Den katolske kirkes katekisme
4. avsnitt: Kristi troende Hierarki, legfolk, ordensliv
871. (1268-1269, 782-786) "Kristi troende er de som, i kraft av å være innlemmet i Kristus ved dåpen, utgjør Guds folk, og som av den grunn, siden de hver på sin måte har del i Kristi prestelige, profetiske og kongelige embede, er kalt til å utøve den sendelse Gud har betrodd Kirken å utføre i denne verden".1410
872. (1934, 794, 814, 1937) "Fordi de er gjenfødt i Kristus, er det virkelig likhet mellom alle Kristi troende hva verdighet og virke angår, og i kraft av denne likhet samarbeider alle i oppbyggingen av Kristi legeme, alt etter hver enkelts rang og tjeneste".1411
873. Selve de ulikheter Kristus har villet opprette mellom lemmene på sitt legeme, tjener dets enhet og sendelse. For "tjenestene i Kirken er forskjellige, men sendelsen er én. Kristus gav apostlene og deres etterfølgere den oppgave å lære, hellige og styre i Hans navn og med Hans myndighet. Men legfolket, som har del i Kristi prestelige, profetiske og kongelige oppgaver, må i Kirken og i verden oppfylle sin del av hele Gudsfolkets sendelse".1412 Til sist finnes det "troende som tilhører begge kategorier [hierarkiet og legfolket], og som ved å avlegge løfter om å leve etter de evangeliske råd, (...) er viet til Gud og på sin måte bidrar til Kirkens frelsessendelse".1413
I. Kirkens hierarkiske oppbygning
Hvorfor behøves det tjenester i Kirken?
874. (1544) Kristus selv er opphav til tjeneste i Kirken. Han innsatte tjenesten, gav den myndighet og sendelse, retningslinjer og målsetning:
Til å lede og stadig forøke Guds folk har Herren Kristus innstiftet forskjellige tjenester i sin Kirke til gagn for hele legemet. De som innehar et geistlig embede, er i sine brødres tjeneste, for at alle som tilhører Guds folk, (...) kan nå frem til frelsen.1414
875. (166, 1548, 1536) "Hvordan skal en kunne tro på en man ikke har hørt om? Eller hvordan skal en kunne høre, hvis det ikke er noen som forkynner? Og hvordan skal noen kunne forkynne uten å være utsendt?" (Rom 10, 14-15). Ingen, hverken et individ eller en gruppe, kan forkynne Evangeliet for seg selv. "Troen kommer av å høre" (Rom 10, 17). Ingen kan gi seg selv fullmakt og sendelse til å forkynne Evangeliet. Herrens sendemann taler og handler, ikke av egen myndighet, men i kraft av Kristi myndighet - heller ikke som medlem av fellesskapet, men han taler til fellesskapet i Kristi navn. Ingen kan gi seg selv nåden, den må gis og tilbys. Dette forutsetter at det finnes tjenere for nåden, med myndighet og fullmakt fra Kristus. Fra Ham mottar biskoper og prester sendelse og fullmakt ("sacra potestas") til å handle in persona Christi Capitis; diakoner mottar kraft til å tjene Guds folk i liturgiens, ordets og barmhjertighetenes diaconia, i fellesskap med biskopen og hans presteskap. Denne tjenesten, hvor Kristi utsendinger ved Guds gave gjør og gir det de selv ikke kan gjøre og ikke gi, kaller Kirken "sakrament". Å tjene i Kirken blir gitt ved et eget sakrament.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)
876. (1551, 427) Det er en indre sammenheng mellom det kirkelige embedets sakramentale natur og dets preg av tjeneste. For siden embedsbærerne avhenger fullstendig av Kristus, som er den som gir sendelse og myndighet, er de virkelig "Kristi treller" (Rom 1, 1), etter Kristi forbilde, Han som for oss frivillig tok "trelleskikkelse" (Fil 2, 7). Siden det ord og den nåde de tjener, ikke er deres, men tilhører Kristus som har gitt dem i deres varetekt for de andre, gjør de seg selv frivillig til treller for alle.1415
877. (1559) På samme måte ligger det i det kirkelige embedets sakramentale natur å ha et kollegialt preg. For på begynnelsen av sin virksomhet innsatte Herren Jesus nemlig de tolv, "på én og samme gang kimen til det nye Israel og begyndelsen til det nye hierarki".1416 De ble utvalgt sammen og utsendt sammen, og deres brødresamfunn skulle tjene søskenfellesskapet av alle troende; det skal være likesom en avglans og et vitnesbyrd om samfunnet de guddommelige personer imellom.1417 Av den grunn utfører hver biskop sin tjeneste innenfor bispekollegiet, i samfunn med Romas biskop, Peters etterfølger og leder for kollegiet; prestene utfører sin tjeneste innenfor bispedømmets presbyterium, under ledelse av biskopen.
878. (1484) Endelig ligger det i det kirkelige embedets sakramentale natur å ha et personlig preg. Selv om Kristi tjenere handler i fellesskap, handler de også alltid på en personlig måte. Hver enkelt blir kalt personlig: "Følg du meg" (Joh 21, 22),1418 slik at han kan være et personlig vitne innenfor rammen av den felles sendelse, en som står personlig til ansvar overfor Ham som har utsendt, idet han handler "i Hans sted" for andre: "Jeg døper deg ..."; "jeg tilgir deg..."
879. 879. Den sakramentale tjeneste i Kirken er altså en tjeneste som utøves i Kristi navn. Den har en personlig karakter og en kollegial form. Dette bekreftes av båndene som binder bispekollegiet og dets leder, St. Peters etterfølger, sammen, og forbindelsen mellom hver biskops hyrdeansvar for sin egen lokalkirke og bispekollegiets felles omsorg for hele Kirken.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)
Bispekollegiet og dets leder, paven
880. (552, 862) Da Kristus innsatte de tolv, "dannet Han en fast gruppe, et kollegium, og blant dem igjen valgte Han ut Peter som skulle være deres leder".1419 "Av lignende grunn som den hellige Peter og de øvrige apostler, ifølge Herrens bestemmelse, danner et eneste apostelkollegium, er også den romerske biskop, Peters etterfølger, og biskopene, apostlenes etterfølgere, forbundet med hverandre".1420
881. (553, 642) Herren gjorde Simon, ham Han gav navnet Peter, alene til sin Kirkes klippe. Han overgav Ham Kirkens nøkler;1421 Han gjorde ham til hyrde for hele hjorden.1422 "Det viser seg at den myndighet Peter har mottatt til å binde og løse, også er blitt tildelt apostelkollegiet i forening med dets hode".1423 Peters og de andre apostlenes hyrdeoppdrag hører med til Kirkens grunnvoll. Det føres videre av biskopene, under pavens primat.
882. (834, 1369, 837) Paven, Romas biskop og den hellige Peters etterfølger, er "det varige og synlige opphav og grunnlag for enheten blant biskopene og blant alle troende".1424 "Den romerske biskop har nemlig i Kirken, i kraft av sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde, den fulle, øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt å utøve".1425
883. "Bispekollegiets myndighet, det vil si biskopenes myndighet in corpore, forutsetter imidlertid at kollegiet blir oppfattet sammen med sitt hode, den romerske biskop." Som sådant innehar bispekollegiet også "sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i hele Kirken. Denne myndighet kan ikke utøves uten den romerske biskops samtykke".1426
884. "Bispekollegiet utøver makt over hele Kirken på høytidelig vis i økumeniske konsiler".1427 "Intet konsil er økumenisk som ikke er blitt stadfestet eller i hvert fall godtatt som sådant av Peters etterfølger".1428
885. "Forsåvidt som det består av mange, er bispekollegiet et uttrykk for Guds folks universalitet og mangfold; forsåvidt som det er samlet under ett hode, er det uttrykk for enheten i Kristi hjord".1429
886. (1560, 833, 2448) "Biskopene er hver for seg det synlige opphav og grunnlag for enheten i sin egen Kirke".1430 Som sådan utøver hver enkelt biskop "sitt hyrdeembede over den del av Guds folk som er ham betrodd",1431 med prestenes og diakonenes bistand. Men som medlemmer av bispekollegiet har hver enkelt av dem del i omsorgen for alle Kirkene,1432 en omsorg de i første omgang viser "ved å styre vel sin egen Kirke, som er en del av den allmenne Kirke", for slik "tjener biskopene visselig hele Kristi mystiske legeme, som også er et legeme av Kirker".1433 Denne omsorgen skal særlig vises de fattige,1434 dem som forfølges for troens skyld, og også misjonærene som arbeider overalt i verden.
887. Lokalkirker som deler naboskap og felles kultur, utgjør kirkeprovinser eller større enheter som kalles patriarkater eller regioner.1435 Biskopene innenfor slike enheter kan samles til synoder eller provinskonsiler. "Av samme grunn kan bispekonferansene i vår tid yte et mangfoldig og fruktbart bidrag til en konkret virkeliggjørelse av biskopenes kollegiale sinnelag".1436
Læreembedet
888. (2068) Biskopene, sammen med prestene, sine medarbeidere, har som sin "første opgave (...) at forkynde Guds Evangelium for alle mennesker",1437 etter Herrens befaling.1438 De "er nemlig troens forkynnere som leder nye disipler til Kristus, de er sanne lærere" i den apostoliske tro, "iført Kristi myndighet".1439
889. (92) For å bevare sin Kirke i troens renhet, den tro som ble gitt videre av apostlene, ville Kristus gi den del i sin egen ufeilbarlighet, Han som er sannheten. Ved "troens overnaturlige skjønn" holder Guds folk "usvikelig fast ved troen", under ledelse av Kirkens levende læreembede.1440
890. (851, 1785) Læreembedets (magisteriets) sendelse har forbindelse med at den pakt Gud sluttet med sitt folk i Kristus, er endelig. Læreembedet skal beskytte folket mot vranglære og villfarelse og sørge for at det har en objektiv mulighet til å bekjenne den sanne tro uten å ta feil. Læreembedets pastorale oppgave er på denne måten rettet mot å våke over at Guds folk forblir i sannheten, den som gjør fri. Med denne tjenesten for øye har Kristus skjenket hyrdene ufeilbarlighetens nådegave i tros- og moralspørsmål. Denne nådegaven kan utøves på ulike måter:
891. "Det er denne ufeilbarlighet den romerske biskop, bispekollegiets hode, innehar i kraft av sitt embede når han, som den øverste hyrde og lærer for alle kristne - de brødre han styrker i troen - i en sluttgyldig erklæring forkynner en læresetning om tro eller moral (...). Den ufeilbarlighet Kirken har fått løfte om, er også til stede hos biskopene in corpore, når de utøver sitt øverste læreembede sammen med Peters etterfølger", særlig på et økumenisk konsil.1441 Når Kirken gjennom sitt høyeste læreembede fremsetter noe "som guddommelig åpenbart og gjenstand for tro",1442 og som Kristi lære, "skal det gis troens tilslutning i lydighet til slike sluttgyldige avgjørelser".1443 Denne ufeilbarlighet sammenfaller i utstrekning med den guddommelige åpenbarings trosskatt.1444
892. Enn videre bistår guddommelig hjelp apostlenes etterfølgere når de underviser i samfunn med Peters etterfølger, og på en særlig måte Romas biskop, hele Kirkens hyrde, og, uten å være kommet frem til en ufeilbarlig fastleggelse og uten å uttale seg "på en sluttgyldig måte", i utøvelsen av det alminnelige (eller ordinære) læreembede, fremsetter en lære som fører til bedre forståelse av åpenbaringen hva tro og moral angår. Slik undervisning skal de troende "ta imot med et kristent sinnelag",1445 noe som adskiller seg fra en trostilslutning, selv om det står i forlengelsen av den.
Helliggjøringsembedet
893. (1561) Biskopen bærer også ansvaret for å være "forvalter av den yppersteprestelige nåde",1446 især i eukaristien som han selv frembærer eller lar prestene, sine medarbeidere, bære frem. Eukaristien er nemlig midtpunktet i lokalkirkens liv. Biskopen og prestene helliger Kirken ved sin bønn og sitt arbeid, ved ordets og sakramentenes tjeneste. De helliger den ved sitt forbilde, ikke "ved å opptre som herrer overfor dem dere har fått å ta vare på, men" ved å "tre frem som et forbilde for hjorden" (1 Pet 5, 3). Slik skal de "sammen med den hjord som er betrodd i deres varetekt, nå frem til det evige liv".1447
Styringsembedet
894. (801) "Biskopene styrer de lokale Kirker som er betrodd i deres omsorg i egenskap av Kristi stedfortredere og utsendinger; de gjør det ved sine råd, tilskyndelser, sitt eksempel, men også med den myndighet og de fullmakter de har fått ovenfra"1448 som de imidlertid skal gjøre bruk av i den tjenerånd deres Mester var besjelet av.1449
895. (1558) "Den myndighet som de personlig utøver i Kristi navn, er deres egen som ordentlige og umiddelbare foresatte, selv om utøvelsen av den i siste instans er underlagt Kirkens høyeste myndighet".1450 Men biskopene skal ikke betraktes som pavens stedfortredere. Hans ordentlige og umiddelbare myndighet over hele Kirken opphever ikke biskopenes myndighet, men stadfester og verner om den. Den skal utøves i samfunn med hele Kirken under pavens lederskap.
896. (1550) Den gode hyrde skal være forbilde og "form" for biskopens pastorale virksomhet. I bevissthet om sine egne skrøpeligheter kan biskopen "bære over med de uvitende og villfarende. Han skal ikke nekte å lytte til sine underordnede, men holde av dem som sine egne barn (...). De troende bør på sin side følge biskopen likesom Kirken følger Jesus Kristus, og slik som Jesus Kristus følger Faderen":1451
Dere må alle følge biskopen slik Jesus Kristus følger Faderen, og dere må følge presbyteriet likesom apostlene. Diakonene må dere gi akt på som et Guds bud. Ingen må uten biskopens samtykke foreta seg noe i de ting som angår Kirken.1452
