3. Meningen med Mariaåret
48. Det er nettopp menneskehetens særlige forhold til denne Mor som har foranlediget meg til å utrope et Mariaår i Kirken, nå i tiden før avslutningen av det annet årtusen etter Kristi fødsel. Et lignende initiativ fant allerede sted for en tid siden, da Pius XII utropte året 1954 som Mariaår for å fremheve Kristi Mors overordentlige hellighet, slik den kommer til uttrykk i mysteriet om hennes egen unnfangelse uten arvesyndens plett (dette var blitt definert nøyaktig hundre år tidligere), og om hennes opptagelse i himmelen. 141
Idet jeg følger den vei som Det 2. Vatikankonsil angav, vil jeg gjerne la Guds Mors særlige nærvær i Kristi og hans Kirkes mysterium tre frem. Dette er jo faktisk en grunnleggende dimensjon, slik det fremgår av Konsilets lære om Maria. Konsilets avslutning ligger allerede mer enn 20 år tilbake. Den ekstraordinære biskopssynode i året 1985 oppfordret alle til trofast å følge Konsilets ulike læreutsagn og anvisninger. Man kan si at både Konsil og Synode inneholder det som Den Hellige Ånd i det nåværende avsnitt av historien vil «si til Kirken» (kfr. Åpenb. 2,7.29; 3,6.13.22).
I denne sammenheng skal Mariaåret tjene til at man tar omhyggelig til seg hva Konsilet sa om Den Salige Jomfru og Guds Mor Maria i Kristi og Kirkens mysterium, og som denne encyklikaen referer seg til. Det gjelder da her ikke alene troslæren, men også troslivet og dermed følgelig den ekte «Maria-ånd», slik den trer synlig frem i lys av tradisjonen, og særlig det åndelige liv som Konsilet gir oss mot til å leve. 142 Og ut over dette finner Maria-ånden, akkurat som den tilsvarende Mariadyrkelse, en overmåte rik kilde i personers og i de ulike kristne fellesskapers historiske erfaring, slik de lever over den ganske jord blant de forskjellige folkeslag og nasjoner. I denne sammenheng minner jeg, blant de mange vitner om og mestere i dette spesielle åndsliv, gjerne om den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort. 143 For at de kristne skulle kunne leve sine dåpsforpliktelser trofast, anbefalte han dem å ta i bruk det virksomme middel å vie sitt liv til Kristus ved å legge det i Marias hender. Det er med glede jeg konstaterer at det også i våre dager er nye tegn til at denne form for spiritualitet og fromhet vokser frem.
Vi har derfor trygge holdepunkter som vi omhyggelig vil holde oss til i sammenheng med dette Mariaåret.
49. Mariaåret skal begynne med den kommende Pinsefest 7. juni 1987. Det gjelder jo ikke bare å minne om at Maria, innenfor menneskehetens historie, går forut for Kristi, vår Herres komme, men like meget i lys av Maria å streke under at menneskehetens historie like siden inkarnasjonens hemmelighet ble fullført, er trått inn i «tidens fylde,» (kfr. Gal. 4,4), og at Kirken er vitnesbyrdet om denne fylde. Som Guds folk vandrer Kirken troens pilegrimsgang, blant alle folkeslag og nasjoner, med evigheten som mål, og det begynte med Pinsedagen. Kristi Mor var til stede da «Kirkens tid» begynte, den gang hun i forventningen om Den Hellige Ånd var sammen med sin Sønns apostler og disipler i utholdende bønn. Også nå «går hun foran» Kirken på dens pilegrimsvei gjennom menneskehetens historie. Det er også hun som nettopp som «Herrens tjenerinne» hele tiden medvirker i Kristi, sin Sønns frelsesverk.
Slik kalles hele Kirken til gjennom dette Mariaår å ikke bare huske på alt det som dens fortid har å vitne om, hva Guds Mor på særlig måte moderlig har medvirket til i Kristi, vår Herres frelsesverk. Nei, Kirken på sin side kalles til å sørge for å åpne veier for hennes medvirkning også i fremtiden: for slutten av det annet årtusen åpner samtidig for et nytt utsyn innover i fremtiden.
50. Som det allerede ble minnet om, dyrker og feirer også mange av de adskilte brødre Herrens Mor, særlig innen de gamle østkirker. Dette er lys fra Maria over økumenismen. Jeg vil gjerne her dessuten spesielt minne om at i løpet av Mariaåret finner Tusenårsfeiringen for den hl. Wladimirs dåp (år 988) sted, en begivenhet som innebar fotfeste for kristendommen innen det tidligere Rus' landområder, og deretter innenfor større områder av Øst-Europa; og langs denne vei, evangeliseringens vei, var det at kristendommen også bredte seg vidt utover Europa like til de nordlige områder av det asiatiske kontinent. Vi vil derfor spesielt i dette år forene oss i bønn med alle dem som feirer Tusenårsfesten for denne dåp, ortodokse og katolikker, idet vi gjentar og bekrefter hva Konsilet skrev: «Det bringer kirkemøtet stor glede og trøst at mange, selv blant våre adskilte brødre, gir Herrens og Frelserens mor den ære som tilkommer henne, særlig blant Orientalerne, som med varme og inderlighet ivrer for å ære Guds mor alltid jomfru». 144 Selv om vi fremdeles erfarer den smertelige virkning av den adskillelse som fant sted få årtier senere (i året 1054), kan vi likevel si at vi hos Kristi Mor føler oss som sanne brødre og søstre innenfor det messianske folk som er kallet til å være en eneste Gudsfamilie på jorden, slik jeg allerede forkynte det ved årsskiftet: «Vi vil på ny bekrefte denne universelle arv for alle våre brødre og søstre på denne jord». 145
Da jeg kunngjorde Mariaåret, gjorde jeg likeens oppmerksom på at det vil bli avsluttet kommende år (1988) ved festen for Den Saligste Jomfru Marias opptagelse i himmelen (15. august), for å fremheve det store «tegn i himmelen» som Johannes' åpenbaring taler om (Åpenb. 12,1). På denne måte vil vi også oppfylle Konsilets oppfordring når det ser Maria «som et tegn på sikkert håp og fortrøstning for Guds landflyktige folk» (Lumen gentium, nr. 68). Konsilet kommer med denne oppfordring med følgende ord: «Måtte alle kristne rette sine inntrengende bønner til Guds mor, som også er menneskenes mor, om at hun, som bisto Kirkens førstegrøde med sin bønn, også nå, når hun er blitt opphøyet i himmelen over alle salige og engler, i alle de helliges samfunn skal gå i forbønn for oss hos sin Sønn, inntil alle folkeslag, enten de nå kaller seg kristne eller fremdeles er uvitende om sin Frelser, med glede samles i fred og enighet i Guds ene folk til den hellige og udelelige Treenighets ære». 146
