Den katolske kirkes katekisme

4. avsnitt: Skaperen

279. "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden" (Gen 1, 1). Disse høytidelige ordene danner inngangsportalen til Den Hellige Skrift. Trossymbolet gjentar dem og bekjenner at Gud den allmektige Fader er "himmelens og jordens Skaper", "alle synlige og usynlige ting". Vi skal derfor først tale om Skaperen, dernest om skapelsen, og til sist om syndefallet som Jesus Kristus, Guds Sønn, kom for å løfte oss opp fra.

280. (288, 1043) Skapelsen er grunnlaget for "alle Guds råd til frelse", "begynnelsen på frelseshistorien"295 som når sitt høydepunkt i Kristus. På den annen side kaster Kristusmysteriet lys over skapelsens mysterium. Kristusmysteriet åpenbarer målet med at Gud "i begynnelsen skapte himmelen og jorden" (Gen 1, 1): alt fra opphavet av hadde Gud for øye herligheten i nyskapelsen i Kristus.296

281. (1095) Dette er grunnen til at lesningene til Påskevigilien, feiringen av nyskapelsen i Kristus, begynner med skapelsesberetningen. I den bysantinske liturgi er den alltid den første lesningen ved vigiliene til alle de store Herrens fester. Ifølge gamle vitnesbyrd fulgte opplæringen av katekumenene samme skjema.297

I. Trosundervisning om skapelsen

282. (1730) Undervisning i troen på skapelsen er av største betydning. Den berører selve grunnlaget for menneskelivet og kristenlivet, for den gir svar på det grunnleggende spørsmål menneskene til alle tider har stilt: "Hvor kommer vi fra?" "Hvor går vi hen?" "Hva er vår opprinnelse?" "Hva er vår bestemmelse?" "Hvor kommer alt det som eksisterer fra, og hvor går det hen?" Begge spørsmålene, om opprinnelsen og om endemålet, er uløselig forbundet med hverandre. De avgjør meningen med vårt liv og vårt virke, - de bestemmer hvilken retning de skal ta.

283. (159, 341) Spørsmålet om verdens og menneskenes opprinnelse har vært gjenstand for mye vitenskapelig granskning, en forskning som i høy grad har bidratt til å berike våre kunnskaper om universets alder og dimensjoner, utviklingen av liv og menneskets tilblivelse. Disse oppdagelsene bør oppmuntre oss til i enda høyere grad å beundre Skaperens storhet, til å takke Ham for skaperverket og for den intelligens og klokskap Han skjenker vitenskapsmenn og forskere. Disse kan si med Salomo: "Han har gitt meg sikker viten om alt som er, så jeg kjenner universets oppbygning og elementenes virkemåte (...), for visdommen var min læremester, den som har skapt alle ting" (Visd 7, 17-21).

284. Den store interessen slik forskning er gjenstand for, økes betraktelig på grunn av et spørsmål av en annen orden, og som ligger utenfor naturvitenskapenes område. For det dreier seg ikke bare om å finne ut når og hvordan det materielle univers oppstod, eller på hvilket tidspunkt mennesket gjorde sin inntreden, men hva meningen er med en slik opprinnelse: styres den av tilfeldighet, av en blind skjebne, en anonym nødvendighet, eller av et transcendent vesen som er godt og fornuftig, og som kalles Gud? Og i fall verden springer ut av Guds visdom og godhet, hvorfor så det onde? Hvor kommer det fra? Hvem bærer ansvaret for det? Finnes det noen befrielse fra det?

285. (295, 28) Helt fra begynnelsen av har kristendommen vært konfrontert med andre svar enn sitt eget på spørsmålet om alle tings opphav. I de antikke religioner og kulturer finner vi tallrike opphavsmyter. Noen filosofer hevdet at alt er Gud, at verden er Gud, eller at verdens utvikling er lik Guds utvikling (panteisme); andre at verden er en nødvendighetsbestemt emanasjon fra Gud som strømmer ut fra Ham som fra sin kilde for så å vende tilbake til den; atter andre at det finnes to evige opphav, det gode og det onde, lys og mørke, som befinner seg i stadig konflikt med hverandre (dualisme, manikeisme). Ifølge noen av disse retningene er verden, i det minste den materielle verden, ond og resultatet av et fall, slik at den bør forkastes eller unnflys (gnosis); andre går med på at verden er skapt av Gud, men på samme måte som en urmaker lager en klokke: etter å ha trukket den opp, lar Han den gå av seg selv (deisme). Atter andre kan ikke gå med at verden har noen transcendent opprinnelse og ser ikke annet enn en evigvarende materies blinde spill (materialisme). Alle disse forklaringsforsøkene viser at spørsmålet om alle tings opprinnelse er almengyldig og vedvarende. Dessuten er det menneskets særlige kjennetegn.

286. (32, 37) Den menneskelige forstand har mulighet til å finne frem til svar på spørmålet om opprinnelsen til alt. At det finnes en Skaper, er noe som kan erkjennes med visshet ut fra skaperverket takket være den menneskelige fornufts lys,298 selv om denne erkjennelsesprosessen ofte kan være fordunklet og fordreid av muligheten for å feile. Derfor stadfester og opplyser troen fornuften, slik at den kan gripe sannheten på riktig måte: "Det er troen som får oss til å forstå at verden er blitt til på et ord fra Gud, - det vil si, at det vi ser, har en usynlig årsak" (Hebr 11, 3).

287. (107) Siden det i menneskets liv er så viktig å kjenne sannheten om skaperverket, ville Gud i sin kjærlighet åpenbare for sitt folk alt om det som er nødvendig til frelse. Ut over den naturlige erkjennelse som ethvert menneske kan ha om Skaperen,299 åpenbarte Gud for Israel litt etter litt skapelsens mysterium. Han som utvalgte patriarkene, førte Israel ut av Egypt, valgte seg ut Israel, skapte og oppdrog det,300 Han åpenbarer seg som den alle jordens folk og hele jorden tilhører, som den som alene "skapte himmel og jord" (Sal 115, 15; 124, 8; 134, 3).

288. (280, 2569) Derfor må ikke åpenbaringen av skapelsen sees adskilt fra åpenbaringen og fullbyrdelsen av pakten mellom den ene Gud og Hans folk. Skapelsen åpenbares som det første skritt i retning av paktsslutningen, som det første vitnesbyrd om Guds allmektige kjærlighet til hele verden.301 Derfor kommer sannheten om skapelsen stadig sterkere til uttrykk i profetenes budskap,302 i bønnene i Salmene303 og i liturgien, og i det utvalgte folks visdomstenkning.304

289. (390, 111) De tre første kapitlene i Genesis inntar en særstilling i alt som Den Hellige Skrift sier om skapelsen. Fra et litterært synspunkt kan disse tekstene stamme fra ulike kilder. De inspirerte forfattere har satt dem på begynnelsen av Skriften, slik at de høytidelig kan fortelle sannheten om skapelsen, dens opphav og endelige bestemmelse i Gud, dens orden og godhet, menneskets kall, og til sist syndens tragedie og håpet om frelse. Disse ordene, når de leses i Kristi lys, innenfor Skriftens enhet og Kirkens levende Tradisjon, er den viktigste kilde for trosundervisning om "begynnelsens" mysterium: skapelse, syndefall, løfte om frelse.

II. Skapelsen er Den Hellige Treenighets verk

290. (326) "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden". Det er tre ting som sies i disse første ordene i Skriften: Gud har satt en begynnelse for alt det som finnes utenom Ham. Det er bare Han som skaper (verbet "å skape" - på hebraisk bara - har alltid Gud som subjekt). Alt som er til (uttrykt ved "himmel og jord"), er avhengig av Ham som gir det å være.

291. (241, 331, 703) "I opphavet var Ordet (...) og Ordet var Gud. Alt ble skapt ved ham; uten ham er intet skapt" (Joh 1, 1-3). Det Nye Testamente åpenbarer at Gud har skapt alt ved sitt Ord, sin elskede Sønn. "For i ham var det alt ble skapt, i himmelen og på jorden (...); ved ham og for ham er alt blitt til. Han er før alt, og alt består ved ham" (Kol 1, 16-17). Kirkens tro sier at også Den Hellige Ånd er skapende: Han er "livgiver",305 Han er "Hellig Ånd med skapermakt" ("Veni, Creator Spiritus"), Han er "alle goders kilde".306

292. (699, 257) Sønnens og Åndens skapergjerning, som blir antydet i Det Gamle Testamente307 og åpenbart i den nye pakt, og som er uadskillelig ett med Faderens, kommer klart til uttrykk i Kirkens trosregel: "Det finnes bare én eneste Gud (...): Han er Fader, Han er Gud, Han er Skaper, Han er opphav, Han er forordner. Han har skapt alt ved seg selv, det vil si ved sitt Ord og sin Visdom",308 "ved Sønnen og Ånden" som er som "Hans hender".309 Skapelsen er Den Hellig Treenighets felles verk.

III. "Verden er blitt skapt til Guds herlighet og ære"

293. (1361, 759) Både Skrift og Tradisjon lærer og feirer til stadighet en grunnleggende sannhet: "Verden er blitt skapt til Guds herlighet og ære".310 Gud har skapt alt", forklarer St. Bonaventura, "ikke for å øke sin herlighet, men for å åpenbare og meddele den".311 Gud skaper ikke av noen annen årsak enn kjærlighet og godhet: "Det er Hans kjærlighets nøkkel som åpnet Hans hånd til å skape".312 Det 1. Vatikankonsil forklarer:

Denne ene og sanne Gud skapte samtidig ved tidens begynnelse og i full frihet den åndelige og den legemlige skapning av intet ved sin godhet og allmektige kraft, ikke for å øke sin salighet og heller ikke for å oppnå fullkommenhet, men for å gi den til kjenne ved de goder Han gir sin skapning.313

294. (2809, 1722, 1992) Guds ære er at denne åpenbaring og denne meddelelse av Hans godhet som verden ble skapt med henblikk på, blir gjort til virkelighet. "Å gi oss en plass som sønner hos seg, ved Jesus Kristus", slik hadde han fra første ferd bestemt og fritt besluttet, "hans nådes herlighet til lov og pris" (Ef 1, 5-6): "For det levende menneske er Guds ære, og menneskets liv er å se Gud. For dersom Guds åpenbaring ved skaperverket gav liv til alt som lever på jorden, hvor meget mer gir ikke åpenbaringen av Faderen ved Ordet liv til dem som ser Gud"?314 Skapningens endemål er at Gud "som har skapt alt, til sist blir "alt i alle" (1 Kor 15, 28), idet Han gir seg selv ære og oss vår salighet".315

IV. Skapelsens mysterium

Guds skaper i visdom og kjærlighet

295. (216, 1951) Vi tror at Gud har skapt verden etter sin visdom.316 Den er ikke resulatet av en eller annen nødvendighet, av en blind skjebne eller av tilfeldigheter. Vi tror den springer ut av Guds frie vilje til å gi skapningen del i sitt vesen, sin visdom og sin godhet: "for alle ting har du skapt, - det var på din viljes bud de ble til og ble skapt" (Åp 4, 11). "Herre, hvor mange dine gjerninger er, og alle har du gjort med visdom" (Sal 104, 24). "Herren er god mot alle, hans miskunn favner hele hans verk" (Sal 145, 9).

Gud skaper "av intet"

296. (285) Vi tror at Gud ikke hadde behov for noe allerede eksisterende, eller for noen som helst form for bistand for å kunne skape.317 Skapelsen er heller ikke noen nødvendig emanasjon fra Guds vesen.318 Gud skaper fritt "av intet".319

Hva ville være så usedvanlig, dersom Gud hadde trukket verden ut av en materie som allerede var der? En håndverker kan også lage det han vil ut av det materialet man gir ham. Guds kraft, derimot, viser seg ved at han ut fra ingenting skaper alt det Han vil.320

297. (338) Troen på at alt ble skapt "av intet", er belagt i Skriften som en løfterik og håpefull sannhet. Slik egger moren til de syv sønner dem til å gå martyrdøden i møte:

Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv, og ikke var det jeg som gav dere liv og ånde. Det var ikke jeg som føyde sammen kroppens enkelte deler. Nei, det er verdens skaper som former mennesket, og som har tenkt ut hvordan alt skulle bli til. Derfor skal han i sin barmhjertighet gi dere både liv og ånde tilbake, fordi dere nå ofrer dere selv for hans lover(...). Jeg ber deg, mitt barn: Løft blikket og betrakt himmelen og jorden, se på alt det de rommer og tenk så på at Gud skapte dette av intet, og at hele menneskeslekten blir til på samme vis (2 Makk 7, 22-23. 28).

298. (1375, 992) Siden Gud kan skape av intet, kan Han også, ved Den Hellige Ånd, gi liv til syndige menneskers sjel ved å skape et rent hjerte i dem321 og til døde menneskers legeme i oppstandelsen, Han "som gir de døde liv og kaller det som ikke er, til å være" (Rom 4, 17). Og siden Han, ved sitt Ord, kan kalle lys ut av mørke,322 kan Han også gi troens lys til dem som ikke kjenner Ham.323

Gud skaper en ordnet og god verden

299. (339, 41, 1147, 358, 2415) Siden Gud skaper i visdom, finnes det i skaperverket en orden: "Du har ordnet alt etter tall, vekt og mål" (Visd 11, 20). Det er skapt i og ved det evige Ord, "bildet av den usynlige Gud" (Kol 1, 15), og er ment for mennesket som er Guds avbilde,324 og selv kalt til å leve i personlig samkvem med Gud. Vår forstand, som har del i lyset fra den guddommelige forstand, er i stand til å høre det Gud sier oss gjennom skaperverket,325 selvsagt ikke uten store anstrengelser og med stor ydmykhet og ærefrykt for Skaperen og Hans verk.326 Skaperverket har del i Guds godhet som det er sprunget ut av ("Og Gud så at det var godt"(...), "overmåte godt": Gen 1, 4. 10. 12. 18. 21. 31). Skaperverket er nemlig villet av Gud som Hans gave til mennesket, en arv det har tatt imot og blitt betrodd. Kirken har ikke sjelden måttet forsvare skaperverkets godhet, derav den materielle verdens.327

Gud overskrider skaperverket og er samtidig til stede i det

300. (42, 223) Gud er uendelig mye større enn alt Han har skapt:328 "Høyt over himmelen er din herlighet" (Sal 8, 2), "hans storhet kan ingen lodde" (Sal 145, 3). Men fordi Han er den frie og mektige Skaper, den første årsak til alt som er til, er Han også til stede midt i det Han har skapt: "Det er i ham vi lever, beveger oss og er" (Apg 17, 28). Som St. Augustin sier: "Han er høyere enn det som i meg er høyest, inderligere enn det som i meg er innerst".329

Gud opprettholder og bærer skaperverket

301. (1951, 396) Etter å ha skapt overlater ikke Gud skaperverket til seg selv. Han gir det ikke bare å være og å eksistere, Han opprettholder det og gir skapningen mulighet til å handle og fører den mot målet. Å innse dette fullstendige avhengighetsforholdet til Skaperen er en kilde til visdom og frihet, glede og tillit:

For du elsker alt som er til, du vemmes ikke over noe av det du har skapt - hvordan skulle du kunne skape noe du hatet? Hvordan skulle noe kunne bestå som du ikke ønsket? Eller hvordan skulle noe bli holdt oppe som ikke var blitt til ved din befaling? Men du lar alle ting bestå, Herre, for de er dine, og du elsker alt som lever (Visd 11, 24-26).

V. Gud virkeliggjør sin plan: Guds forsyn

302. Skaperverket er godt og fullkomment på sin måte, men er ikke sprunget fullt ferdig ut av Skaperens hender. Det er skapt til å være underveis ("in statu viæ") mot en siste fullkommenhet som ennå ikke er nådd, men som Gud har bestemt det for. Det vi kaller Guds forsyn, er den måte og de midler Gud fører sin skapning hen mot fullkommenhet ved:

Ved sitt forsyn bevarer og styrer Gud alt Han har skapt, "den omslutter hele jorden fra himmelrand til himmelrand med sin styrke, og styrer allting godt" (Visd 8, 1). For "det finnes ikke den skapning som unngår hans blikk, alt ligger nakent og åpent for øynene på ham" (Hebr 4, 13), selv det som skapningen gjør ut fra sin frihet.330

303. (269) Skriftens vitensbyrd er samstemmig: Guds forsyns omsorg er konkret og umiddelbart, det tar seg av alt, fra det aller minste til verdens og historiens store begivenheter. De hellige bøker hevder med kraft at Gud alene er Herre over det som skjer: "Vår Gud er i himmelen, alt det han vil, det gjør han" (Sal 115, 3); og om Kristus sies det: Han er den "som åpner, slik at ingen kan stenge, og stenger, slik at ingen kan åpne" (Åp 3, 7); "I menneskets hjerte er det mange tanker, men Herrens beslutning står fast" (Ordsp 19, 21).

304. Man finner ofte at Den Hellige Ånd, som særlig er Den Hellige Skrifts opphav, tilskriver Gud visse handlinger direkte, uten å nevne sekundære årsaker. Det dreier seg i slike tilfeller ikke om noen primitiv talemåte, men er en dyptseende måte å minne om at Gud er den høyeste og Herre over historien og verden,331 og dermed oppdra oss til å sette vår lit til Ham. Salmene er den store læremester i slik tillit.332

305. (2115) Jesus oppfordrer oss til å overgi oss til Guds forsyn med barnlig tillit, fordi Han kommer våre minste behov i møte: "Vær ikke bekymret; si ikke, 'hvor skal vi få mat fra, eller 'hvor skal vi få drikke fra', eller ' hvordan skal vi skaffe oss klær'. (...)". For "dere har en Far i himmelen, som vet at dere trenger til alt slikt. Søk bare først hans rike og hans rettferd, - så skal dere få alt det andre i tillegg" (Matt 6, 31-33).333

Forsyn og sekundærårsaker (causæ secundæ)

306. (1884, 1951) Gud er den uavhengige Herre over sin egen frelsesplan. Men for å sette den ut i livet benytter Han seg også av skapninger. Dette er ikke et svakhetstegn, men tvertimot et tegn på den allmektige Guds storhet og godhet. Gud gir nemlig ikke bare sine skapninger å være til, men gjør dem verdige til selv å handle, til selv å være årsak og opphav i forhold til hverandre og på denne måten å samarbeide i fullbyrdelsen av Guds frelsesplan.

307. (106, 373, 1954, 242, 2738, 618, 1505) Menneskene gir Gud til og med mulighet til fritt å være en del av forsynet, siden Han overgir dem ansvaret for å "underlegge seg" jorden og råde over den.334 Slik gir Gud mennesket mulighet til å virke innenfor et årsaksforhold, i frihet og med forstand, for å utfylle skaperverket og omforme det i samsvar med sitt eget og nestens beste. Menneskene er seg ofte ikke bevisst at de samarbeider med Gud vilje, men de kan også målbevisst gå inn i Guds plan, ved handling, ved bønn, men også ved sine lidelser.335 Da blir de fullt ut "Guds medarbeidere" (1 Kor 3, 9; 1 Tess 3, 2) og arbeider for Guds rike.336

308. (970) Å tro på Gud som Skaper, er en sannhet som ikke kan adskilles fra å tro at Han handler når Hans skapning gjør det. Gud er den første årsak (causa prima) som virker i og gjennom sekundære årsaker (causæ secundæ): "Det er jo Gud som gir dere både evnen og viljen til det, for at hans plan kan bli virkeliggjort" (Fil 2, 13).337 Dette er en sannhet som ikke minsker skapningenes verdighet, men tvertimot øker den. Skaperverket er trukket ut av intet ved Guds kraft, Hans visdom og godhet, og adskilt fra sitt opphav kan det intet, for "uten Skaper svinner skapningen ut i intet",338 og enda mindre kan det nå frem til sin endelige bestemmelse uten nådens hjelp.339

Forsynet og det ondes anstøt

309. (164, 385, 2805) Hvorfor eksisterer det onde, dersom det er så at Gud den allmektige Fader har skapt en verden som er ordnet og god, og dessuten tar vare på det Han har skapt? Det finnes ikke noe lettvint svar på et slikt spørsmål, like påtrengende som det er uunngåelig, like smertefullt som det er fullt av hemmeligheter. Det er kristentroen i sin helhet som til sammen utgjør svaret på dette spørsmålet: skaperverkets godhet, syndens tragedie, Guds tålmodige kjærlighet som kommer mennesket i møte ved paktslutningene, ved Sønnens forløsende inkarnasjon, ved Åndens gave, ved Kirken som samles, ved sakramentenes kraft, ved kallet til evig liv som frie skapninger innbys til å ta imot, men som de også kan si nei til - et fryktinngydende mysterium. Det finnes ikke den del av det kristne budskap som ikke delvis er et svar på det ondes problem.

310. (412, 1042-1050, 342) Hvorfor skapte ikke Gud en verden så fullkommen at intet ondt kunne finnes der? I kraft av sin uendelige makt kunne Gud alltid ha skapt noe som var bedre.340 Men i sin uendelige visdom og godhet ville Gud fritt skape en verden som er "underveis", underveis mot den endelige fullkommenhet. Denne utviklingsprosessen medfører etter Guds plan at visse vesener oppstår, mens andre går under, at det som er mer fullkomment sameksisterer med det som er mindre fullkomment, at naturen bygger opp, samtidig som den bryter ned. Sammen med det fysisk gode finnes også det fysisk onde, så lenge skaperverket ikke har nådd fullkommenhet.341

311. (369, 1849) Engler og mennesker, som begge er skapninger med forstand og frihet, skal bevege seg i retning av sin bestemmelse ved fritt å velge og fritt å foretrekke hva de vil elske. Det betyr at de kan komme på villspor. Så har de da også virkelig syndet. Slik kom det moralsk onde inn i verden, noe som uten sammenligning er mye alvorligere enn det fysisk onde. Gud kan ikke på noen som helst måte, hverken direkte eller indirekte, sies å ha forårsaket det moralsk onde.342 Han tillater det imidlertid, fordi Han respekterer skapningens frihet, og på underfull vis vender ondt til godt:

Fordi Han er enestående i godhet, ville den allmektige Gud (...) aldri la noe ondt bli værende i sitt skaperverk, dersom Han ikke var så mektig og så god at Han kunne vende selv det onde til noe som er godt.343

312. (598-600, 1994) Etter hvert som tiden går, kan man derfor oppdage at Gud, i sitt allmektige forsyn, kan snu følgene av selv et moralsk onde som Hans skapninger har begått, til noe godt: "Så er det da ikke dere," sier Josef til sine brødre, "men Gud som har sendt meg hit; (...) dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for (...) å berge mange menneskeliv (Gen 45, 8; 50, 20).344 Det største moralske onde som noensinne er blitt begått, nemlig forkastelsen av Guds Sønn og mordet på Ham, forårsaket av alle menneskers synder, vendte Gud ved sin overveldende nåde345 til det aller største av alle goder: Kristi herliggjørelse og vår forløsning. Hvilket ikke dermed gjør ondt til godt!

313. (227) "Gud er med i alle ting og virker til det beste for dem som elsker ham" (Rom 8, 28). Helgenenes vitnesbyrd bekrefter stadig på nytt sannheten i dette:

Slik sa Sta Katarina fra Siena til "dem som tar anstøt av det som hender dem, og som blir opprørt av det": "Alt springer ut av kjærlighet, alt er rettet mot menneskets frelse, Gud gjør intet uten med dette mål for øye".346

Og like før han gikk martyriet i møte, trøstet St. Thomas More sin datter med disse ordene: "Ingenting kan skje uten at det er villet av Gud. Og alt det Han vil, så ondt det enn måtte te seg for oss, er allikevel det som for oss er det beste".347

Slik skrev Lady Julian of Norwich: "Jeg skjønte altså, ved Guds nåde, at det gjelder å holde fast ved troen, og tro, ikke mindre fast, at alt vil bli godt ... Og du skal se selv at allting blir godt" ("Thou shalt see thyself that all MANNER of thing shall be well").348

314. (1040, 2550) Vi tror fast og bestemt at Gud er verdens og historiens Herre og Mester. Men forsynets veier kjenner vi ikke alltid. Det er først når vi står ved målet, når vår glimtvise kunnskap tar slutt, og vi ser Gud "ansikt til ansikt" (1 Kor 13, 12), at vi skal kjenne Guds veier og se hvordan Han, selv gjennom det ondes og syndens tragedie, har ført sitt skaperverk frem til den endelige sabbatshvile349 som var målet den gang Han skapte himmel og jord.