet".350

1417. Kirken anbefaler sterkt de troende å motta den hellige kommunion hver gang de tar del i feiringen av eukaristien; den forplikter dem til det i det minste én gang i året.

1454. Man bør forberede seg på å motta sakramentet ved å ransake sin samvittighet i lys av Guds Ord. De tekster som passer best til dette, finnes i Evangelienes og apostelbrevenes morallære: bergprekenen og apostlenes undervisning.399

1471. Avlatslære og avlatspraksis i Kirken står i nøye sammenheng med botssakramentets virkninger.

1481. (1449) Den bysantinske liturgi kjenner til flere absolusjonsformularer som i forbønns form vakkert gir uttrykk for tilgivelsens mysterium: "Måtte Gud, Han som ved profeten Natan tilgav David da han hadde bekjent sine synder, og Peter da han hadde grått bittert, og synderinnen da hun hadde vætet Hans føtter med sine tårer, og fariseeren og den fortapte sønn, måtte den samme Gud tilgi deg gjennom meg synder, både i dette liv og i det neste, og måtte Han kalle deg inn for sin skrekkinnjagende domstol uten å fordømme deg, Han som er velsignet fra evighet til evighet. Amen".

1483. (1401) I alvorlige nødstilfeller kan man gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Et slikt nødstilfelle kan oppstå når det foreligger umiddelbar dødsfare uten at presten eller prestene har tilstrekkelig tid til å høre hver enkelts skriftemål. Nødstilfelle kan også foreligge når det i forhold til antall skriftebarn ikke finnes skriftefedre nok til å høre individuelle skriftemål innen rimelig tid, slik at de som søker til skrifte, uten feil fra deres side, lenge ville måtte være den sakramentale nåde eller den hellige kommunion foruten. I slike tilfeller må de troende, for at absolusjonen skal være gyldig, ha til hensikt å skrifte sine synder individuelt når de får anledning til det.437 Det er bispedømmets biskop som dømmer om hvorvidt forholdene for en generell absolusjon er til stede.438 Stor sammenstimling av troende på store festdager eller til pilegrimsferder utgjør ikke et alvorlig nødstilfelle.439

1605. (372, 1614) Skriften sier at mann og kvinne er skapt for hverandre: "Det er ikke godt for mannen å være alene". Kvinnen, "kjøtt av hans kjøtt", det vil si hans motstykke, hans like, hans fortrolige, blir gitt ham som "hjelper"; hun utgjør den "hjelp" som "kommer fra Herren".578 "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett legeme" (Gen 2, 24). At dette betyr at deres to liv nå utgjør en uoppløselig enhet, viste Herren selv da han minte om hva Skaperens vilje var "fra opphavet av": "Altså er de ikke lenger to, men ett legeme" (Matt 19, 6).

1611. (219, 2380, 2361) Profetene så på pakten mellom Gud og Israel som en ektepakt i trofast kjærlighet mellom to,586 og slik gjorde de det utvalgte folks bevissthet rede til bedre å fatte at ekteskapet er ett og uoppløselig.587 Ruts og Tobits bøker vitner på en rørende måte om en høy oppfatning av ekteskapet, om troskap og ømhet mellom ektefeller. I Høysangen har Tradisjonen alltid sett et enestående uttrykk for menneskelig kjærlighet, en ren avglans av Guds kjærlighet, en kjærlighet "sterk som døden" som "ingen vannflom slukker" (Høys 8, 6-7).

1623. I den latinske kirke mener man vanligvis at det er ektefolkene som meddeler hverandre ekteskapets sakrament, som tjenere for Kristi nåde, ved å gi sitt samtykke i nærvær av Kirken. I de orientalske liturgier er det presten eller biskopen som forretter sakramentet (kalt "kroning"). Etter å ha tatt imot brudeparets gjensidige samtykke kroner han brudgom og brud som tegn på ektepakten.

1635. Ifølge gjeldende rett innenfor den latinske Kirke må et blandet ekteskap inngås med uttrykkelig tillatelse fra kirkelig myndighet for å være lovlig.621 I tilfelle disparitas cultus må det foreligge uttrykkelig fritak fra forhindringen for at ekteskapet skal være gyldig.622 Slik tillatelse eller slikt fritak forutsetter at partene er kjent med og ikke utelukker målet med ekteskapet og de vesentlige kjennetegn ved det, samt den forpliktelse som påligger den katolske part angående barnas dåp og oppdragelse i Den katolske kirke.623

1672. (923, 925, 903) Visse velsignelser har varig virkning: de vigsler mennesker til Gud og setter ting og steder til side for liturgisk bruk. Blant dem som angår mennesker - og som ikke må forveksles med sakramental ordinasjon - har vi velsignelsen av abbeden eller abbedissen i et kloster, vigsel av jomfruer, riten ved avleggelse av klosterløfter og velsignelse til visse tjenester i Kirken (lektorer, akolytter, kateketer osv.). Som eksempel på velsignelse av ting kan nevnes vigsel eller velsignelse av kirker og altere, velsignelse av de hellige oljer, av hellige kar og paramenter, kirkeklokker osv.

1684. Kristen gravferd meddeler den døde hverken sakrament eller sakramentalium, for han er "gått" hinsides den sakramentale økonomi. Allikevel er den en kirkelig og liturgisk feiring.673 Kirkens tjeneste utføres med det for øye, både å uttrykke virksomt samfunn med den avdøde og å gi gravfølget del i det og å forkynne for sørgeskaren det evige liv.

1687. Forsamlingen hilses velkommen. Feiringen begynner med en troshilsen. Den avdødes nære pårørende hilses med et "trøstens" ord (i nytestamentlig betydning: Den Hellige Ånds styrke i håpet675). Forsamlingen, samlet i bønn, venter seg også "det evige livs ord". Når et medlem av fellesskapet dør (eller på årsdagen, eller den syvende eller førtiende dag etter dødsfallet), er det en begivenhet som bør løfte blikket ut over "denne verden", og få de troende til å fatte hva troen på den oppstandne Kristus innebærer.

1863. (1394, 1472) En svakhetssynd svekker kjærligheten; den er uttrykk for en uordnet forkjærlighet for skapte goder; den hindrer sjelen i å øve seg i dyder og moralske goder; den fortjener timelig straff. Villet svakhetssynd som ikke angres, forbereder oss litt etter litt på å begå dødssynd. Men en svakhetssynd setter oss ikke i noe motsetningsforhold til Guds vilje og vennskap; den bryter ikke pakten med Ham. Med Guds nådes hjelp kan mennesket gjøre opp for den. "Den fjerner ikke den helliggjørende eller guddommeliggjørende nåde, heller ikke kjærligheten og til sist den evige salighet":107

Så lenge mennesket befinner seg i kjødet, kan det umulig unngå synd, i det minste små synder. Men det vi kaller småsynder, skal du ikke betrakte som uskyldige: holder du dem for uskyldige når du veier dem, skjelv da når du teller dem. Mange småting blir til en stor masse; mange dråper fyller en hel elv; mange småkorn blir til en haug. Hvilket håp har vi da? Fremfor alt å bekjenne...108

1864. (2091, 1037) "Men den som spotter Den Hellige Ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd" (Mark 3, 29).109 Det finnes ingen grenser for Guds miskunn, men den som med vilje nekter å ta imot Guds miskunn i anger, kaster vrak på syndenes forlatelse og den frelse Den Hellige Ånd gir.110 Slik forherdelse kan føre til ubotferdighet inntil enden og evig fortapelse.

2042. (1389, 2180, 1457, 1389) Det første bud ("På søndager skal du høre messe og på festdager likeledes") krever at de troende skal ta del i feiringen av eukaristien der hvor den kristne menighet kommer sammen, på dagen til minne om Herrens oppstandelse.247

Det annet bud ("Du skal skrifte dine synder, i det minste én gang i året") ivaretar forberedelsen til eukaristien ved å ta imot forsoningens sakrament som fortsetter dåpens virke til omvendelse og tilgivelse.248

Det tredje bud ("Din Skaper skal du motta ydmykt, i det minste til påske") sikrer et minstemål i mottagelsen av Herrens legeme og blod i forbindelse med påskefesten, den kristne liturgis opphav og midtpunkt.249

2043. (2177, 1387, 1351) Det fjerde bud ("Du skal helligholde påbudte festdager") utfyller overholdelsen av søndagen ved å foreskrive deltagelse i de større liturgiske fester til ære for Herrens mysterier, Jomfru Maria og helgenene.250

Det femte bud ("Du skal overholde foreskreven faste og likeså abstinens") sørger for tider med askese og bot som forberedelse til liturgiske fester; de bidrar til å få oss til å tøyle våre instinkter og oppnå hjertets frihet.251

I tillegg er de troende forpliktet til etter evne å bidra til Kirkens materielle behov.252

2265. (2240) Det kan skje at lovlig forsvar ikke bare er en rett, men en alvorlig plikt for den som har ansvar for andres liv, for familiens eller statens felles beste.

2266. (2308) For å ivareta samfunnets felles beste må angriperen uskadeliggjøres. Slik har det seg at Kirkens tradisjonelle lære har anerkjent at lovlig, offentlig myndighet har en velbegrunnet rett til å ilegge straffer i samsvar med forbrytelsens alvor, uten å utelukke dødsstraff i særlig alvorlige tilfeller. Av lignende årsak har myndighetsinnehavere rett til å forsvare den stat de bærer ansvaret for, og til, med våpen i hånd, å drive angriperen tilbake .

Den fremste virkning av straff er å godtgjøre for den uorden forbrytelsen har ført til. Når straffen godtas frivillig av den skyldige, har den soningsverdi. Dessuten har straff til følge at den offentlige orden bevares og enkeltpersoners trygghet sikres. Endelig har straff en helbredende funksjon; den skal, så langt det er mulig, bidra til at den skyldige forbedrer seg.417

2267. (2298, 2306) Versjon fra 1992-utgaven: Dersom ublodige midler er tilstrekkelige til å forsvare menneskeliv mot en angriper og å forsvare den offentlige orden og enkeltpersoners trygghet, skal myndighetene nøye seg med slike, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det felles beste og er mer i samsvar med menneskeverdet. 
Versjon fra 1997-utgaven: Under forutsetning av at den skyldiges identitet og ansvar til fulle er blitt fastlagt, utelukker ikke Kirkens tradisjonelle lære at man griper til dødsstraff, såfremt dette er den eneste mulige måte å virksomt forsvare menneskeliv mot en urettmessig angriper.
Hvis imidlertid ikke-dødelige midler strekker til for å forsvare og beskytte folks trygghet fra angriperen, vil myndighetene begrense seg til slike midler, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det felles beste og er mer i samsvar med menneskeverdet.
I dag er det faktisk slik, som en konsekvens av de muligheter som en stat har for effektivt å forhindre forbrytelser ved å gjøre den skyldige ut av stand til å forvolde skade - uten å definitivt ta fra vedkommende muligheten til rehabilitering -, at tilfeller der henrettelse av forbryteren skulle være absolutt nødvendig, er svært sjeldne, om ikke praktisk talt ikke-eksisterende.417

2296. Transplantasjon av organer er ikke moralsk akseptabelt dersom giveren eller vedkommendes pårørende ikke har gitt sitt bevisste samtykke. Transplantasjon av organer er i samsvar med moralloven og kan være fortjenstfull så fremt de farer og den fysiske og psykiske risiko giveren løper, står i forhold til den gunstige virkning som forventes oppnådd hos mottageren. Det er moralsk forkastelig å direkte foreta invalidiserende kvestelse eller forårsake død hos et menneske, selv om hensikten er å utsette andres død.

2297. Kidnapping og gisseltagning fører til terrortilstander, og trussel utsetter ofrene for et utålelig press. Dette er moralsk utillatelig. Terrorisme, som truer, sårer og dreper i blinde, er en alvorlig forseelse mot rettferdighet og kjærlighet. Tortur som benytter seg av fysisk eller moralsk vold for å oppnå tilståelser, straffe skyldige, skremme motstandere, tilfredsstille hat, strider mot aktelsen for mennesket og menneskets verdighet. Med unntak av strengt terapeutiske og medisinske indikasjoner, strider amputasjon, kvestelse eller sterilisiering av uskyldige mot moralloven.438

2352. (1735) Ved onani forstår man overlagt opphisselse av kjønnsorganene for å oppnå kjønnslig nytelse ved dette. "I tråd med en vedvarende tradisjon har både Kirkens læreembede og de troendes moralske omdømme uten å nøle hevdet at onani er en alvorlig tøylesløs handling." "Uansett grunn står overlagt bruk av kjønnsdriften utenom normalt ekteskapelig samliv i motsetning til dens bestemmelse." Da søkes kjønnslig nytelse utenom "det seksuelle forhold som kreves av den moralske orden, den som virkeliggjør, i sammenheng med sann kjærlighet, den hele og fulle mening med gjensidig hengivelse og menneskelig forplantning".474

For å kunne foreta en rettferdig bedømmelse av den enkeltes moralske ansvar og til rettledning i sjelesorgen må man ta i betraktning følelsesmessig umodenhet, vanens makt, angstfølelse eller andre psykiske eller sosiale faktorer som minsker, ja, gjør moralsk skyld uhyre liten.

2358. Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. De velger ikke sin homoseksuelle legning; for de fleste av dem er den en prøvelse. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og finfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. Slike personer er kalt til å virkeliggjøre Guds vilje i sitt liv, og dersom de er kristne, til å forene de vanskeligheter de kan møte i livet på grunn av sin legning, med Herrens korsoffer.

2366. Fruktbarhet er en gave, et mål for ekteskapet, for ekteskapet er fruktbart av natur. Barnet kommer ikke utenfra og inn i ektefellenes kjærlighet til hverandre; det springer ut fra selve hjertet i den gjensidige hengivelse som det er en frukt og en fullbyrdelse av. Slik har det seg at Kirken, som "tar parti for livet",485 lærer at "enhver ekteskapelig handling må være åpen for videreføring av liv".486 "Denne læren, som flere ganger er blitt fremlagt av læreembedet, er grunnet i den uoppløselige forbindelse Gud har villet, og som mennesket etter egen vilje ikke kan bryte, mellom de to betydninger av den ekteskapelige handling: forening og forplantning".487

2372. (2209) Staten har ansvaret for borgernes velferd. Derfor har den rett til å gripe inn for å påvirke befolkningsstrukturen. Den kan gjøre det gjennom objektiv og respektfull informasjon, men absolutt ikke ved autoritære tvangsmidler. Staten har ikke lov til å sette seg i ektefellenes sted, for det er de som er de første ansvarlige for forplantning og barneoppdragelse.496 Staten har ingen rett til å fremme befolkningsregulerende tiltak som strider mot moralen.

2403. Retten til privat eiendom som er blitt ervervet gjennom arbeid, eller mottatt i arv eller som gave, opphever ikke at jorden opprinnelig ble gitt til menneskeheten som helhet. Godenes allmennbestemmelse forblir det grunnleggende, selv om allmennvellet krever at den private eiendomsrett og utøvelsen av den blir respektert.

2417. (2234) Gud overgav dyrene i menneskets varetekt, det som Han skapte i sitt bilde.530 Det er derfor lov å bruke dyr til mat og klær. Man kan temme dem slik at de kan bistå mennesket i arbeid og fritid. Medisinske og vitenskapelige eksperimenter på dyr er en moralsk sett tillatelig praksis dersom de holdes innenfor rimelighetens grenser, siden de bidrar til å helbrede eller spare menneskeliv.

2483. Løgn er den mest direkte krenkelse av sannheten. Å lyve er å tale eller handle i strid med sannheten for å villede noen som har rett til å kjenne den. Løgn, som sårer menneskets forhold til sannheten og til nesten, krenker selve grunnlaget for forholdet mellom mennesket og dets ord til Herren.

2508. Løgn består i å tale usant i den hensikt å føre sin neste bak lyset, når han har rett til å vite sannheten.

2599. (470, 584, 534) Guds Sønn som var blitt Jomfruens Sønn, lærte å be etter sitt menneskehjerte. Han lærte det av sin Mor som bevarte alle de "store ting" den Mektige hadde gjort, og grunnet på dem i sitt hjerte.45 Han lærte det i sitt folks bønneord og sanger, i synagogen i Nasaret og i templet. Men Hans bønn veller ut av en ganske annerledes og hemmelig kilde, slik Han lar skinne igjennom allerede i tolvårsalderen: "Jeg hører til der hvor min Far er" (Luk 2, 49). Her begynner det nye som ligger i det å be i tidens fylde, å komme for en dag: den barnlige bønn, den Faderen ventet fra sine barn skal nå til sist virkeliggjøres av den enbårne Sønn selv i Hans menneskenatur, sammen med menneskene og for dem.

2715. (1380, 521) Kontemplasjon er troens blikk, festet på Jesus. "Jeg ser på Ham, og Han ser på meg," sa bonden fra Ars, i bønn foran tabernaklet, til sin hellige sogneprest. Å gi akt på Ham er å gi avkall på "meg". Hans blikk renser hjertet. Lyset fra Jesu blikk opplyser vårt hjertes øyne; det lærer oss å se alt i lys av Hans sannhet og Hans medlidenhet med alle mennesker. Kontemplasjon vender også blikket mot Kristi livs mysterier. Den formidler "indre kjennskap til Herren" slik at vi kan elske og følge Ham enda mer.168