Donau - KI (KAP/The Tablet) - Syv katolske kvinner ignorerte alle advarsler og lot seg som planlagt prestevie den 29. juni. Ordinasjonene fant sted om bord på en båt fortøyd på Donau sør for Passau i nærvær av kvinnenes familier og 300 inviterte gjester og medier. Av de syv kvinnene var to fra Østerrike, fire fra Tyskland og en fra USA.
Østerrikerne er talskvinne Christine Mayr-Lumetzberger og Adelinde Theresia Roitinger, de tyske er talskvinne Gisela Forster, Ida Raming, Iris Müller og Pia Brunner og den amerikanske er Angela White.
Ida Raming (70) og Iris Müller (72) er kjente teologer som begge i flere tiår har engasjert seg for ordinasjon av kvinner og har også publisert vitenskapelige arbeider om temaet. Adelinde Roitinger fra Østerrike var frem til vielsen ordenssøster i kongregasjonen «Halleiner Schulschwestern» (fransiskanerinner), men hun ble ekskludert etter den ulovlige prestevielsen. Hun ble allerede for tre år siden eksklaustrert, og har siden levd utenfor klosteret i Salzburg, delvis i sitt hjem i Øvre Østerrike og delvis i Canada.
Etter flere uker med spekulasjoner om hvem som ville ordinere dem og hvor seremonien ville finne sted, ble syv av den opprinnelige gruppen på tolv kvinnelige kandidater presteviet av Romulo Braschi. Lokaliseringen på grensen mellom Tyskland og Østerrike var valgt for å unngå jurisdiksjonen til noe bestemt bispedømme. Under seremonien erklærte Braschi sin respekt for paven, men sa at det også fantes en universell katolsk Kirke hvor han og kvinnene var ordinert.
Romulo Antonio Braschi er en tidligere katolsk prest fra Argentina som ble ekskommunisert på 1970-tallet. Han lot seg i 1999 vie til «erkebiskop» for «den katolsk-apostoliske karismatisk kirke `Jesus Kongen'» i München. Den ble grunnlagt på 1970-tallet og kaller seg uttrykkelig «ikke-romersk». Braschi kaller seg «monsignore» og fungerer som «erkebiskop for München, Zürich, Buenos Aires og São Salvador da Bahia». Han har også viet sin egen hustru til prestinne. Bispevielsen fikk han av «biskop» Roberto Padin. Siden fant det sted enda en håndspåleggelse av «biskop» Geronimo Podesta. Den nå avdøde Podesta var en «ekte» katolsk hjelpebiskop fra Argentina som la ned sitt embete for å kunne gifte seg. Brashi har kunngjort at han i begynnelsen av 2003 vil vie flere kvinner og menn til prester og også konsekrere «den første kvinnelige biskop».
Den andre biskopen som foretok håndspåleggelse på kvinnene, var Ferdinand Regelsberger, en tidligere benediktinermunk fra klosteret Kremsmünster i Øvre Østerrike. Braschi konsekrerte ham til biskop i Øvre Østerrike den 9. mai i år «slik at kvinnene skal ha en lokal biskop til å ta seg av dem». Ferdinand Regelsberger ble viet til prest i 1958 og var misjonær i Brasil. I 1977 ble han laisert, er gift kirkelig og virket til 1991 som religionslærer, etter det har han vært pensjonist. Den 9. mai i år ble han viet til «biskop» av Romulo Braschi i huset til Christine Mayr-Lumetzberger i Scharnstein.
Den tredje biskopen som etter planen skulle ordinere kvinnene, er en praktiserende katolsk prest, Dusan Spiner. Han rakk imidlertid ikke frem i tide da han ble sittende fast i trafikken. Han ble i hemmelighet konsekrert til biskop av den avdøde biskop Felix Davidek av Brno i Tsjekkoslovakia under kommunistregimet. Davideks egen hemmelige bispevielse ble anerkjent av Vatikanet. Etter kommunismens fall gikk Spiner med på ikke å praktisere som biskop, og i dag arbeider han som sogneprest i Slovakia. Han viet i hemmelighet kvinnene til diakoner i Øvre Østerrike palmesøndag i år og hadde lovt å vie dem til prester om bord på skipet på Donau.
På en pressekonferanse etter ordinasjonen sa kvinnene at de «om noen dager» ville bli ordinert i en annen seremoni «i tilfelle noen skulle stille formelt spørsmålstegn ved vår første ordinasjon». Det ble sagt at dette skulle være en biskop som fungerte i et embete i den romersk-katolske Kirken, men hans navn ble ikke offentliggjort. Det ble imidlertid ventet at det var Dusan Spiner som skulle foreta den andre ordinasjonen.
Fjernsynsdekningen av seremonien og den påfølgende pressekonferansen vakte stor oppsikt i Østerrike og forårsaket en rekke paneldebatter om temaet prestevielse for kvinner. De fleste teologer, inkludert Peter Hünermann fra universitetet i Tübingen og Paul Zulehner fra universitetet i Wien, sa at de fullt ut kunne forstå kvinnenes frustrasjon, men mente at deres handling ville virke mot dem siden den ville provosere den offisielle Kirken.
Den østerrikske bispekonferansen og biskop Maximilian Aichern av Linz gjentok sine tidlige advarsler om at ved å gjennomføre sin ordinasjon, stilte kvinnene seg «utenfor Den katolske kirke». Biskop Aichern sa at han hadde oversendt saken til Roma. Det østerrikske katolske kvinneforbundet med 200.000 medlemmer og Østerriksk Katolsk Aksjon med 300.000 medlemmer sa at kvinnenes handling viser hvor viktig det er å intensivere diskusjonen om kvinners ordinasjon i Kirken.
De syv kvinnene sa at de betrakter seg som katolske prester. Noen sa at de ville lese messe hvis de ble bedt om det, og høre skriftemål. Den østerrikske talskvinnen for prestinnene, Christine Mayr-Lumetzberger, sier at kvinnene vil tjenestegjøre i «et slags virtuelt bispedømme», og de håper at Kirken vil tillate prosjektet som et «skoleforsøk».
«Wir sind Kirche» tar avstand
Bevegelsen «Wir sind Kirche» i Østerrike tar avstand fra ordinasjonene. «Kirchenvolks-Begehrens», som Wir sind Kirche tok initiativ til, samlet i 1995 mer enn 500.000 underskrifter på et krav om reformer i Kirken, blant annet lokalkirkenes medbestemmelse i bispeutnevnelser, men også om «full likestilling for kvinner i Kirken - inkludert tilgang til presteembetet». Men Wir sind Kirche tar avstand fra illegale aksjoner som selv hos «godvillige og reformorienterte mennesker skaper hoderisting og fortvilelse» og som øker sjansen for en kirkesplittelse. Holdningen til Wir sind Kirche kan oppsummeres slik: «Kvinneprester ja - men ikke slik!»
Teolog advarer mot «magiske misforståelser»
Den tyske dogmatikkprofessoren Gerhard Ludvig Müller fra München advarer mot «magiske misforståelser» i sammenheng med diskusjonen om «prestinnevielsene». Heller ikke tilhengernes ofte siterte formel «gyldig, men ulovlig» passer. Denne terminologi fra sakramentslæren går tilbake til Augustin og betyr at også heretikere og skismatikere kan tildele og motta gyldige sakramenter når bare de vesentlige betingelsene blir oppfylt. Det finnes dog grenser, understreker professor Müller. For eksempel blir ikke brød i et bakeriutsalg konsekrert «selv om en prest tilfeldig kommer forbi og mumler konsekrasjonsordene for seg selv».
Det at prestinnevielsene ikke er et sakrament, er helt uavhengig av statusen til den «biskopen» som foretok handlingen, understreker Müller. Heller ikke en kardinal kan vie kvinner gyldig til prester, siden det er Kirkens lære at kvinner ikke kan motta prestevielsens sakrament, noe pave Johannes Paul II slo definitivt fast i 1994.
Heller ikke den mye siterte apostoliske suksesjon, altså biskopenes legitime etterfølgelse etter apostlene i historisk kontinuitet, kan forstås rent individualistisk, understreker Müller. Vigselsfullmaktene er ingen «magiske trylleformularer» som en embetsinnehaver har fått til forføyning personlig. Biskopene er kalt til fellesskap med hverandre, fordi de jo fremstiller Kirkens enhet.
Episcopi vagantes
I forbindelse med «prestevielsene» av de syv kvinnene er det igjen rettet søkelys mot fenomenet episcopi vagantes, «omflakkende biskoper». Man regner med at det på verdensbasis finnes rundt 1.200 slike biskoper. Det finnes delte meninger om gyldigheten av vielsene til disse «biskopene», som alle hevder å stå i apostlenes etterfølgelse («apostolisk suksesjon»).
I hovedsak dreier det seg om to grupper. På den ene siden de «biskopene» som kan føre sin vielsesgenealogi tilbake til belgieren Joseph R. Vilatte (1854-1929) eller amerikaneren Arnold H. Mathew (1852-1919). På den andre siden står de biskopene som er viet av «ekte» katolske biskoper som av forskjellige grunner har brutt med Den hellige Stol. Eksperter på fenomenet skjelner her mellom ti forskjellige vielseslinjer.
For «biskoper» av begge disse retningene er det karakteristisk at de ikke er utnevnt av noen organisert kirke etter sine lover til å bekle bispeembetet, men handler egenmektig. De har intet oppdrag og for det meste heller ingen menigheter utenom en liten skare av sympatisører. Det handler om en «religiøs subkultur» som de siste hundre årene har fulgt veien til de historiske kirkene uten å ha noen innflytelse på dem.
I henhold til kirkeretten pådrar både den biskop som vier noen til biskop uten pavelig oppdrag, og den som lar seg vie, automatisk ekskommunikasjon i henhold til kirkerettens kanon 1382. Bare Den hellige Stol kan løse dem fra denne ekskommunikasjonen. En som er ekskommunisert, har etter kirkeretten forbud mot å utføre enhver tjeneste under eukaristifeiringen eller ved andre gudstjenester, samt å tildele eller motta sakramenter.
Kathpress juni/juli, The Tablet 6. juli 2002 KI - Katolsk Informasjonstjeneste, Oslo (o: pe)
9. juli 2002