Den katolske kirkes katekisme

3. artikkel: Menneskets frihet

1730. (30) Gud skapte mennesket utrustet med fornuft og gav det verdighet som en person, i stand til selv å handle og styre sine handlinger. "For Gud har villet "overlate mennesket til dets egne beslutninger" (Sir 15, 14), så det av egen drift søker sin Skaper og, ved fritt å hengi seg til Ham, når frem til den saliggjørende fullkommenhet":42

Mennesket er fornuftig og derved lik Gud; det er skapt fritt og herre over sine handlinger.43

I. Frihet og ansvar

1731. (172) Frihet er evne, grunnfestet i fornuft og vilje, til å handle eller ikke handle, til å gjøre dette eller noe annet, og slik foreta overlagte handlinger ut fra seg selv. I kraft av den frie vilje er hver enkelt herre over seg selv. Frihet er i mennesket en kraft til vekst og modning i sannhet og godhet. Friheten når fullkommenhet når den er rettet mot Gud, vår salighet, som mål.

1732. (396, 1849, 2006) Så lenge friheten ikke er endelig rettet mot sitt ypperste gode, som er Gud, innebærer den muligheten til å velge mellom det gode og det onde, altså mellom å vokse i fullkommenhet eller å feile og synde. Den særkjenner menneskelige handlinger i egentlig forstand. Den blir kilde til ros eller klander, til fortjeneste eller skyld.

1733. (1803) Jo bedre vi handler, desto friere blir vi. Bare i det godes og rettferdighetens tjeneste finnes det sann frihet. Å velge ulydighet og det onde er et misbruk av friheten som fører til "syndens trelldom".44

1734. (1036, 1804) Frihet gjør at mennesket er ansvarlig for sine handlinger, i den monn de er frie. Å gjøre fremskritt i dyd, i kjennskap til det gode og i askese øker viljens herredømme over det den gjør.

1735. (597) Tilregnelighet og ansvar for en handling kan minskes, ja, forsvinne ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet, overstadige følelser og andre psykiske og samfunnsbetingede faktorer.

1736. (2568) Enhver handling som er direkte villet, tilregnes den som utfører den:

Slik spør Herren Adam etter synden i haven: "Hva er det du har gjort?" (Gen 3, 13). Og på samme måte spør Han Kain.45 Profeten Natan opptrer på samme måte overfor kong David etter at han hadde begått ekteskapsbrudd med Urias hustru og myrdet ham selv.46

En handling kan være indirekte villet når den kommer av forsømmelse av noe man burde vite eller ha gjort, som for eksempel en ulykke på grunn av uvitenhet om trafikkreglene.

1737. (2263) En virkning kan tåles når den ikke er villet av den som handler, som for eksempel en mors utmattelse ved barnets sykeseng. En skadelig virkning kan ikke tilregnes dersom den ikke har vært villet, hverken som mål eller som middel i handlingen, slik som den som dør under forsøket på å redde en som er i fare. For at skadevirkningen skal kunne tilregnes, må den ha vært forutsebar, og den som har utført den, må ha kunnet være i stand til å unngå den, slik som drap utført av en bilfører i drukken tilstand.

1738. (2106, 210) Friheten utøves i samspillet mellom mennesker. Ethvert menneske, skapt i Guds bilde, har en naturgitt rett til å bli anerkjent som et fritt og ansvarlig vesen. Alle skylder alle andre slik respekt. Retten til å gjøre bruk av sin frihet er et krav som er uadskillelig fra menneskeverdet, særlig i moral- og religionsspørsmål.47 Denne retten må være anerkjent av staten og beskyttet, med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden.48

II. Menneskets frihet i frelsens økonomi

1739. (387, 401) Frihet og synd. Menneskets frihet er begrenset og feilbarlig. Mennesket har jo feilet. Det syndet fritt. Ved å vrake Guds kjærlighetsplan narret det seg selv; det ble syndens trell. Denne første fremmedgjørelse førte mange andre med seg. Fra tidenes morgen vitner menneskehetens historie om all den ulykke og undertrykkelse som er sprunget ut av menneskehjertet som følge av at det har misbrukt sin frihet.

1740. (2108, 1887) Trusler mot friheten. Å gjøre bruk av sin frihet innebærer ikke retten til å si alt og gjøre alt. Det er usant å hevde at "mennesket, subjekt for friheten, er seg selv nok og har tilfredsstillelsen av sin egeninteresse i nytelsen av de jordiske goder som mål".49 Dessuten blir de økonomiske, samfunnsmessige, politiske og kulturelle forutsetninger for en sann utøvelse av friheten altfor ofte underkjent og krenket. Slik forblindelse og urett undergraver det moralske liv, og fører både sterke og svake i fristelse til å synde mot nestekjærligheten. Ved å avvike fra moralens lov skader mennesket sin egen frihet, det lenker seg fast til seg selv, bryter brorskapsbåndet med sine egne og gjør opprør mot den guddommelige sannhet.

1741. (782) Frigjøring og frelse. Ved sitt herlighetsfylte kors vant Kristus alle menneskers frelse. Han kjøpte dem fri fra synden som holdt dem trellbundne. "Til et liv i frihet er det Kristus har frigjort oss" (Gal 5, 1). I Ham har vi del i "sannheten som gjør oss fri" (jfr. Joh 8, 32). Den Hellige Ånd er blitt oss gitt, og, som apostelen lærer, "der hvor Herrens Ånd er, der er også frihet" (2 Kor 3, 17). Allerede nå roser vi oss av "den frihet som Guds barn i sin herlighet eier" (Rom 8, 21).

1742. (2002, 1784) Frihet og nåde. Kristi nåde står ikke i noe konkurranseforhold til vår frihet, når denne er i samsvar med sansen for det sanne og det gode Gud har nedlagt i menneskets hjerte. Tvert imot forholder det seg slik kristen erfaring, særlig i bønnen, vitner om, at jo mer lydhøre vi er for nådens tilskyndelser, desto mere vokser vår indre frihet og trygghet i prøvelser, som i det hele tatt overfor press og tvang utenfra. Ved nådens virke fostrer Den Hellige Ånd oss til åndelig frihet for å gjøre oss til frie medarbeidere i Hans verk i Kirken og verden:

Allmektige og miskunnsrike Gud, hold nådig borte alt som kan skade oss, så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje.50