Avslutning
51. Ved avslutningen av den daglige tidebønn, retter Kirken blant annet dette bønnerop til Maria: «Alma Redemptoris Mater ...»
«Opphøyede Frelsermor,
du himmelens alltid åpne port
og havets stjerne:
Kom, hjelp ditt folk
som strever med å reise seg etter sitt fall.
Du har født din hellige Skaper,
- naturen skuer det med undring».
«Naturen skuer det med undring» («natura mirante»)! Disse ord fra antifonen gjengir den troende undring som ledsager mysteriet om Marias guddommelige moderskap. Denne undring ledsager i en viss forstand dette mysterium inne i selve det universelle skaperverks hjerte, og umiddelbart inne i hele Gudsfolkets hjerte, i Kirkens hjerte. Hvor vidunderlig langt er Gud, alle tings Skaper og Herre, gått for å «åpenbare seg selv» for menneskene! 147 Hvor tydelig han har overvunnet alle rom av den uendelige «distanse» som skiller Skaperen fra skapningen! Når han allerede i seg selv er uutsigelig og uransakelig, så er han enda mer uutsigelig og uransakelig i det guddommelige Ords inkarnasjon og virkelighet - Ordet som ble menneske ved Jomfruen fra Nasaret.
Når Gud fra evighet av ville kalle mennesket til å «få del i den guddommelige natur» (kfr. 2. Pet. 1,4), kan man si at han samtidig har båret omsorg for menneskets «guddommeliggjørelse» i overensstemmelse med dets historiske situasjon, slik at han også etter syndefallet er rede til, til en høy pris, å gjenopprette sin kjærlighets evige plan ved at Sønnen «ble menneske», Sønnen som er av samme vesen som Faderen. Hele skapningen, og enda mer umiddelbart mennesket, vil alltid være slått av undring over denne gave som er gitt dem i Den Hellige Ånd: «Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris». (Joh. 3,16)
Maria står i denne hemmelighets sentrum, i denne troende undrings midtpunkt. Frelserens opphøyede Mor har, som den første, erfart den: «Du har født din hellige Skaper, - naturen skuer det med undring» («Tu quae genuisti, natura mirante, tuum sanctum Genitorem»)!
52. I denne liturgiske antifons ord kommer også sannheten om «det store tidsskifte»til uttrykk, som den sannhet som gjelder mennesket når det fattes ut fra hemmeligheten om Sønnens inkarnasjon. Dette tidsskifte følger det gjennom historien fra den begynnelse av som er åpenbart oss i Første Moseboks første kapitler, like frem til selve Avslutningen, nemlig med henblikk på «verdens ende» (Mt. 28,20), som Jesus ikke har åpenbart «hverken dagen eller timen» til (kfr. Mt. 25,13). Det er et uopphørlig og stadig tidsskifte fra fall til oppreisning (kfr. Luk. 2,34), fra mennesket i synd, til mennesket med nåde og rettferdighet. Liturgien, fremfor alt i Adventstiden, har det avgjørende punkt i dette tidsskifte for øye, og omslutter dermed dets gjentatte «i dag og nå» når den roper ut: «Kom, hjelp ditt folk som strever med å reise seg etter sitt fall» («Succurre cadenti surgere qui curat populo»).
Disse ord taler om ethvert menneske, om samfunnene, nasjonene og folkeslagene, om slektledd og epoker av menneskets historie, om vår tid, om de siste år av det inneværende årtusen som nærmer seg sin ende: «Kom, hjelp ditt folk, som faller» («Succurre cadenti ... populo»)!
Dette er vår bønn til Maria, «Frelserens opphøyede Mor», til Kristus, som gjennom Maria er trått inn i menneskehetens historie. År etter år stiger denne antifon opp til Maria, og minner om det øyeblikk, da dette fullstendig vesentlige tidsskifte fant sted, og som i en viss forstand varer uforanderlig ved: tidsskiftet fra «fall» til «oppreisning» (kfr. Luk. 2,34).
Menneskeheten har gjort vidunderlige oppdagelser og oppnådd oppsiktsvekkende resultater innen vitenskap og teknikk; den har utført store ting langs fremskrittets og sivilisasjonens vei, og i den seneste tid kan man si at det tilmed er lykkes den å skynde på selve historiens gang. Men det grunnleggende tidsskiftet, det man med rette kan kalle «det originale», ledsager mennesket alltid, og gjennom alle historiske hendelser ledsager det alle og hver enkelt person. Det er tidsskiftet fra «fall» til «oppreisning», fra død til liv. Det er også en uopphørlig utfordring til menneskets samvittighet, en utfordring til menneskets samlede historiske bevissthet: utfordringen til å gå den vei «ikke å falle», på en alltid samtidig gammel og ny måte, og å «stå opp» når man er «falt».
Mens Kirken sammen med hele menneskeheten nærmer seg overgangen mellom de to årtusener, tar den på sin side, sammen med hele de troendes fellesskap og i forening med ethvert menneske av god vilje, opp den store utfordring som inneholdes i disse ord fra Maria-antifonen, om «folket, som strever med å reise seg etter sitt fall». Den vender seg til Frelseren og hans Mor under ett, med bønnen: «Stå oss bi!» Den skuer jo - og denne bønn bekrefter det - Den Salige Guds Mor i Kristi frelsende mysterium og i dens eget mysterium; den skuer henne dypt rotfestet i menneskehetens historie, i det evige kall til mennesket, ifølge den plan som Gud i sitt forsyn fra evighet av forut har bestemt for det. Kirken ser henne til stede, moderlig og full av deltagelse, ved de mangslungne og vanskelige problemer som i dag ledsager den enkeltes, familienes og folkeslagenes liv. Kirken ser i henne det kristne folks hjelper i den uopphørlige kamp mellom det gode og det onde, for at det ikke skal «falle», eller, om det falt, for at det igjen skal «reise seg».
Av hjerte ønsker jeg at også de tanker som her foreligger i denne encyklika, vil tjene til fornyelsen av denne visjon i alle troendes hjerter!
Som biskop av Roma sender jeg alle som disse overveielser henvender seg til, fredskyss med hilsen og velsignelse i vår Herre Jesus Kristus.
Gitt i Roma, ved St. Peter, den 25. mars, på festen for Marias Bebudelse i året 1987, mitt Pontifikats niende år.
Johannes Paul II
