Den katolske kirkes katekisme

11. artikkel: "kjødets oppstandelse"

988. Det kristne credo - bekjennelsen av vår tro på Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og på Hans skapende, frelsende og helliggjørende virke - når sitt høydepunkt i forkynnelsen av de dødes oppstandelse ved tidenes ende, og av det evige liv.

989. (655, 648) Vi tror fullt og visst, og slik håper vi, at på samme måte som Kristus sannelig er oppstanden fra de døde og lever for alltid, slik skal de rettferdige etter sin død leve for alltid sammen med den oppstandne Kristus, og at Han skal reise dem opp på den ytterste dag.1573 Slik Han selv ble oppreist av Den Allerhelligste Treenighet, slik også med oss:

Og så sant hans Ånd, som oppreiste Jesus fra de døde, bor i dere, da skal han som oppreiste fra de døde Kristus Jesus, også gi deres dødelige legemer liv ved sin Ånd som bor i dere (Rom 8, 11).1574

990. (364) Uttrykket "kjød" betegner mennesket i dets svakhet og dødelighet.1575 "Kjødets oppstandelse" betyr at det etter døden ikke bare er den udødelige sjel som skal leve, men at selv vårt "dødelige legeme" (Rom 8, 11) skal få livet tilbake.

991. (638) Troen på de dødes oppstandelse har helt fra begynnelsen av vært en vesentlig bestanddel av den kristne tro. "Kristnes overbevisning: de dødes oppstandelse; den troen holder oss i live":1576

Hvordan kan det hete blant noen av dere at ingen oppstår fra de døde? For er det ingen som oppstår, da er heller ikke Kristus oppstanden. Og er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse uten innhold, og deres tro uten mening. (...) Men nå er Kristus oppstanden fra de døde, som livets førstegrøde blant dem (1 Kor 15, 12-14. 20).

I. Kristi oppstandelse og vår

Den gradvise åpenbaring av oppstandelsen

992. (297) De dødes oppstandelse åpenbarte Gud litt etter litt for sitt folk. Håpet om de dødes legemlige oppstandelse meldte seg som en indre konsekvens av troen på en Gud som hadde skapt hele mennesket, legeme og sjel. Himmelens og jordens skaper er også den som trofast overholder pakten med Abraham og hans ætt. Det er ut fra dette dobbelte perspektiv oppstandelsestroen begynner å komme til uttrykk. Makkabeermartyrene bekjenner i sine trengsler:

Verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover (2 Makk 7, 9). Når man skal skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen (2 Makk 7, 14).1577

993. (575, 205) Fariseerne1578 og mange av Herrens samtidige1579 håpet på oppstandelsen. Jesus lærer den klart. Til saddukeerne som benektet den, svarer Han: "Når dere kan fare så vill, er det fordi dere ingenting skjønner hverken av Skriftene eller av Guds kraft!" (Mark 12, 24). Troen på oppstandelsen hviler på troen på Gud som "ikke er de dødes Gud, men de levendes" (Mark 12, 27).

994. (646, 652) Men her er mere enn som så: Jesus knytter troen på oppstandelsen til sin egen person: "Jeg er oppstandelsen og livet" (Joh 11, 25). Det er Jesus selv som på den ytterste dag skal reise opp igjen dem som er kommet til tro på Ham,1580 og som har spist Hans legeme og drukket Hans blod.1581 Allerede her og nå gir Han tegn og pant på oppstandelsen ved å gi noen døde livet igjen.1582 Slik varsler Han om sin egen oppstandelse, som imidlertid er av et annet slag. Han omtaler denne enestående begivenheten som "Jonastegnet" (Matt 12, 39) og tempeltegnet:1583 Han forkynner sin oppstandelse på den tredje dag etter henrettelsen.1584

995. (860, 655) Å være et Kristi vitne er å være et "vitne om hans oppstandelse" (Apg 1, 22),1585 å ha "sittet til bords med ham etter at han var oppstanden fra de døde" (Apg 10, 41). Det kristne håp om oppstandelsen er preget av møtene med den oppstandne Kristus. Vi skal oppstå som Ham, med Ham, ved Ham.

996. (643) Helt fra begynnelsen av støtte den kristne oppstandelsestroen på vantro og motforestillinger.1586 "Ikke på noe punkt støter kristentroen på større motforestillinger enn angående kjødets oppstandelse".1587 Det er nokså alment godtatt at menneskets liv fortsetter etter døden på en åndelig måte. Men hvordan skal en kunne tro at kroppen, som så åpenbart er dødelig, skal kunne gjenoppstå til evig liv?

Hvordan skal de døde gjenoppstå?

997. (366) Hva vil det si "å gjenoppstå"? I døden, da sjel og legeme skilles ad, går menneskets legeme i forråtnelse, mens sjelen går Gud i møte, samtidig som den forblir i forventningen om å gjenforenes med sitt herliggjorte legeme. I sin allmakt vil Gud ugjenkallelig gi vårt legeme uforgjengelig liv og gjenforene det med vår sjel ved kraften fra Jesu oppstandelse.

998. (1038) Hvem skal gjenoppstå? Alle de døde: "De som har gjort godt, skal oppstå til liv, men de som har gjort ondt, skal oppstå til dom" (Joh 5, 29).1588

999. (640, 645) Hvordan? Kristus gjenoppstod med sitt eget legeme: "Se på mine hender og mine føtter: det er jo meg" (Luk 24, 39); men Han vendte ikke tilbake til et jordeliv. På samme måte, og i Ham, "skal alle gjenoppstå med sitt eget legeme, det de nå bærer",1589 men det legemet vil være forvandlet til et "herlighetsfylt" (Fil 3, 21), et "åndelig legeme" (1 Kor 15, 44):

Men, vil man så si, hvordan kan de døde oppstå? Hva slags legeme kommer de igjen med? For et tåpelig spørsmål! Når du selv sår, får jo frøet ikke liv uten først å dø. Og det du sår, er heller ikke den planten som skal bli til, men bare et nakent frø (...). Det blir sådd i fornedrelse, men reiser seg forherliget. (...) de døde oppstår i uforgjengelig skikkelse (...). For det som er forgjengelig, må ikles uforgjengelighet, og vår dødelige natur må ikles udødelighet (1 Kor 15, 35-37. 42. 42-53).

1000. (647, 1405) Dette "hvordan" overstiger våre forestillinger og vår fatteevne; bare for troen er det tilgjengelig. Men vår deltagelse i eukaristien gir oss allerede nå en forsmak på hvordan Kristus skal forvandle vårt legeme:

På samme måte som brødet som stammer fra jorden, etter å ha tatt imot påkallelsen av Gud ikke lenger er vanlig brød, men eukaristi, bestående av to ting, det ene fra himmelen, det andre fra jorden, på samme måte er vårt legeme som har del i eukaristien, ikke lenger forgjengelig, siden det håper på oppstandelsen.1590

1001. (1038, 673) Når? Sikkert "på den ytterste dag" (Joh 6, 39-40. 44. 54; 11, 24); "ved verdens ende".1591 De dødes oppstandelse er nemlig nært knyttet til Kristi gjenkomst:

For når befalingen lyder, når erkeengelens røst og Guds basun gir signalet, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de som er døde i samfunn med Kristus, skal først oppstå (...) (1 Tess 4, 16).

Oppstandne med Kristus

1002. (644) Om det er så at Kristus skal oppreise oss "på den ytterste dag", så er det i en viss forstand like sant at vi allerede er oppstandne med Kristus. Ved Den Hellige Ånd er nemlig den kristnes liv allerede her på jorden deltagelse i Kristi død og oppstandelse:

I dåpen ble dere gravlagt sammen med ham, og med ham fikk dere del i oppstandelsen, fordi dere trodde på den Guds kraft som oppreiste Kristus fra de døde (...). Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre (Kol 2, 12; 3, 1).

1003. (1227, 1796) De troende, forenet som de er med Kristus ved dåpen, har virkelig del i den oppstandne Kristi liv i himmelen,1592 men dette liv forblir "skjult med Kristus i Gud" (Kol 3, 3). "Men ikke bare oppvakte han oss fra de døde - han gav oss sete i himlene med og i Kristus Jesus" (Ef 2, 6). Vi som næres av Hans legeme i eukaristien, tilhører allerede Kristi legeme. Når vi oppstår på den ytterste dag, skal vi "stå frem med ham i herligheten" (Kol 3, 4).

1004. (346, 1397) I påvente av den dagen har den troendes legeme og sjel del i den verdighet som følger av å "tilhøre Kristus". Av denne verdigheten følger kravet om respekt for sin egen kropp, og også for andres, særlig de lidendes:

Det (legemet) er til for Herren, som også Herren er til for vårt legeme. Og Gud som oppvakte Herren, skal også oppvekke oss, ved sin kraft. Vet dere ikke at deres legeme er en del av Kristi legeme? (...) (Vet dere ikke) at dere ikke tilhører dere selv (...)? Så gjør da også kroppen til et redskap for Guds ære! (1 Kor 6, 13-15. 19-20).

II. Å dø i Kristus Jesus

1005. (624, 650) For å oppstå med Kristus må vi dø med Kristus, vi må "flytte bort fra legemet og komme hjem til Herren" (2 Kor 5, 8). Ved det "oppbruddet" (Fil 1, 23) som døden er, skilles sjel og legeme ad. De gjenforenes den dag de døde oppstår.1593

Døden

1006. (164, 1500) "Stilt innfor døden blir den menneskelige tilværelses mysterium aller mest ubegripelig".1594 I en viss forstand er den legemlige død noe naturlig, men for troen er den virkelig "syndens lønn" (Rom 6, 23).1595 Og for dem som dør i Kristi nåde, er den deltagelse i Herrens død for å kunne få del i Hans oppstandelse.1596

1007. Døden er slutten på jordelivet. Vårt liv måles i tid, og i tidens løp forandres vi, eldes vi, og for oss, som for alt levende på jorden, ter døden seg som den normale avslutning på livet. Denne siden ved døden gjør livet hektisk, for bevisstheten om vår dødelighet minner om at vi kun har en stakket stund til å virkeliggjøre vårt liv:

Tenk på din skaper i ungdommens år, (...) før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den (Fork 12, 1. 7).

1008. (401, 376) Død er en følge av synd. Som sann tolker av Den Hellige Skrifts1597 og av Tradisjonens utsagn, lærer Kirkens læreembede at døden trådte inn i verden på grunn av menneskets synd.1598 Selv om mennesket av natur var dødelig, hadde Gud bestemt det til ikke å dø. Døden var derfor i strid med Guds plan og kom inn i verden som følge av synden.1599 "Den legemlige død" som "mennesket ville ha unngått om det ikke hadde syndet",1600 er derfor menneskets "siste fiende" som skal beseires.1601

1009. (612) Kristus Jesus har forvandlet døden. Jesus, Guds Sønn, led også den død som kjennetegner menneskets tilværelse. Men selv om Han fikk kjenne dødens gru,1602 gikk Han inn i den ved en helhjertet og frivillig lydighetshandling mot Faderens vilje. Jesu lydighet snudde dødens forbannelse til velsignelse.1603

Meningen med kristnes død (1681-1690)

1010. (1220) I kraft av Kristus har kristenmenneskets død en positiv mening. "For meg er livet Kristus, og døden en vinning" (Fil 1, 21). "For dette ordet står ved makt: Om vi engang døde med ham, skal vi også leve med ham" (2 Tim 2, 11). Det vesentlig nye i kristnes død ligger nettopp i dette: ved dåpen er den kristne allerede sakramentalt "død med Kristus" for å leve et nytt liv; og dør vi i Kristi nåde, fullbyrder den fysiske død denne "død med Kristus" og fullender vår innlemmelse i Ham og Hans frelsergjerning:

Det er bedre for meg å dø i (eis) Kristus Jesus enn å herske til jordens ender. Det er Ham jeg søker, Han som døde for oss; Ham er det jeg vil ha, Han som oppstod for oss. Min forløsning er nær (...). La meg få det rene lys; når jeg når dit, da blir jeg menneske.1604

1011. (1025) I døden kaller Gud mennesket hjem til seg. Derfor kan kristenmennesket nære samme følelser overfor døden som den hellige Paulus: "Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være hos Kristus" (Fil 1, 23); og etter Kristi eksempel kan det forvandle døden til en kjærlighetsfull lydighetshandling mot Faderen:1605

Min jordiske lyst er blitt korsfestet; (...) det er i meg et levende vann som mumler og sier inni meg: "Kom til Faderen"!1606

Jeg vil se Gud, og for å se Ham må jeg dø.1607

Jeg dør ikke, jeg går inn til livet.1608

1012. Det kristne syn på døden1609 kommer på en særlig slående måte til uttrykk i Kirkens liturgi:

Dine troendes liv, Herre, skal forvandles, men ikke ta ende; og når deres jordiske tilholdssted går til grunne, står en evig bolig rede for dem i himlene.1610

1013. Døden er slutten på menneskets pilegrimsgang på jorden, på Guds nådes og miskunns tid som Han gir mennesket til å leve sitt jordeliv etter Guds plan og bestemme sin endelige skjebne. "Når vårt eneste liv er til ende",1611 kommer vi ikke tilbake til andre liv på jorden. "Det er menneskets lodd å dø en eneste gang" (Hebr 9, 27). Det finnes ingen "reinkarnasjon" etter døden.

1014. (2676-3677) Kirken oppfordrer oss til å forberede oss på vår dødsstund ("Fra en brå og uventet død, fri oss, Herre": fra det eldgamle Allehelgenslitaniet), til å be Guds Mor gå i forbønn for oss "i vår dødstime" ("Ave Maria"), og til å søke tilflukt hos den hellige Josef, vernehelgen for en god død:

I alt du gjør og alt du tenker, burde du forholde deg som om du skulle dø i dag. Var din samvittighet i orden, ville du ikke nære stor frykt for døden. Det er bedre å holde seg borte fra synd enn å unnfly døden. Er du ikke rede i dag, hvordan skal du kunne være det i morgen?1612

Lovet være du, Herre, for vår søster, den legemlige død, som intet menneske kan unnfly. Ve dem som dør i dødssynd. Salige de som døden finner innesluttet i din allerhelligste vilje, for dem kan den annen død ikke ramme.1613