Kapittel 2: Guds folk
Den nye pakt og det nye folk
9. Til alle tider og i alle folkeslag er hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet (kfr. Ap.gj. 10,35), Gud velbehagelig. Det har imidlertid behaget Gud å helliggjøre og frelse menneskene, ikke enkeltvis og uavhengige av hverandre, men ved å samle dem til et folk som skulle erkjenne Ham i sannhet og tjene Ham i hellighet. Derfor valgte han den israelittiske ætt til sitt eget folk. Han inngikk en pakt med dem og sørget for deres gradvise oppdragelse ved å manifestere seg selv og sin vilje i deres historie, i det Han helliget dem til sin ære. Alt dette fant sted som forberedelse av og forbilde på den nye og fullkomne pakt som skulle sluttes i Kristus, og den fullere åpenbaring som skulle formidles av selve Guds Ord blitt kjød. «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus... Jeg vil gi min lov inne i dem og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal bli et folk for meg... De skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren» (Jer. 31,31-34). Det er denne nye pakt Kristus innstiftet, den er det nye testamente i hans blod (kfr. 1. Kor. 11,25). Han kalte frem en mengde blant jødene og hedningene som skulle vokse sammen, ikke ved kjødets bånd, men i Ånden, og de skulle være Guds folk. De som tror på Kristus, som er gjenfødt ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sed, ved den levende Guds ord (kfr. 1. Pet. 1,23), ikke av Kjød, men av vann og Den Hellige Ånd (kfr. Joh. 3,5 6), disse utgjør endelig «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har gjort til sitt... som før ikke var noe folk, men nå er Guds folk» (1. Pet. 2,9-10).
Dette messianske folk har Kristus til hode, han «som ble overgitt for våre overtredelsers skyld og oppreist for at vi skulle bli rettferdige» (Rom. 4,25). Nå har han fått et navn som er over alle navn, og hersker i herlighet i himmelen. Folket er gitt den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, og i deres hjerter bor Den Hellige Ånd som i et tempel. Folkets lov er det nye bud om å elske slik som Kristus selv har elsket oss (kfr. Joh. 13,34). Dets mål er å virke for utbredelsen av det rike som Gud selv har innledet på jorden, inntil det blir fullendt av Ham selv ved tidenes ende, når Kristus, vårt liv, åpenbares (kfr. Kol. 3,4), og «selve skapningen skal bli frigjort fra den forgjengelighet den treller under til den frihet som Guds barn har i herlighet» (Rom. 8,21). Dette messianske folk er derfor, selv om det faktisk ikke innbefatter alle mennesker og ofte opptrer som en liten flokk, allikevel den sikreste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten. Opprettet av Kristus som et livets, kjærlighetens og sannhetens fellesskap, blir dette folk også av ham antatt som et redskap til alles frelse, og det blir utsendt til hele verden som dens. lys og jordens salt (kfr. Mt. 5,13 16).
Allerede det gamle Israel blir under sin vandring i ørkenen kalt Guds kirke (2. Esdr. 13,1; kfr. 4. Mos. 20,4; 5. Mos. 23,1 ff). På samme måte blir det nye Israel som i denne vår tid vandrer i lengsel etter den kommende stad, den som blir stående (kfr. Heb. 13,14), kalt Kristi kirke (kfr. Mt. 16,18). Kristus vant den jo ved sitt eget blod (kfr. Ap.gj. 20,28), fylte den med sin Ånd, og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte alle dem som ser på Jesus som frelsens stifter, enhetens og fredens opphav, og som tror på ham, og Han opprettet Kirken som et hellig tegn, synlig for alle, på denne frelsebringende enhet. Kirken gjør sitt inntog i menneskenes historie for så å utbre seg til alle verdens deler, og ikke desto mindre hever den seg samtidig over århundrene og nasjonenes grenser. Kirken skrider frem gjennom trengsler og prøvelser, men styrkes ved Guds nådes kraft som Herren har lovet den, så den, til tross for kjødets skrøpelighet, ikke faller fra den fullkomne troskap, men forblir sin Herres verdige brud. Under innflytelse av Den Hellige Ånd fornyer degn stadig seg selv, inntil den gjennom korset har nådd frem til det lys som ikke kjenner noen skumring.
Det alminnelige prestedømme
10. Herren Kristus, yppersteprest utvalgt blant menneskene (kfr. Heb. 5,1-5), gjorde det nye folk «til konger og prester for sin Gud og Far» (Åpenb. 1,6; kfr. 5,9-10). De som mottar dåpen blir nemlig ved sin gjenfødelse og Den Hellige Ånds salving viet til å danne en åndelig bolig og et hellig prestedømme. Ved i alle deler å handle som kristne mennesker, bærer de frem åndelige offergaver og forkynner Hans helliggjørende kraft som har kalt dem ut av mørket og inn til sitt underfulle lys (kfr. 1. Pet. 2,4-10). Måtte da alle Kristi disipler, i det de holder fast ved bønnen og lovpriser Gud (kfr. Ap.gj. 2,42-47), bære seg selv frem som et offer, levende, hellig og Gud velbehagelig (kfr. Rom. 12,1). Måtte de overalt på jorden avlegge vitnesbyrd om Kristus og alltid være rede til å forklare seg når noen krever dem til regnskap for det håp de eier; det evige liv (kfr. 1. Pet. 3,15).
Mellom de troendes alminnelige prestedømme på den ene side, det ministerielle og hierarkiske prestedømme på den annen, består der ikke bare en gradsforskjell, men en vesensforskjell. De er ikke desto mindre gjensidig rettet mot hverandre. Begge har de nemlig del i, hver på sin, spesielle måte, Kristi ene prestedømme 2. Den som har del i det ministerielle prestedømme, former og styrer det prestelige folk i kraft av den myndighet han er blitt tildelt. Han konsekrerer det eukaristiske offer på Kristi vegne, og bærer det frem på vegne av hele Guds folk. De troende får på sin side aktiv del i nattverdsofringen 3 i kraft av sitt kongelige prestedømme, og utøver dette prestedømme ved mottagelse av sakramentene, ved bønn og takksigelse, ved et hellig livs vitnesbyrd, ved selvfornektelse og ved en handlekraftig kjærlighet.
Det alminnelige prestedømme virksomt i sakramentene
11. Det prestelige fellesskap manifesterer sin hellighet og organiske struktur både ved sakramentene og gode seder.
De troende som ved dåpen er blitt innlemmet i Kirken, har ved sakramentets segl mottatt kallet til å ta del i den kristne kultus. Som Guds barn gjennom sin nye fødsel plikter de dessuten å bekjenne for menneskene den tro de har mottatt av Gud gjennom Kirken 4.
Ved fermingens sakrament blir de sterkere knyttet til Kirken, styrket med særlig kraft fra Den Hellige Ånd, og dermed strengere forpliktet til ved ord og handlinger å utbre og forsvare troen som Kristi sanne vitner 5.
Når de deltar i nattverden, som er kilden til og høydepunktet for hele det kristne liv, bærer de frem for Gud den guddommelige offergave og seg selv sammen med den 6. Både ved ofringen og altergangen deltar således alle i den liturgiske handling ikke som en uensartet mengde, men hver på sin måte ved det at hver enkelt utfører sin egen del. Når de så er blitt ernært i kommunionen ved Kristi legeme, gir de et konkret uttrykk for Guds folks enhet, som nøye symboliseres og underfullt virkeliggjøres av dette opphøyede sakrament.
De som nærmer seg botens sakrament, oppnår av Guds miskunn tilgivelse for den krenkelse de har gjort seg skyldige i mot Ham. Samtidig forlikes de med Kirken, som de har såret ved sin synd og som bidrar til deres omvendelse ved sin kjærlighet, sitt eksempel og sin bønn.
Ved de sykes salving og prestenes forbønn er det hele Kirken som anbefaler de syke til den lidende og herliggjorte Herre for at han skal lindre og frelse dem (kfr. Jak. 5,14-16); ja, Kirken oppfordrer dem til å tjene Guds folk ved frivillig å forene seg med Kristi lidelse og død (kfr. Rom. 8,17. Kol. 1,24; 2. Tim. 2,11-12; 1. Pet. 4,13).
Ved vielsen til en kirkelig tjeneste, innsettes i Kristi navn de troende som mottar dette sakrament, til å nære Kirken ved Guds ord og nåde.
Og endelig, i kraft av det sakrament som gjør dem til symbol på og deltagere i den enhet og den fruktbare kjærlighet som består mellom Kristus og Kirken (kfr. Ef. 5,32), hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem. De har altså sin egen nådegave blant Guds folk, i sin egen stand og livsform (kfr. 1. Kor. 7,7)7. Av ekteskapet oppstår nemlig familien, hvor nye borgere blir født til menneskesamfunnet, og disse blir igjen i dåpen ved Den Hellige Ånds nåde gjort til Guds barn, så Guds folk vedblir å bestå ned gjennom tidene. Også hjemmet utgjør en type kirke, og i denne må foreldrene, gjennom ord og gjerninger, bli troens første vitner for sine barn. De skal oppmuntre den enkeltes personlige kall, med særlig omsorg dersom det er et hellig kall.
Alle kristne, støttet av så mange og store midler til frelse, er kalt av Herren, uansett posisjon eller stand og hver på sin måte, til å være fullkomne av den hellighet ved hvilken Faderen selv er fullkommen.
Troens instinkt og åndsgavene i det kristne folk
12. Guds hellige folk får også del i Kristi profetiske embede: Det utbrer hans levende vitnesbyrd især ved et liv i tro og kjærlighet, og ved å bære frem for Gud det lovprisningsoffer som er en frukt av de lepper som lover Hans navn (kfr. Heb. 13,15). Det troende folk som helhet, salvet av Den Hellige (kfr. 1. Joh. 2,20 & 27), kan ikke fare vill i sin tro. Denne spesielle egenskap gir seg til kjenne gjennom hele folkets overnaturlige trosinstinkt når det, «fra biskopene til de ytterste rekker i det troende legfolk» 8, fremviser en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål. Det er dette trosinstinkt, skjerpet og støttet av sannhetens Ånd, som får Guds folk til usvikelig å holde fast ved den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige (kfr. Jud. 3), under læreembedets ledelse. Ved trofast å rette seg etter dette embede, er det nemlig ikke lenger et menneskeord, men, som det i sannhet er, et Gudsord man tar imot (kfr. 1. Tess. 2,13). Det er det samme trosinstinkt som får Guds folk til med sikker dømmekraft å trenge dypere inn i troen og stadig å gi den en rikere virkeliggjørelse.
Den samme Hellige Ånd nøyer seg dessuten ikke med å helliggjøre Guds folk ved sakramentene og tjenestene, lede det og høyne dets moral. Ved «å dele ut sine gaver til hver enkelt etter sin egen vilje» (1. Kor. 12,11), skjenker han dessuten de troende, uansett deres plass i helheten, spesielle nådegaver, for ved disse gaver å sette dem i stand til villig å motta forskjellige oppdrag til beste for Kirkens fornyelse og videre oppbygning. Der står jo skrevet: «De gaver som Ånden åpenbarer seg i, blir gitt til hver og en slik at det kan være til gavn» (1. Kor.
12,7). Enten de nå er særlig opphøyede eller tvert om enklere og mer utbredt, bør disse åndsgaver (karismer) tas imot med takknemlighet og fortrøstning, i det de i høy grad er tilpasset Kirkens behov og er nyttige for den. En skal derimot ikke ubetenksomt ønske seg overordentlige gaver, og heller ikke med innbilskhet regne med slike for å oppnå resultater for sin apostoliske gjerning. De som skal ta stilling til deres ekthet og måteholdne anvendelse, er Kirkens ledere som det spesielt påligger ikke å slukke Ånden, men tvert om å prøve alt og holde fast på det gode (1. Tess. 5,12 & 19-21).
Det ene Guds folks universalitet, dvs. katolisitet
13. Alle mennesker er kalt til Guds nye folk. Dette folk bør altså vokse over hele verden og til alle tider, og allikevel forbli enig og ett, for at Guds vilje skal oppfylles. Denne går ut på at den menneskelige natur fra opphavet ble skapt én og at Guds barn, som har vært spredt omkring, til slutt skal samles til ett (kfr. Joh. 11,52). Det er nemlig dertil Gud har sendt sin Sønn, satt av Ham til arving over alle ting (kfr. Heb. 1,2), at han skulle bli alles lærer, konge og prest, hodet for det nye og universelle folk av Guds barn. Dertil har endelig Gud sendt sin Sønns Ånd, Herren og livgiveren, som for hele Kirken, likesom for den enkelte og for samtlige troende, er den opprinnelige kraft som samler og forener ved apostlenes lære og ved fellesskapet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene (kfr. Ap.gj. 2,42).
Det ene Guds folk har altså sin plass i hver enkelt av jordens nasjoner. Det er jo fra dem alle det samler sine borgere til et rike som i sitt vesen ikke er jordisk, men himmelsk. Alle de troende, spredt over hele verden, har fellesskap med hverandre i Den Hellige Ånd, slik at «den som sitter i Roma, vet at inderne er hans lemmer» 9. Men Kristi rike er ikke av denne verden (kfr. Joh. 18,36), og Kirken, dvs. det Guds folk som fremmer dette rike, fratar derfor ingen nasjon dens jordiske goder. Tvert om fremelsker den de kulturelle og materielle ressurser og sedvaner hvorved hvert enkelt folk uttrykker sin egenart, i den utstrekning de er det verd. Den opptar dem i seg, og derved renses, styrkes og opphøyes de. Kirken er seg bevisst å måtte samle for den Konge som har fått folkeslagene til arv (kfr. Salme. 2,8), så de bringer til hans Stad sine gaver og ytelser (kfr. Salme. 72. 10; Jes. 60,4-7; Åpenb. 21,24). Selve den universalitet som pryder Guds folk er en gave fra Herren: Den skal anspore den katolske Kirke til stadig og effektiv innsats for å samle hele menneskeheten med alle dens rike muligheter under hodet, Kristus, i Åndens enhet 10.
I kraft av denne katolisitet bringer hver enkelt del sine egne gaver til de øvrige deler og til hele Kirken. Helheten og de enkelte deler vokser da, i gjensidig utveksling og samler sine krefter for å nå frem til fylden i enheten. Derav følger at Guds folk ikke bare samles fra forskjellige folkeslag, men at det også rommer forskjellige ulikheter i sin midte. Dets medlemmer atskiller seg nemlig enten ved sine embeder, i og med at noen forvalter en hellig tjeneste til sine medbrødres beste, eller ved sin stand og livsform, i og med at mange, som ved klosterlivet ledes mot helligheten langs en smalere vei, ansporer sine brødre ved sitt eksempel.
Dermed er det i det kirkelige fellesskap også plass for særskilte kirker som beholder sine egne tradisjoner, på betingelse av at det primat som tilhører Peters Stol blir respektert: Denne Stol har nemlig forrang blant alle dem som kjærligheten samler 11, den beskytter de legitime særtrekk og sørger for at disse aldri skader enheten, men at de snarere tjener den.
Endelig finnes det også bånd som knytter Kirkens ulike deler til hverandre i et intimt fellesskap, enten det nå dreier seg om åndelige rikdommer, arbeidere i apostolatet eller jordiske hjelpemidler. Medlemmene av Guds folk er nemlig kalt til å utveksle sine midler, og apostelens ord gjelder for hver enkelt kirke: «Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangeartede nåde» (1. Pet. 4,10).
Alle mennesker er kalt til denne katolske enhet i Guds folk, som forkynner og virker for den universelle fred. Alle tilhører denne enhet eller er rettet mot den på forskjellig vis, både katolikkene, de andre som tror på Kristus, og til slutt alle mennesker uten unntagelse, for alle er kalt av Guds nåde til frelsen.
De katolske kristne
14. Det er altså først til katolikkene kirkemøtet henvender seg. Med støtte i Den hellige skrift og i tradisjonen lærer det at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er Midleren og veien til frelse, og han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen (kfr. Mk. 16,16; Joh. 3,5) har han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at den katolske Kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den.
Fullstendig innlemmet i Kirkens samfunn blir de som, med Kristi Ånd boende i seg, tar imot hele Kirkens ordning og alle de frelsesmidler som er nedlagt i den, de som innenfor dens synlige samfunn forenes med Kristus - han som styrer den gjennom paven og biskopene - ved disse bånd: trosbekjennelse, sakramenter, kirkelig forvaltning og fellesskap. Den som ikke vedblir i kjærligheten, og som holder seg til Kirkens skjød i det ytre, men ikke i sitt «hjerte» 12, blir imidlertid ikke frelst, til tross for at han er innlemmet i Kirken. Måtte alle Kirkens barn huske at deres verdighet ikke skyldes deres egne fortjenester, men Kristi særegne nåde. Hvis ikke deres tanker, ord og gjerninger svarer til denne nåde, vil de, langt fra å bli frelst, bli strengere dømt 13.
Katekumenene som, ledet av Den Hellige Ånd, med klar vilje søker å bli innlemmet i Kirken, blir forenet med den ved selve dette ønske: Kirken omslutter dem allerede fra da av med kjærlighet og omsorg som sine egne barn.
Kirkens forhold til de ikke-katolske kristne
15. Kirken vet at den av flere grunner er forenet med dem som er døpte og bærer hedersnavnet kristne, dog uten å bekjenne seg til den uavkortede tro eller uten å bevare fellesskapet med Peters etterfølger 14. Mange ærer nemlig Den hellige skrift som troens og livets norm, og de legger for dagen en oppriktig religiøs iver. De tror med kjærlighet på Gud, den allmektige Fader, og på Kristus, Guds Sønn, Frelseren 15, de mottar dåpens segl for dermed å bli forenet med Kristus, ja, de anerkjenner og mottar også andre sakramenter i sine egne kirker eller kirkelige samfunn. Flere av dem har et episkopat, de feirer den hellige eukaristi og nærer en oppriktig hengivenhet til jomfru Maria, Guds mor 16. Dertil kommer fellesskapet i bønnen og de øvrige nådemidler, og, mer enn det, en viss ekte forening i Den Hellige Ånd, hvis helliggjørende kraft virker også i disse ikke-katolske kristne ved sine gaver og nådegaver, og som har styrket enkelte blant dem til å gi like til sitt liv. Derfor vekker Ånden hos alle Kristi disipler lengsler og sporer til handlinger som tar sikte på i fredens ånd å forene alle i en hjord under en hyrde, på den måten Kristus har bestemt 17. For å nå frem til dette mål holder vår Moder Kirken aldri opp med å be, håpe og handle, og den oppfordrer sine barn til å la seg rense og fornye, så Kristi trekk stadig skal lyse klarere på Kirkens åsyn.
De ikke-kristne
16. Endelig er det alle de som ennå ikke har mottatt evangeliet; for også disse er på forskjellige måter i slekt med Guds folk 18. I første rekke står da det folk som paktene og løftene er blitt gitt til, som Kristus etter sin menneskelige natur stammer fra (kfr. Rom. 9,4-5), det utvalgte folk, høyt elsket for fedrenes skyld (kfr. Rom. 11,28-29). Men Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene. Gud selv er heller ikke langt fra de andre som gjennom skygger og bilder søker den ukjente Gud: Han gir jo liv og ånde og alt til alle (kfr. Ap.gj. 17,25-28), og som Frelser er det hans vilje at alle mennesker skal bli frelst (kfr. 1. Tim. 2,4). For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte - og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet - kan nå frem til den evige frelse 19. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet 20 og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. Men ofte er menneskene blitt forført av den Onde, deres tanker endte i tomhet, og de byttet Guds sannhet bort mot løgn og tjente skapningen mer enn Skaperen (kfr. Rom. 1,21 & 25). Andre ganger utsettes de for den ytterste fortvilelse fordi de lever og dør i denne verden uten Gud. Av den grunn, til Guds ære og alle disse menneskers frelse, minnes Kirken Herrens bud om «å preke evangeliet for all skapningen» (kfr. Mk. 16,16), og den sørger for å yte misjonen aktiv bistand.
Kirken er av natur misjonerende
17. Slik som Sønnen ble sendt av Faderen, sendte han også apostlene (kfr. Joh. 20,21) da han sa: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Mt. 28,18-20). Kirken har så av apostlene mottatt dette høytidelige bud fra Kristus med oppdrag om å kunngjøre den frelsebringende sannhet like til jordens ende (kfr. Ap.gj. 1,8). Derfor gjør den apostelens ord til sitt: «Ve meg om jeg, ikke forkynner evangeliet!» (1. Kor. 9,16). Derfor sender den også stadig forkynnere ut inntil de nye kirker er blitt fullt utbygget og selv kan overta evangeliets utbredelse. Den føler seg tilskyndet av Den Hellige Ånd til å virke for at den Guds plan som har gjort Kristus til opphav for hele verdens frelse, skal bli virkeliggjort og fullbyrdet. Ved å forkynne evangeliet leder Kirken dem som mottar dens vitnesbyrd til troen og bekjennelsen. Den forbereder dem til dåpen, frigjør dem fra villfarelsens trelldom og innlemmer dem i Kristus for å la dem vokse i ham ved kjærligheten, og nå frem til hans fylde. Den sørger for at alt det gode som finnes spredt i menneskenes hjerter og sinn, eller i folkenes egne kulturer og religiøse tradisjoner, ikke går tapt, men tvert om leges, opphøyes og fullendes til Guds ære, djevelens skam og menneskets salighet. Hver eneste Kristi disippel bærer sin del av ansvaret for troens utbredelse 21. Men om det er gitt enhver å kunne døpe dem som tror, er det forbeholdt presten å fullende legemet (Kirken) ved å bære frem det eukaristiske offer, så Guds ord hos profeten går i oppfyllelse: «For fra solens oppgang og til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på ethvert sted skal der ofres og bæres frem en ren offergave for mitt navn» (Mal. 1,11) 22. Således både ber og arbeider Kirken for at verden i sin totalitet skal forvandles til Guds folk, Herrens legeme og Den Hellige Ånds tempel, og for at alles Skaper og Far, i Kristus som er alles hode, skal gis all ære og herlighet.
