Den siste ukens medieoppslag har foranlediget mange spørsmål. En leg katolikk har fra stiftets side mottatt en offisiell advarsel med trussel om interdikt dersom advarselen ikke fører frem.
Det er ikke uten grunn at historien vekker oppsikt både i og utenfor katolske kretser. Og med rette. Der fins mange situasjoner i nyere tid hvor det i og for seg kunne vært nærliggende å anta at kirkelige myndigheter ville ty til reaksjoner av dette slag. Man kan f.eks tenke seg teologer som på 1950-tallet fikk taleforbud, eller de mange katolikker, både lege og lærde, som på kontinentet har protestert mot bispeutnevnelser, eller reformbevegelsen "Wir sind Kirche" som nærmest er programmatisk anti-hierarkisk og kjemper for medbestemmelse og demokratisering i Kirken. Man kan være enig eller uenig hva gjelder teologisk ståsted i disse tilfellene, men det er ikke kjent at den kirkelige strafferett noen gang er blitt benyttet mot dem.
Det er altså svært uvanlig at kirkelige myndigheter reagerer med slike offisielle reaksjoner. En rask sjekk ved kirkedomstolene i naboland bekrefter at man er svært restriktiv med offisielle kirkerettslige reaksjoner. Faktisk kjenner man ikke til noen bruk av slike reaksjoner i nyere tid i forhold til vanlige legfolk. Lederen for kirkedomstolen i et av våre naboland sier at det fordres stor klokskap og forsiktighet av den biskop som skal ta avgjørelsen om å gå til et slikt skritt. Da skal situasjonen være svært spent og dialog ikke lenger mulig. Hvorvidt dette har vært situasjonen i Trondheim, er det ikke utenforståendes sak å bedømme, men vi står overfor det faktum at ledelsen i Trondheim stift ved generalvikar Torbjørn Olsen og kansellist Kari Hauge, har utstedt en "kanonisk advarsel" til en vanlig medlem av St. Olav menighet, Dordi Skuggevik Tande, etter at hun i brev til Pastoralrådet tar til orde for å opprette "et alternativt utvalg" som skal arbeide for det mål å få avsatt stedets biskop.
Hva ligger så i disse reaksjons-formene? Hvilke alternative straffereaksjoner fins i kirkeretten?
De aller fleste kjenner til begrepet bannlysning, om ikke annet så fra historiebøkene, jf. Luther, kong Sverre. Dette er også de strengeste straffer som fins i kirkeretten. Selve ordet "bannlysning" eksisterer imidlertid ikke i kirkeloven. Det norske ordet bannlysning dekker, hvis man ser på hvordan det er blitt brukt, i praksis to straffer: Ekskommunikasjon og interdikt.
Ekskommunikasjon
Ekskommunikasjon er den strengeste straffen. Men effekten av interdikt er nokså lik effekten av ekskommunikasjon. Ekskommunikasjon er utelukkelse av en troende fra det kirkelige fellesskap. Den primære effekt er, og har alltid vært, knyttet til sakramentene og til kirkelig myndighetsutøvelse. I motsetning til det mange tror, opphører ekskommunikasjonen, om ikke før, så i hvert fall ved døden. De rent åndelige og "eschatologiske" virkninger har alltid vært ansett som heller begrensede.
Ekskommunikasjon kan ramme en person på en av to måter. Den kan være "latae sententiae" (selvfelt, dvs. en handling innebærer automatisk ekskommunikasjon), for eksempel en prest som går hen og gifter seg og dermed gjør seg skyldig i et åpenbart brudd mot kirkeloven. Eller den kan være "ferendae sententiae", det vil si den ilegges formelt med det apparat det forutsetter.
Hva ekskommunikasjon innebærer, er uttrykt i kirkelovens kanon 1331, som nevner konsekvensene i åtte punkter. Noen av punktene kan kun treffe prester eller diakoner. Andre kan kun treffe legfolk i posisjoner der de utøver kirkelig utøvende myndighet. Det punktet som rammer legfolk som ikke på noen måte er involvert i kirkelige formelle organer etc., er 1331.1.2, annet ledd: "forbudt ... å motta sakramentene."
Interdikt
Interdikt er også en streng straff. En viktig endring er inntrådt mht denne straff i og med den nye kirkelov av 1983, slik at det alminnelig opplyste nordmenn tror å vite om interdikt, ikke lenger stemmer. I 1917-loven (og tidligere) kunne interdikt ramme både persongrupper og steder/områder. Et personlig interdikt kunne ramme en definert personkrets (f.eks. alle tilhørende en menighet, kommunitet...) slik at de ikke kunne delta ved gudstjenester, motta sakramentene, få en kristen begravelse. Et lokalt interdikt kunne ramme et område (et keiserdømme, et bispedømme, et kapell...). I 1983-loven er det helt annerledes. Ikke områder, ikke persongrupper, men enkeltpersoner kan rammes av interdikt. En person under interdikt kan ikke motta noen sakramenter.
For et vanlig legmenneske er effektene av ekskommunikasjon og interdikt identiske, med de følgende unntak: Ved "bare" interdikt kan man fremdeles inneha/utøve kirkelige tjenester (være kansellist, økonom, medlem av rådgivende organer ... ), fremdeles nyte godt av tidligere gitte kirkelige privilegier, beholde æresbevisninger, og lignende.
Andre straffer
Det finnes også andre kirkelige straffer, som er mildere. Den strengeste av de mildere straffer er suspensjon, men den kan i kraft av sin natur kun ramme ordinerte (fordi den er knyttet til utøvelse av tjenester/myndighet som betinger ordinasjon). Advarsel kan også være en reaksjon. Det kan være en "ren" advarsel og ikke noe mer, eller den kan være et forberedende skritt til ileggelsen av strengere kirkestraffer, for eksempel interdikt.
Men altså; sjelden eller aldri benyttet.
ABH