Den katolske kirkes katekisme

4. artikkel: Menneskelige handlingers moralske verdi

1749. (1732) Friheten gjør mennesket til et moralsk subjekt. Når mennesket handler med overlegg, er det så å si sine handlingers far. Menneskelige handlinger i egentlig forstand, det vil si som er frivillig valgte ifølge samvittighetens dom, er moralsk kvalifiserbare. De er gode eller onde.

I. Moralverdiens kilder

1750. Menneskelige handlingers moralverdi avhenger:

• av det objekt som blir valgt;
• av mål eller hensikt;
• av omstendighetene rundt handlingen.

Objektet, hensikten og omstendighetene utgjør "kildene" eller grunnbestanddelene i menneskelige handlingers moralske verdi.

1751. (1794) Det valgte objekt er et gode som viljen fritt strekker seg etter. Det er materien i en menneskelig handling. Det valgte objekt kvalifiserer viljesakten moralsk, alt etter som fornuften anerkjenner det og bedømmer det som værende i samsvar eller ikke med det sanne gode. De objektive regler for moralsk bedømmelse fremstiller det godes og det ondes fornuftsmessige orden, stadfestet av samvittigheten.

1752. (2520, 1731) Stilt overfor objektet befinner hensikten seg på subjektets side. Siden hensikten står handlingens viljeskilde nær og bestemmer den ut fra målet, er hensikten et vesentlig element i den moralske bedømmelse av handlingen. Målet er hensiktens første avslutning og betegner det øyemed handlingen foretas i. Hensikten er viljens bevegelse i retning målet; den ser hen mot avslutningen på handlingen. Den er rettet mot det gode som forventes oppnådd ved den forestående handling. Den er ikke begrenset til å lede enkeltstående handlinger, men kan rette mange handlinger mot samme mål; den kan rette hele livet inn mot et siste mål. For eksempel har en utført tjeneste til hensikt å hjelpe nesten, men samtidig kan den være tilskyndet av kjærlighet til Gud som det siste mål for alle våre handlinger. Én og samme handling kan også være ansporet av flere hensikter, slik som å gjøre noen en tjeneste for å oppnå noe eller for å briske seg av det.

1753. (2479, 596) God hensikt (for eksempel å hjelpe nesten) gjør hverken god eller rett en handlemåte som i seg selv er feilaktig (slik som løgn og bakvaskelse). Målet rettferdiggjør ikke midlene. Slik kan man ikke rettferdiggjøre det å dømme en uskyldig som middel til å berge folket. På den annen side gjøres en handling som i seg selv er god (som å gi en almisse), ond, når en annen hensikt kommer til (slik som forfengelighet).52

1754. (1735) Omstendighetene, deriblant følgene, er sekundære elementer i en moralsk akt. De bidrar til å forverre eller minske godheten eller ondskapen i menneskers handlinger (for eksempel størrelsen av et stjålet beløp). De kan også svekke eller øke den handlendes ansvar (slik som å handle av dødsfrykt). Omstendighetene kan i seg selv ikke endre handlingens moralske gehalt; de kan hverken gjøre god eller rett en handling som i seg selv er ond.

II. Gode og onde handlinger

1755. En moralsk god handling forutsetter at på samme tid både objektet, målet og omstendighetene er gode. Et dårlig mål gjør handlingen dårlig, selv om objektet i seg selv er godt (slik som å be og faste "for å bli lagt merke til av menneskene").

Valget av objekt kan i seg selv fordreie en hel handling. Det finnes handlemåter - slik som utukt - som det alltid er galt å velge, fordi selve valget innebærer uorden i viljen, det vil si et moralsk onde.

1756. (1789) Det er altså feilaktig å dømme om menneskelige handlingers moralverdi ene og alene ut fra den hensikt de er gjort i, eller de omstendigheter (miljø, sosialt press, tvang eller nødvendighet osv.) de skjer under. Det finnes handlinger som ved seg selv og i seg selv, uavhengig av omstendigheter og hensikt, alltid er alvorlig utillatelige på grunn av sitt objekt, slik som gudsbespottelse og mened, drap og ekteskapsbrudd. Det er ikke tillatt å gjøre noe ondt for at noe godt skal komme av det.