Kapittel 1: Kirkens mysterium

Innledning

1. Kristus er lyset for alle folk, og dette hellige kirkemøte, samlet i Den Hellige Ånd, nærer derfor et brennende ønske om å opplyse alle mennesker med hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn, ved å forkynne evangeliet for all skapningen (kfr. Mk. 16,15). Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet. Derfor akter den, på det grunnlag som de tidligere kirkemøter har lagt, å gi en mere inngående redegjørelse for sitt vesen og sin universelle misjon, både for sine troende og for hele verden forøvrig. Vår tids spesielle forhold gjør denne Kirkens oppgave enda mere maktpåliggende, dersom jordens mennesker, som allerede er så nært knyttet sammen gjennom de mange sosiale, tekniske og kulturelle bånd, også skal nå frem til en fullstendig enhet i Kristus.

Guds plan om frelse for alle

2. I pakt med sin suverent frie og uransakelige visdom og godhet skapte den evige Fader verdensaltet. Han bestemte å opphøye menneskene så de skulle få del i det guddommelige liv. Han forlot dem ikke da de var falt i Adam, men ga dem stadig den hjelp de trengte for å bli frelst, for Kristi, Forløserens, skyld «som er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning» (Kol. 1,15). Faderen har nemlig på forhånd kjent alle de utvalgte og har utsett dem til å bli formet etter Sønnens bilde, så denne skulle være den førstefødte blant mange brødre (Rom. 8,25). Faderen har videre bestemt at de som tror på Kristus, skulle kalles sammen i den hellige Kirke. Den var alt planlagt fra verdens opphav, forberedt gjennom det israelittiske folks historie og den gamle pakt 1. Den ble innstiftet i tidens fylde, åpenbart da Ånden ble utsendt, og den skal fullendes i herlighet ved tidenes ende. Da skal, ifølge kirkefedrene, alle rettferdige siden Adam, «fra den rettferdige Abel og til den siste utvalgte» 2, samles hos Faderen i den universelle Kirke.

Sønnens misjon og oppgave

3. Derfor kom Sønnen. Han var sendt av Faderen, som utvalgte oss i ham før verden ble til, og på forhånd utpekte oss til å bli adoptert som Hans barn, fordi det behaget Ham å sammenfatte alt til ett i Sønnen (kfr. Ef. 1,4-5 & 10). Og for å oppfylle Faderens vilje innviet Kristus himmelriket på jorden, han åpenbarte Faderens mysterier for oss og fullførte ved sin lydighet forløsningsverket. Kirken, det vil si Kristi rike slik det allerede er tilstede i mysteriet, utvikler seg synlig i verden ved Guds makt. Denne begynnelse og denne vekst symboliseres ved det blod og det vann som fløt fra den korsfestede Jesu åpne side (kfr. Joh. 19,34), og de forutsies av Herrens ord om sin død på korset: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh. 12,32). Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet (1. Kor. 5,7), feires på alteret, finner vår frelse sted. Da blir også den enhet som samler de troende til ett legeme i Kristus (kfr. 1. Kor. 10,17), symbolisert og virkeliggjort ved nadverdsbrødet. Alle mennesker er kalt til denne forening med Kristus, verdens lys, av hvem vi kommer, ved hvem vi lever, mot hvem vi er rettet.

Den Hellige Ånd helliggjør Kirken

4. Da det verk som Faderen hadde betrodd Sønnen på jorden (kfr. Joh. 17,4) var fullbyrdet, ble Den Hellige Ånd sendt på Pinsedagen for at Kirken for all fremtid skulle helliggjøres ved ham. Dermed skulle de som tror få adgang til Faderen ved Kristus i Åndens enhet (kfr. Ef. 2,18). Han er livets Ånd, kildevellet som gir evig liv (kfr. Joh. 4,14; 7,38-39). Ved ham gjør Faderen de mennesker som døde ved synden levende, i påvente av at Han også vekker opp deres dødelige legemer i Kristus (kfr. Rom. 8,10-11). Ånden bor i Kirken og i de troendes hjerter som i et tempel (kfr. 1. Kor. 3,16; 6,19), han bor i dem og avlegger vitnesbyrd om deres barnekår (kfr. Gal. 4,6; Rom. 8,15-16 & 26). Den Kirke som han leder i hele sannheten (kfr. Joh. 16,13) og holder sammen i fellesskap og gjensidig tjeneste, bygger han opp og veileder ved de forskjellige gaver, de hierarkiske og de karismatiske; han beriker den med sine frukter (kfr. Ef. 4,11-12; 1. Kor. 12,4; Gal. 5,22). (De hierarkiske nådegaver er de som er knyttet til et embede mottatt i kraft av en vielse. De karismatiske er de nådegaver som blir gitt Kirken eller den enkelte, uavhengig av et eventuelt embede, til det felles beste.) Ved evangeliets kraft gir han stadig Kirken en ny ungdom, uopphørlig fornyer han den og fører den til den endelige forening med dens Brudgom 3. For Ånden og bruden sier til Herren Jesus: «Kom!» (kfr. Åpenb. 22,17). Således viser hele Kirken seg å være «det folk som får sin enhet av Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds enhet» 4.

Guds rike

5. Den hellige Kirkes mysterium viser seg i dens grunnleggelse. Herren Jesus innstiftet nemlig sin Kirke ved aller først å forkynne det glade budskap, det vil si Guds rikes komme slik det var blitt lovet i Skriften fra gammelt av.. «For tiden er inne, og Guds rike er kommet nær» (Mk. 1,15. kfr. Mt. 4,17). Dette rike skinner for menneskene i Kristi ord, gjerninger og nærvær. Herrens ord blir nemlig sammenlignet med en sed som blir sådd i åkeren (Mk. 4,14). De som lytter til ordet med tro og slutter seg til Kristi lille hjord (Lk. 12,32), har tatt imot selve riket. Deretter spirer seden av seg selv og vokser helt til innhøstningstiden (kfr. Mk. 4,26-29). Jesu undergjerninger viser også at riket allerede er kommet på jorden: «Er det med Guds finger jeg driver ut de onde åndene, da er jo Guds rike kommet til dere» (Lk. 11,20; kfr. Mt. 12,28). Først og fremst blir imidlertid riket åpenbart i Kristi, Guds Sønns og Menneskesønnens egen person, han som er kommet «for å tjene og gi sitt liv som løsepenge formange» (Mk. 10,45).

Da Jesus, etter å ha lidt korsfestelsen for menneskene, var stått opp fra de døde, åpenbarte han seg som Herre og Kristus, innsatt som prest til evig tid (kfr. Ap.gj. 2,36; Heb. 5,6; 7,17-21). Og han sendte over sine disipler den Ånd som Faderen hadde lovet (kfr. Ap.gj. 2,33). Utrustet med Grunnleggerens gaver og tro mot hans bud om kjærlighet, ydmykhet og selvfornektelse, mottar Kirken således som oppdrag å forkynne Kristi og Guds rike og grunnlegge det i alle folkeslag. I Kirken består spiren og begynnelsen til dette rike på jorden. Mens det gradvis vokser, lengter Kirken imidlertid etter det fullbyrdede rike, og av all kraft håper og ønsker den å forenes med sin Konge i herligheten.

Ulike bilder på Kirken

6. I Det gamle testamente blir ofte åpenbaringen om Riket fremlagt gjennom forbilder. På lignende måte blir nå også Kirkens natur anskueliggjort ved forskjellige bilder hentet fra gjeterens eller bondens hverdag, fra byggmesterens virke eller også fra familielivet og bryllupshøytiden, alt sammen antydet i profetenes bøker.

Kirken er fårestien, med en eneste og uomgjengelig port: Kristus (Joh. 10,1-10). Den er også fåreflokken, og Gud selv har forutsagt at Han skulle være dens hyrde (kfr. Jes. 40,11; Esek. 34,11 ff). Selv om de ledes av menneskelige hyrder, blir de får som tilhører den allikevel ført og uavlatelig næret av Kristus selv, den gode hyrde og hyrdenes overhode (kfr. Joh. 10,11; 1. Pet. 5,4), han som har gitt sitt liv for fårene (kfr. Joh. 10,11-15).

Kirken er Guds åkerbruk eller åker (1. Kor. 3,9). På denne åker vokser det gamle oljetre som har sin hellige rot i patriarkene, setet for den forsoning mellom jødene og folkeslagene som alt har funnet sted og som skal finne sted (Rom. 11,13-26). Kirken ble plantet av den himmelske gartner som en utvalgt vingård (Mt. 21,33-43 og par.; kfr. Jes. 5,1 ff.). Det sanne vintre er Kristus som gir liv og fruktbarhet til grenene, det vil si alle oss som ved Kirken blir i ham. For uten ham kan vi intet gjøre (Joh. 15,1-5).

Ofte blir Kirken også kalt Guds bygning (1. Kor. 3,9). Herren selv har sammenlignet seg med den sten som bygningsmennene hadde vraket, men som er blitt hjørnestenen (Mt. 21,42 og par.; kfr. Ap.gj. 4,11; 1. Pet. 2,7. Salme 117,22). Kirken blir bygget av apostlene på dette fundament (kfr. 1. Kor. 3,11) som gir den fasthet og styrke. Flere navn smykker denne bygning: Guds hus, for der bor Hans familie, en bolig for Gud i Ånden (Ef 2,19-22), Guds tabernakel blant menneskene (Åpenb. 21,3), og i først og fremst det hellige Tempel som kirkefedrene lovpriser i dets avbilder, våre kirker av sten, og som liturgien i med rette identifiserer med den hellige stad, det nye Jerusalem. I Kirken blir vi selv som levende stener bygget opp her nede på jorden (1. Pet. 2,5). Det er denne hellige stad som Johannes skuer, der den kommer ned fra Gud, fra himmelen, ved universets fornyelse, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin brudgom (Åpenb. 21,1 ff.).

Kirken kalles også «det Jerusalem som er i det høye» og «vår mor» (Gal. 4,26; kfr. Åpenb. 12,17). Den beskrives som det uplettede lams uplettede brud (Åpenb. 19,7; 21,2 & 9; 22,17) som Kristus «elsket og ga seg selv for, for å hellige den» (Ef. 5,26), som han knyttet til seg ved en uoppløselig pakt, og som han uopphørlig «nærer og pleier» (Ef. 5,29). Han har renset den for at den skulle forenes med ham, ønsket at den skulle bli, undergitt ham i kjærlighet og troskap (kfr. Ef. 5,24). Endelig har han overøst den for all fremtid med himmelens gaver, slik at vi skal kjenne Guds og Kristi kjærlighet til oss som overgår all kunnskap (kfr. Ef 3,19). Så lenge Kirken her nede vandrer langt fra Herren (kfr. 2. Kor. 5,6), betrakter den seg selv som landflyktig. Den søker og gleder seg over det som er i det høye, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd, der hvor Kirkens liv er skjult med Kristus i Gud inntil den åpenbares med sin Brudgom i herlighet (kfr. Kol. 3,1-4).

Kirken som Kristi mystiske legeme

7. Da Guds Sønn, i den menneskelige natur han var forenet med, seiret over døden ved sin død og sin oppstandelse, gjenløste han mennesket og forvandlet det til en ny skapning (kfr. Gal. 6,15; 2. Kor. 5,17). Da han meddelte sin Ånd til sine brødre, samlet fra alle folkeslag, gjorde han dem på underfullt vis til sitt legeme.

Innenfor dette legeme når Kristi liv frem til de troende som gjennom sakramentene forenes med Kristus den korsfestede og oppstandne på en både hemmelighetsfull og reell måte 6. Ved dåpen blir vi nemlig likedannet med Kristus: «Med en Ånd er vi alle døpt til å være ett legeme» (l. Kor. 12,13). Dåpens ritus symboliserer jo og virkeliggjør vår forening med Kristi død og oppstandelse: «Vi ble gravlagt sammen med ham ved dåpen til døden»; men dersom «vi er blitt ett med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også være ett med ham ved en oppstandelse som er hans» (Rom. 6,4-5). Når nadverdsbrødet utdeles, får vi virkelig del i Herrens legeme, og vi får adgang til fellesskapet både med ham og med hverandre. «Fordi brødet er ett, er vi ett legeme, enda så mange vi er, for alle får vi del i det ene brød» (l. Kor. 10,17). Således blir vi alle lemmer på dette legeme (kfr. 1. Kor. 12,27), «men hver for seg er vi hverandres lemmer» (Rom. 12,5).

Likesom alle lemmene på det menneskelige legeme er ett legeme enda de er mange, slik er det også med de troende i Kristus (kfr. 1. Kor. 12,12). Oppbyggelsen av Kristi legeme forutsetter likeledes et mangfold av lemmer og av oppgaver. Ånden er en, men han fordeler sine forskjellige gaver til Kirkens beste, alt etter sin rikdom og etter legemets behov (kfr. 1. Kor. 12,1-11). Av disse gaver er den nåde som apostlene har mottatt den største, for til og med de som har mottatt åndsgaver, underordnes av Ånden apostlenes myndighet (kfr. 1. Kor. 14). Den samme Ånd danner selv legemets enhet ved sin kraft og ved å knytte de enkelte lemmer sammen, han vekker og fremmer kjærligheten mellom de troende. Og følgelig lider alle lemmer med om det ene lider; og hvis ett lem hedres, da gleder alle de andre seg med (kfr. 1. Kor. 12,26).

Hodet for dette legeme er Kristus. Han er selv den usynlige Guds bilde, og i ham er alle ting blitt skapt. Han er selv før alle ting, og alt blir holdt sammen i ham. Han er selve hodet for legemet som er Kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, i alt skulle han være den ypperste (kfr. Kol. 1,15-18). Han hersker over alt i himmelen og på jorden ved sin veldige styrke, og han fyller hele legemet med sin herlighets rikdommer ved sin overveldende fullkommenhet og virke (kfr. Ef. 1,18-23) 7.

Alle lemmer plikter å bli likedannet med ham, inntil Kristus vinner skikkelse i dem (kfr. Gal. 4,19). Det er derfor vi blir opptatt i hans livs mysterier, derfor vi blir omdannet etter hans forbilde, dør med ham og oppstår sammen med ham inntil vi hersker sammen med ham (kfr. Fil. 3,21; 2. Tim. 2,11; Ef. 2,6; Kol. 2,12; osv.). Så lenge vi ennå vandrer på jorden, følger vi i hans fotspor gjennom trengsel og forfølgelse, vi tar del i hans lidelser som et lem overfor sitt hode. Vi lider sammen med ham, for at vi også kan bli herliggjort med ham (kfr. Rom. 8,17).

«Ut fra ham er det at hele legemet, understøttet og sammenholdt ved ledd og bånd, vokser Guds vekst» (Kol. 2,19). Han selv fordeler stadig oppgavene i sitt legeme, det vil si i Kirken. Det er takket være disse oppgaver at vi ved hans kraft hjelper hverandre til frelse slik at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle deler vokser opp til ham som er vårt hode (kfr. Ef. 4,11 16). For at vi uavlatelig skal fornyes i ham (kfr. Ef. 4,23), har han gitt oss av sin Ånd, som er den samme i hodet og i lemmene, og som skjenker hele legemet liv, enhet og bevegelse. Derfor har Åndens oppgave av kirkefedrene kunnet bli sammenlignet med den funksjon som livsprinsippet, det vil si sjelen, har i det menneskelige legeme 8. Kristus elsker Kirken som sin brud, og dermed er han et forbilde for den mann som elsker sin hustru som sitt eget legeme (kfr. Ef. 5,25-28). Kirken på sin side er undergitt sitt hode (ibid. 23-24). Fordi «hele guddommens fylde bor i ham legemlig» (Kol. 2,9), overøser han Kirken, som er hans legeme og fylde, med sine himmelske gaver (kfr. Ef. 1,22-23) så den strever etter og når frem til Guds hele fylde (kfr. Ef. 3,19).

Kirken er samtidig synlig og åndelig

8. Kristus, den eneste mellommann mellom Gud og mennesker, har gjort sin hellige Kirke, som er et troens, håpets og kjærlighetens fellesskap, til en synlig bygning. Og han opprettholder den stadig 9 for gjennom den å utbre sannheten og nåden til alle. Man må vokte seg for å betrakte det hierarkisk oppbyggede samfunn og Kristi mystiske legeme, den synlige forsamling og det åndelige fellesskap, den jordiske kirke og den kirke som er rik på himmelens skatter, som to forskjellige ting. De utgjør tvert om en eneste virkelighet som består både av et menneskelig og et guddommelig element 10. Derfor er den analogi av ikke liten verdi som sammenholder denne virkelighet med det menneskevordne Ords mysterium. Den menneskelige natur som det guddommelige Ord opptar i seg, er uløselig knyttet til Ordet og tjener det som et levende redskap til frelse. På en ikke helt ulik måte tjener Kirkens synlige bygning den Kristi Ånd som gir den liv, slik at legemet vokser (kfr. Ef 4,16) 11.

Dette er Kristi ene Kirke, som vi i vårt Credo bekjenner som én, hellig, katolsk og apostolisk 12, som vår Frelser etter sin oppstandelse overlot til Peter som til dens hyrde (Joh. 21,17). Han betrodde Kirken til ham og de øvrige apostler for at de skulle utbre og styre den (kfr. Mt. 28,18 ff.), og han bygget den opp for all fremtid som en «sannhetens søyle og grunnvoll» (1. Tim. 3,15). Denne Kirke, stiftet og ordnet i denne verden som et samfunn, finnes i den katolske Kirke, styrt av Peters etterfølger og de biskoper som står i kommunion med ham 13. Selv om flere elementer av hellighet og sannhet også finnes utenfor dens organisasjon, elementer som, fordi de er Kristi Kirkes særegne gaver, trekker i retning av den katolske enhet.

I likhet med Kristus, som fullførte forløsningsverket i fattigdom og under forfølgelse, er Kirken kalt til å gå frem på samme måte for å meddele menneskene frelsens frukter. Kristus Jesus «da han var i Guds kår fornedret seg selv og tok tjenerens kår» (Fil. 2,6), og for vår skyld «ble han fattig, han som var rik» (2. Kor. 8,9). På samme måte er Kirken ikke reist for å søke jordisk ære, selv om den trenger menneskelige midler for å utføre sin misjon, men den er reist for å utbre ydmykhet og selvfornektelse også ved sitt eksempel. Kristus ble sendt av Faderen «til å forkynne evangeliet for de fattige, lege dem som har et knust hjerte» (Lk. 4,18), og «lete etter det som var tapt og frelse det» (Lk. 19,10). På samme måte omgir Kirken alle de som lider av menneskelig skrøpelighet med sin kjærlighet, ja, den gjenkjenner sin fattige og lidende Grunnleggers bilde i dem som er fattige og har det vondt, den prøver å lindre deres nød, og søker å tjene Kristus i dem. Mens Kristus, som var hellig, uskyldig og ren (Heb. 7,26), ikke kjente til synd (2. Kor. 5,2 1), men kom for å sone folkets synder (kfr. Heb. 2,17), rommer Kirken syndere i sitt eget skjød. Den er på en gang hellig og trenger til renselse, og derfor tilstreber den stadig bot og fornyelse.

Kirken «vandrer som en pilegrim mellom verdens forfølgelser og Guds fortrøstning»14, og den forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer (kfr. 1. Kor. 11,26). Men den styrkes ved den oppstandne Herres kraft, så den beseirer sine sorger og vansker, både innad og utad i tålmodighet og kjærlighet. Og den kunngjør Herrens mysterium i verden, sant om enn tilsløret, inntil det endelig blir åpenbart i full klarhet.