Den katolske kirkes katekisme

3. avsnitt: Kirken er én, hellig, katolsk og apostolisk

811. (750, 832, 865) "Dette er Kristi ene Kirke, som vi i symbolet bekjenner som én, hellig, katolsk og apostolisk".1285 Disse fire egenskaper, som er uløselig knyttet sammen,1286 viser til helt vesentlige kjennetegn på Kirken og Kirkens sendelse. Kirken har dem ikke ut fra seg selv; det er Kristus som ved Den Hellige Ånd gir sin Kirke å være én, hellig, katolsk og apostolisk, og det er Han som også kaller Kirken til å virkeliggjøre hver av disse egenskapene.

812. (156, 770) Det er troen som alene kan erkjenne at Kirken har fått disse egenskapene fra sitt guddommelige utspring. Men den måten de trer frem i historien på, er tegn som også taler klart til menneskets fornuft. Det første Vatikankonsil minner om dette: "På grunn av sin hellighet, sin katolske enhet, sin uovervunne standhaftighet er Kirken selv en stor og vedvarende grunn til å tro, samt et uimotsigelig bevis på sin guddommelige sendelse".1287

I. Kirken er én

"Det underfulle mysterium om Kirkens enhet"1288

813. (172, 766, 797) Kirken er én ut fra sitt opphav: "Det høyeste forbilde på og opphav til dette mysterium er å finne i Treenigheten, i enheten mellom Personene, den ene Guds, Faderens og Sønnens enhet i Den Hellige Ånd".1289 Kirken er én i kraft av sin grunnlegger: "Den menneskevordne Sønn, fredsfyrsten, har selv ved sitt kors forlikt alle mennesker med Gud, gjenopprettet deres enhet i ett folk og ett legeme".1290 Kirken er én i kraft av sin "sjel": "Den Hellige Ånd som bor i de troende, som også fyller og styrer hele Kirken, er den som forener de troende i dette underfulle fellesskap, og, ved å samle alle så inderlig i Kristus, er Han i sannhet den vedvarende kilde til Kirkens enhet".1291 Kirken er altså etter sitt vesen én:

Hvilket forunderlig mysterium! Det finnes en eneste som er altets Far, en eneste som er altets logos og en eneste Hellig Ånd, overalt den samme; det finnes en eneste jomfru som er blitt mor, og jeg liker å kalle henne Kirke.1292

814. (791, 873, 1202, 832) Helt fra begynnelsen av utviser imidlertid denne Kirken et stort mangfold, noe som både skyldes mangfoldet i Guds gaver og mangfoldigheten blant de mennesker som får del i dem. Inn i Gudsfolkets enhet samles ulike folk og kulturer. Blant Kirkens lemmer finnes det et mangfold av gaver, oppgaver, levekår og levemåter; "i det kirkelige fellesskap er det også plass for lokalkirker med sine egne tradisjoner".1293 Den store rikholdigheten i dette mangfoldet står ikke i motsetning til Kirkens enhet. Synden og syndens skjebnesvangre følger utgjør imidlertid en stadig trussel mot enhetens gave. Av den grunn må apostelen mane til "å befeste enheten i Ånden med fredens bånd" (Ef 4, 3).

815. (1827, 830, 837, 173) Hvilke enhetsbånd finnes det så? "Over alt dette, (er det) kjærligheten, den som binder alt sammen til en fullkommen helhet" (Kol 3, 14). Men enheten i Kirken på pilegrimsvandring sikres også ved synlige fellesskapsbånd:

bekjennelsen av den ene tro, tatt imot fra apostlene;
den felles feiring av gudstjenesten, særlig av sakramentene;
den apostoliske suksesjon ved ordinasjonens sakrament som opprettholder søskenfordrageligheten i Guds familie.1294

816. (830) "Dette er Kristi ene Kirke (...) som vår Frelser etter sin oppstandelse overlot til Peter som til dens hyrde, som Han betrodde til ham og de øvrige apostler for at de skulle utbre og styre den (...). Denne Kirke, stiftet og ordnet i denne verden som et samfunn, består videre i (subsistit in) Den katolske kirke, styrt av Peters etterfølger og de biskoper som er i kommunion med ham".1295

Det annet Vatikankonsils dekret om økumenikk forklarer: "For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes gjennom Kristi katolske Kirke, den som er "middel til frelse for alle mennesker". Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter fører forsetet, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at det skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på én eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes".1296

Enhetens sår

817. (2089) "Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den katolske kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen".1297 Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma),1298 finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

Der hvor synden er, der er det mangfold, der er det splittelse, der er det partivesen, der er det stridigheter; men der hvor dyden er, er det enhet og den enighet som gjorde at de troende hadde bare én sjel og ett legeme.1299

818. (1271) De som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd, "og som lever i troen på Kristus", "lar det seg ikke gjøre å laste for adskillelsen": "De er tvertom gjenstand for Den katolske kirkes broderlige aktelse og kjærlighet (...). De som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, blir innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett kristennavnet, på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske kirkes barn".1300

819. I tillegg finnes "mange elementer av hellighet og sannhet"1301 utenfor Den katolske kirkes synlige grenser: "Guds skrevne Ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og endel synlige elementer".1302 Kristi Ånd benytter seg av disse Kirker og kirkelige fellesskap som middel til frelse, og deres kraft kommer fra den fylde av nåde og sannhet Kristus betrodde Den katolske kirke. Alle disse goder kommer fra Kristus og fører til Ham1303 og trekker av seg selv i retning av "den katolske enhet".1304

Mot enhet

820. (2748) Enheten "har Kristus fra først av skjenket sin Kirke. Vi tror den består urokkelig i Den katolske kirke, og vi håper den vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende".1305 Kristus gir til alle tider enhetens gave til Kirken, men Kirken er alltid nødt til å be og arbeide for å opprettholde, styrke og fullkommengjøre den enhet Kristus ønsker for den. Det var dette Jesus selv bad om i sin lidelses time, og Han ber uten opphør Faderen om enhet mellom sine disipler: "La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg - la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg" (Joh 17, 21). Ønsket om finne tilbake til enhet mellom alle kristne er en gave fra Kristus og et kall fra Den Hellige Ånd.1306

821. (827, 2781) For å kunne svare på dette kallet, kreves følgende:

en stadig fornyelse av Kirken i større troskap mot dens kall. Denne fornyelsen er drivkraften i enhetsbevegelsen;1307
en hjertets omvendelse for "renere å leve i overensstemmelse med Evangeliet",1308 for det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse;
bønn i fellesskap, for "hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles åndelig økumenikk";1309
gjensidig og broderlig kjennskap;1310
økumenisk fostring blant troende og særlig blant prester;1311
samtaler mellom teologer og møter mellom kristne fra forskjellige Kirker og samfunn;1312
samarbeide mellom kristne på forskjellige områder som er til gagn for mennesker.1313

822. "Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder".1314 Men man må være seg bevisst "at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner". Derfor setter vi alt vårt håp "til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft".1315

II. Kirken er hellig

823. (459, 796, 946) "Troen tilskriver Kirken (...) en usvikelig hellighet. Kristus, Guds Sønn, som sammen med Faderen og Ånden lovprises som "alene hellig", har nemlig elsket Kirken som sin brud og gitt seg selv for å hellige den. Han knyttet den til seg som sitt eget legeme og overøste den med Den Hellige Ånd, til Guds ære".1316 Kirken er altså "Guds hellige folk",1317 og dens lemmer kalles "hellige".1318

824. (816) Forenet med Kristus helliges Kirken av Ham; ved Ham og i Ham blir også den selv helliggjørende. "Siktemålet for hele Kirkens gjerning er menneskenes helligelse og Guds forherligelse i Kristus".1319 I Kirken er nedlagt hele "fylden av midler til frelse".1320 Det er i den "vi blir helliggjort ved Guds nåde".1321

825. (670, 2013) "Allerede på jorden er Kirken forlenet med en sann, om enn ufullkommen hellighet".1322 For dens lemmer gjenstår det å nå frem til den fullkomne hellighet: "Alle kristne, støttet av så mange og store midler til frelse, er kalt av Herren, uansett posisjon eller rang og hver på sin måte, til å være fullkomne av den hellighet ved hvilken Faderen selv er fullkommen".1323

826. (1827, 2658, 864) Kjærligheten er sjelen i den hellighet alle er kalt til: "For kjærligheten (...) er den som styrer og besjeler alle midler til helliggjørelse og fører dem til deres mål":1324

Jeg forstod at siden Kirken hadde et legeme, sammensatt av ulike deler, da manglet den heller ikke den edleste og aller mest nødvendige av alle. Jeg forstod at Kirken hadde et hjerte, og at dette hjertet glødet av kjærlighet. Jeg forstod at det var kjærligheten alene som fikk Kirkens lemmer til å handle, at dersom kjærligheten skulle slukne, ville ikke apostlene lenger forkynne Evangeliet, ville martyrene nekte å utgyde sitt blod (...). Jeg forstod at kjærligheten bærer i seg alle kall, at kjærligheten er alt, at den favner alle tider og alle steder (...), kort sagt, at den er evig!1325

827. (1425-1429, 821) "Mens Kristus, som var hellig, uskyldig og ren, og ikke kjente til synd, - men kom for å sone folkets synder, - rommer Kirken syndere i sitt eget skjød, den er på én gang hellig og trenger til renselse, og derfor tilstreber den stadig botferdighet og fornyelse".1326 Alle Kirkens lemmer, dens tjenere iberegnet, må bekjenne at de er syndere.1327 I alle vokser syndens ugress fremdeles sammen med Evangeliets gode såkorn inntil tidenes ende.1328 Kirken samler altså i seg syndere som er grepet av Kristi frelse, men som fremdeles er på vei mot hellighet:

Kirken er hellig, samtidig som den favner syndere i sitt skjød, for den har selv ikke noe annet liv enn nådens: det er ved å leve av dette liv Kirkens lemmer helliggjøres; det er ved å trekke seg bort fra dens liv at de faller i de synder og det uordentlige liv som fordunkler stråleglansen fra Kirkens hellighet. Det er derfor den lider og gjør bot for disse synder, som den har makt til å helbrede sine barn for ved Kristi blod og Den Hellige Ånds gave.1329

828. (1173, 2045) Når Kirken helligkårer (kanoniserer) enkelte troende, det vil si høytidelig erklærer at de har etterlevd de kristne dyder på en heroisk måte og har levd i trofasthet mot Guds nåde, anerkjenner den kraften fra den helliggjørelsens Ånd som bor i den og styrker de troendes håp ved å gi dem disse menneskene som forbilder og forbedere.1330 "De hellige menn og kvinner har alltid vært kilde og opphav til fornyelse i de vanskeligste øyeblikk i Kirkens historie".1331 For "helligheten er den hemmelige kilde og det usvikelige mål på dens apostolat og dens misjonsiver".1332

829. (1172, 972) "Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke, kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å seire over synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria":1333 i henne er Kirken allerede fullkomment hellig.