IX: Oppgaven angår oss alle

Oppmuntring til alle som bærer ansvar

62. Kjære Brødre, Sønner og Døtre! Jeg ønsker at mine ord, ment som en inntrengende og hjertelig formaning fra meg i mitt embete som hyrde for hele Kirken, måtte tenne deres hjerter slik brevene fra den hl. Paulus til de medarbeidere han hadde i forkynnelsen av evangeliet, Titus og Timoteus, formådde det; eller også slik som den hl. Augustin gjorde det da han sendte diakonen Deogratias, motløs som denne var blitt i sitt kateketiske arbeid, en fortreffelig liten traktat om gleden ved å gi religionsundervisning 112. Ja, i rikelig mål skulle jeg gjerne vekke mot, håp og begeistring i alle deres hjerter som på forskjellige måter er ansvarlige for religionsundervisningen og for å øve inn et liv som stemmer overens med evangeliet.

Biskoper

63. Jeg vender meg fremfor alt til mine Brødre i biskopembetet. Det 2. Vatikankonsil har allerede uttrykkelig minnet dere om den oppgaven dere har i og med katekesen 113, og på sin side har fedrene på synodens fjerde generalforsamling understreket den sterkt.

Her har dere, kjære Brødre, en spesiell stilling innenfor deres kirker: der er det dere som først og fremst er ansvarlige for katekesen. Dere selv er de egentlige kateketer. Videre bærer dere sammen med Paven i den biskoppelige kollegialitets ånd, ansvaret for katekesen innenfor hele Kirken. Tillat meg derfor å tale åpenhjertig til dere.

Jeg vet at deres biskopsembete stiller dere foran oppgaver som fra dag til dag blir mer og mer sammensatte og overveldende. Det er tusener av oppgaver som kaller på dere, like fra å utdanne nye prester og til å yte en aktiv innsats midt i de troendes menigheter, fra den levende og verdige feiring av liturgi og sakramenter, og til omsorg for å fremme mennesket og forsvar av dets legitime rettigheter. Likevel skulle ikke deres omsorg for å fremme en aktiv og virkekraftig katekese stå noe tilbake for andre oppgaver! Omsorgen for den vil motivere dere til selv å legge Livets lære frem for de troende. Men den må også bevege dere til å overta den øverste ledelse av katekesen innen deres bispedømmer i samsvar med planene fra den bispekonferanse dere tilhører; naturlig nok kaller dere her til dere faglige ansvarlige og pålitelige medarbeidere. Den viktigste oppgave dere har, vil bestå i å fremelske i deres kirker en ekte og dyp kjærlighet til katekesen og ta vare på den. Det må være en kjærlighet som tar konkret skikkelse i en saksvarende og effektiv organisering av arbeidet, og som stiller mennesker, midler og utstyr, naturligvis også penger, til rådighet. Dere skal være klar over at om katekesen står sterkt i de lokale menigheter, da blir også alt det andre lettere. Og for øvrig skulle det ikke være nødvendig å fortelle dere at iveren for katekesen iblant også pålegger dere den sørgelige oppgave å ta oppgjør med utglidninger og å rette på feil. Men langt oftere vil dere få den glede og trøst å se deres menigheter blomstre fordi man der meddeler katekesen slik Herren ønsker det.

Prester

64. For dere prester er katekesen et arbeidsfelt der dere er deres biskopers umiddelbare medarbeidere. Konsilet kalte dere «oppdragere til tro» 114; hvordan kan dere gjøre det bedre enn ved å vie deres beste krefter til gode for menighetenes vekst i troen? Om dere er pålagt ansvaret for en menighet eller dere er lærere i grunnskolen, ved videregående skoler eller ved universitetene, om dere er sjelesørgere på et eller annet av de tallrike arbeidsfeltene, og har det sjelesørgeriske ansvar og leder små eller større fellesskaper, fremfor alt ungdomsgrupper -, alltid venter Kirken av dere at dere aldri forsømmer å drive en godt utbygget og velinformert katekese. De diakoner og andre medhjelpere dere eventuelt har hos dere, er jo da deres selvfølgelige medarbeidere. Alle troende har krav på å motta katekese, og alle sjelesørgere har plikt til å sørge for det. Fra de politiske ansvarlige myndigheter vil jeg alltid utbe meg respekt for friheten til kateketisk undervisning; dere, Jesu Kristi tjenere, ber jeg så innstendig jeg kan; tillat aldri at de troende blir uten katekese som følge av at dere er uten iver for den, forårsaket av visse ulykkelige, forutfattede ideer! Man må aldri kunne si: «Småbarna tigger om brød, men ingen gir dem en bit»! 115.

Ordensfolk

65. Mange ordener, både for menn og for kvinner, er grunnlagt i med det mål for øye å gi barn og ungdom en kristen oppdragelse, i framfor alt til dem som hører til de mest forlatte. I løpet av historien har en ordensmenn og ordenskvinner satt alle sine krefter i inn for Kirkens kateketiske virke og har ytt et utpreget livsnært og iherdig arbeid. I vår tid er vi vitne til hvordan kontakten mellom ordensfolket og det kirkelige hyrdeembete styrkes. Og som i en følge av dette ser vi hvordan ordenssamfunnene og deres enkelte medlemmers aktive nærvær tiltar i de opplegg for sjelesorg i man har i de lokale menigheter. Derfor formaner jeg dere at dere av hele deres hjerte forbereder dere så godt som overhode mulig til den kateketiske gjerning; den innvielse til livsvarig, religiøst liv dere mottok, skal jo gjøre dere enda mer til hjelp for Kirken når den trenger det! Følg her de oppgaver som gjelder for det institutt dere tilhører, og utfør det oppdrag som dere er blitt pålagt. Bær det med dere overalt. Det jeg ber dere om er at ordenssamfunnene vier alt de eier og har av evner og muligheter til den spesielle oppgaven som katekesen er!

Legfolket i katekesens tjeneste

66. Jeg ser det som min plikt å takke dere på vegne av hele Kirken: kateketene rundt om i menighetene, legfolket, menn, og de enda mer tallrike kvinnene! Dere har i løpet av tallrike generasjoner viet dere arbeidet for den religiøse oppdragelse rundt om i verden! Det arbeidet dere yter, er ofte lite påaktet og skjer i det skjulte, men det blir utført med brennende, storslagen iver og er en enestående form for legfolkets apostolat. Særlig er det viktig der hvor barn og ungdom av forskjellige årsaker ikke har fått i noen formålstjenlig religiøs utdannelse hjemme. Hvor mange av oss har ikke mottatt den første katekismeundervisning og forberedelsen til botens sakrament, til den første hellige kommunion og til konfirmasjonen fra mennesker som dere! Synodens fjerde generalforsamling har ikke glemt dere. Sammen med den oppmuntrer jeg dere til å fortsette som medarbeidere i Kirkens liv.

Kateketene i misjonslandene fortjener vel fremfor noen tittelen «kateketer». Noen av dem er født i familier som allerede var kristne; andre omvendte seg en dag til kristendommen og ble undervist av misjonærene eller andre kateketer. Alle stiller de gjennom mange år sitt liv til tjeneste for katekesen, for barn og ungdom i sitt land. Menigheter som i dag blomstrer, ville ikke kunne vært bygget opp uten deres innsats. Jeg gleder meg over de anstrengelser som Kongregasjonen for folkenes evangelisering gjør for å forbedre fremfor alt og alt mer den utdannelse som tilbys disse kateketer. Med takknemlighet tenker jeg også på dem som Herren allerede har kalt til seg. Jeg ber om forbønn av dem som mine forgjengere har helligkåret. Av hele mitt hjerte oppmuntrer jeg alle som står i denne tjeneste. Videre ønsker jeg at enda mange flere slutter seg til dem, slik at antallet vokser av dem som tar seg av denne gjerning i misjonslandene.

I menigheten

67. Jeg vil nå gjerne går over til å tale om den konkrete ramme som alle disse kateketer arbeider innenfor. Og jeg kommer da her enda en gang mer sammenfattende tilbake til å tale om de «steder» hvor katekesen skjer, og som delvis allerede ble nevnt i kapitel VI: den lokale menighet, familien, skolen, foreningene.

Om det også er sant at man kan meddele trosundervisning overalt, vil jeg likevel i overensstemmelse med mange biskopers ønske understreke at den lokale menighet må forbli katekesens drivkraft og det sted man først og fremst foretrekker å arbeide med den. Sant nok er det i mange land ofte så at den lokale menighet er blitt rammet av storbyveksten. Mange mennesker har derfor altfor raskt kanskje avfunnet seg med den tanke at menigheten er blitt overflødig eller til og med dømt til å forsvinne, og dette til fordel for mindre fellesskap som skulle være mer egnet og mer livsdyktige. Men hva enten man vil det eller ei: den lokale menighet forblir de kristnes faste punkt, selv for dem som ikke praktiserer sin tro. Realisme og klokskap forlanger derfor at man holder frem med de bestrebelser som går ut på å gi den lokale menighet formålstjenlige strukturer der det er behov for det, og fremfor alt å gi den ny livskraft ved at man i øket utstrekning trekker til seg kvalifiserte, ansvarsbevisste og offervillige medarbeidere. Dette har gyldighet selv når man tar i betraktning alle de mange forskjellige stedene der man gir kateketisk undervisning innenfor en menighet; i de familier hvor man tar imot barn eller ungdom; i religionsundervisningen ved statens skoler, og i de katolske; i apostolatbevegelser som gir kateketiske tilbud; i de sentre som er åpne for alle unge; i ukesluttsammenkomstene hvor man er opptatt av det åndelige liv og de uttrykksformer det har, osv. Men i alt dette mangfold kommer det først og fremst an på at alle disse kateketiske tiltak virkelig gjelder den en og samme trosbekjennelse, den samme tilhørighet til Kirken, et sosialt engasjement som blir levet i den samme Ånd fra evangeliet: «. . . en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far . . .» 116. Derfor har enhver større menighet, og enhver sammenslutning av mindre menigheter, den alvorlige plikt å utdanne ansvarsbevisste medlemmer som helt og holdent vier seg til å fremme trosundervisningen: prester, ordensmenn og ordenskvinner, legfolk. De må sørge for de nødvendige hjelpemidler som trengs til en allsidig katekese; de må alt etter mulighet og behov øke tallet på steder der katekesen gis, og sørge for at de egner seg; de må ha et våkent ansvar for den kvalitet den religiøse utdannelse har og for å samle de forskjellige grupper inn i det kirkelige fellesskap.

Kort sagt: uten å ville stille opp noe monopol eller ville gjøre alt likt, er og blir det likevel slik som jeg allerede sa, at det er den lokale menighet som er katekesens rette sted. Den må finne tilbake til sitt kall til å være hjemmet for alle som hører til i sognet, broderlig og gjestfri der de døpte og konfirmerte blir seg bevisst å være Guds folk. Her blir livets brød fra det glade budskap og brødet i den hellige eukaristi rakt dem i rikelig mål, i en og samme Gudstjeneste 117. Herfra mottar de hver dag på ny sitt misjonsoppdrag til alle mulige arbeidsplasser der de utfører sin gjerning i verden.

I familien

68. Den kateketiske gjeming familien står for, har sin egenart og er i en viss forstand uerstattelig. Den blir derfor understreket av Kirken, spesielt av det 2. Vatikankonsil 118. Denne trosoppdragelsen gjennom foreldrene må alt ta til i den tidligste barnealder 119. og den skjer allerede når familiemedlemmene hjelper hverandre med å vokse i troen takket være sitt kristne livs vitnesbyrd, et vitnesbyrd ofte gitt i det stille, og å leve sitt daglige liv i et trofast forhold til evangeliet. Denne katekesen slår enda dypere rot hvor man i forbindelse med familielivets jevne rytme på en vakker måte forteller om den kristne eller religiøse betydning av alt det som her skjer og av det man gjør: når man skal motta sakramentene, eller man feirer de store kirkelige høytider, eller når et barn blir født, eller ved dødsfall innen familien. Men man må gå enda meget lenger: kristne foreldre skulle legge stor omhu i å følge med i og å tilegne seg den kateketiske utdannelsen som barna får andre steder. Det faktum at disse sannhetene om de viktigste trosspørsmål og det kristne liv blir tatt åpent opp og drøftet i en atmosfære hjemme i familien full av kjærlighet og gjensidig aktelse, kan ofte være helt avgjørende for barna og prege dem for resten av livet. Foreldrene høster selv utbytte av strevet dette koster dem. For i en kateketisk samtale som den vi her er inne på, er enhver på en og samme tid både en som gir og en som tar imot.

Familiekatekesen går derfor foran enhver annen form for katekese, den ledsager og beriker den. Og videre forblir det så, at der hvor den antireligiøse lovgivning søker å forhindre enhver annen form for trosoppdragelse, eller hvor en vidt utbredt vantro eller en hemningsløs sekularisme gjør en virkelig religiøs vekst praktisk umulig, der er denne «huskirke» 120 det eneste sted hvor barn og ungdom kan få en ekte trosundervisning. Kristne foreldre kan derfor aldri gjøre nok for å forberede seg på denne kateketiske oppgaven overfor sine egne barn, og med ukuelig mot å søke å være seg oppgaven voksen. På samme måte må alle de personer og institusjoner oppmuntres, som ved hjelp av individuelle kontakter, gjennom samvær, ved møtevirksomhet eller ved enhver form for pedagogisk hjelp, gjør det lettere for foreldrene å fullføre sin oppgave. Med det yter de katekesen en tjeneste som er helt uvurderlig.

I skolen

69. Ved siden av familien og i tilknytning til den, byr skolen på viktige muligheter for katekese. I de dessverre stadig færre land der det også er mulig å tilby trosundervisning innenfor rammen av undervisningsplanene, blir det en plikt for Kirken å gjennomføre katekesen på best mulig måte. Naturligvis gjelder dette fremfor alt for de katolske skolers vedkommende. Ville disse skolene fremdeles fortjene sitt navn av å være katolske, såfremt man til tross for et storartet nivå i de profane fag, likevel måtte klandre dem med rette for å forsømme eller forfalske den egentlige religiøse oppdragelse? Her må man ikke unnskylde seg med at katekesen jo alltid blir gitt innenfor rammen av en integrert undervisning eller meddelt på indirekte måte! En katolsk skoles særegne karakter og vesen, det som jo er grunnen til at katolske foreldre skulle foretrekke den, beror nettopp på religionsundervisningens kvalitet, integrert som denne undervisning er i den samlede oppdragelse av elevene. Ganske visst må katolske læreanstalter respektere samvittighetsfriheten, med andre ord unngå å øve påtrykk på den utenfra, det være seg av fysisk eller moralsk karakter, fremfor alt hva de unges religiøse praksis angår. Ikke desto mindre påhviler det dem den tungtveiende plikt å gi elevene en religiøs utdannelse som er tilpasset elevenes ofte svært forskjellige religiøse forhold. De må også formidle dem forståelsen for at Guds kall til å tjene ham i ånd og sannhet i samsvar med Guds eget bud og Kirkens veiledning, på ingen som helst måte tvinger mennesket, men likefullt forplikter det i dets samvittighet.

Men jeg tenker også på den skole som ikke er konfesjonell, og på den statlige skole. Her vil jeg gjerne uttale det inntrengende ønske, at det må bli alle katolske elever til del å få lov til å vandre fremover i sin åndelige utdannelse ved hjelp av en religiøs undervisning der det er Kirken som bærer ansvaret; elevene har rett til det ut fra den menneskelige persons og familienes klare rettigheter, og i respekt for alles religiøse frihet. Det er her tale om en religiøs undervisning som, alt etter det enkelte land, tilbys katolske elever av skolen eller i skolens regi, eller på grunnlag av en avtale med de statlige myndigheter, og som gis innenfor timeplanens ramme, såfremt den egentlige katekese bare finner sted i den lokale menighet eller ved et annet pastoralt senter. Selv der hvor det faktisk foreligger objektive vanskeligheter, når f.eks. elevene tilhører forskjellige religioner, burde man ordne undervisningstidene på en slik måte at katolikkene kan fordype sin tro og sin religiøse erfaring under hjelp av kvalifiserte oppdragere, prester og legfolk.

Sant nok øver mange andre livsfaktorer enn skolen innflytelse på unge menneskers mentalitet; fritiden, det sosiale miljø, arbeidslivet. Men de som går på skole, blir nå engang sterkt preget av den. Her møter de de kulturelle og moralske verdiene i det klima skolen byr dem, og blir konfrontert med et mangfold av ideer de møter der. Derfor er det viktig at katekesen tar et hensyn til denne skolesituasjonen, for virkelig å gripe tak i de andre elementer av viten og oppdragelse, slik at evangeliet når frem til elevenes sinn og hjerte på det utdannelsestrinn de befinner seg, og slik at det finner sted en harmonisk forming av deres kultur i lys av troen. I overensstemmelse med dette, oppmuntrer jeg de sjelesørgere som har arbeid i skolen, jeg oppmuntrer ordensfolk og legfolk, til å gå inn for å hjelpe elevene i deres tro. I denne sammenheng ønsker jeg å stadfeste som min faste overbevisning: Det vil tjene enhver regjering til ære om den viser respekt for de unges katolske tro og villighet til å gjøre det lettere for denne tro å vokse, slå rot og festne seg, fritt la seg bekjenne og leve i det praktiske liv - og dette uavhengig av det system denne regjering bygger på eller av den ideologi den lar seg lede av.

I foreningene

70. Til slutt skal det rettes et oppmuntringens ord til de foreninger, bevegelser og grupper av troende Som vier seg til fromme gjerninger, det direkte apostolat, kjærlighetsgjerninger, hjelp for nødlidende, og til det kristne nærvær innenfor de jordiske områder av virkeligheten. Alle vil de nå sine mål bedre og tjene Kirken enda mer virkningsfullt om de i sin indre oppbygging og i bruken av arbeidsmåter tilkjenner sine medlemmer alvorlige religiøs utdannelse en viktig plass. I den mening har enhver forening av troende innen Kirken den plikt å regne trosoppdragelse som noe som hører med til dens vesen.

Slik blir også den rolle tydelig som man i dag tildeler legfolket innenfor katekesen, alltid under deres biskopers pastorale ledelse, slik det gang på gang blir understreket i de forslag synoden etterlot seg.

Utdannelsessteder

71. Dette bidrag fra legfolket, som vi skylder Herren å takke for, er samtidig en utfordring til vår ansvarsbevissthet som hyrder. Legkateketer som dette må bli omhyggelig forberedt på en tjeneste som ganske visst ikke er noe formelt tjenesteembete, men som likevel har en meget stor betydning i Kirken. Dette krav om utdannelse gjør det nærliggende for oss å opprette sentre og institutter for dette formål, og som biskopene må vie stadig oppmerksomhet. Her foreligger det da en oppgave Som viser at det kan være nyttig og fruktbart med samarbeid innen et bispedømme, mellom flere bispedømmer, ja, innen et land. Her vil da også dem den materielle hjelp fra de bedrestilte menigheter komme de fattigere søsterkirker best mulig tilgode. Kan overhode en kirke bedre hjelpe en annen enn ved å bidra til at den kan vokse som kirke ved egne krefter?

Jeg vil gjerne gi alle som av hele sitt hjerte arbeider i evangeliets tjeneste og som jeg her alt har oppmuntret i bevegede ordelag, en formaning med på veien som var dyrebar for min ærede forgjenger Paul VI: «Som evangeliets forkynnere må det inntrykk vi gir . . . være . . . mennesker som er modne i troen og i stand til å enes, hinsides de spenninger som måtte være mellom dem, i en felles, oppriktig og upartisk søken etter sannheten. Ja, forkynnelsens skjebne er knyttet til det vitnesbyrd om enhet som Kirken kan gi. Dette pålegger oss et ansvar, men er også trøsterikt» 121.