2. artikkel: Bønnens kamp

2725. (2612, 409, 2015) Bønn er en nådegave og et bevisst gjensvar fra vår side. Den krever alltid en anstrengelse. Dette lærer vi av de store bønnens mennesker i Den Gamle Pakt, som av Guds Mor og de hellige som er sammen med Ham: bønn er en kamp. Mot hvem? Mot oss selv, og mot fristerens underfundigheter som gjør alt for å holde mennesket vekk fra bønnen, fra foreningen med Gud. Som man lever, så ber man, for man lever som man ber. Dersom man vanligvis ikke vil handle etter Kristi Ånd, kan man vanligvis heller ikke be i Hans navn. Den "åndelige kamp" i kristenmenneskets nye liv er ikke til å skille fra bønnens kamp.

I. Innvendinger mot å be

2726. (2710) I bønnens kamp stilles vi, i oss selv og i våre omgivelser, overfor feilaktige oppfatninger av hva bønn er. Ifølge noen dreier det seg ganske enkelt om en psykologisk mekanisme, ifølge andre om en anstrengelse for å konsentrere seg slik at man kan oppnå et mentalt tomrom. Andre igjen setter opp rituelle regler for kroppsholdninger og ord. Slik mange kristne ubevisst tenker, lar ikke bønn seg forene med deres mange gjøremål: de har ikke tid. De som søker Gud i bønn, mister lett motet fordi de ikke vet at bønnen kommer også fra Den Hellige Ånd og ikke bare fra dem selv.

2727. (37, 2500) Vi har også å gjøre med holdninger som er "av denne verden"; disse trenger seg inn i oss dersom vi ikke er påpasselige, som for eksempel: sant er bare det som kan etterprøves av fornuft og vitenskap (mens det å be er noe som overstiger både vår bevissthet og vår ubevissthet); produktivitet og fortjeneste som overordnede verdier (bønn, som er uproduktiv, er altså unyttig); sanselighet og makelighet som kriterier for hva som er sant, godt og pent (mens bønn, "kjærligheten til skjønnheten" (filokalia), er intatt i den levende og sanne Guds herlighet); i reaksjon mot overdreven aktivitet kan bønn fremstilles som flukt bort fra verden (mens kristen bønn aldri består i å tre ut av historien eller å si livet farvel).

2728. Endelig må vi kjempe mot det vi opplever som nederlag i bønnelivet: mismodighet over våre tørkeperioder, mistrøstighet over ikke å klare å gi Herren alt, for vi "er meget rike";172 skuffelse over ikke å bli bønnhørt slik vi selv vil, såret stolthet som forherder seg på grunn av vår uverdighet som syndere, avsmak for bønn som noe tilsynelatende unyttig, osv. Konklusjonen er alltid den samme: hva tjener det til å be? For å overvinne slike hindringer må det kjempes for ydmykhet, tillit og utholdenhet.

II. Hjertets ydmyke påpasselighet

Overfor vanskeligheter forbundet med bønn

2729. (2711) Den vanligste vanskeligheten forbundet med bønn er distraksjon. I uttalt bønn kan distraksjon melde seg angående ordene og deres betydning; dypere sett kan den angå Ham vi ber til, enten i verbal bønn (liturgisk eller privat), under meditasjon eller i stille bønn. Å forsøke å jage distraksjonene på dør er å gå i den felle de stiller for oss, for det er nok å vende tilbake til vårt hjerte: en distraksjon viser oss hva vi er opptatt av, og slik ydmyk bevisstgjøring i Herrens nærvær bør styrke oss til enda større kjærlighet til Ham, ved at vi skjenker Ham vårt hjerte slik at Han kan rense det. Det er nemlig dét kampen gjelder: å velge hvilken Herre vi vil tjene.173

2730. (2659) Positivt sett består kampen mot vårt begjærlige og herskesyke jeg i årvåkenhet, i hjertets edruelighet. Når Jesus understreker betydningen av å være på vakt, gjelder det alltid Ham, Hans komme, på den ytterste dag og hver dag: "i dag". Brudgommen kommer ved midnatt; det lys som ikke må slukne,er troens lys: "Mitt hjerte taler til deg, mine øyne søker ditt åsyn" (Sal 27, 8).

2731. (1426) En annen vanskelighet, særlig for dem som ærlig ønsker å be, er tørke. Den utgjør en del av den stille bønn i det hjertet avvennes og ikke finner noen velsmak i tanker, minner eller følelser, ikke engang av åndelig art. Dette er tiden da den rene og skjære tro holder seg nær til Jesus mens Han engstes og ligger i graven. "Dør hvetekornet, bærer det rik frukt" (Joh 12, 24). Dersom tørken skyldes mangel på røtter, fordi Ordet er falt på stengrunn, er det tale om omvendelsens kamp.174

Overfor fristelser under bønn

2732. (2609, 2089) Den alminneligste og mest dulgte fristelse er vår mangel på tro. Den gir seg sjelden uttrykk i form av erklært vantro. Den gjør seg mere gjeldende i form av preferanser. Når vi begynner å be, melder det seg tusen formentlig presserende arbeidsoppgaver og bekymringer som har krav på vår oppmerksomhet; det er på nytt sannhetens øyeblikk for hjertet og dets kjærlighet. Snart vender vi oss til Herren som en siste utvei: men tror vi det virkelig? Snart tar vi Herren til forbundsfelle, men hjertet er fremdeles hovmodig. I hvert tilfelle viser vår mangel på tro at vi ennå ikke har et ydmykt hjerte: "Skilt fra meg kan dere ingenting gjøre" (Joh 15, 5).

2733. (2094, 2559) En annen fristelse, som hovmot fører til, kalles akedi. Ved dette forstår de åndelige fedre en slags depresjon som skyldes at askesen slappes, vaktsomheten sløves og hjertet blir likegyldig. "For ånden er vel villig, men legemet skrøpelig" (Matt 26, 41). Jo høyere fallet er, desto større blir skaden. Smertelig mistrøstighet er hovmotets bakside. Den ydmyke undrer seg ikke over sin skrøpelighet, men den ansporer ham til større tillit, til å stå fast i utholdenhet.

III. Barnlig tillit

2734. (2629) Barnets tillit prøves, og viser hva den er verd, i prøvelser.175 Den største vanskeligheten melder seg når man ber om noe, enten for seg selv eller for andre. Det finnes til og med dem som slutter å be fordi de mener at de ikke er blitt bønnhørt. Da er det to spørsmål som må stilles: Hvorfor tror vi at vi ikke er blitt bønnhørt? Hvordan blir vår bønn hørt, på hvilken måte er den "virksom"?

Hvorfor klage over at vi ikke blir bønnhørt?

2735. (2779) Først er det en kjensgjerning som er egnet til å forundre. Når vi priser Gud eller takker Ham for Hans velgjerninger i sin alminnelighet, bryr vi oss knapt om å vite om vår bønn er Ham til behag. Men på den annen side krever vi å se resultater av det vi ber om. Hvilket Gudsbilde er det da som ligger til grunn for vår bønn: er Gud et redskap eller vår Herres Jesu Kristi Far?

2736. (2559, 1730) Tror vi virkelig at "selv vet vi ikke å be slik vi burde" (Rom 8, 26)? Ber vi Gud om "høvelige goder"? Vår Far vet hva vi trenger, enda før vi har bedt om det,176 men han venter til vi ber om det, for Hans barns verdighet ligger i deres frihet. Vi må be med Hans frihets Ånd, slik at vi i sannhet kan lære Hans vilje å kjenne.177

2737. "Dere får ikke, fordi dere ikke ber. Og dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt - for å kunne bruke penger til å tilfredsstille deres lyster" (Jak 4, 2-3).178 Ber vi med et delt, et "troløst" (Jak 4, 4) hjerte, kan ikke Gud bønnhøre oss, for Han vil vårt beste, at vi skal leve. "Eller tror dere at det er tomme ord, når Skriften sier: For seg alene krever Gud den ånd han har latt bo i oss?" (Jak 4, 5). Vår Gud er "nidkjær" hva oss angår, noe som er tegn på at Hans kjærlighet er ekte. La oss gå inn i det Hans Ånd vil, og da vil vår bønn bli hørt:

Du skal ikke uroe deg selv, om du ikke med én gang får fra Gud det du ber om; det skyldes at Han vil deg enda mer vel ved å få deg til å holde ut og være sammen med Ham i bønn.179 Han vil at våre begjæringer skal prøves i bønn. Slik gjør Han oss skikket til å ta imot det Han er rede til å gi oss.180

På hvilken måte er vår bønn virksom?

2738. (2568, 307) Åpenbaringen av bønnen i frelsens økonomi lærer oss at troen tar fotfeste i Guds handling i historien. Den barnlige tillit vekkes av det som fremfor noe er Hans handling: Hans Sønns lidelse og oppstandelse. Kristnes bønn er å samarbeide med Hans forsyn, med Hans kjærlighetsplan med menneskene.

2739. (2778) Hos den hellige Paulus er denne tilliten dristig,181 grunnet på at Ånden ber i oss og på Faderens trofaste kjærlighet, Han som har gitt oss sin enbårne Sønn.182 At hjertet til den som ber, forvandles, er første svar på vår bønn.

2740. (2604) Jesu bønn gjør kristnes bønn virksom. Han er forbildet på bønn, Han ber i oss og sammen med oss. Siden Sønnens hjerte ikke søker annet enn det som behager Faderen, hvordan kan da de som har fått barnekår, feste sitt hjerte mere ved gavene enn ved Ham som er deres giver?

2741. (2606, 2614) Jesus ber også for oss, i vårt sted og til vårt beste. Alle våre bønner ble samlet én gang for alle i det rop Han utstøtte på korset, og ble hørt av Faderen i oppstandelsen, og derfor går Han uopphørlig i forbønn for oss hos Faderen.183 Dersom vi knytter vår bønn fast til Jesu bønn, med et barns tillit og dristighet, da får vi alt det vi ber om i Hans navn, og mere enn dette eller hint, nemlig Den Hellige Ånd selv som i seg inneslutter alle gaver.

IV. Å holde ut i kjærlighet

2742. (2098, 162) "Lev uten opphør i bønn" (1 Tess 5, 17), "med uopphørlig takk og lov til vår Gud og Far for alle ting, i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5, 20), "be stadig til Gud, og kall på ham på alle måter; be, til enhver tid, som Ånden gir. Vær våkne, vær utholdende, og gå i forbønn for alle de hellige" (Ef 6, 18). "Vi har ikke fått noen befaling om til stadighet å arbeide, våke eller faste, men å be uten opphør er en lov for oss".184 Slik utrettelig iver kan bare komme av kjærlighet. Det er en ydmyk, tillitsfull og utholdende kjærlighet som fører bønnens kamp mot vår treghet og vår latskap. Det er slik kjærlighet som åpner våre hjerter for tre av troens klare og levende selvfølgeligheter:

2743. Det er alltid mulig å be: den kristnes tid er den oppstandne Kristi tid, Han som er "med dere alle dager" (Matt 28, 20), uansett hvor stormfulle de måtte være.185 Vår tid ligger i Guds hender:

Det er mulig, selv på markedsplassen eller under en ensom spasertur, å be hyppig og brennende, også når man sitter i kramboden i ferd med å kjøpe eller selge, eller mens man lager mat.186

2744. Å be er livsnødvendig, det bevises klart ut fra det motsatte: lar vi oss ikke lede av Ånden, faller vi tilbake i syndens trelldom.187 Hvordan skal Den Hellige Ånd kunne være "vårt liv" hvis vårt hjerte er langt borte fra Ham?

Ingenting er som bønn; den gjør det umulige mulig, det vanskelige lett. Et menneske som ber, kan umulig synde.188

Den som ber, blir med sikkerhet frelst; den som ikke ber, går med sikkerhet fortapt.189

2745. (2660) Bønn og kristenliv er uadskillelige, for det dreier seg om samme kjærlighet og samme selvfornektelse, sprunget ut av kjærligheten; samme barnlige og kjærlighetsfulle overensstemmelse med Faderens kjærlighetsplan; samme omformende forening i Den Hellige Ånd som stadig mer likedanner oss med Kristus Jesus; samme kjærlighet til alle mennesker, den kjærlighet Jesus elsket oss med. "Og alt hva dere da ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: at dere skal elske hverandre" (Joh 15, 16-17).

Den ber uten opphør som forener bønn med gjerninger og gjerninger med bønn. (...) Bare slik kan vi holde det for mulig å be uten opphør.190

3. artikkel: Bønn i Jesu time

2746. (1085) Da Hans time var kommet, bad Jesus til Faderen.191 Denne bønnen, den lengste Evangeliet har etterlatt oss, favner hele skapelsens og frelsens økonomi, på samme måte som Hans død og oppstandelse. Den bønn Jesus bad i sin time, forblir Hans for all tid, på samme måte som Hans påske, som fant sted "én gang for alle", forblir nærværende i Hans Kirkes liturgi.

2747. Den kristne tradisjon kaller med rette denne bønnen Jesu "yppersteprestelige" bønn. Det er den Han ber som vår yppersteprest, den er uadskillelig fra Hans offer, fra Hans "overgang" (påske) til Faderen hvor Han "helliges" Faderen fullt og helt.192

2748. (518, 820) I denne påskens offerbønn "sammenfattes" alt i Ham:193 Gud og verden, Ordet og legemet, det evige liv og tiden, kjærligheten som gir seg hen og synden som forråder den, de disipler som er til stede og de som kommer til tro på Ham ved deres ord, fornedrelsen og herligheten. Dette er bønnen om enhet.

2749. (2616) Jesus fullbragte hele Faderens verk, og Hans bønn, som Hans offer, strekker seg helt til tidenes ende. Bønnen i Jesu time fyller de siste tider og bærer dem frem mot fullbyrdelsen. Jesus, Sønnen som Faderen har gitt alt, er Faderen fullstendig hengiven, og samtidig uttrykker Han seg med full frihet194 i kraft av den makt Faderen har gitt Ham over alt kjød. Sønnen som gjorde seg til tjener, er Herren, Pantokratôr. Vår yppersteprest som ber for oss, er også den som ber i oss og den Gud som hører våre bønner.

2750. (2815) Det er ved å gå inn i Herren Jesu hellige navn at vi kan ta imot, inni oss, den bønn Han lærer oss: "Fader vår!" Hans yppersteprestelige bønn inspirerer innenfra de store bønneleddene i Fadervår: omsorg for Faderens navn,195 iver for Hans rike (herligheten),196 oppfyllelse av Faderens vilje, av Hans råd til frelse197 og frigjøring fra det onde.198

2751. (240) Endelig er det i denne bønnen Jesus åpenbarer for oss og gir oss det "kjennskap" til Faderen og Sønnen199 som er selve bønnelivets mysterium.

Bilde

Bilde

Bilde