I: Jesus Kristus er vår eneste lærer
Forening med Kristi person
5. I løpet av Bispesynodens fjerde generalforsamling ble det ofte betont at Kristus må stå i sentrum for enhver autentisk katekese. Vi kan forstå dette på to måter, hvor man i begge tilfeller har å gjøre med betydningsinnhold som gjensidig betinger og utfyller hverandre, men uten å stå i et innbyrdes motsigelses- eller konfliktforhold.
Det vi da først ønsker å understreke er at vi i katekesens kjerne finner en person, nemlig Jesus fra Nasaret, Guds enbårne Sønn, fylt av hans nåde og sannhet 9, og at dette er selve det vesentlige. Han led for oss og døde for oss, og som den Oppstandne lever han for bestandig med oss. Jesus er «veien, sannheten og livet» 10; kristent liv består i å følge Kristus, er «Kristi etterfølgelse».
Det vesentligste og viktigste innhold av katekesen er «Kristi hemmelighet». Dette er et uttrykk den hl. Paulus holdt særlig av, men det blir også gjerne tatt fram av vår tids teologi. Å drive katekese betyr på en måte å tilskynde et menneske til å utforske denne hemmelighet i alle dens dimensjoner:
«Gjøre det klart for alle hvordan Gud nå virkeliggjør dette mysterium . . . Da skal dere bli i stand til fullt ut å forstå, sammen med alle de hellige, hva bredden, lengden, dybden og høyden er, til å lære å kjenne den Kristi kjærlighet som går ut over all erkjennelse, og fylt av Gud, tre inn i hans egen fylde» 11. Det saken derfor gjelder er dette: i personen Kristus å påvise Guds samlede evige plan, slik den når sin oppfyllelse i Kristi person. Det gjelder å forstå betydningen av Kristi gjerninger og ord og av de tegn som han gjorde; for alt dette skjuler og åpenbarer hans hemmelighet på en og samme tid. Forstått slik er det katekesens egentlige mål ikke b are å bringe et menneske i kontakt med Jesus Kristus, men til samfunn med ham, til livsenhet med ham. For bare han kan føre en hen til Faderens kjærlighet i Den Hellige Ånd og gjøre oss delaktige i Den Helligste Treenighets liv.
Det gjelder å formidle Kristi lære
6. Når det derfor forholder seg slik at det er Kristus som er katekesens sentrum, da innebærer det at man ikke vil formidle sin egen lære eller en annen mesters lære, men Jesu Kristi lære, sannheten som han meddeler, eller nøyaktigere: Sannheten han er 12. Vi må derfor si at det i katekesen utelukkende er Kristus, Ordet som ble menneske og er Guds Sønn som blir gjort kjent, - og alt annet bare med henblikk på ham. Og bare Kristus er Lærer, og enhver annen bare i den utstrekning han gir Kristi ord videre og på den måte gjør det mulig for Kristus å betjene seg av hans munn. Enhver kateket - uansett hvilket konkret ansvar han ellers har i Kirken - må derfor stadig ha ett for øye: gjennom sin undervisning og ved sin adferd å la Jesu egen lære og Jesu eget liv tre frem. På ingen måte søker han å binde tros-elevenes oppmerksomhet og hjertets og forstandens tilslutning til seg og sine egne meninger. Fremfor alt er det ham ikke tillatt å pådytte sine personlige meninger og vurderinger, som om disse skulle være Kristi lære og de lærdommer hans liv gir. Enhver kateket må være i stand til å bruke om seg selv Jesu hemmelighetsfulle ord: «Min lære stammer ikke fra meg, men fra ham som har sendt meg»13. Det gjorde også den hl. Paulus da han behandlet et spørsmål av største betydning: «For jeg har selv mottatt fra Herren dette som jeg også har brakt videre til dere» 14. Å, for en stadig omgang med Guds ord slik det blir overlevert av Kirkens læreembete, for et inderlig forhold til Kristus og til Faderen, for en bønnens ånd og for en uselviskhet må ikke kateketen ha for å kunne si: «Min lære stammer ikke fra meg.»
Kristus Læreren
7. Denne læren er ikke en bygning av abstrakte sannheter; den er tvert imot formidling av Guds levende hemmelighet. Den verdighet han har som vi ser undervise i evangeliene, og den natur hans lære har, overstiger i enhver henseende de andre «lærere» i Israel; for det består en helt egenartet forbindelse mellom det han sier, det han gjør, og det han er. Likevel står det fast at evangeliene tydelig forteller om situasjoner hvor Jesus «lærer». «Alt hva Jesus gjorde og lærte» 15: i disse ord ved begynnelsen av Apostlenes Gjerninger sammenfatter den hl. Lukas to poler innenfor Kristi gjerning, og skjelner samtidig mellom dem.
Jesus lærte. Han vitner om seg selv: «Og dog satt jeg dag etter dag i templet og underviste» 16. Evangelistene legger merke til det, fulle av forundring, og er overrasket over alltid og overalt å se ham opptre som lærer, noe han gjør det på en måte og med en autoritet som var ukjent inntil da:
«Igjen var det stadig skarer av folk som samlet seg om ham, og påny underviste han dem, slik som han pleide» 17. «Folk ble slått med undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet» 18. Også hans fiender konstaterer det, for av den grunn å kunne anklage og domfelle ham: «Han oppvigler folket med sin lære over hele Judea; han begynte i Galilea og er kommet helt hit» 19.
Han alene er «Mester»
8. Så fortjener han ut fra sitt liv på en helt spesiell måte tittelen «Mester». Hvor ofte skjer det ikke i hele Det nye testamente og fremfor alt i evangeliene at han blir betegnet som «Mester» 20. Det er fremfor alt de tolv, de andre disiplene og flokkene av tilhørere som kaller ham «Mester», iblant fulle av beundring, tillit og hengivenhet 21. Ja, om det så er fariseerne og sadukeerne, de skriftlærde og jøder i sin alminnelighet, tilkjenner de ham denne tittel:
«Rabbi, vi vil gjerne se et jærtegn av deg» 22. «Mester, hva skal jeg gjøre for å få del i det evige liv?» 23. Men fremfor alt er det Jesus selv som i særlig høytidelige og avgjørende øyeblikk kaller seg «Mester». «Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør rett i det, jeg er det 24. Han fremhever skarpt det enestående, engangskarakteren, ved ham som Mester:
«For en er deres mester» 25. Kristus. Vi forstår at i løpet av to tusen år har mennesker av enhver opprinnelse, rase og nasjon og på alle tungemål tilkjent ham denne tittel, fulle av beundring, og dermed har de på sin måte tatt opp det ord som Nikodemus kom med: «Vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud» 26.
Den lærende Kristi skikkelse, opphøyet og på samme tid kjent og kjær, som gjør det dype inntrykk og derfor er så dragende at allerede evangelistene tegnet den med sine penner, og som den bildende kunst fra kristendommens begynnelse av 27 alltid på nytt har valgt som sitt motiv -, denne skikkelse vil også jeg nå gjerne rette oppmerksomheten mot ved begynnelsen av disse overveielsene til katekesen i verden av i dag.
Hele hans liv er en lære
9. Med dette er jeg meg bevisst at Kristi overordentlige stilling som mester, den enestående enhet og overbevisende kraft i hans lære, bare lar seg forklare ved at hans ord, hans lignelser og bevis aldri lar seg skille fra hans liv og vesen. I denne forstand var hele Kristi liv en uavbrutt lærergjerning: når han forholdt seg taus, undrene, hans mektige gjerninger, når han ba, hans forkjærlighet for de små og de fattige, hans Ja til det fullstendige offer på korset for verdens forløsning, hans oppstandelse - alt dette gjør hans ord virkelig og sant og fullender hans Åpenbaring. Slik er krusifikset for de kristne blitt et av de mest opphøyde og mest folkelige bilder på den lærende Kristus.
Alle disse overveielser som slutter seg til Kirkens store overleveringer, skal styrke begeistringen for Kristus i oss, for Mesteren som åpenbarer menneskene hvem Gud er og også hvem mennesket er; for Mesteren som frelser, helbreder og fører, som lever, taler, vekker oss og ryster oss, formaner, dømmer og tilgir, og som daglig går sammen med oss gjennom historien; for Mesteren som kommer og som skal komme igjen i herlighet.
Bare i dypt samfunn med ham kan kateketene finne lys og kraft til en ekte og med rette ønsket fornyelse av katekesen.
