|
Bilde
|
| Biskop John Willem Nicolaisen Gran RIP |
Emeriterte biskop John Willem Nicolaisen Gran OCSO av Oslo døde skjærtorsdag, den 20. mars 2008.
I St. Olav domkirke ble det den 1. april feiret høytidelig rekviemmesse. Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo celebrerte, koncelebrert av nuntius til de nordiske land, erkebiskop Emil Paul Tscherrig, abbeden ved Caldey Abbey, Daniel van Santvoort, emeriterte biskop av Oslo Gerhard Schwenzer SS.CC, biskop Anders Arborelius av Stockholm, biskop Pétur (Pierre) Bürcher av Reykjavík, tidligere hjelpebiskop av Stockholm William Kenney, og bispedømmets prester. Til stede var blant annet også økumeniske representanter.
Ved messens innledning leste nuntius opp kondolansetelegram fra Den hellige far. Det var deretter hilsener ved abbed Daniel van Santvoort og Oslo bispestol (Dnk) ved domprost Olav Dag Hauge.
Torsdag den 3. mars ble det feiret høytidelig rekviemmesse i St. Paul kirke i Bergen, også celebrert av biskop Eidsvig. Bispedømmeadministrator Torbjørn Olsen av Tromsø koncelebrerte. Etter messen ble biskop Gran stedt til hvile ved hans families gravsted på Møllendal kirkegård.
Her følger biskop Bernt Eidsvigs preken ved rekviemmessen i Oslo/Bergen:
Det ble oppfattet som et sjeldent vågestykke da den apostoliske delegat til de nordiske land, erkebiskop Bruno Heim, Misjonskongregasjonens kardinalprefekt Agagianian og pave Johannes XXIII - jeg nevner dem i motsatt rekkefølge av hva deres verdighet skulle tilsi, og rangerer dem efter ansvar i dette tilfelle - utnevnte cisterciensermunken John Willem Gran til biskop av Oslo. Han hadde ingen pastoral erfaring, visste ikke hvordan et sogn eller et bispedømme funksjonerer, han var ikke særlig utadvendt eller pastoralt anlagt fra naturens side, en munk som trivdes med ensomheten for Gud og stillheten.
Og man kunne ikke si at det ikke fantes andre begavede og egnede kandidater. Blant de knapt 7000 katolikker som bodde i Norge den gang, var det opp til flere seriøse og dyktige bispeemner: Patrene Rieber-Mohn og Raulins navn ble f.eks. nevnt til stadighet, og ville nok ha forekommet de fleste som tryggere valg.
Men her foretrakk Den hellige stol å legge ut på de 10.000 favners dyp. Sterkt forenklet vil jeg hevde at det dreide seg om en åndelig avgjørelse, fattet av en person som hadde en dyp og sikker dømmekraft. I munken Gran så han en mann som kunne lede og fornye et bispedømme som i 1962 ennu ikke helt hadde tatt skrittet inn i det 20. århundre, hvor en from, klok og trygg biskop Jacob Mangers nok hadde improvisert mer en han hadde planlagt siden han overtok i 1932. Denne personen var erkebiskop Bruno Heim. Han skulle oppleve å se sine håp gå i oppfyllelse.
Det avgjørende kriterium for Heim var imidlertid ikke administrativ dyktighet, sprogmektighet, kulturelt nivå, teologisk innsikt, arbeidskapasitet, som alt kunne belegges i forskjellig grad. Kriteriet var enklere og mer grunnleggende: Lydhørhet overfor Gud og evnen til usentimentale oppbrudd og en ny start. I 1941 og i 1949 hadde Gud kalt ham til å gjøre en helt ny begynnelse. Gran fattet begge ganger sammenhengen mellom tid og nåde. Erkebiskop Heim var sikker på at han ville klare dette en tredje gang.
Den unge Gran reagerte med noe trass og motstand da han i 1941 for første gang opplevde at Gud hadde et berettiget krav på ham. På Guds ord gikk han allikevel dit han ikke ville. Åtte år senere brøt han opp fra et spennende liv og en gryende karriere som filmskaper; han godtok igjen at Gud hadde rett til igjen å forlange at han skulle gå hvor han ikke ville, nu til cistercienserne av den strenge observans. Det er høyst berettiget å betone ordet streng, særlig den gang. Det tredje oppbrudd, fra klosterlivet til Oslo, var nok det vanskeligste. Kanskje vi aner en smule resignasjon i det valgsprog han bestemte seg for: Ipse faciet - han skal gjøre det. Uansett hva han selv gjorde, hvor meget han slet og arbeidet, det gode hans kall og tjeneste resulterte i, det var det Gud som beveget. I disse to ord finer vi både hans gudserkjennelse og hans selverkjennelse.
Biskop John Willem Gran døde skjærtorsdag. Jeg presser muligens virkeligheten når jeg aner et budskap til oss i det. Messen var det faste punkt i hans liv, søndag som hverdag. I de siste år var hans helbred vekslende, men hvis han i det hele tatt kunne stå på bena, stod han for alteret og bad om at Kristus måtte komme i brødets og vinens skikkelse. Helt til lørdag før palmesøndag maktet han å feire messen og be sine tidebønner. I messefeiringen opprettholdt han også enheten med oss. Det er et merkelig faktum at hans store kjærlighet ved enden av livet stadig var Oslo katolske bispedømme. Vi kan også bemerke en ny om ikke overraskende kjærlighet, nemlig «hans» søstre, cistercienserinnene på Tautra. Hans siste utsagn og disposisjoner - jeg besøkte ham for tre uker siden - gjaldt dem og oss. John Willem Gran var takknemlig da han kunne overlate ansvaret for OKB til biskop Schwenzer i 1983, men de som tror han hadde lagt bispedømmet bak seg som en skjebne han hadde måttet holde ut inntil Den hellige stol tillot ham å tre tilbake, tar feil.
I de siste månedene mottok han mange besøk, jeg vil særlig takke våre «norske» dominikanere i Paris, p. Pollestad, Patfoort og fr. Per Klingberg. De sørget for at han ikke måtte være alene en eneste dag.
Jeg ser at Norges Unge Katolikker er godt representert. Biskop Gran var blant dem som stod fadder da dere ble stiftet i 1947, og han var helt konsekvent i sin prioritering av ungdsomsarbeidet. At dere fikk gode ungdomsprester, at Mariaholm ble bygget er eksempler på hvor viktige dere var for ham. Det er deres tillitsmenn som skal bære biskop Grans kiste ut av kirken idag. Han viste dere tillit og støttet dere når arbeidet gikk godt, og han støttet dere enda sterkere i vanskelige perioder.
Vi har hørt evangeliet om Lasarus' oppvekkelse, det «umulige» under. Forestillingen var at sjelen dvelte i nærheten av den døde kropp i inntil tre dager før den endelig forlot den. Vi legger merke til Martas protest da Jesus ville ha stenen foran graven veltet bort: «Det er nå alt på fjerde dagen.» Lasarus adlød allikevel sin venn og frelsers stemme.
Hvor Jesus tillates å komme nær, er der ingen død. Visst tar dette jordiske liv slutt; det skulle også gå Lasarus slik. Men hans annen oppvekkelse til sin Herres glede, var hans inngang til det virkelige liv. Han kom dit hvor Jesus er, og kunne se ham åsyn til åsyn. Han hadde beveget seg til tross for at hender og føtter var viklet inn i linstrimler for å komme frem til Jesus. Dette er den lydighet som gir liv.
Det er mange som forsøker å leve bak murer og stener for ikke å måtte høre og se det Gud vil gi dem; det er deres ønske å være død for Guds virkelighet. Den unge John Willem Gran var et slikt menneske, og han var det i mer enn fire dager. Hvis han hadde kunnet bestemme, ville ingen stener blitt veltet bort og ingen murer revet. Det irriterte ham at den uønskede og fremmede stemme nådde frem til ham, og bad ham komme ut, til tross for at han var viklet inn i den åndelige døds linstrimler. Disse bånd ble løst, men det tok tid. Han bad om å bli latt i fred, men Kristus gav seg til kjenne som frelser og venn; han løste ham fra båndene, og gav ham frihet til å tro, og for den saks skyld frihet til å gå bort og gjemme seg bak andre stener, og vikle seg inn i nye bånd. Det rent menneskelige vennskap og Guds vennskap med mennesket har dét til fellles at det kan gis opp ensidig. Nær 88 år gammel var John Willem Gran friere og lykkeligere i sitt vennskap med Gud enn noen gang tidligere.
Hvis dere vil vite hvorfor John Willem Gran hver dag stod for alteret, og beredte det måltid som forente ham med sin frelser og venn, så var dette grunnen. Den 24. august ifjor stod han for siste gang ved sin domkirkes alter, og feiret Herrens nadverd med og for oss, sine venner i Kristus. Han fortalte oss igjen om det evige gjestebud, og at vi alle er innbudt.
- Du gode og tro tjener, gå inn til din Herres glede.
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (3. april 2008)