Innledning

ved pater Albert Raulin O.P.

Få hadde ventet av Johannes XXIII at han skulle sammenkalle verdens biskoper til et konsil. Men såsnart pavens beslutning ble kjent, det vil si allerede i slutten av januar 1959, var ingen kompetent teolog i tvil om at kirkebegrepet ville danne midtpunktet for kirkemøtets drøftelser. Tre grunner for dette kan særlig fremheves: For det første var Det første Vatikankonsil aldri blitt avsluttet; det ble avbrutt av den tysk-franske krig i 1870, og det var en dogmatisk konstitusjon om Kirken som da sto ubehandlet øverst på dets dagsorden. Enten man nå bestemte seg for å fortsette det ufullendte kirkemøte eller man foretrakk å åpne et nytt, var det altså svært naturlig å ta tråden opp igjen der hvor den var blitt sluppet.

For det annet hadde nettopp kirkebegrepet stått i sentrum av de eksegetiske og teologiske diskusjoner i de siste årtier. Det nytestamentlige bilde av Kristi Kirke var kommet sterkt i forgrunnen, og tiden syntes nå å være moden for å trekke konsekvensene av disse teologiske landevinninger.

For det tredje var det pave Johannes' uttrykkelige ønske at hans kirkemøte skulle stå i enhetens tegn, ikke minst ved en tilnærming til ikke-katolske kristne kirkesamfunn. Men dette forutsatte fra katolsk hold en klar redegjørelse for Kirkens syn på seg selv; først da kunne nemlig samtalen bli fruktbar. En dogmatisk konstitusjon om Kirken, et konsildokument De Ecclesia, måtte derfor ansees som et av de viktigste resultater konsilfedrene var kalt til å virkeliggjøre.

Det var mulig i store trekk å danne seg en idé av hovedlinjene ved et slikt dokument ut fra den teologiske utvikling i den senere tid. Moderne katolske teologer hadde lenge reagert mot en oppfatning av Kirken som hadde vært så å si enerådende i den motreformatoriske katolisisme. Denne oppfatning la størst vekt på Kirken som organisasjon, som et fullstendig samfunn (societas perfecta). Uten på noen måte å nekte at det forholder seg slik, var de nye generasjoner meget mer interessert i å fremheve Kirken som et fellesskap (communio). Kirken som Kristi mystiske legeme og som en virkeliggjørelse av de helliges samfunn hadde stått i sentrum for katolikkenes interesse i mellomkrigstiden. I 1943 hadde den nye orientering fått sitt offentlige stempel i Pius XII's rundskrivelse Mysteri Corporis. (Dansk utgave: «Om Jesu Kristi mystiske Legeme». St. Ansgars Forlag, København, 1960.) Parallelt hadde man litt etter hvert begynt å fremheve legmannens organiske plass i helheten. Pius XII hadde alt gjort legmannsapostolatet, den «katolske aksjon» som man også sa, til et hjerteanliggende. Siden krigen var bispeembedet endelig sterkt kommet i forgrunnen, som det alltid skjer hver gang Kirken besinner seg på sin eldste tradisjon. Det 19. århundre hadde, i mer eller mindre motsetning til Reformasjonen, sterkt fremhevet paveembedet som monarkisk prinsipp, og presteembedet som garant for den rettmessige nadverdsfeiring. I vårt århundre hadde to andre ledd, som snarere bygger bro mellom konfesjonene enn å utvide avstanden, tiltrukket seg oppmerksomheten: Bispeembedet, som åpner muligheter for en viss desentralisering, og legfolket med dets alminnelige prestedømme. Man kunne altså regne med at den dogmatiske konstitusjon som var planlagt, ville konsentrere seg om tre punkter: 1) å utdype teologien om Kirken som Kristi mystiske legeme, 2) å fullføre det verk som Det første Vatikankonsil hadde påbegynt, ved å fremstille bispeembedet som en integrerende del av Kirkens gudgitte forfatning og 3) å vise legfolkets organiske plass i helheten.

Vi må overlate til kirkehistorikerne å fremstille det mangfoldige forarbeide som er blitt utført før man kom så langt som til den her foreliggende tekst, vedtatt av konsilfedrene og stadfestet av pave Paul VI den 21. november 1964. Etappene har vært mange og endringsforslagene legio. Flere skjemaer har avløst hverandre. Her skal vi nøye oss med noen korte betraktninger som kan belyse den konstitusjon som nå gis ut i norsk oversettelse. Og fordi så å si hvert kapittel har sin egen bakgrunn, lønner det seg å ta dem enkeltvis.

Det første kapittel heter «Kirkens mysterium» og gjenspeiler den reaksjon man kunne vente på en altfor utvortes oppfatning av Kirken. Det utkast til en dogmatisk konstitusjon om Kristi Kirke som var blitt forelagt for biskopene i 1869 ved Det første Vatikankonsil, hadde riktignok allerede et innledende kapittel om Kirken som Kristi mystiske legeme, men det ble den gang sterkt kritisert (Dette første utkast er blitt utgitt såvel på latin som i dansk oversettelse og kommentert av dr. H. Roos S.J. i «Dialoger 2: Kirkebegrepet på det første Vatikankoncil», Lumen, København, 1964.) og det er egentlig etter første verdenskrig at tanken om Kirken som Kristi legeme for alvor blir fremherskende. Da begynner man også å tale om Kirkens mysterium, om det hemmelighetsfulle ved dette fellesskap som har sitt forbilde og sin forankring i Gud selv. Nå er det oppsiktsvekkende ved den konstitusjon som ble vedtatt på Vatikan II, at den på en måte er kommet lenger enn den ensidige betoning av Kirken som Kristi mystiske legeme. Selv om dette bilde blir brukt med forkjærlighet av Paulus, er det dog bare et bilde, og ikke det eneste bilde. Den nåværende tekst utvider sine synspunkter, den forutsetter Pius XII's fremstilling i hans berømte encyclika av 1943, men begrenser seg ikke til det ene bilde. Kirken sees i forbindelse med Faderen, med Sønnen, med Ånden, som et «tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskehetens innbyrdes enhet». Det er Kirkens indre liv som søkes fremhevet, men på samme tid blir det tydelig fastslått at det er denne samme Kirke som også er det hierarkiske oppbyggede samfunn, den synlige bygning «styrt av Peters etterfølger og de biskoper som står i kommunion med ham», og dette «selv om flere elementer av hellighet og sannhet også finnes utenfor dens organisasjon». Her er grunnlaget lagt for den lære som blir fremlagt i Dekretet De Oecumenismo (Norsk oversettelse: «Det annet Vatikankonsils dekret De Oecumenismo Den katolske kirke og de kristnes enhet», St. Olav Forlag, Oslo, 1965.) vedtatt og promulgert samme dag som De Ecclesia.

Det annet kapittel, om «Guds folk», var ikke med i det utkast som ble tatt opp til behandling under konsilets annen sesjon. Teksten gikk med det samme over til spørsmål vedrørende hierarkiet, det vil si hovedsakelig biskopene og deres forhold til paven. Et senere kapittel var viet legfolket. Der manglet åpenbart et ledd: der må eksistere et felles begrep som samler alle kristne i kraft av deres dåp, uansett om de tilhører geistligheten eller legfolket. Dette felles begrep er «Guds folk», det messianske folk, som i Den nye pakt utgjør «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk» (1. Pet. 2, 9-10). Her finner vi grunnlaget for læren om det alminnelige prestedømme, som konsilet legger stor vekt på. Her finner vi også muligheten for å utvide vår synsvinkel og, i tilknytning til Den nye pakts folk, å se både Den gamle pakt og selv ikke-kristne religioner i lys av Guds plan om å frelse hele menneskeslekten. På forskjellige premisser er alle rettet mot Guds folk eller tilhører det allerede. Alle mennesker er kalt til Guds nye folk, som har sin plass i hver enkelt av jordens nasjoner, og opptar i seg de lokale tradisjoner og folkeslagenes egenart.

På denne bakgrunn blir det mulig å se nærmere på de forskjellige embeder i Kirken, i første rekke bispeembedet. Det er temaet for kapittel 3, det mest omstridte i De Ecclesia både under 2. og 3. sesjon. Det ble faktisk litt av en seier for kirkemøtets ledelse å bringe det i havn, så det kunne bli vedtatt praktisk talt enstemmig, men ikke uten alvorlig spenning i de siste ukene før den avstemning som avgjorde saken. Det debatten dreiet seg om, var først og fremst biskopenes såkalte «kollegialitet», med andre ord: den plass som ifølge Kirkens gudgitte forfatning tilkommer et eventuelt universelt «bispekollegium». Tanken var ikke ny, den er til og med helt tradisjonell i de orientalske kirker. På Det første Vatikankonsil var det alminnelig enighet om at biskopene, enten samlet på et økumenisk kirkemøte eller også spredt over hele verden, men i fellesskap med paven, har den hele og øverste myndighet over hele Kirken. Men dette konsilet nådde som sagt ikke å behandle kirkebegrepet. Det eneste som ble ferdig behandlet og stadfestet, var pavens prerogativer. Og dermed kom tanken om bispekollegiet i bakgrunnen, i den grad at tanken kunne virke ny og revolusjonerende på mange biskoper og teologer under Det 2. Vatikankonsil. En rekke faktorer virket imidlertid i retning av en betoning nettopp av dette bispekollegium. Den første var selve det faktum at biskopene var samlet og handlet som et kollegium gjennom konsilet. Den andre at eksegetiske og historiske studier i den senere tid hadde fremhevet oldkirkens praksis i så henseende. Den tredje var den sterke innflytelse som de orientalske biskoper øvet på forsamlingen: gjennom deres tradisjon ble de vesterlandske biskoper konfrontert med verdifulle synspunkter som de stort sett var uvitende om. Den fjerde var et utbredt ønske om en følbar desentraliseringsprosess i den katolske Kirke, og tanken om et felles ansvar for biskopene over hele verden syntes å være det beste og teologisk sett mest tradisjonelle redskap for å oppnå en riktigere ansvarsfordeling mellom sentrum og periferi. Den femte var den kjensgjerning at bispedømmet i vår tid er en alt for liten enhet til at en der kan løse mange av de problemer som en biskop blir stilt overfor. Biskopene har felles interesser og oppgaver som fører dem i retning av større eller mindre bispekonferanser («Bispekonferanser» kalles regelmessige arbeidsmøter av biskopene innenfor et gitt område med henblikk på felles lokalkirkelige avgjørelser.)

Disse faktorer gjorde seg sterkt gjeldende i forsamlingen, og allikevel nølte et betydelig mindretall. De likte ikke helt den formulering som mer og mer trengte seg på nemlig «Peter og de øvrige apostler». For sin del ville de heller tale om «Peter og apostlene». De var redd for at Det 2. Vatikankonsil skulle bryte ned det som var blitt oppnådd i 1870. Ingen biskop kunne mistenkes for å ville forkaste det som var blitt høytidelig promulgert på et tidligere konsil. Men kunne det ikke tenkes, mente mindretallet, at mange her viklet seg inn i en motsigelse uten å få øye på den? Den tekst som nå foreligger, og som er blitt den katolske Kirkes offisielle lære, bærer preg av denne engstelse. Den garderer seg gang på gang mot en mulig svekkelse av pavens prerogativer slik som de var blitt fastslått på Vatikan I. Men selv det var ikke nok for mindretallet: Det trengte en ytterligere garanti, den som man vil finne som tillegg i dette hefte, den såkalte «forklarende note». Denne note hører ikke med til den dogmatiske konstitusjon, den er undertegnet av konsilets generalsekretær, erkebiskop Periele Felici, og av ingen annen. Den er ikke blitt promulgert, men avstemningen har funnet sted under den forutsetning at kapittel 3 skulle forståes og tolkes i overensstemmelse med notens mening og ordlyd. Derfor er den av stor betydning for vår tekst.

Man ville imidlertid gjøre seg skyldig i en beklagelig nærsynthet om man i dette kapittel bare så spenningen mellom pavens prerogativer og bispekollegiets myndighet. Hele kapitlet tegner et praktfullt bilde av en katolsk biskop ifølge Kirkens tradisjon. Mange vil muligens stå likegyldig overfor kompetansestriden, selv om klare linjer må sies å være nødvendige for verdenskirkens trivsel, men de vil neppe kunne se bort fra det bilde av den gode hyrde som blir tegnet for oss. Det er likeledes i 3. kapittel vi til slutt får høre, at diakonatet nå blir opprettet som en permanent avdeling innenfor hierarkiet, og at noen av disse diakoner ikke vil bli forpliktet til å leve i sølibat.

Det fjerde kapittel behandler legfolket. Konsilet forbeholder seg å komme tilbake til dette sentrale emne i et eget dekret, og det samme gjelder det sjette kapittel om ordensfolkene. Men konstitusjonen om Kirken er ment som en syntese, hvor de forskjellige elementer kommer på sin plass. Derfor måtte den behandle både legfolket og ordensfolket som en vesentlig del av Guds folk. De senere dekreter vil med forankring i de kapitler som her foreligger, gi en mer praktisk og pastoral veiledning.

Mellom 4. og 6. kapittel finner vi ett som allerede ved sin overskrift forteller oss om sitt siktepunkt: «Om at alle er kalt til hellighet i Kirken». Konsilfedrene har åpenbart vært engstelige for at enkelte skulle misforstå den plass de ga klosterlivet, som om ordensfolk var en slags «spesialister i helliggjørelse», noe som selvsagt ikke er tilfellet. Derfor var det maktpåliggende i et eget kapittel å slå fast, at kallet til kjærlighetens fullkommenhet er felles for alle mennesker. «Det er én og samme hellighet som i ulike livsformer og yrker tilstrebes av alle dem som drives av Guds Ånd».

Det syvende kapittel kan direkte knyttes til det første om Kirkens mysterium. For det hører med til Kirkens vesen å være rettet mot fullendelsen i Guds evige rike. Uansett hvor sterkt man er villig til å betone det eskatologiske perspektiv - forventningen om den siste dag og Herrens gjenkomst - i Jesu og apostlenes forkynnelse, kommer man ikke utenom at hele kristendommen er vendt mot denne Kristi gjenkomst i herlighet. Kirken er uforståelig, dersom man ikke stiller den i denne sammenheng, som en «Kirke underveis». Dermed er ringen sluttet: Guds folk, som kommer fra Gud, er på vei tilbake til Gud.

Vi finner imidlertid ennå et kapittel i vårt dokument, et kapittel om Jomfru Maria. Det har for så vidt alltid vært enighet om at konsilet skulle behandle dette spørsmål. Til gjengjeld var det dyp uenighet om hvilken behandling det skulle få. Noen mente at den riktigste måte å plassere en tekst om Maria på, var å gjøre den til en del av dekretet om Kirken: den senere teologiske forskning har mer og mer påvist at Kirkens mysterium og Marias plass i forløsningsverket er nær beslektet med hverandre og at en organisk behandling av de to emner også er den sikreste vei til en tilnærmelse mellom katolske og protestantiske synspunkter. På denne måten kan nemlig protestantiske teologer bedre innse at den katolske lære om Maria ikke er vilkårlig, og at Maria ikke mer kan isoleres fra Kristus enn Kirken kan det. Men andre biskoper var av en annen mening og syntes at man ikke viste Maria den tilbørlige ære om hun ikke fikk sitt eget dekret. Tekstens plassering ble dermed en prøvesten for konsilets stemning: biskopene var her kommet i affekt, og ingen avstemning i Det 2. Vatikankonsil har gitt flertallet en så liten margin. Dog ble det vedtatt med alminnelig flertall at Maria skulle behandles i tilknytning til Kirken. Men dermed var spørsmålet bare halvveis løst: det gjaldt å bli enig om en tekst som alle kunne samles om.

Eksperter som representerte de forskjellige oppfatninger, strevet for å tilfredsstille alle parter. Teksten bærer dermed preg av kompromiss på enkelte punkter. Den følger i hvert fall en moderat linje og unngår enhver overdrivelse i noen retning. Mange vil derfor bli skuffet, ingen har vel egentlig fått den tekst de drømte om, men slikt har ofte hendt på et kirkemøte. Det viktigste er at vi for det første har fått en rekke meget verdifulle synspunkter om Marias plass i Guds plan og for det annet nå har et grunnlag for vårt videre arbeide. Læren om Maria er i alt vesentlig ført tilbake dit den hører hjemme: en nøktern og inderlig fordypelse under troens belysning i alt det som åpenbaringen, i første rekke Skriften, vet å fortelle om «den nye Eva» og det samtykke som skapningen gjennom henne ga til Guds frelsesbudskap.

Selv om konstitusjonen betegnes som dogmatisk, innebærer den ingen dogmeerklæring. Den tilspisses ikke i enkelte definitive avgjørelser. Men den taler ikke desto mindre med myndighet. Til katolikkene gir den et sammenfattende syn på det fellesskap de tilhører, slik at de bedre forstår sitt kall som kristne. Til ikke-katolske kristne forteller den hvordan den katolske Kirke ser på Guds plan med den forløste menneskeslekt, og til ikke-kristne gir den endelig et innblikk i kristendommens indre liv.

Men først og fremst blir grunnlaget lagt for en gjennomføring av det aggiornamento («à-jour-føring») som konsilet har satt seg som mål. En Kirke som er seg bevisst sin egenskap av Guds folk, sitt slektskap med alle mennesker og sitt ansvar overfor det jordiske samfunn, en Kirke hvor legfolket får sin selvskrevne plass uten at klosteridealet dermed blir sjaltet ut, en Kirke som helt og holdent bygger på Peter som klippe, men samtidig ledes av alle verdens biskoper i fellesskap, en Kirke hvor enheten og mangfoldet bringes i harmoni, en Kirke som holder seg i levende kontakt med sine kilder på samme tid som den fører samtalen med sin egen samtid, slik er det tegn som her blir løftet opp for våre øyne. Denne Kirke angår alle: Troende og ikke-troende, kristne og ikke-kristne, katolikker og ikke-katolikker, for den vet seg sendt til alle.

Og hva er den sendt til? Til å tjene alle ved å føre dem til Gud. Den søker ikke jordisk ære, men ønsker stadig mere å etterfølge sin Herre, Kristus, hvis rike ikke er av denne verden. De bibelske sitater er mange i konstitusjonens åtte kapitler, men neppe noe kommer så ofte igjen, for å sette sitt preg på hele verket, som Matteus 20, 28: «Jeg er ikke kommet for å la meg tjene men for selv å tjene.»

(Dette forordet ble skrevet til utgivelsen i 1965.)