Konklusjon

Den Hellige Ånd er den indre lærer

72. Ved avslutningen av dette apostoliske rundskriv, vender vi vårt hjerte mot ham som er den indre drivkraft i all kateketisk virksomhet, og som virker i alle som arbeider med den: Faderens og Sønnens Ånd, Den Hellige Ånd.

Når Kristus beskriver det oppdrag som denne Ånd skulle utføre i Kirken, benytter han de betegnende ord: «han skal undervise dere om alt og la dere minnes alt hva jeg har sagt» 122. Videre: «Men når han kommer, Sannhetens Ånd, da skal han føre dere frem til hele sannheten . . . Og da skal han bære bud om det som skal komme» 123.

Ånden er altså lovet Kirken og hver troende som en indre lærer, som i samvittighetens og hjertets skjul lar en forstå det man har hørt, men ennå ikke kunne fatte. Den hl. Augustin sier til dette: «Den Hellige Ånd underviser fra nå av de troende alt etter enhvers åndelige fatteevne. Han tenner i deres hjerte en lengsel som er desto mere levende, jo mer man gjør fremskritt i kjærligheten, en kjærlighet som lar en elske det man allerede kjenner, og lar en lengte etter det man ennå ikke kjenner» 124.

Ånden er også utsendt for å gjøre disiplene til vitner for Kristus: «Da skal han vitne om meg. Og dere skal også vitne» 125.

Men enda mere. Den hl. Paulus sammenfatter over dette tema en teologi som finnes skjult i hele Det Nye Testamente; og for ham består det å være kristen og det kristne liv, helt og holdent i Guds barns nye liv, et liv ved Ånden 126. Bare Ånden lar oss si «Abba, Far!» til Gud 127. Uten Den Hellige Ånd kan vi ikke bekjenne: Jesus er Herre» 128. Fra Den Hellige Ånd kommer alle nådegaver som bygger opp Kirken, fellesskapet av de kristne 129. I denne betydning gir den hl. Paulus enhver Jesu disippel dette oppdrag: «Søk den fylde som Ånden gir!» 130. Den hl. Augustin sier det meget tydelig: «Begge deler (vår tro og vår gode gjerning) er våre egne handlinger på grunn av vår viljes beslutning, og likevel er det ene som det andre en gave som kommer fra troens og kjærlighetens Ånd» 131.

Katekesen betyr vekst i troen og modning av det kristne liv i sin fylde, og den er følgelig et verk av Den Hellige Ånd, et verk alene han kan vekke og nære i Kirken.

Det vi her har konstatert og som gir seg ut fra det som ble sagt i de tekster vi ovenfor anførte, og av mange andre steder i Det Nye Testamente, overbeviser oss om to ting:

For det første er det klart at Kirken, når den utfører sitt kateketiske oppdrag - og det samme gjelder enhver kristen som i Kirken og på Kirkens vegne går inn for det -, alltid må forbli seg meget bevisst at den blir virksom som et levende og lærevillig verktøy for Den Hellige Ånd. Alltid å anrope denne Ånd, forbli i samfunn med ham, strebe etter å erkjenne hans sanne tilskyndelser, det må være den grunnleggende holdning hos den lærende Kirke og hos enhver kateket.

For det annet må den dype lengsel etter å fatte Åndens virksomhet bedre og stadig mer å åpne seg for ham, føre til at man våkner opp til kateketisk innsats. Vi «lever i Kirken i en privilegert Åndens tid», sa jo min forgjenger Paul VI i sitt apostoliske rundskriv «Om forkynnelsen» 132. Og faktisk er det slik at «fornyelsen i Ånden» er ekte og fruktbar allerede da den ikke så meget vekker til live uvanlige nådegaver, men når den tilskynder et størst mulig antall troende til beskjeden, tålmodig og utholdende innsats for å lære Kristi hemmelighet stadig bedre å kjenne og å avlegge vitnesbyrd om ham i deres daglige liv og virke.

Jeg ber her denne Faderens og Sønnens Ånd om å komme ned Over Kirkens kateketiske gjerning, og jeg ber ham fornye iveren for katekesen innen Kirken.

Maria, disiplenes mor og forbilde

73. Måtte Pinsefestens Jomfru oppnå dette for oss ved sin forbønn! I sin enestående utvelgelse slik som hennes sønn Jesus «skred frem i alder, vokste han også i visdom og fant stadig større gunst både hos Gud og mennesker» 133. På hennes knær, og senere mens han lyttet til henne i løpet av sitt skjulte liv i Nasaret, ble denne sønn, som var Faderens enbårne Sønn og «full av nåde og sannhet», formet i sin menneskelige viten om de hellige Skrifter, i historien om Guds frelsesplaner med sitt folk, og i tilbedelsen av Faderen 134. På den annen side var hun den første av hans disipler. I tid var hun den første, for allerede den gang hun fant ham igjen i templet, mottok hun fra sin oppvoksende sønn en belæring som hun gjemte i sitt hjerte 135. Først og fremst var hun den første fordi ingen var «opplært av Gud» så dypt som hun 136. Den hl. Augustin sier om henne at hun er «mor og disippel», og han tilføyer dristig at det siste var henne mer om å gjøre enn det første 137 I Synodeaulaen sa man derfor ikke uten grunn: Maria er «en levende katekisme» og «kateketenes mor og forbilde».

Måtte derfor Den Hellige Ånds nærvær på Marias forbønn skjenke Kirken en ny, hittil ukjent iver for det kateketiske arbeid som er så vesentlig for den. Da vil Kirken i denne nådens time virkelig oppfylle dette sitt ubetinget nødvendige og universelle oppdrag den mottok fra sin Mester. «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» 138.

Med min Apostoliske Velsignelse!

Gitt i Rom, i St. Peters Stol, den 16. oktober 1979, det andre år av mitt pontifikat.

Johannes Paulus pp II