Den katolske kirkes katekisme

V. Hvem kan forrette dåp?

1256. (1239-1240, 1752) De ordentlige forrettere av dåpen er en biskop eller en prest, og, i den latinske Kirke, også en diakon.181 I nødsfall kan hvem som helst, også en ikke-døpt, døpe,181b forutsatt at vedkommende benytter seg av treenighetsformularet. Den riktige hensikt som kreves, betyr å ville gjøre det Kirken gjør når den døper. Kirken ser årsaken til at dette er mulig i Guds allmenne frelsesvilje182 og i dåpens nødvendighet for frelse.183

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

VI. Dåpens nødvendighet

1257. (1129, 161, 846) Herren selv sier at det er nødvendig å bli døpt for å bli frelst.184 Han befalte også sine disipler å forkynne Evangeliet for alle folkeslag og å døpe dem.185 Dåpen er nødvendig til frelse for dem Evangeliet er blitt forkynt for, og som har hatt mulighet for å be om sakramentet.186 Kirken kjenner intet annet middel enn dåpen for å nå evig salighet. Av den grunn vokter den seg vel for å ta lett på den sendelse den har fått fra Herren, nemlig å la alle de som kan bli døpt, "fødes av vann og Ånd". Gud har bundet frelsen til dåpens sakrament, men selv er Han ikke bundet av sine sakramenter.

1258. (2473) Til alle tider har Kirken vært overbevist om at de som dør for troen, uten å ha mottatt dåpen, blir døpt ved sin død for og med Kristus. Denne bloddåpen, på samme måte som lengselsdåpen, bærer dåpens frukter uten å være sakrament.

1259. (1249) Katekumener som dør før de er blitt døpt, sikres den frelse de ikke har kunnet motta gjennom sakramentet ved sitt uttalte ønske om å motta det, sammen med anger for syndene og nestekjærlighet.

1260. (848) "Kristus er død for alle, og til syvende og sist har alle mennesker et felles kall som er guddommelig. Derfor må vi fastholde at Den Hellige Ånd gir alle mulighet for å ta del i påskens mysterium på en måte som Gud vet om".187 Hvert menneske som er uvitende om Kristi Evangelium og Hans Kirke, og som søker sannheten og gjør Guds vilje slik det kjenner den, kan bli frelst. Man kan gå ut fra at slike mennesker ville ha ønsket dåpen uttrykkelig, dersom de hadde kjent til dens nødvendighet.

1261. (1250, 1257) Når det gjelder barn som døde uten å ha blitt døpt, kan ikke Kirken gjøre annet enn å overgi dem til Guds miskunn, slik den gjør i sitt gravferdsrituale for dem. For Guds store miskunn, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst,188 og Jesu mildhet mot barna som fikk Ham til å si: "La barna komme til meg, og vis dem ikke bort" (Mark 10, 14), gir oss håp om at det finnes en vei til frelse for barn som er døde uten dåp. Desto alvorligere skal man også ta Kirkens oppfordring til ikke å hindre barna i å komme til Kristus ved å ta imot den hellige dåps gave.

VII. Dåpens nåde

1262. (1234) De ulike virkninger av dåpen symboliseres ved de sansbare elementer den sakramentale handling benytter seg av. Neddykkingen i vann symboliserer død og renselse, men også gjenfødelse og fornyelse. De to viktigste virkningene er renselse fra synder og ny fødsel i Den Hellige Ånd.189

Til syndenes forlatelse ...

1263. (977, 1425) Ved dåpen blir alle synder tilgitt, både den opprinnelige synd og alle personlige synder, samt at all syndestraff blir ettergitt.190 I dem som er gjenfødt, blir det nemlig ingenting igjen som skulle kunne forhindre dem i å komme inn i Guds rike, hverken Adams synd, personlig synd eller følgene av synd, hvor adskillelse fra Gud er den alvorligste.

1264. (975, 2514, 1426, 405) Visse timelige følger av synden forblir imidlertid i den døpte, slik som lidelse, sykdom, død, eller slik svakhet som livet uvegerlig medfører, som karaktersvikt o.l., og også den hang til synd som Tradisjonen kaller concupiscientia, eller billedlig, "syndens arnested" (fomes peccati): "Siden den (concupiscientia) er blitt igjen for å bekjempes, kan den ikke skade den som ikke gir den sitt samtykke, og som ved Jesu Kristi nåde mandig strider imot. Ja, "den som har kjempet etter reglene, skal bli kronet" (2 Tim 2, 5)".191

"En ny skapning"

1265. (505, 460) Dåpen renser ikke bare bort alle synder, den gjør neofytten til "en ny skapning" (2 Kor 5, 17), setter ham i sønns sted hos Gud,192 en som har fått "del i den guddommelige natur" (2 Pet 1, 4), gjør ham til lem på Kristus193 og medarving med Ham (Rom 8, 17) og til tempel for Den Hellige Ånd.194

1266. (1992, 1812, 1831, 1810) Den Allerhelligste Treenighet gir den døpte den helliggjørende, den rettferdiggjørende nåde som:

• setter ham i stand til å tro på Gud, håpe på Ham og elske Ham i kraft av "de teologale dyder";
• gir ham å leve og handle etter Den Hellige Ånds innskytelse i kraft av Den Hellige Ånds gaver;
• gir ham å vokse i all god gjerning i kraft av "de moralske dyder".

På denne måten har hele den kristnes overnaturlige livsorganisme sine røtter i den hellige dåp.

Innlemmet i Kirken, Kristi legeme

1267. (782) Dåpen gjør oss til lemmer på Kristi legeme. "Vi er jo hverandres lemmer" (Ef 4, 25). Dåpen innlemmer i Kirken. Ut av døpefontene fødes den nye pakts ene Gudsfolk som overstiger alle naturlige og menneskelige grenser, som folk, kulturer, raser og kjønn: "For vi ble alle døpt i én Ånd, til å være ett legeme" (1 Kor 12, 13).

1268. (1141, 784) De døpte er blitt "levende stener i et åndelig byggverk (...), et hellig presteskap" (1 Pet 2, 5). Ved dåpen får de del i Kristi prestedømme, i Hans sendelse som konge og profet, de er "et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud kan kalle sitt eget, og (som) skal forkynne storheten hos ham som har kalt dere fra mørket inn i sitt overveldende lys" (1 Pet 2, 9). Dåpen gir del i de troendes allmenne prestedømme.

1269. (871) Etter å ha blitt innlemmet i Kirken tilhører den døpte ikke lenger seg selv (1 Kor 6, 19), men Ham som døde og oppstod for oss.195 Fra nå av er han kalt til å underordne seg de andre,196 å tjene dem197 innenfor Kirkens fellesskap, og å være "lydig" overfor Kirkens ledere (Hebr 13, 17) og holde dem i stor aktelse og stor kjærlighet.198 Samtidig som dåpen fører ansvar og forpliktelser med seg, gir den også den døpte rettigheter innenfor Kirken: rett til å motta sakramentene, rett til å næres ved Guds Ord og til å støttes ved Kirkens åndelige botemidler.199

1270. (2472) "Som Guds barn gjennom sin nye fødsel, plikter (de døpte) (...) å bekjenne for menneskene den tro de har mottatt fra Gud gjennom Kirken",200 og å ta del i Gudsfolkets apostoliske virksomhet og misjon.201

Kristen enhets sakramentale bånd

1271. (818, 838) Dåpen utgjør grunnlaget for fellesskap mellom alle kristne, også med dem som ennå ikke har fullt fellesskap med Den katolske kirke: "De som tror på Kristus og har mottatt gyldig dåp, settes nemlig dermed inn i et visst fellesskap med Den katolske kirke, om dette enn ikke er fullkomment. (...) de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, (blir) innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett kristennavnet, på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av Den katolske kirkes barn".202 "Dåpen utgjør altså et mektig sakramentalt enhetsbånd mellom alle dem som er blitt gjenfødt i den".203

Et uutslettelig åndelig merke...

1272. (1121) Den døpte, som innlemmes i Kristus ved dåpen, likedannes med Ham.204 Dåpen besegler den kristne med et uutslettelig åndelig merke (character) på hans tilhørighet til Kristus. Dette merket utslettes ikke av noen synd, selv om synd hindrer dåpen i å bære frelsens frukter.205 Dåpen meddeles én gang for alle og kan ikke gjentas.

1273. (1070) De troende, som ved dåpen innlemmes i Kirken, har tatt imot det sakramentale seglavtrykk ("character") som vigsler dem til kristen gudsdyrkelse.206 Dåpens innsegl gjør de kristne i stand til og forpliktet til å tjene Gud ved å delta aktivt i Kirkens hellige liturgi og til å utøve sitt dåpsprestedømme ved å vitne ved et hellig levnet og en virksom kjærlighet.207

1274. (197, 2016) "Herrens innsegl" ("dominicus character")208 er det segl Den Hellige Ånd har merket oss med "i påvente av befrielsens dag" (Ef 4, 30).209 "Dåpen er nemlig det evige livs innsegl".210 Den troende som har "bevart seglet" inntil enden, det vil si som er forblitt tro mot sin dåpspakt, kan forlate verden "med troens segl",211 med sin dåpstro, i påvente av å skue Gud i salighet - selve troens fullbyrdelse - og i håpet om oppstandelsen.