Den katolske kirkes katekisme

12. artikkel: "og det evige liv"

1020. (1523-1525, 2677, 336) Det kristenmenneske som forener sin død med Jesu død, ser den som en hjemkomst og inngangen til det evige liv. Når Kirken for siste gang har uttalt ordene om syndsforlatelse fra Kristus over den døende kristne, har beseglet ham eller henne for siste gang med styrkende salving og gitt Kristus som vandringsbrød, taler den med mild forvissning:

Gå ut, du kristensjel, fra denne verden i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg, og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg, og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg. I dag skal fred være i din bolig, og ditt tilholdssted skal være i det hellige Sion sammen med den hellige og ærerike Guds Mor, Jomfru Maria, med den salige Josef, med engler (...) og med alle Guds hellige. (Jeg anbefaler deg til den allmektige Gud ....), så du kan vende tilbake til din Skaper, han som dannet deg av jordens muld. Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv (...). Da skal du se din Gjenløser ansikt til ansikt, (...).1618

I. Særdommen

1021. (1038, 679) Døden setter sluttstrek for menneskets liv som tid til å ta imot eller slå vrak på Guds nåde, åpenbart i Kristus.1619 Det Nye Testamente taler om dommen først og fremst i forbindelse med det siste møte med Kristus ved Hans gjenkomst, men samtidig nevner det flere ganger den lønn enhver skal få umiddelbart etter døden, alt etter gjerninger og tro. Lignelsen om den fattige Lasarus1620 og Kristi ord på korset til den gode røver,1621 som også andre tekster i Det Nye Testamente,1622 taler om en sjelens siste bestemmelse1623 som kan være forskjellig for hver enkelt.

1022. (393, 1470) Hvert menneske får i sin udødelige sjel den evige gjengjeldelse like etter døden ved en særdom hvor dets liv sammenholdes med Kristus, enten gjennom en renselse,1624 eller ved at det øyeblikkelig går inn i himmelens salighet,1625 eller ved at det dømmer seg selv øyeblikkelig og for alltid til fortapelse.1626

I vår livsaften skal vi dømmes etter kjærligheten.1627

II. Himmelen

1023. (954) De som dør i Guds nåde og vennskap, og som er helt renset, lever for alltid med Kristus. De er for alltid Gud like, for de ser Ham "slik Han er" (1 Joh 3, 2), ansikt til ansikt:1628

Ved vår apostoliske myndighet fastlegger vi at etter Guds alminnelige plan, har alle de helliges sjeler (...) og andre troende avdødes sjeler som, etter å ha mottatt Kristi hellige dåp, det intet var å rense i da de døde (...), eller etter at de er blitt renset etter døden, om det da hadde vært eller skulle komme til å være noe som skulle renses i dem, (...) vært, er og vil være i himmelen, himlenes rike og det himmelske paradis med Kristus, samlet med de hellige englers samfunn, også før de på nytt ifører seg sine legemer og før den allmenne dom, etter vår Frelsers og Herres Jesus Kristi himmelfart. Og etter vår Herres Jesu Kristi lidelse og død har de sett og ser den guddommelige væren i et beskuende syn, ja, ansikt til ansikt, uten skapningers mellomkomst.1629

1024. (260, 326, 2734, 1718) Dette fullkomne liv med Den Allerhelligste Treenighet, dette fellesskap i liv og kjærlighet med den, med Jomfru Maria, englene og alle de salige kalles "himmelen". Himmelen er det endelige mål og oppfyllelsen av alle menneskets dypeste lengsler, den høyeste og endelige lykketilstand.

1025. (1011) Å leve i himmelen er å være "sammen med Kristus".1630 De utvalgte lever "i Ham", men de bevarer, ja, de finner der sin sanne identitet, sitt eget navn:1631

For livet er å være sammen med Kristus: der hvor Kristus er, der er livet, der er Guds rike.1632

1026. (793) Jesus Kristus har ved sin død og oppstandelse "åpnet" himmelen for oss. De saliges liv består i å eie fullt ut fruktene av den gjenløsning Kristus øvet, Han som gjør dem som er kommet til tro på Ham, og som er forblitt trofaste mot Hans vilje, delaktige i sin herlighet. Himmelen er det salige samfunn av alle dem som er fullkomment innlemmet i Ham.

1027. (959, 1720) Dette salige samliv med Gud og med alle dem som er i Kristus, er et mysterium som overgår all fatteevne og alle våre forestillinger. Skriften taler til oss om det i form av bilder: liv, lys, fred, bryllupsfest, vin i Guds rike, faderhus, det himmelske Jerusalem, paradiset: "Hva intet øye har sett og intet øre har hørt, og hva som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte; alt hva Gud har gjort rede for dem som elsker ham" (1 Kor 2, 9).

1028. (1722, 163) Fordi Gud er transcendent, kan Han først bli sett slik Han er når Han selv åpner sitt mysterium slik at det kan skues umiddelbart av mennesket, og når Han gir mennesket evne til det. Slik å skue Gud i Hans himmelske herlighet kaller Kirken "det salige syn":

Hvilken herlighet og lykke skal ikke falle i din lodd: å få se Gud, få den ære å ta del i frelsens og det evige lysets gleder i samvær med Kristus, Herren, din Gud, (...) å nyte gledene ved å ha oppnådd udødelighet, sammen med de rettferdige og Guds venner i himlenes rike.1633

1029. (965, 668) I himmelens herlighet fortsetter de salige med glede å gjøre Guds vilje i forhold til andre mennesker og hele skaperverket. De regjerer allerede med Kristus; sammen med Ham "skal de herske i all evighet" (Åp 22, 5).1634

III. Den endelige renselse - skjærsilden

1030. De som dør i Guds vennskap og nåde, men som ikke er fullkomment renset, gjennomgår - selv om deres evige frelse er sikret - etter døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.

1031. (954, 1472) Denne endelige renselse av de utvalgte, som er helt forskjellig fra den straff de fordømte gjennomgår, kaller Kirken purgatoriet (skjærsilden). Kirken har formulert læren angående purgatoriet særlig ved konsilene i Firenze1635 og i Trento.1636 Kirkens Tradisjon, under henvisning til visse skriftsteder,1637 taler om en rensende ild (skjærsild):

Hva visse mindre synder angår, får vi tro at det før dommen finnes en skjærsild, etter det Han som er sannheten hevder, når Han sier at den som spotter Den Hellige Ånd ikke skal bli tilgitt, hverken i denne verden eller i den kommende (Matt 12, 31). Av dette utsagnet kan vi forstå at det finnes visse synder som kan tilgis i denne verden, og visse andre i den kommende.1638

1032. (958, 1371, 1479) Denne læren støtter seg også på skikken å be for de avdøde som allerede Den Hellige Skrift nevner: "Derfor ordnet han (Judas Makkabeeren) med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld" (2 Makk 12, 45). Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer,1639 slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha blitt renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde:

La oss komme dem til hjelp og la oss komme dem i hu. Dersom Jobs sønner fikk gjort soning for seg ved sin fars brennoffer,1640 hvorfor skulle vi tvile på at våre offer for de døde kan bringe dem en smule trøst? La oss ikke nøle med å hjelpe dem som er gått bort, og å bære frem våre bønner for dem.1641

IV. Helvetet

1033. (1861, 393, 633) Vi kan ikke forenes med Gud uten frivillig å velge å elske Ham. Men vi kan ikke elske Gud dersom vi synder grovt mot Ham, mot vår neste eller mot oss selv: "Den som ikke elsker, er fremdeles i dødens rike. Enhver som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg" (1 Joh 3, 15). Vår Herre advarer oss om at vi vil bli skilt fra Ham dersom vi ikke kommer de fattiges og de ringeste av Hans brødres nød i møte.1642 Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket "helvete".

1034. Jesus taler ofte om "gehenna" hvor "ilden aldri går ut",1643 som er gjort i stand for dem som inntil enden nekter å tro og omvende seg, og hvor både legemet og sjelen går til grunne.1644 Jesus forkynner i alvorstunge ordelag at Han "skal sende sine engler ut for å luke vekk fra hans rike alle dem som handler urett (...) og kaste dem i den brennende ovn" (Matt 13, 41-42), og at Han vil avsi denne dommen: "Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild!" (Matt 25, 41.)

1035. (393) Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, "den evige ild".1645 Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1036. (1734, 1428) Utsagnene i Den Hellige Skrift og Kirkens lære om helvetet er en formaning om det ansvar mennesket må bruke sin frihet under, med henblikk på sin evige bestemmelse. Samtidig utgjør de et inntrengende kall til omvendelse: "Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til undergangen, og mange er de som slår inn på den. Men trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den" (Matt 7, 13-14):

Men fordi vi hverken kjenner dagen eller timen, må vi lytte til Herrens advarsel og være stadig årvåkne. Da vil vi nemlig, når vårt eneste liv er til ende, tre inn sammen med Ham til bryllupsfesten og finnes verdige til å bli regnet blant de velsignede, og ikke som dårlige og late tjenere bli sendt bort til den evige ild, i mørket utenfor der de gråter og hulker bittert.1646

1037. (162, 1014, 1821) Gud forutbestemmer ingen til å gå i helvetet;1647 for at så skal skje, kreves det at man med vilje vender seg bort fra Gud (dødssynd) og forherder seg inntil enden. I sin eukaristiske liturgi og i sine troendes daglige bønner bønnfaller Kirken om Guds barmhjertighet, Han som "ikke vil at noen skal gå fortapt, men at tvert imot alle skal komme til omvendelse" (2 Pet 3, 9):

Herre, ta nådig imot denne offergave fra oss, dine tjenere, og hele ditt folk. Styr våre dager i din fred, frels oss fra evig fordømmelse, og tell oss med blant dine utvalgte.1648

V. Dommedag (678-679)

1038. (1001, 998) Før dommens dag finner de dødes oppstandelse sted, for "både rettferdige og syndere" (Apg 24, 15). "For den time kommer, da alle de som er i sine graver, skal høre hans røst og tre frem; de som har gjort godt, skal oppstå til liv, men de som har gjort ondt, skal oppstå til dom" (Joh 5, 28-29). Da skal Kristus "komme i guddomsglans, omgitt av alle sine engler (...). Da skal alle folkeslag samles om ham, og han skal skille dem ut fra hverandre, som en gjeter skiller sauer fra geiter. Sauene skal han stille til høyre for seg, og geitene til venstre. (...) Så skal disse siste gå bort til en evig straff, men de rettferdige til evig liv" (Matt 25, 31. 32. 46).

1039. (678) Stilt ansikt til ansikt med Kristus som er sannheten, skal sannheten om hvert menneskes forhold til Gud komme for en dag.1649 Dommedag vil gi til kjenne, like til de ytterste konsekvenser, det hver enkelt har gjort av godt eller unnlatt å gjøre under sitt liv på jorden:

Alt det onde de urettferdige gjør, blir skrevet opp - og de vet det ikke. Den dag Gud "ikke tier" (Sal 50, 3), (...) skal Han vende seg mot de onde og si til dem: "Jeg satte mine små og fattige på jorden for dere. Jeg, deres høvding, tronet i himmelen ved min Fars høyre hånd, men på jorden sultet mine lemmer. Hadde dere gitt mine lemmer noe, ville det dere gav, ha nådd opp til hodet. Da jeg satte mine små og fattige på jorden, satte jeg dem til å gå ærend for dere og bære deres gode gjerninger inn i mitt skattkammer. Intet la dere i deres hender; intet eier dere derfor her hos meg".1650

1040. (637, 314) Dommens dag finner sted når Kristus kommer tilbake i herlighet. Bare Faderen kjenner dagen og timen, Han alene bestemmer Kristi gjenkomst. Ved sin Sønn Jesus Kristus kommer Han da til å si sitt siste ord om hele historiens gang. Da skal vi lære den dypeste mening med hele skaperverket og hele frelsens økonomi å kjenne, og vi skal fatte de underfulle veier forsynet har tatt for å føre allting til ende. Dommens dag vil vise at Guds rettferdighet vinner over all den urettferdighet Hans skapninger har begått, og at Hans kjærlighet er sterkere enn døden.1651

1041. (1432, 2854) Budskapet om dommedag kaller til omvendelse mens Gud fremdeles gir menneskene "en velbehagelig tid, en frelsens dag" (2 Kor 6, 2). Det inngir hellig gudsfrykt. Det forplikter til Guds rikes rettferdighet. Det forkynner det "salige håp" (Tit 2, 13) om Herrens gjenkomst "den dag han kommer for å la sin herlighet lyse i sine hellige, og stå underfull frem i dem som har gitt ham sin tro" (2 Tess 1, 10).

VI. Håpet om nye himler og en ny jord

1042. (769, 670, 310) Ved tidens ende vil Guds rike nå sin fylde. Etter dommens dag skal de rettferdige regjere for alltid med Kristus, herliggjorte i legeme og sjel, og hele universet skal bli nytt:

Da skal Kirken "i den himmelske herlighet" (...) "bli fullendt. Da vil de tider være kommet da alt skal gjenopprettes, og sammen med menneskeslekten vil universet, som er nær forbundet med og føres frem til sitt mål av mennesket, fullkomment sammenfattes i Kristus".1652

1043. (671, 280, 518) Denne gåtefulle fornyelsen som skal forvandle menneskeslekten og verden, kaller Den Hellige Skrift "nye himler og en ny jord" (2 Pet 3, 13).1653 Dette vil være den endelige fullbyrdelse av Guds frelsesplan: "Å sammenfatte alle ting i Kristus - dem i himmelen som dem på jorden" (Ef 1, 10).

1044. Når Gud har "gjort alle ting nye" (Åp 21, 5), i det himmelske Jerusalem, skal Han ha sin bolig blant menneskene. "Han skal tørke hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke lenger være til, heller ikke sorg eller jammer eller smerte, - alt det gamle er forbi"! (Åp 21, 4)1654

1045. (775, 1404) For mennesket vil denne fullendelsen bety at menneskeslektens enhet endelig virkeliggjøres, den Gud ville helt fra skapelsen av, og som Kirken på pilegrimsvandring var "som et sakrament"1655 for. De som er forenet med Kristus, vil utgjøre de frelstes samfunn, Guds hellige by (Åp 21, 2), "Lammets brud" (Åp 21, 9). Hun vil ikke lenger være såret av den synd, de urenheter1656 og den egenkjærlighet som ødelegger eller sårer alt menneskelig samkvem på jorden. Det salige syn hvor Gud uten opphør åpner seg selv for de utvalgte, vil være en uuttømmelig kilde til lykke, fred og fellesskap.

1046. (349) Hva universet angår, sier åpenbaringen at det finnes et dypt skjebnefellesskap mellom den materielle verden og mennesket:

For når skapningen speider i spent forventning, er det fordi den lengter etter å få se Guds barn tre frem i all sin glans. (...) For selv skapningen skal bli befridd fra forgjengelighetens slaveri (...). Ja, vi vet at hele skapningen uten unntagelse fremdeles stønner i fødselsveer. Og ikke den alene, men også vi som alt har fått den første høst av Åndens gaver, - også vi sukker i vårt hjertes dyp, mens vi i lengsel venter på at vårt legeme skal bli kjøpt fri (Rom 8, 19-23).

1047. Det synlige univers er derfor også bestemt til å forvandles, "slik at selve verden, ført tilbake til sin opprinnelige tilstand, skal stå til tjeneste for de rettferdige, uten å legge noen hindringer i veien", ved å ha del i deres herliggjørelse i den oppstandne Jesus Kristus.1657

1048. (673) "Vi kjenner ikke tiden for jordens og menneskehetens fullbyrdelse, og vi vet ikke hvordan universet skal forvandles. Den verden som nå er, og som synden vansirer, går mot sin undergang, men vi lærer at Gud forbereder en ny bolig og en ny jord, rettferdighetens hjem, som ved sin salighet kommer til å oppfylle og overgå alle de lengsler etter fred som noensinne er kommet opp i menneskets hjerte".1658

1049. (2820) "Og allikevel skal ikke vår lengsel etter den nye jord svekke, men snarere vekke den omsorg vi har for denne jord, hvor selve legemet for den nye menneskehet utvikler seg og allerede her og nå gjenspeiler noe av den kommende verden. Det er sant at det omhyggelig må skjelnes mellom det jordiske fremskritt og Kristi rikes vekst, men det jordiske fremskritt er ikke desto mindre av stor betydning for Guds rike, i og med at det kan bidra til å bedre forholdene i menneskesamfunnet".1659

1050. (1709, 260) "For det er de samme verdier vi endelig skal finne igjen - etter i Herrens Ånd og i pakt med Hans bud - å ha kjempet for dem her på jorden: (...) menneskeverd, brorskap og frihet, alle de verdier som naturen har skapt, og som vår kultur har frembragt. Vi vil finne dem igjen, fri for all urenhet, forklaret og forvandlet i det rike som Kristus vil overgi Faderen, et evig og universelt rike".1660 Da skal Gud være "alt i alle" (1 Kor 15, 28) i det evige liv:

Det vedvarende og sanne liv, det er Faderen som ved Sønnen og i Den Hellige Ånd overøser alle uten unntak med himmelske gaver. Takket være Hans miskunn har også vi mennesker fått et usvikelig løfte om evig liv.1661