Den katolske kirkes katekisme

IV. Familien og Guds rike

2232. (1618) Familiebånd, så viktige de enn er, er ikke absolutte. Samtidig som barnet vokser i modenhet og menneskelig og åndelig selvstendighet, gjør også det særlige kall det har fra Gud, seg sterkere og klarere gjeldende. Foreldrene må respektere dette kallet og hjelpe barna til å følge det. Man skal være forvisset om at den kristnes fremste kall er å følge Jesus:400 "Den som velger far eller mor fremfor meg, er meg ikke verd" (Matt 10, 37).

2233. (542) Å bli en Jesu disippel er å ta imot innbydelsen til å være med i Guds familie, å leve i samsvar med dens livsstil: "For den som gjør min himmelske Fars vilje, den er min bror og min søster og min mor" (Matt 12, 50).

Foreldre må med glede og takksigelse godta og respektere at ett av deres barn kalles av Herren til å følge Ham i jomfruelighet for himmelrikets skyld, i det vigslede liv eller i prestetjenesten.

V. Myndighetene i det sivile samfunn

2234. (1897) Det fjerde Guds bud befaler oss også å ære alle dem som til vårt beste har fått myndighet fra Gud i samfunnet. Det belyser hvilke plikter de har som utøver myndighet, og pliktene til dem som den utøves til beste for.

Sivile myndigheters plikter

2235. (1899) De som utøver myndighet, må gjøre det som en tjeneste. "Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener" (Matt 20, 26). Myndighetsutøvelse måles moralsk ut fra sitt guddommelige opphav, sin fornuftsmessige natur og sitt særlige objekt. Ingen kan befale eller innføre noe som strider mot menneskers verdighet og mot naturloven.

2236. (2411) Myndighetsutøvelse har til hensikt å tilkjennegi et sant hierarki mellom verdier, slik at det blir lettere for alle å utøve sin frihet og sitt ansvar. Overordnede skal utøve fordelende rettferd med klokskap, idet de tar hensyn til enhvers behov og bidrag, og med med enighet og fred for øye. De må passe på at de regler og tiltak de innfører, ikke fører i fristelse ved at den enkeltes interesse kommer i motsetning til fellesskapets.401

2237. (357) De politiske myndigheter er forpliktet til å respektere menneskets grunnleggende rettigheter. Rettsvesenet skal være humant og vise respekt for alles rettigheter, ikke minst familienes og de vanskeligstiltes.

De politiske rettigheter som er knyttet til statsborgerskap, kan og skal gis etter som allmennvellet tilsier. De kan ikke oppheves av de offentlige myndigheter uten gyldig og rimelig grunn. Utøvelse av politiske rettigheter skal virke til folkets og samfunnets felles beste.

Borgerpliktene

2238. (1900) De som er underlagt myndighet, skal betrakte sine foresatte som representanter for Gud som har innsatt dem til tjenere for sine gaver:402 "Rett dere etter enhver menneskelig myndighet (...). I alt dette, vis dere som frie mennesker; bruk ikke friheten som ly for onde gjerninger, men bruk den som Guds tjenere" (1 Pet 2, 13. 16). Lojalt samarbeide fra borgernes side innebærer rett, undertiden plikt, til rettmessig protest mot noe som synes dem å skade den enkeltes verdighet og fellesskapets beste.

2239. (1915, 2310) Det er en borgerplikt å bidra, sammen med de sivile myndigheter, til samfunnets beste i sannhet, rettferdighet, solidaritet og frihet. Å elske og tjene fedrelandet hører inn under takknemlighetsforpliktelse og nestekjærlighet. Lydighet mot lovlige myndigheter og tjeneste for det felles beste krever at borgerne tar del i fellesskapets politiske liv.

2240. (2265, 1900) Lydighet overfor myndighetene og medansvar for det felles beste innebærer et moralsk krav om å betale skatt, gjøre bruk av sin stemmerett og forsvare landet:

La enhver få det du skylder ham, - skatteoppkreveren sin skatt, funksjonæren sine avgifter; vis respekt for den som har respekt å fordre, og ær den som æres bør (Rom 13, 7).

De (kristne) bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede (...). De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel. (...) På en utsatt post har Gud stilt dem, og de har ikke lov å unndra seg.403

Apostelen formaner oss til å bære frem bønner og takksigelser for konger og alle myndighetspersoner, "så vi kan leve vårt liv i fred og trygghet, på en from og verdig måte" (1 Tim 2, 2).

2241. Bedrestilte nasjoner har plikt til, i den grad det er mulig, å ta imot utlendinger på leting etter trygghet og livsressurser som de ikke kan finne i sitt hjemland. Offentlige myndigheter skal påse at naturretten, som setter en gjest under deres beskyttelse som tar imot ham, blir overholdt.

De politiske myndigheter kan, av hensyn til det allmennvel de er ansvarlige for, underkaste utøvelsen av innvandringsretten visse juridiske betingelser, særlig med hensyn til overholdelsen av de plikter innvandrerne har overfor mottagerlandet. Innvandreren er forpliktet til i takknemlighet å vise aktelse for mottagerlandets materielle og åndelige arv, å overholde dets lover og bidra til dets forpliktelser.

2242. (1903, 2313, 450, 1901) En borger er i sin samvittighet forpliktet til ikke å følge de sivile myndigheters bestemmelser når deres påbud er i strid med den moralske orden, grunnleggende menneskerettigheter eller Evangeliets lære. Sivil ulydighet når myndighetenes krav strider mot den redelige samvittighet, rettferdiggjøres i forskjellen mellom tjeneste for Gud og tjeneste for det politiske fellesskap. "Så gi Cæsar hva Cæsars er, og Gud hva Guds er" (Matt 22, 21). "En må adlyde Gud fremfor mennesker" (Apg 5, 29):

Hvis de offentlige myndigheter overskrider sin kompetanse og undertrykker borgerne, skal disse fremdeles være villige til å gjøre det som det allmenne vel forlanger; men de har full anledning til å forsvare sine egne og sine medborgeres rettigheter mot et slikt maktmisbruk, når de holder seg innenfor de grenser som naturretten og Evangeliet trekker opp.404

2243. (2309) Det er ikke lov å bruke våpen i motstanden mot undertrykkelse fra de politiske myndigheter, unntatt hvis følgende omstendigheter foreligger: 1 - i tilfelle sikkert, alvorlig og langvarig brudd på grunnleggende rettigheter; 2 - etter at alle andre muligheter er oppbrukt; 3 - uten at verre uorden forårsakes; 4 - at det foreligger begrunnet håp om å lykkes; 5 - dersom det er umulig og urimelig å se for seg noen bedre løsning.

Det politiske samfunn og Kirken

2244. (1910, 1881, 2109) Enhver institusjon bæres, om det så er underforstått, av et menneskesyn og et syn på menneskets bestemmelse som den dømmer ut fra, setter verdier i forhold til hverandre og trekker opp sin handlingsplan i samsvar med. De fleste samfunn ser sine institusjoner ut fra det syn at mennesker står over ting. Bare den guddommelig åpenbarte religion har klart erkjent Gud, Skaper og Gjenløser, som menneskets opphav og bestemmelse. Kirken oppfordrer de politiske myndigheter til å underordne sine avgjørelser og bestemmelser under denne inspirasjon fra sannheten om Gud og mennesket:

De samfunn som ser bort fra denne inspirasjon, eller benekter den i kraft av sin uavhengighet i forhold til Gud, ledes til å søke referanserammer og målsetninger i seg selv eller i en ideologi, og, fordi de ikke tillater at man forsvarer et objektivt kriterium for godt og ondt, gir de seg selv totalitær makt, enten den nå er uttrykt eller mere dulgt, over mennesket og dets bestemmelse, slik historien viser.405

2245. (912) Kirken som, ifølge sin oppgave og sitt myndighetsområde, ikke på noen måte faller sammen med det politiske samfunn, er på én og samme tid tegn på og forsvarer av menneskets transcendente preg. "Kirken respekterer og fremmer politisk frihet og borgernes følelse av medansvar".406

2246. (2032, 2420) Det hører med til Kirkens oppgave å "felle sin moralske dom, selv over politiske forhold, når menneskets grunnleggende rettigheter eller sjelenes frelse krever det. Og selv vil den ta alle midler i bruk, dog bare de som er i overensstemmelse med Evangeliet og som tjener det felles beste til enhver tid og i enhver situasjon".407