2. artikkel: Vårt kall til salighet

I. Saligprisningene

1716. (2546) Saligprisningene står i hjertet av Jesu forkynnelse. Det de forkynner, tar opp i seg de løfter som siden Abrahams dager var blitt gitt det utvalgte folk. De oppfyller dem, idet de ikke lenger har et jordisk landnåm i sikte, men himlenes rike:

Salige er de som vet seg fattige, for himlenes rike tilhører dem.
Salige er de ydmyke, for de skal ta jorden i eie.
Salige er de som sørger, for de skal finne trøst.
Salige er de som hungrer og tørster etter Guds rettferd, for de skal få stillet sin sult.
Salige er de barmhjertige, for de skal selv finne miskunn.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal hete Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, for himlenes rike tilhører dem.
Salige er dere, når dere for min skyld blir spottet og forfulgt, og all slags ondskap blir løyet dere på, - gled og fryd dere da, for en stor lønn venter dere i himlene.
(Matt 5, 3-12.)

1717. (459, 1820) Saligprisningene tegner Jesu Kristi ansiktstrekk og beskriver kjærligheten i dem; de utsier hvilket kall de troende har, de som er forbundet med herligheten i Hans lidelse og oppstandelse; de kaster lys over gjerninger og holdninger som er særegne for kristenlivet; de er paradoksale løfter som nærer håpet under prøvelser; de bærer bud om de velsignelser og den belønning som disiplene allerede lønnlig eier; de har allerede begynt i Jomfru Marias og alle helgenenes liv.

II. Lengsel etter lykke

1718. (27, 1024, 2541) Saligprisningene gir svar på den naturgitte lengsel etter lykke. Denne lengsel har sin opprinnelse i Gud; det er Gud som har nedlagt den i menneskehjertet for å trekke det til seg, Han som alene kan oppfylle den:

Visst vil vi alle leve lykkelig, og i hele menneskeslekten finnes det neppe noen som ikke sier seg enig i slik en påstand, endog før den blir klart fremsatt.30

Hvordan er det da jeg søker deg, Herre? Siden jeg søker livets lykke når jeg søker deg, min Gud, gi da at jeg søker deg slik at min sjel kan leve, for mitt legeme lever ved sjelen, og sjelen lever ved deg.31

Gud alene metter.32

1719. (1950) Saligprisningene gir målet med menneskelivet til kjenne, den sluttgyldige målsetning for menneskers handling: Gud kaller oss til sin egen salighet. Dette er et kall til hver enkelt, men også til Kirken som helhet, det nye folk av dem som har mottatt løftene og lever av dem i tro.

III. Kristnes salighet

1720. (1027) Det Nye Testamente benytter seg av flere uttrykk når det skal beskrive den salighet Gud kaller mennesket til: Gudsrikets komme;33 å se Gud: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud! (Matt 5, 8);34 å gå inn til gleden hos Herren;35 å gå inn til Guds hvile (Hebr 4, 7-11):

Der skal vi hvile og se; vi skal se, og vi skal elske; vi skal elske, og vi skal lovsynge. Slik blir enden uten ende. Og hvilket annet endemål skulle vi nå ha, uten det å gå inn i det riket som ikke har ende?36

1721. (260) Gud har satt oss til verden for å kjenne Ham, tjene Ham og elske Ham og slik komme til paradis. Saligheten gir oss del i den guddommelige natur (2 Pet 1, 4) og det evige liv.37 I og med den går mennesket inn til Kristi herlighet38 og gleden i Treenighetens liv.

1722. (1028, 294) Slik salighet overgår all forstand og alt hva mennesket alene makter. Den er en ufortjent gave fra Gud. Derfor kalles den overnaturlig, slik også den nåde kalles som gjør mennesket skikket til å gå inn til gleden hos Gud.

"Salige de rene av hjertet, for de skal se Gud". Sant nok: ifølge Hans storhet og usigelige herlighet "kan ingen se Gud og leve", for Faderen er ufattelig; men ifølge Hans kjærlighet og godhet mot menneskene og etter Hans allmakt går Han så langt at Han gir dem som elsker Ham, rett til å se Gud (...) "for det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud".39

1723. (2519, 227) Den lovede salighet stiller oss overfor avgjørende moralske valg. Den maner oss til å rense våre hjerter for ondt begjær og til å søke Guds kjærlighet fremfor alle ting. Den lærer oss at den sanne lykke ikke består i rikdom eller velvære, hverken i menneskelig ære eller makt, ikke i noe menneskeverk, det være seg aldri så nyttig, slik som vitenskap, teknikk og kunst, og heller ikke i noen menneskelig skapning, bare i Gud alene, Han som er kilde til alt som er godt og til all kjærlighet:

Rikdom er dagens store guddom; mengden, menneskemassen, ærer den instinktivt. Den måler lykke etter formue, og etter formue måler den også anseelse (...). Alt dette kommer av overbevisningen om at med rikdom kan man gjøre alt. Rikdom er altså én av dagens avguder og berømmelse en annen. (...) Berømmelse, det å være kjent og bli omtalt i verden (det man kunne kalle medieberømmelse), er kommet til å bli sett på som et gode i seg selv, et ypperste gode, gjenstand, den også, for formelig tilbedelse.40

1724. Dekalogen, bergprekenen og apostlenes undervisning staker opp for oss den vei som fører til himlenes rike. Vi går den skritt for skritt, ved daglige handlinger, støttet av Den Hellige Ånds nåde. Kristi Ords såkorn er sådd i oss, og langsomt bærer vi frukt i Kirken til Guds ære.41

Bilde

Bilde

Bilde