6. artikkel: Samvittigheten

1776. (1954) "Innerst inne i sin samvittighet oppdager mennesket en lov som det ikke gir seg selv, men som forlanger å adlydes, en røst som oppfordrer det til å elske og gjøre det gode, til å sky det onde, og som taler til hjertet når det trenges (...). For mennesket har en lov som Gud har risset inn i dets hjerte. Å adlyde den er menneskets ære, og ifølge den skal det dømmes. Samvittigheten er menneskets hemmeligste kjerne og helligdom, her er det alene med Gud, og Hans røst lar seg høre i sjelens dyp".60

I. Samvittighetens dom

1777. (1766, 2071) Samvittigheten,61 som finnes i menneskets hjerte, foreskriver til rette tid at det skal gjøre det gode og sky det onde. Den bedømmer konkrete valg og godkjenner dem som er gode, og fordømmer dem som er onde.62 Den bevitner sannhetens myndighet med hensyn til det høyeste gode som mennesket trekkes mot og befales av. Når et klokt menneske lytter til samvittigheten, kan det høre Gud tale.

1778. (1749) Samvittigheten er en fornuftsbedømmelse hvor mennesket innser den moralske gehalt i en konkret handling det skal foreta, er i ferd med å foreta eller har utført. Mennesket har plikt til å gjøre det som det vet er rett og riktig, i alt det sier og gjør. Ved samvittighetens dømmekraft skjelner og innser mennesket hva den guddommelige lov foreskriver:

Samvittigheten er en lov i vårt sinn, men som overgår vårt sinn, og som befaler oss, viser hen til ansvar og plikt, frykt og håp (...). Den bringer bud fra Ham som både i naturens og nådens verden taler til oss gjennom et slør, underviser og styrer oss. Samvittigheten er den fremste av alle Kristi stedfortredere.63

1779. (1886) Det er viktig at enhver går tilstrekkelig i seg selv til å høre og følge samvittighetens røst. Kravet om indre liv er desto mer nødvendig som livet ofte fører til at vi flykter unna all ettertanke, samvittighets- og selvransakelse:

Gå til din samvittighet og spør den ut. (...) Brødre, gå i dere selv, og i alt dere gjør, se hen til vitnet, til Gud.64

1780. (1806) Menneskets verdighet innebærer og krever at samvittigheten dømmer rett. Samvittighet innebærer å fatte moralprinsippene (synderesis), hvordan de skal anvendes under de foreliggende omstendigheter ved en praktisk bedømmelse av årsaker og goder, og til sist bedømmelse av konkrete handlinger som skal foretas, eller som allerede har funnet sted. Sannheten angående et moralsk gode, kunngjort i fornuftens lov, erkjennes praktisk og konkret ved samvittighetens kloke dom. Klokt kalles det menneske som velger i samsvar med slik kjennelse.

1781. (1731) Samvittigheten gjør det mulig å ta ansvar for det som er gjort. Hvis et menneske gjør noe galt, blir samvittighetens rette dom værende som vitne om det godes allmengyldighet og samtidig om ondskapen i det som man valgte å gjøre. Samvittighetens sunne omdømme er som et pant på håp og miskunn. Ved å vitne om det gale som er blitt begått, minner den om å be om forlatelse, om fra nå av å gjøre vel og med Guds nådes hjelp å handle i samsvar med dyden:

Og foran Hans åsyn skal vi stille vårt hjerte til ro, selv om det fordømmer oss; for Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alle ting (1 Joh 3, 19-20).

1782. (2106) Mennesket har rett til å handle etter sin samvittighet og frihet, slik at det kan treffe personlige, moralske valg. "Mennesket skal ikke tvinges til å handle i strid med sin samvittighet. Men det skal heller ikke hindres i å handle etter sin samvittighet, særlig i religiøse spørsmål".65

II. Dannelse av samvittigheten

1783. (2039) Samvittigheten må formes og den moralske dømmekraft opplyses. En godt formet samvittighet er rett og sannferdig. Den avsier sin kjennelse i pakt med fornuften, i samsvar med det sanne gode som er villet av Skaperens visdom. Dannelse av samvittigheten er uomgjengelig nødvendig for oss mennesker, utsatt for dårlig innflytelse som vi er, og fristet av synden til å foretrekke vårt eget skjønn og forkaste autoritativ lære.

1784. (1742) Fostring av samvittigheten er en livsoppgave. Allerede fra barnsben av leder den barnet til å kjenne og handle etter den indre lov samvittigheten anerkjenner. En klok oppdragelse er en undervisning i dyd; den beskytter mot og helbreder for frykt, selviskhet og hovmot, falsk skyldfølelse, motvilje og selvgodhet, som stammer fra menneskets svakhet og feil. Fostring av samvittigheten sikrer frihet og bringer sjelefred med seg.

1785. (890) Når samvittigheten skal formes, er Guds Ord et lys på vår vei; vi må ta det inn i oss ved tro og bønn og omsette det i gjerning. Dessuten må vi ransake vår samvittighet i lys av Herrens kors. Vi støttes av Den Hellige Ånds gaver, bistås av andres eksempel og råd, og ledes av Kirkens autoritative lære.66

III. Å velge etter samvittigheten

1786. Samvittigheten, stilt overfor et moralsk valg, kan dømme rett i samsvar med fornuften og den guddommelige lov, eller den kan tvertimot dømme feil og i strid med disse.

1787. (1955) Mennesket befinner seg av og til i situasjoner som gjør en moralsk bedømmelse usikker og beslutningen vanskelig. Men det må alltid søke det som er rett og godt, og skjelne Guds vilje slik den er uttrykt i den guddommelige lov.

1788. (1806) I dette øyemed må mennesket forsøke å tolke erfaringsre-sultater og tidens tegn ved hjelp av klokskapens dyd, erfarne menneskers råd og med bistand fra Den Hellige Ånd og Hans gaver.

1789. (1756, 1970, 1827, 1971) Noen regler er allmengyldige:

• Det er aldri tillatt å gjøre noe ondt for at noe godt skal komme av det.
• "Den gylne regel": "Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem" (Matt 7, 12).67
• Nestekjærligheten respekterer alltid nesten og hans samvittighet: "Da er det Kristus selv dere synder mot, når dere (...) synder mot brødrene ved å krenke deres usikre samvittighet" (1 Kor 8, 12). "Du gjør vel i å la være å spise kjøtt og drikke vin, eller gjøre andre ting som får din bror til å snuble" (Rom 14, 21).

IV. Feilbedømmelse

1790. Mennesket skal alltid adlyde samvittighetens visse dom. Hvis det med vilje skulle handle i strid med den, ville det dømme seg selv. Men det forekommer at samvittigheten er uvitende og foretar feilbedømmelser av handlinger det skal foreta eller har gjort.

1791. (1704) Slik uvitenhet har en ofte ansvar for selv. Det er dette som skjer med "et menneske som bryr seg lite om å søke rett og sannhet", og med "den samvittighet som litt etter litt er blitt forblindet av syndige vaner".68 I slike tilfeller er mennesket skyldig i det onde det gjør.

1792. (133) Uvitenhet om Kristus og Hans Evangelium, andres dårlige eksempel, trelldom under lidenskapene, en misforstått forståelse av samvittighetens selvstendighet, forkastelse av Kirkens lære og myndighet, mangel på omvendelse og nestekjærlighet kan være årsak til forkvakling av det moralske omdømme.

1793. (1860) Er derimot uvitenheten uovervinnelig, eller dømmekraften feilaktig uten at det moralske subjekt er ansvarlig for det, kan ikke mennesket lastes for det onde det gjør. Det forblir uansett et onde, en mangel, en uorden. Derfor må det arbeides for å rette opp feilene ved samvittigheten.

1794. (1751) En god og ren samvittighet opplyses av sann tro. For nestekjærligheten springer frem "av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro" (1 Tim 1, 5):69

Samvittighetens rette veiledning vil trenge desto mer igjennom som menneskene, individuelt og kollektivt, tar avstand fra den blinde vilkårlighet og prøver å følge objektive moralnormer.70

Bilde

Bilde

Bilde