VIII: Troens glede midt i en vanskelig verden
Bekreftelse av den kristne identitet
56. Vi lever i en vanskelig verden, der frykten for at menneskets beste frembringelser kan slippe fra ham og vende seg imot ham 99, skaper et klima av usikkerhet. I denne verden er det da at katekesen må hjelpe den kristne til å være «lys» og «salt», til glede for seg selv og som tjeneste for alle 100. Dette krever uten tvil av katekesen at den styrker menneskenes egen identitet, og for dens egen del uavlatelig frir seg fra tvil, uvissheter, og fra den likegyldighet som omgir den. Blant tallrike andre vanskeligheter som stiller troen overfor like mange utfordringer, vil jeg nevne noen, for å hjelpe katekesen med å overvinne dem.
I en indifferent verden
57. For noen år siden talte man meget om den sekulariserte verden eller den etterkristne æra. Moten forgår, men den virkelighet man siktet til, består. De kristne av i dag må bli utdannet til et liv i en verden som langt på vei ikke kjenner Gud eller som i religiøse spørsmål altfor ofte lar seg synke ned i en nivellerende indifferentisme i stedet for å føre en krevende, broderlig samtale som ansporer alle, om den da ikke rett og slett på vegne av sine fremskritt blir stående ved en foraktelig holdning av «mistenksomhet» på vitenskapelige «erklæringers» områder. For å holde stand i denne verden, for å kunne tilby alle en «frelsens samtale» 101, der enhver i sin mest fundamentale verdighet, nemlig som den som leter etter Gud, føler seg tatt alvorlig, trenger vi en katekese som lærer ungdom og voksne i våre menigheter å bli ved å være faste og konsekvente i sin tro, frimodig å vedkjenne seg sin kristne og katolske identitet, se den Usynlige 102, og være den absolutte Gud tro på en slik måte at de blir hans vitner i en materialistisk sivilisasjon som fornekter ham.
Med troens opprinnelige pedagogikk
58. Til den uoppgivelige originalitet hos den kristne tro hører det med en ikke mindre original trospedagogikk som utfylling og som betingelse. Blant de tallrike og betydelige vitenskaper om mennesket som har gjort store fremskritt i våre dager, er pedagogikken sikkert en av de viktigste. Den blir også tilføyet verdifulle elementer fra andre vitenskapers resultater, så som biologien, psykologien og sosiologien. Oppdragelsesvitenskapen og didaktikken blir stadig undersøkt kritisk med sikte på å gjøre i dem enda bedre tilpasset eller tjenlige, for øvrig med vekslende hell.
Men nå er det også så at det finnes en troens egen pedagogikk, og man kan ikke alvorlig nok betone alt det den formår å yte katekesen. Det er faktisk noe normalt i dette at man til nytte for trosundervisningen gjør bruk av de forberedte og pålitelige teknikker som gjelder innenfor enhver utdannelse. Likevel må man her stadig ta hensyn til troens grunnleggende egenart og originalitet. Taler man om troens pedagogikk, da dreier det seg jo ikke om formidling av menneskelig viten, hvor høyt utviklet nå enn den måtte være. Tvert imot dreier det seg om å formidle videre Guds Åpenbaring uavkortet. Gud selv har i løpet av hele frelseshistorien og fremfor alt i evangeliet betjent seg av en pedagogikk som må forbli forbilledlig for enhver troens pedagogikk. En teknikk er av verdi for katekesen i den utstrekning den tjener den tro som skal formidles og foldes ut; ellers er den verdiløs.
Et språk som står i tjeneste for Kirkens Credo
59. Et problem som henger sammen med det foregående, gjelder språket. Enhver vet hvor brennende dette spørsmålet er blitt i dag. Men er det ikke paradoksalt å konstatere at våre dagers forskning på kommunikasjonens, sematikkens og symboltolkningens område på den ene side tilkjenner språket en viktig betydning, og at på den annen side språket i dag blir så misbrukt til å tiene den ideologiske mystifikasjon, den ensrettede tenkning man påtvinger massene, og fornedrelsen av mennesket til å være et blott og bart objekt?
Alt dette har betydelig innflytelse på det området katekesen har ansvaret for. Det blir tvingende nødvendig for den å finne et språk som er tilpasset vår tids barn og ungdom i sin alminnelighet, og mange andre persongrupper ellers: et språk for studenter, intellektuelle og forskere; et språk for analfabeter, eller for mennesker fra mer opprinnelige kulturer; et språk for de psykisk handikappede, osv. Allerede en hl. Augustin sto overfor dette problem, og bidro i sitt kjente verk «De catechizandis rudibus» til å løse det innenfor sin tid. For katekesen som for teologien er språkproblemet uten tvil av grunnleggende betydning. Likefullt er det på sin plass å vise til følgende:
Katekesen kan ikke tillate et språk som medfører fordreining av det innhold Credo har, og det uansett det påskudd som måtte bli ført frem, og selv om det skulle utgi seg for å være vitenskapelig. Forfeilet er fremfor alt et språk som bedrar eller forfører. Høyeste lov må derimot være at de store fremskritt innen språkforskningen må bli stillet til katekesens tjeneste, så at katekesen med deres hjelp kan «si» eller «meddele» til barnet, til den unge, til den unge voksne og til den voksne av i dag lærens samlede innhold virkelig uforfalsket.
Leting og visshet i troen
60. En mer subtil oppgave vokser undertiden frem fra selve trosbegrepet. Visse filosofiske skoleretninger i samtiden som synes å utøve en stor innflytelse på bestemte teologiske strømninger og derfra på den pastorale praksis, betoner gjerne at menneskets grunnholdning 9 består i å søke etter den uendelige, en leting som imidlertid aldri når frem til sitt mål. Innenfor teologien fører denne anskuelse til den kategoriske påstand at troen ikke er en visshet, men et spørsmål, ikke noe avklaret, men et sprang ut i det mørke.
Disse måter å tenke på har ganske visst den fordel at de minner oss om at troen angår ting som man ennå ikke er i besittelse av fordi man fremdeles håper på den, og som man ennå ikke ser, det må i så fall være «som i et speil, et gjenskinn»los, og at Gud alltid «bor i et utilgjengelig lys»104. De hjelper oss, så vi ikke lager en holdning av steilt Då stedet marsj av den kristne tro, men tvert om en holdning preget av oppbrudd, slik Abraham viser oss den. Og selvsagt må man unngå å fremstille ting som sikre som ikke er det.
Likevel må man heller ikke, slik det altfor ofte skjer, falle i den motsatte grøft. Hebreerbrevet sier: «Og tro - det er sikkerhet for det en håper på, full visshet om den virkelighet vi ikke ser» 105. Selv om vi ennå ikke er gitt å ha til fullt eie, så har vi allikevel en garanti og et vitnesbyrd. La oss i undervisningen ikke gi barna eller de unge eller de unge voksne en blott og bar negativ trosforståelse med på veien - som om troen skulle være en absolutt ikke-viten, en slags blindhet eller en verden full av mørke -, men la oss tvert om vise dem at den ydmyke og modige leting som den troende begir seg ut på, aldeles ikke utgår fra et Intet, fra rene og skjære illusjoner, fra usikre meninger og uvissheter, men at den har sin grunn i Guds ord som hverken kan ta feil eller bedra, og at den leting vi ser hos de vise menn som fulgte stjernen 106, det er tale om en søken som Pascal i tilslutning til den hl. Augustin skrev disse dype ord om: «Du ville ikke søke meg, om du ikke allerede hadde funnet meg» 107.
Så er det da altså oppgaven for katekesen å formidle unge katekumener de enkle, men urokkelige vissheter som hjelper dem til å arbeide enda mer og enda grundigere med å erkjenne Herren.
Katekese og teologi
61. I denne sammenheng forekommer det meg viktig at man forstår forbindelsen mellom katekese og teologi rett.
Denne forbindelse er fullkomment innlysende, dyp og levende for enhver som fatter den uerstattelig oppgave teologien har i troens tjeneste. Det er ikke forbausende at enhver rystelse innenfor teologiens område får følger også innen katekesen. Men nå opplever Kirken i denne umiddelbart etterkonsiliære tid et betydelig, om enn risikofylt avsnitt av den teologiske forskning. Det samme gjelder spørsmålet om tolkningsmetodene innen eksegesen.
Noen av synodefedrene - de kom fra alle kontinenter - tok opp dette spørsmålet i meget utilslørte ordelag. De talte om en «ustabil likevekt» som truer med å gripe over fra teologien til katekesen. De betonte derfor nødvendigheten av å skaffe til veie hjelp mot dette ondet. Pave Paul VI hadde selv med ikke mindre klar tale berørt dette problem i innledningen til sin høytidelige «Trosbekjennelse» 108; han gjentok det i sitt apostoliske rundskriv til femårsdagen for avslutningen av det 2. Vatikankonsil 109.
Det er på sin plass på ny å holde fast ved denne sak. I bevisstheten om den innflytelse som deres undersøkelser og utsagn har på den kateketiske undervisning, er teologer og eksegeter forpliktet til å vise stor aktsomhet og å unngå å fremstille noe som sikret sannhet som tvert om hører hjemme i meningenes verden eller blant det man diskuterer mellom fagfolk. På sin side skal kateketene være så kloke at de gjør bruk av det fra den teologiske forsknings område som kan kaste lys over deres egne overveielser og deres egen undervisning, samtidig som de i likhet med teologene holder seg til de ekte kilder i lyset fra læreembetet. De vil vite å si nei til å forvirre barnas og de unges sinn på det trinnet av den kateketiske undervisning de befinner seg, med fremmedartede teorier, skinnproblemer eller ufruktbare diskusjoner, som allerede den hl. Paulus ofte fordømmer i sine Pastoralbrev 110.
Den mest verdifulle gave Kirken kan gi verden av i dag, desorientert og urolig som denne verden er, er å forme kristne som har sin rot i det vesentlige og er ydmykt lykkelige i sin tro. Katekesen skal lære dem dette, og den vil fremfor alt selv ha fordel av det: «Det mennesket som ønsker å forstå seg selv til bunns ikke bare ifølge umiddelbart tilgjengelige, partielle, ofte overfladiske og tilmed bare tilsynelatende kriterier og målestokker for dets eget Jeg -, må med sin tro, sin usikkerhet og også med sin svakhet og syndighet, med sitt liv og sin død, nærme seg Kristus. Det må så å si med hele sitt Jeg tre inn i ham, må tilegne seg hele menneskevordelsens og forløsningens virkelighet og assimilere seg med den, for å finne seg selv» 111.
