II: En erfaring så gammel som Kirken selv
Apostlenes oppdrag
10. Bildet av læreren Kristus preget seg inn i de tolv og i de første disiplers sinn, og oppdraget: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» 28 har bestemt hele deres liv. Den hl. Johannes vitner om dette i sitt evangelium der hvor han gjengir Jesu ord: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre har fore. Nei, dere kaller jeg nå venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i» 29. Ikke er det de som har besluttet seg til å følge Jesus; tvert om er det Jesus i som har utvalgt dem, beholdt dem hos seg og undervist dem allerede forut for sin Påske, for at de skulle gå ut og bære frukt, frukt som varer 30. Derfor er det også han på offisiell måte etter sin oppstandelse gir dem i oppdrag å vinne disipler for ham fra alle folkeslag.
Apostlenes Gjerninger vitner i sin helhet om at disiplene forble tro mot sitt kall og det oppdrag de hadde mottatt. Man er vitne til hvordan medlemmene av den første kristne menighet trofast holdt seg til «apostlenes undervisning og fellesskapet, til brødsbrytelsen og i bønnene» 31. Uten tvil har man her foran seg det blivende bilde av hans Kirke; den blir til ved apostlenes lære og lever stadig av Herrens ord, feirer dette ord i det eukaristiske offer og avlegger vitnesbyrd for verden om det, idet den utøver kjærlighet.
Da motstanderne tok anstøt av apostlenes virksomhet, var de «oppbrakte over at de underviste folket» 32; den befaling de gav dem lød derfor, at de ikke mer skulle undervise i Jesu navn 33. Likevel vet vi at apostlene akkurat på dette punkt holdt det for riktig å adlyde Gud mer enn mennesker 34.
Katekesen på apostlenes tid
11. Apostlene nølte ikke med å dele apostolatets tjeneste med andre 35. De overdrog oppdraget å undervise til sine etterfølgere. Likeens overdrog de det til diakonene, like fra det øyeblikk av da de ble kalt: Stefanus, «fylt av nåde og kraft», er stadig opptatt av å undervise, drevet av visdommens Ånd som han er 36. For å utføre sitt læreoppdrag, trekker apostlene «mange andre» disipler til seg 37; og selv enkle kristne som ble spredt omkring ved en forfølgelse, «dro fra sted til sted og forkynte evangeliet» 38. Den hl. Paulus er den enestående representant for denne forkynnelse, fra Antiokia og like til Rom, hvor det siste bilde Apostlenes Gjerninger gir av ham, viser ham som en som «underviste fritt og uhindret om Herren Jesus Kristus» 39. De tallrike brev fra ham utfyller og utdyper denne forkynnelse. På samme måte er de brev vi har fra den hl. Peter, Johannes, Jakob og Judas vitnesbyrd om katekesen på apostlenes tid.
Evangeliene var før de ble nedskrevet uttrykk for en muntlig overlevert lære til de kristne menigheter, og de har en mer eller mindre tydelig kateketisk struktur. Har man da ikke også kalt den beretning som den hl. Matteus har gitt, for kateketens evangelium, og den som den hl. Markus gir, for katekumenens?
Kirkefedrene
12. Kirken fortsetter dette læreoppdrag den mottok fra apostlene og deres medarbeidere. Da den dag for dag gjør seg selv til Herrens tjenerinne, blir den med rette kalt «Mor og Lærerinne» 40. Fra Klemens av Roma til Origenes 41 er den etterapostoliske tidsalder vitne til hvordan betydelige verk ser dagens lys. I tiden som følger iakttar vi et slående forhold: biskoper og sjelesørgere - og nettopp de mest ansette av dem -, særlig i tredje og fjerde århundre, betrakter det som en viktig del av sin biskopgjerning å gi muntlig kateketisk undervisning eller å la den komme ut i bokform. Det er på denne tid at Kyrill av Jerusalem og Johannes Krysostomos, Ambrosius og Augustin lever og virker, og fra mange kirkefedres hånd ser vi tallrike verk av blivende, forbilledlig karakter for oss alle.
Her er det ikke mulig engang bare kort å nevne den kateketiske virksomheten som har båret Kirkens virke i løpet av de forskjellige epoker av historien, i alle deler verden og under de mest ulike sosiale og kulturelle forhold. Det har virkelig aldri vært mangel på vanskeligheter! Og likevel har Herrens ord vandret sine veier gjennom århundrene; det har - som den hl. Paulus sier det - fått fortsette sitt løp i triumf - 42.
Konsilene og misjonen
13. Den kateketiske tjeneste vinner på konsilene alltid ny kraft. Et bemerkelsesverdig eksempel leverer her konsilet i Trient; i sine konstitusjoner og dekreter innrømmet det katekesen en forrangsstilling. Det gav foranledningen til Den Romerske Katekisme, som bærer sitt navn med rette, og er et verk av første rang som sammenfatning av den kristne lære og den overleverte teologi til bruk for prestene. Det utløste innen Kirken en storstilet organisering av katekesen, vekket presteskapet til å forplikte seg til å gi kateketisk undervisning. Takket være det arbeid som ble tatt opp av hellige teologer som Karl Borromeus, Robert Bellarmin eller Petrus Canisius, hadde konsilet også som følge at det ble publisert katekismer som etter datidens forhold virkelig var forbilledlige. Måtte det 2. Vatikankonsil kunne føre til lignende begeistring og tilsvarende resultater i våre dager!
Og det er jo slik at misjonsområdene egner seg særlig godt for arbeid med en solid katekese. I nærmest to tusen år har Guds folk på denne måten oppfostret seg i troen, og benyttet seg av undervisningsformer som var tilpasset de ulike forutsetninger de troende hadde og de mangfoldige kirkelige forhold.
Katekesen er nær forbundet med hele Kirkens liv. Katekesen er faktisk avgjørende ikke bare for hvor langt Kirken når fram rent geografisk, eller for hvor meget den vokser rent tallmessig.
Viktigere enn det er Kirkens egen indre vekst, det at den befinner seg i overensstemmelse med Guds egen frelsesplan. Av de erfaringer vi her har nevnt fra Kirkens historie, er det noen - blant mange andre - som særlig fortjener å bli tatt frem.
Katekesen som Kirkens rett og plikt
14. Fremfor alt er det tydelig at Kirken alltid har sett katekesen som en hellig forpliktelse og en rett den ikke kan gi avkall på. På den ene siden er katekesen en plikt som følger av Herrens oppdrag, og som fremfor alt påhviler dem som innenfor Den Nye Pakt mottar kallelsen til å tjene som hyrder. På den annen side kan man like så korrekt tale om en rett: ut fra teologisk standpunkt har enhver som er døpt, nettopp på grunnlag av sin dåp, rett til å motta fra Kirken en undervisning og utdannelse som gjør det mulig for ham å leve et sant kristent liv. Ut fra menneskerettighetenes synspunkt har ethvert menneske rett til å søke den religiøse sannhet og til å slutte seg til den i frihet: «fri fra enhver tvang såvel fra enkeltpersoners side som fra grupper i samfunnet, og fra enhver form for menneskelig maktbruk, slik at ingen i religiøse spørsmål blir tvunget til å handle mot sin samvittighet eller blir hindret i å handle i overensstemmelse med sin samvittighet» 43.
Derfor må den kateketiske virksomhet kunne finne sted under gunstige betingelser hva angår tid og romforhold og ha adgang til massemediene og til egnet arbeidshjelp uten at foreldre, elever eller kateketer blir diskriminert. Denne rett er sant nok i dag mer og mer anerkjent, i det minste hva angår de overordnede prinsipper. Vitnesbyrd om det er de internasjonale erklæringer og avtaler, der man til tross for alt det begrensede ved dem, likevel kan erkjenne samvittighetsønsket hos en stor del av vår tids mennesker 44. Ikke desto mindre er det mange stater som krenker denne rett, slik at det å meddele religionsundervisning eller sørge for at den blir gitt eller at man kan motta den, blir til en lovovertredelse som kan påregne strafferettslige forføyninger. Derfor tar jeg sammen med synodefedrene med alt ettertrykk til orde imot enhver diskriminering av kateketisk virksomhet. Samtidig retter jeg på ny en inntrengende appell til de ansvarlige myndigheter om at slike hindringer må opphøre, som belaster den menneskelige frihet i sin alminnelighet og religionsfriheten i særdeleshet.
En hovedoppgave
15. Det annet punkt vedrører den plass katekesen har innenfor Kirkens pastorale arbeidsprogram. Saken er den at jo mer Kirken prioriterer katekesen fremfor andre gjøremål og oppgaver som kunne vekke enda større oppmerksomhet hva resultatene angår, så er det ikke desto mindre slik at det nettopp er ved å legge vekt på det kateketiske arbeid at Kirken styrker sitt indre liv som trosfellesskap og sitt misjonerende virke utad. Mot slutten av det 20. århundre blir Kirken oppfordret av Gud og av de begivenheter som likeens inneholder Guds tilrop, til å skjenke det kateketiske arbeid ny tillit; det dreier seg faktisk her om en helt viktig oppgave innenfor det oppdrag Kirken mottok. Kirken er kalt til å stille det beste den har av mennesker og av ressurser til disposisjon for katekesen med det mål for øye å organisere den enda bedre og å utdanne kvalifiserte medarbeidere; og dette må skje uten at man skjeler til arbeid, møye, materielle utgifter. Her kommer det an på trosholdning mer enn på ren menneskelig planlegningsvirksomhet; men troen har alltid sitt ankerfeste i Guds trofasthet, og Han vil aldri dryge med sitt svar.
Fellesansvar og eget ansvar
16. Et tredje punkt å rette oppmerksomheten mot er dette, at katekesen alltid har vært og må forbli en oppgave som hele Kirken må føle seg ansvarlig for og beredt til å bære. Likevel tilkommer det Kirkens forskjellige lemmer ulike arter av ansvar, alt etter det oppdrag de har. I kraft av sitt embete har overhyrdene det høyeste ansvar på de forskjellige nivå for å fremme, angi retningen for og å samordne katekesen. Paven er seg for sitt vedkommende levende bevisst at det er han som på dette området innehar det øverste ansvar: her finner han grunnlaget for sin pastorale omsorg, men fremfor alt en kilde til glede og håp. Prestene og menn og kvinner innen de forskjellige ordensfellesskap har her et av de viktigste arbeidsfeltene for sitt apostolat. På det område som er deres, bærer foreldrene et ansvar de er alene om. Men også lærerne, Kirkens forskjellige medarbeidere, kateketene og - på sine felt - fagfolkene innen mediaarbeidet, har del i ansvar alt etter sitt sted i den store sammenheng; det gjelder ansvar for den dannelse av en troende samvittighet som er viktig for Kirkens liv, og som lyser tilbake på selve samfunnets liv. En av de viktigste frukter av synodens generalforsamling - den var helt viet katekesen - skulle være å vekke en levende og handlingsberedt bevissthet om dette forskjelligartede ansvar, som ikke desto mindre alle er felles om å eie for hele Kirken og alle dens områder.
Vedvarende og veloverveid fornyelse
17. Endelig trenger katekesen en fornyelse som varer ved hva angår en viss utvidelse av sin begrepsbetydning, spørsmålet om metoder, leting etter tilfredsstillende språklige uttrykksmåter, og utnyttelse av nye hjelpemidler til å formidle budskapet videre.
Denne fornyelse har ikke alltid den samme verdi, og med sans for virkeligheten har synodefedrene registrert grensene for og til med «manglene» ved de former som er blitt brukt frem til i dag 45, uten å benekte de fremskritt som er gjort i levende kateketisk virke og i løfterike initiativ. Denne begrensning er særlig tungtveiende når den truer innholdets integritet. «Budskapet til Guds folk» betonte derfor at det for katekesen er «likeså skjebnesvangert med en rutinepreget gjentagelse som avviser enhver forandring, som med en uoverveid improvisering som behandler problemene for lettferdig» 46. Konservatisme fører til stillstand, likegyldighet og til sist til oppløsning av katekesen. Men improvisasjoner fører på sin side til at elever og foreldre blir forvirret, og hva angår barna til ethvert tenkelig avvik, til brudd, og endelig til at enheten blir helt ødelagt. Det som det kommer an på, er at Kirken også i dag leverer bevis for - slik den har forstått å gjøre det til andre tider av sin historie - at den i samsvar med evangeliets innhold er vis, modig og trofast når den leter etter og slår inn på nye veier og gjør bruk av nye perspektiver i den kateketiske undervisning. Den har maktet det i tidligere tider av sin historie.
