VII: Hvorledes skal man meddele katekese

Det er et mangfold av metoder

51. De kristnes alder og åndelige utvikling, graden av deres kirkelige og religiøse modenhet, og mange andre personlige omstendigheter, gjør det nødvendig for katekesen å benytte seg av meget forskjellige metoder for å oppnå sitt egentlige mål: trosoppdragelsen. Denne forskjell i fremgangsmåter er påkrevet ut fra en mer alminnelig betraktning når man har de forskjellige sosiokulturelle miljøer for øye som Kirken utfører sin kateketiske gjerning i.

Mangfoldet i bruken av metoder er et tegn på livskraft og et uttrykk for rikdom. Dette var da også oppfatningen hos synodefedrene under den fjerde generalforsamling; ikke desto mindre henledet de samtidig oppmerksomheten på de betingelser som er ufravikelige for at ikke den lære den ene tro krever, skal lide ved dette mangfold, men at den skal dra nytte av det.

I åpenbaringens og omvendelsens tjeneste

52. Det første spørsmål av almen karakter som her reiser seg, angår den fare og den fristelse å gjøre det som det her ikke finnes noen hjemmel for, nemlig å blande den kateketiske undervisning med åpent eller skjult fremsatte ideologiske oppfatninger, fremfor alt av politisk-sosial natur, eller med personlige politiske innstillinger. Når disse anskuelser virker slik inn på det sentrale budskap man er satt til å formidle, så det blir fordunklet og til noe annenrangs, eller til og med må tjene de ideologiske målsettinger, da er katekesen allerede forfalsket like inn til sine røtter. Synoden har derfor med rette slått fast kravet om å holde katekesen hevet over de divergerende ensidige tendenser - å unngå «dikotomier» selv der hvor man leverer teologiske tolkninger til spørsmål av lignende art. Katekesen skal tvert imot rette seg etter Åpenbaringen slik som Kirkens universelle læreembete forlegger den i dens høytidelige eller i dens alminnelige form. Denne Åpenbaring forkynner en Gud som er Skaper og Forløser, hvis Sønn ble menneske og er trådt inn, ikke alene i ethvert menneskes personlige historie, men tillike inn i den samlede menneskehets historie og dens midtpunkt. Denne Åpenbaring forkynner dermed den radikale forvandling av menneske og univers, og av alt det som under innflytelse av det glade budskap som Jesus Kristus hører med til menneskets samlede eksistens. En katekese som blir forstått på denne måten, går ut over alle former for moralisme, enda den innbefatter en ekte kristen moral. Den går prinsipielt lenger enn enhver innenverdslig sosial eller politisk messianisme. Den søker å nå mennesket i dypet av dets Jeg.

Inkarneringen av budskapet i kulturene

53. Jeg går her inn på nok et spørsmål. Som jeg nylig sa til Bibelkommisjonens medlemmer, er «uttrykket «akkulturasjon» eller inkulturasjon . . . riktignok språklig nydannelse, men ikke desto mindre uttrykker det meget tydelig de enkelte elementer av inkarnasjonens store hemmelighet» 94. Om katekesen kan vi som ved forkynnelsen av evangeliet si at den skal plante evangeliets kraft inn i kulturens og kulturenes hjerte. Derfor vil katekesen legge vinn på å lære disse kulturene og deres vesentlige elementer å kjenne; den vil lære seg deres mest karakteristiske uttrykksformer; den vil vise respekt for deres egne verdier og rikdommer. På denne måte kan den tilby disse kulturene erkjennelsen av det skjulte mysterium 95 og hjelpe dem til å frembringe selvstendige uttrykksformer for kristent liv, kristen høytid og tenkning, og dette ut fra deres egne levende overleveringer. Det er imidlertid her to ting man må akte på:

På den ene side kan man ikke ganske enkelt og uten videre skille evangeliets budskap fra den kultur der det først fant sitt uttrykk (det bibelske verdensbilde og enda mer konkret det kulturelle miljø Jesus fra Nasaret levde i); likeledes kan man heller ikke uten alvorlige tap skille det fra de kulturer der det allerede i århundrenes løp har funnet sine uttrykk; det skyter ikke ganske enkelt frem fra et eller annet kulturelt jordsmonn; det meddeler seg alltid ved hjelp av en apostolisk samtale som uunngåelig er føyet inn i en bestemt samtale mellom kulturer.

På den annen side virker evangeliets kraft overalt slik at det omdanner og fornyer. Når det gjennomtrenger en kultur, er det i da noe å undres over at det også retter og utbedrer tallrike elementer i den? Det ville ikke mere dreie seg om katekese, såfremt det var evangeliet som måtte forandre seg under møtet med kulturene. Ville man glemme dette, da endte man opp med det som den hl. Paulus med et meget sterkt uttrykk kaller «å la Kristi kors miste sin fulle vekt» 96.

Det er en helt annen sak å gå klokt og kritisk til verks ved å ta utgangspunkt i religiøse eller andre elementer som hører til den kulturelle arv hos en bestemt gruppe mennesker, for så å hjelpe dem til å forstå bedre hele fylden av den kristne hemmelighet. Sanne kateketer vet at katekesen må «inkarnere» seg i de forskjellige kulturer og miljøer. det er her tilstrekkelig å tenke på alle de forskjellige folkeslag, på vår tids ungdom, på alle de ulike forhold som mennesker av i dag må leve under. Men de sanne kateketer tillater ikke at katekesen blir forarmet ved at man avkorter eller fordunkler dens budskap ved tillempninger, selv av språklig art, som kunne sette det overleverte trosforråd 97 i fare, eller ved innrømmelser i spørsmål som gjelder tro eller moral. De er overbevist om at ekte katekese til syvende og sist beriker disse kulturene, idet den hjelper dem til å overvinne mangler eller til og med umenneskelige trekk som er til stede i dem, og skjenker de rettmessige verdier som de er i besittelse av, Kristi fylde 98.

Betydningen av folkefromheten

54. Et annet metodespørsmål angår den oppvurdering av de verdifulle elementer i folkefromheten som man foretar i den kateketiske undervisning. Da tenker jeg på de andaktsformer som det troende folk innen bestemte områder holder i hevd med en rørende iver og med rene hensikter, selv om den tro som her ligger til grunn ut fra tallrike synspunkter trenger å renses og til og med forbedres. Videre tenker jeg på bestemte lettfattelige bønner, slik de gjerne blir gjentatt av så mange enkle mennesker. Jeg tenker på visse fromhetsøvelser som blir forrettet ut fra et oppriktig ønske om å yte Gud bot og soning. Ved de fleste av disse bønner og fromhetsformer finnes det ved siden av ubrukbare elementer også andre som brukt med klokskap meget vel kunne tjene til å lære Kristi og hans budskaps hemmeligheter bedre å kjenne: Guds kjærlighet og barmhjertighet, Kristi menneskevordelse, hans forløsning på korset og hans oppstandelse. Åndens virke i enhver kristen og i Kirken, hemmeligheten om det hinsidige, de dyder man skal virkeliggjøre ut fra evangeliet, de kristnes nærvær i verden, osv. Og hvorfor skulle vi påberope oss ikke-kristne og til og med på antikristne elementer, men si Nei til å betjene oss av de elementer som til tross for behov av forbedring likevel i selve sin rot er kristne?

Utenatlæring

55. Et siste metodisk spørsmål som jeg i det minste gjerne vil henvise til - det ble mer enn én gang drøftet under synoden angår utenatlæringen. I den kristne katekeses begynnerfase, som for en stor del falt sammen med en sivilisasjon der man la vekt på den muntlige overlevering, lot man meget av stoffet lære utenat. Derfor kjenner katekesen for den følgende tids vedkommende til en lang tradisjon da man lærte de viktigere sannheter å kjenne ved å lære dem utenat. Likevel vet vi alle at denne metode kan ha sine ulemper, en ikke liten fare består i at den forleder til rent utilstrekkelig tilegnelse av det man blir undervist i, ja, mang en gang tilegner man seg det overhodet ikke, og alt dette fordi den samlede viten blir redusert til formler man gjentar uten å ha fått tak i deres dypere mening. I sammenheng med de fullstendige endrede forhold vår sivilisasjon befinner seg i, har disse ulempene her og der ført til at utenatlæringen nærmest helt og holdent - og som dessverre noen til og med sier: for godt - er blitt bannlyst fra katekesen. Derfor hevet det seg på synodens fjerde generalforsamling meget viktige stemmer for å gjenopprette en vel overveiet likevekt mellom grundig drøfting på den ene side og spontanitet på den andre, mellom samtale og taushet, mellom skriftlig arbeid og utenatlæring. La det også være sagt at bestemte kulturer den dag i dag verdsetter utenatlæring meget høyt.

Når det derfor innenfor den profane undervisning i mange land løfter seg stadig høyere klager over de sørgelige følger av at man ringeakter menneskets ferdighet til å huske, hvorfor skulle vi da ikke selv forsøke på klok og dyptgående måte å oppvurdere den, og det så meget mer som feiringen eller ihukommelsen av frelseshistoriens store hendelser forutsetter en nøyaktig viten om dem? En viss utenatlæring av Jesu ord, av viktige steder i Den Hellige Skrift, de ti bud, trosbekjennelsen, liturgiske tekster, noen vesentlige bønner, og nøkkelbegrep innen læren, taler på ingen måte imot unge kristnes verdighet og utgjør ingen hindring for den personlige samtale med Herren; utenatlæringen er endatil virkelig nødvendig, hva biskopene med ettertrykk slo fast på synoden. Vi må være realister. Troens og fromhetens blomster, om man så tør si, vokser ikke i ørkenområdene hos en katekese som ikke gjør bruk av utenatlæring. Vesentlig er det naturligvis at disse tekster som læres utenat, samtidig blir innvortes tilegnet og etterhvert blir forstått i sin dybde, for at de kan bli kilden til et personlig og fellesskapspreget kristent liv.

Mangfoldet av metoder innenfor dagens katekese kan være et tegn på livskraft og innfallsrikdom. I hvert enkelt tilfelle må den metode man har valgt, til syvende og sist rette seg etter en grunnsetning som er fundamental for hele Kirkens liv; den som gjelder troskapen overfor Gud og troskapen overfor mennesket ut fra den ene og samme kjærlighetens holdning.