Den katolske kirkes katekisme

Annet kapitel: Helbredelsens sakramenter

1420. Ved de kristne innvielsessakramenter mottar mennesket Kristi nye liv. Men dette livet bærer vi "i leirkar" (2 Kor 4, 7). Det er fremdeles "skjult med Kristus i Gud" (Kol 3, 3). Vi bor fremdeles i "vår jordiske bolig" (2 Kor 5, 1) som er underlagt lidelse, sykdom og død. Det nye liv som Guds barn kan svekkes, ja, tapes ved synd.

1421. Herren Jesus Kristus, vår lege for sjel og for legeme, Han som tilgav den lamme hans synder og gav ham legemets førlighet tilbake,362 ville at Hans Kirke, i Den Hellige Ånds kraft, skulle videreføre Hans verk til helbredelse og frelse, også blant sine egne lemmer. Dette er hensikten med de to helbredelsessakramentene, botens sakrament og sykesalvingen.

4. artikkel: Botens og forsoningens sakrament

1422. (980) "De som nærmer seg botens sakrament, oppnår av Guds miskunn tilgivelse for den krenkelse de har gjort seg skyldig i mot Ham, og samtidig forlikes de med Kirken, som de har såret ved sin synd, og som arbeider for deres omvendelse ved sin kjærlighet, sitt eksempel og sin bønn".363

I. Hva kalles dette sakrament?

1423. (1989, 1440) Det kalles omvendelsens sakrament, fordi det fullbyrder sakramentalt Jesu kall til omvendelse,364 det er det avgjørende skritt på veien tilbake til Faderen365 som en har fjernet seg fra ved å synde.

Det kalles botssakramentet, fordi det bekrefter et personlig skritt av betydning for forholdet til Kirken i retning av omvendelse, anger og botferdighet fra den syndige kristnes side.

1424. (1456, 1449, 1442) Det kalles skriftemålssakramentet, siden det å skrifte syndene for presten er en vesentlig del av dette sakramentet. I dyp mening er dette sakramentet nemlig også en "bekjennelse", en anerkjennelse og en lovprisning av Guds hellighet og Hans miskunn mot syndige mennesker.

Det kalles tilgivelsens sakrament, fordi Gud gir den skriftende "tilgivelse og fred"366 ved prestens sakramentale absolusjon.

Det kalles forsoningens sakrament, fordi det gir synderen Guds kjærlighet som forsoner: "La dere forsone med Gud" (2 Kor 5, 20). Den som lever av Guds miskunnsrike kjærlighet, er beredt til å høre Herren når Han roper: "Gå og forlik deg med din bror" (Matt 5, 24).

II. Hvorfor et forsoningens sakrament etter dåpen?

1425. (1263, 2838) "Dere har latt dere tvette rene; dere er blitt helliget og rettferdiggjort ved vår Herre Jesu Kristi navn, ved Ånden fra vår Gud" (1 Kor 6, 11). Man må være seg bevisst hvor stor den Guds gave er som skjenkes oss i de kristne innvielsessakramenter, for å fatte i hvilken grad synd er noe helt utelukket for den som har "ikledd seg Kristus" (Gal 3, 27). Men den hellige apostel Johannes sier jo også: "Dersom vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten bor ikke i oss" (1 Joh 1, 8). Og Herren selv har lært oss å be slik: "Forlat oss vår skyld" (Luk 11, 4), og knyttet gjensidig tilgivelse av skyld til Guds forlatelse av våre synder.

1426. (405, 978, 1264) Omvendelsen til Kristus, gjenfødelsen i dåpen, Den Hellige Ånds gave, Kristi legeme og blod som føde, har gjort oss "hellige og plettfrie for hans åsyn" (Ef 1, 4), slik Kirken, Kristi brud, er "hellig og uplettet" (Ef 5, 27). Det nye liv vi har mottatt gjennom den kristne innvielse, fjerner imidlertid ikke menneskenaturens skrøpelighet og svakhet, og heller ikke lysten til det onde, som tradisjonen kaller concupiscientia, og som blir værende i de døpte for at de skal herdes i kristenlivets strid, hjulpet av Kristi nåde.367 Dette er en omvendelseskamp for den hellighet og det evige liv som Kristus uten opphør kaller oss til.368

III. De døptes omvendelse

1427. (541, 1226) Jesus kaller til omvendelse. Dette kallet er en vesentlig del av forkynnelsen av riket: "Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!" (Mark 1, 15.) I Kirkens forkynnelse retter dette kallet seg først og fremst til dem som ennå ikke kjenner Kristus og Hans Evangelium. Derfor er det da også først og fremst i dåpen at den første og grunnleggende omvendelse finner sted. Det er ved troen på Det Glade Budskap og ved dåpen369 vi forsaker det onde og finner frelse, det vil si forlatelse for alle våre synder og det nye livs gave.

1428. (1036, 853, 1996) Men Kristi kall til omvendelse fortsetter å lyde hele kristenlivet igjennom. Den annen omvendelse er en stadig oppgave for hele Kirken som "rommer syndere i sitt eget skjød", den som "på én gang er hellig og trenger til renselse, og derfor stadig tilstreber botferdighet og fornyelse".370 Omvendelseskampen er ikke alene menneskets verk. Den springer ut av det "knuste hjerte" (Sal 51, 19) som røres og ledes av nåden371 til å besvare Guds miskunnsrike kjærlighet, Han som elsket oss først.372

1429. Den hellige Peters omvendelse, etter at han tre ganger hadde fornektet sin Mester, vitner om dette. Jesu blikk, uendelig fylt av miskunn, får angerens tårer til å renne (Luk 22, 61), likesom det fremkaller Peters trefoldige kjærlighetserklæring til Ham etter oppstandelsen.373 Den annen omvendelse angår også hele fellesskapet. Dette fremgår av Herrens kall til en hel Kirke: "Omvend deg!" (Åp 2, 5. 16).

St. Ambrosius sier om de to omvendelser at det i Kirken "finnes vann og tårer: dåpens vann og botferdighetens tårer".374

IV. Den indre botferdighet

1430. (1098) Slik tilfellet allerede var med profetene, tar ikke Jesu kall til omvendelse først og fremst sikte på ytre gjerninger, "sekk og aske", faste og botsøvelser, men på hjertets omvendelse og den indre botferdighet. Uten dem er botsøvelser fruktesløse og løgnaktige; det er tvertimot den indre omvendelse som får oss til å uttrykke denne indre holdning i form av synlige tegn, botferdige handlinger og verk.375

1431. (1451, 368) Den indre botferdighet fører til å ville gi hele vårt liv en ny retning, å vende om til Gud av hele vårt hjerte, bryte med synden, vende oss bort fra det onde og føle avsky for de misgjerninger vi har gjort. Samtidig innebærer den ønske og fast beslutning om å endre vår livsførsel, idet vi håper på Guds miskunn og setter vår lit til Hans nådes hjelp. Denne hjertets omvendelse ledsages av helsebringende smerte og nedstemthet som fedrene kaller animi cruciatus (sinnets pinsel), compunctio cordis (hjertets ruelse).376

1432. (1989) Menneskets hjerte er tungt og forherdet. Gud må gi mennesket et nytt hjerte.377 Omvendelsen er i første rekke et verk av Guds nåde som vender vårt hjerte til Ham: "Herre, vend oss om til deg, så vi kan vende tilbake" (Klag 5, 21). Gud gir oss styrke til å begynne på nytt. Det er når vi oppdager hvor stor Guds kjærlighet er, at vårt hjerte skjelver ved tanken på syndebyrdens forferdelighet, og at det begynner å frykte for å krenke Gud ved synd og å bli skilt fra Ham. Menneskehjertet omvender seg når det ser på Ham som våre synder har gjennomstunget:378

La oss ha øynene festet på Kristi blod og forstå hvor stor en pris det har i Faderens øyne, for utgydt til vår frelse la det angerens nåde til rette for verden.379

1433. (729, 692, 1848) Siden påske er det Den Hellige Ånd som har gått "i rette med verden og åpenbart synd" (Joh 16, 8), fordi verden ikke har trodd på Ham som Faderen har utsendt. Men det er den samme Ånd som avslører synd, og som er Trøsteren,380 Han som inngir angerens og omvendelsens nåde i menneskets hjerte.381

V. Kristenlivets mangfoldige former for bot

1434. (1969) Den kristnes indre botferdighet kan uttrykkes på mange måter. Skriften og fedrene legger vekt på tre: faste, bønn og almisse,382 som gir uttrykk for omvendelse i forhold til en selv, til Gud og til medmennesker. Som middel til syndsforlatelse, nevner de, ved siden av den grunnleggende renselse dåpen eller martyriet utvirker, forsøk på å forsone seg med sin neste, botferdighetens tårer, omsorg for nestens frelse,383 helgenenes forbønn og utøvelse av nestekjærlighet, den som "dekker over et utall av synder" (1 Pet 4, 8).

1435. Omvendelsen settes ut i livet ved å virke til forsoning, ved å ha omsorg for de fattige, gjøre og forsvare rett og rettferd,384 ved å vedstå seg sin skyld overfor sine brødre, ved broderlig irettesettelse, kritisk gjennomgåelse av egen livsførsel, samvittighetsransakelse, åndelig veiledning, tålmodighet i lidelse, tålsomhet i forfølgelse for rettferds skyld. Hver dag å ta opp sitt kors og følge Jesus er den tryggeste botsgang.385

1436. (1394) Eukaristi og botferdighet. Den daglige omvendelse og bot finner næring og kilde i eukaristien, for i den gjøres Kristi offer nærværende, det som har forsonet oss med Gud; ved den styrkes og næres de som lever av Kristi liv; "den er den motgift som frir oss fra våre daglige synder og bevarer oss mot dødssynder".386

1437. Å lese Den Hellige Skrift, å be tidebønnene og Fadervår, likesom all sann gudsdyrkelse og fromhet, gjør omvendelsens og botferdighetens ånd på nytt levende i oss og bidrar til våre synders forlatelse.

1438. (540, 2043) Botstider og botsdager i løpet av det liturgiske år (fastetiden, hver fredag til minne om Herrens død) er høydepunkter i Kirkens botsøvelse.387 Disse tidene er særlig egnet til åndelig fordypelse, botsliturgier, pilegrimsferder som tegn på bot, frivillig avkall i form av faste og almisser, og å dele med sine medmennesker (karitative tiltak, misjonsvirksomhet).

1439. (545) Veien til omvendelse og bot er blitt praktfullt beskrevet av Jesus i den lignelsen som kalles "den fortapte sønn", hvor "den miskunnsrike far" er midtpunktet: skinnfrihetens forlokkelse, avreisen hjemmefra, den store nød sønnen befinner seg i etter å ha satt formuen overstyr; ydmykelsen ved å være nødt til å røkte griser, og enda verre, ønsket om å fylle maven med de skolmene grisene får; tanken på det han hadde mistet; angeren og beslutningen om vedgå sin skyld overfor faren; hjemveien; den rause mottagelsen faren gir ham; farens glede - alt dette beskriver typiske trekk ved omvendelsesprosessen. Den fine drakten, ringen og festmåltidet er tegn på det nye, rene, verdige og gledefylte liv som venter det mennesket som vender tilbake til Gud og til familiens skjød, Kirken. Bare Kristi hjerte, som kjenner dybdene i sin Fars kjærlighet, kunne være i stand til å åpenbare for oss det avgrunnsdype i Hans kjærlighet på så enkel og vakker en måte.

VI. Botens og forsoningens sakrament

1440. (1850) Synd er i første rekke å såre Gud, å bryte fellesskapet med Ham. Samtidig skader den fellesskapet med Kirken. Slik har det seg at omvendelse fører med seg Guds tilgivelse og forsoning med Kirken, noe botens og forsoningens sakrament uttrykker og fullbyrder liturgisk.388

Bare Gud tilgir synd

1441. (270, 431, 589) Bare Gud tilgir synd.389 Siden Jesus er Guds Sønn, sier Han om seg selv: "Menneskesønnen har her på jorden makt til å tilgi synder" (Mark 2, 10), og Han utøver sin guddommelige makt: "Dine synder er deg tilgitt" (Mark 2, 5; Luk 7, 48). Ja, i kraft av sin guddommelige myndighet gir Han mennesker390 slik makt for å utøve den i Hans navn.

1442. (983) Kristus ville at Hans Kirke, i sin bønn, sitt liv og sin gjerning, helt og fullt skulle være tegn og redskap for den tilgivelse og forsoning Han vant oss ved sitt blod. Makt til å forlate synder overgav Han imidlertid til aposteltjenesten. Den har i oppdrag "å formidle forliket" (2 Kor 5, 18). Apostlene er sendt "på Kristi vegne", og "det er Guds appell" som lyder og formaner oss gjennom dem: "La dere forlike med Gud" (2 Kor 5, 20).

Forsoning med Kirken

1443. (545) Under sitt offentlige virke tilgav ikke Jesus bare synder, Han tilkjennegav også hvilken virkning syndsforlatelsen hadde: Han opptok tilgitte syndere på nytt i Gudsfolkets fellesskap, det fellesskap synden hadde fjernet, ja, utelukket dem fra. Et lysende tegn på dette er at Jesus lar syndere sitte til bords med seg, ja, Han setter seg selv til bords hos dem, noe som på en rørende måte uttrykker både Guds tilgivelse391 og tilbakekomst til Gudsfolkets skjød.392

1444. (981) Ved å gi apostlene del i sin egen makt til å tilgi synder, gir Herren dem også myndighet til å forlike syndere med Kirken. Denne kirkelige siden av deres oppgave kommer særlig til uttrykk i Kristi personlige ord til Simon Peter: "Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene" (Matt 16, 19). "Den myndighet Peter har mottatt til å binde og løse, er uten tvil også blitt tildelt apostelkollegiet i forening med sitt hode (Matt 18, 18; 28, 16-20)".393

1445. (553) Ordene løse og binde betyr: den dere utelukker fra deres fellesskap, skal være utelukket fra fellesskapet med Gud; den dere gjenopptar i deres fellesskap, vil Gud også gjenoppta i sitt. Forsoning med Kirken kan ikke skilles fra forsoning med Gud.

Tilgivelsens sakrament

1446. (979, 1856, 1990) Kristus innstiftet botssakramentet for alle syndige medlemmer av Kirken, fremfor alt for dem som er falt i alvorlig synd etter dåpen, og slik har mistet dåpens nåde og såret det kirkelige fellesskap. Dem gir botens sakrament en ny mulighet til å omvende seg og finne tilbake til den rettferdiggjørende nåde. Kirkefedrene fremstiller dette sakramentet som "en annen redningsplanke etter det skipbrudd tapet av nåden er".394

1447. Den konkrete form under hvilken Kirken har utøvet den makt den mottok fra Herren, har variert meget i århundrenes løp. I de første århundrer var forsoningen av kristne som hadde begått særlig alvorlige synder etter dåpen (for eksempel avgudsdyrkelse, mord eller ekteskapsbrudd), underlagt meget streng kirketukt. Etter den måtte pønitentene gjøre offentlig bot for sine synder, ofte i mange år, før de kunne oppnå forlik. Man ble bare sjelden opptatt i denne "pønitentenes orden" (som bare angikk visse alvorlige synder), og i enkelte regioner bare én gang i livet. I løpet av det 7. århundre bragte irske misjonærer til Kontinentet, under innflytelse fra Østens monastiske tradisjon, skikken med "privat" bot som ikke krever lange og offentlige botsøvelser før forliket med Kirken kommer i stand. Sakramentet ble fra da av fullbyrdet på en mer hemmelig måte mellom pønitenten og presten. Denne nye skikken åpnet for muligheten til å gjenta sakramentet og dermed til å søke det regelmessig. Den gjorde det mulig å meddele syndsforlatelse både for alvorlige og for mindre alvorlige synder under én og samme sakramentale feiring. I store trekk er det denne formen for botsfeiring Kirken praktiserer den dag i dag.

1448. Gjennom de forandringer kirketukt og feiring av dette sakramentet har gjennomgått i århundrenes løp, er det samme grunnstruktur som legges for dagen. Den innebærer to elementer som begge er like vesentlige; på den ene siden det det mennesket gjør som omvender seg under Den Hellige Ånds tilskyndelse, nemlig anger, skrifte og bot; på den annen side det Gud gjør ved Kirkens mellomkomst. Kirken som gjennom biskopen og hans prester meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene, ber også for synderen og gjør bot sammen med ham. Slik blir synderen helbredet og gjeninnsatt i det kirkelige fellesskap.

1449. (1481, 234) Det absolusjonsformular som er i bruk i den latinske Kirke, gir uttrykk for de vesentlige elementer i dette sakramentet: det er all miskunns Far som er all tilgivelses kilde. Han fullbyrder forsoningen av syndere ved sin Sønns påske og ved sin Ånds gave, gjennom Kirkens bønn og tjeneste:

Gud, vår barmhjertige Far, har ved sin Sønns død og oppstandelse forsonet verden med seg og sendt Den Hellige Ånd til syndenes forlatelse. Han gi deg ved sin Kirkes tjeneste tilgivelse og fred. Så forlater jeg deg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

VII. Hva den skriftende gjør

1450. "Boten krever av synderen at han med glede godtar alt det som inngår i den: i hjertet anger, i munnen bekjennelse, i væremåte full ydmykhet og helsebringende bot".395

Anger

1451. (431) Av det den skriftende gjør, er det angeren som kommer først. Den er "smerte i sjelen og avsky for den synd som er begått, med det forsett aldri mer å synde".396

1452. (1822) Når anger springer ut av kjærlighet til Gud som elskes fremfor alt annet, kalles den "fullkommen" (kjærlighetsruelse, contritio). Slik anger sletter ut mindre alvorlige synder; den oppnår også tilgivelse for dødssynder dersom den innbærer det faste forsett å søke det sakramentale skriftemål så snart dette er mulig.397

1453. Det som kalles "ufullkommen" anger (attritio), er også en gave fra Gud, en tilskyndelse fra Den Hellige Ånd. Den oppstår ved tanken på syndens heslighet eller på grunn av frykt for evig fordømmelse og annen straff som truer synderen (fryktanger). Slikt samvittighetsnag kan føre til en indre utvikling som bringes til modning med nådens hjelp, ved den sakramentale absolusjon. I seg selv oppnår imidlertid den ufullkomne anger ikke tilgivelse for alvorlige synder, men den åpner for å motta den i botens sakrament.398

1454. Man bør forberede seg på å motta sakramentet ved å ransake sin samvittighet i lys av Guds Ord. De tekster som passer best til dette, finnes de ti bud og i Evangelienes og apostelbrevenes morallære: bergprekenen og apostlenes undervisning.399

(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)

Syndsbekjennelse

1455. (1424, 1734) Å skrifte sine synder (syndsbekjennelse) er, også fra et rent menneskelig synspunkt, en befrielse og gjør det lettere for oss å forlike oss med våre medmennesker. Ved syndsbekjennelsen stiller mennesket seg ansikt til ansikt med de synder det har gjort seg skyldig i; det tar ansvaret for dem, og dermed åpner det seg på nytt for Gud og for det kirkelige fellesskap slik at en ny fremtid blir gjort mulig.

1456. (1855, 1505) Å skrifte syndene for en prest er en vesentlig del av botens sakrament: "Pønitentene skal skrifte alle de dødssynder de er seg bevisst etter alvorlig samvittighetsransakelse, selv om de er meget hemmelige og bare begått mot de to siste av de ti bud,400 for undertiden sårer disse sjelen dypere og er farligere enn de som er allment kjent":401

Slik har det seg at når Kristi troende etter beste evne søker å skrifte alle de synder som de kommer i hu, legger de dem uten tvil frem for den guddommelige miskunn som tilgir alt. De som opptrer annerledes og med vitende og vilje holder noe tilbake, legger intet frem for den guddommelige godhet som kan tilgis gjennom presten. "For dersom den syke skammer seg over å vise såret sitt til legen, kan ikke legekunsten hele noe den ikke kjenner til".402

1457. (2042, 1385) Ifølge Kirkens påbud "skal enhver troende som har nådd skjels år og alder, i det minste én gang i året skrifte de alvorlige synder han er seg bevisst".403 Den som har en dødssynd på samvittigheten, bør ikke motta den hellige kommunion, selv om han føler oppriktig anger, uten på forhånd å ha mottatt den sakramentale absolusjon,404 om han da ikke har en alvorlig grunn til å kommunisere, og det ikke er mulig å finne en skriftefar.405 Barn må motta botens sakrament før de mottar den hellige kommunion første gang.406

1458. (1783, 2468) Selv om det ikke strengt tatt er nødvendig å skrifte de dagligdagse synder (venielle synder), anbefaler allikevel Kirken det sterkt.407 Regelmessig å skrifte våre mindre alvorlige synder hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i Åndens liv. Ved ofte å motta Faderens miskunn i gave gjennom sakramentet ledes vi til å være barmhjertige slik Han er det:408

Den som bekjenner sine synder, handler i samsvar med Gud. Gud anklager deg for dine synders skyld; når du gjør det samme, slutter du deg til Ham. Mennesket og synderen er så å si to forskjellige ting: er det tale om mennesket, er det Gud som har skapt det; er det tale om synderen, er det menneskets verk. Ødelegg det du har gjort, slik at Gud kan frelse det Han har skapt (...). Når du begynner å hate det du har gjort, da er det dine gode gjerninger begynner, for du anklager dine onde. Begynnelsen på gode gjerninger er bekjennelsen av de onde. Du gjør sannheten, og du kommer til lyset.409

Bot

1459. (2412, 2487, 1473) Mange synder skader vår neste. Man må gjøre alt som er mulig for å gjenopprette skaden (for eksempel ved å gi tibake ting som er blitt stjålet, renvaske den som er blitt baktalt, bøte på sår). Simpel rettferdighetssans krever dette. Men i tillegg sårer og svekker synden synderen selv og hans forhold til Gud og nesten. Syndstilgivelsen fjerner synden, men den gjør ikke god igjen den uorden synden har voldt.410 Synderen reiser seg fra syndens sykeleie, men det gjenstår fremdeles å oppnå full åndelig førlighet. Han må derfor ytterligere gjøre noe for å gjøre godt igjen det han har forbrutt: han må "yte godtgjørelse" eller "sone" for sine synder. Denne godtgjørelsen kalles også "bot".

1460. (2447, 618, 2011) Den bot skriftefaren ilegger skriftebarnet, må ta hensyn til den skriftendes personlige situasjon og søke hans åndelige beste. Så langt det er mulig, skal den svare til syndenes art og alvorlighet. Den kan bestå i bønn, gave, barmhjertighetsgjerninger, tjeneste for nesten, frivillig avkall, offer, og fremfor alt i å bære vårt kors med tålmodighet. Slike botsøvelser hjelper oss til å likedannes med Kristus som alene sonet for våre synder411 én gang for alle. De setter oss i stand til å bli den oppstandne Kristi medarvinger, "så sant vi tar del i hans lidelse, sammen med ham" (Rom 8, 17):412

Men denne vår godtgjørelse som vi yter for våre synder, er ikke slik at den ikke skjer gjennom Kristus Jesus; for vi som av oss selv, slik vi er, intet kan, - vi, med Hans medvirken, "han som gir oss styrke, kan alt" (Fil 4, 13). Slik har ikke mennesket noe det kan rose seg av, men all vår ros er i Kristus (...), i hvem vi yter godtgjørelse og "bærer frukter som er boten verdig" (Luk 3, 8), frukter som henter sin kraft fra Ham, av Ham bæres frem for Faderen og ved Ham finner velbehag for Faderens åsyn.413