|
Bilde
|
| Fransiskanerpater Ronald Hölscher R.I.P. |
P. Ronald Hölscher OFM døde den 24. januar 2009 kl. 14.00 i sitt kloster i Weert, Nederland, etter kort tids dødsleie. Han begraves fra sitt Minder Broeder kloster i Weert, fredag 30. januar kl. 14.30. Se forøvrig en oversikt over requiemmesser.
P. Hölscher tjenestegjorde i over 32 år i St. Hallvard menighet og kloster. Menigheten bringer her de følgende minneord over den høyt elskede pateren:
P. Ronald Hölscher OFM in memoriam
14. januar 1928 - 24. januar 2009
Det er mye vi kan si om pater Ronald, at han var "det gode menneske på Enerhaugen" er det ingen tvil om. Mange intervjuer er gjort med ham, et av dem begynner slik: "Man føler seg så vel i hans nærvær." Alle som kom i kontakt med ham følte seg virkelig vel, en følte at her var det et ekte menneske, et menneske som hadde en genuin interesse for andre og andres vel. Alle var snille for pater Ronald, og alle ble snille i hans nærvær.
Det vil være umulig å komme inn på alle de forskjellige oppgaver og gjøremål som den gode pater har vært borti i sine nesten 50 år i Norge. Den 4. august 1958 kom han fra Nederland til Norge. Han ville egentlig til New Guinea, men Herren ville det annerledes. Det ble Bergen i første omgang, for så å bli sendt til Kristiansand. Først som kapellan, siden ble han sogneprest og virket her frem til januar 1968. Da ble fransiskanerkommuniteten på Enerhaugen styrket med pater Ronald. I drøye 32 år hadde han bosted og arbeidssted i St. Hallvard kirke og kloster.
Her ble han raskt en engasjert prest i menigheten og det er vel ingen som har full oversikt over alt det han har arbeidet med og for. Pater Ronald hadde en spesiell evne til å komme i kontakt med barn. Han elsket å være sammen med dem og barna elsket å være sammen med ham.
Vi trekker gjerne frem hans iherdige barne- og ungdomsarbeid, som var alt fra speideraktiviteter og skoleprestarbeid på St. Sunniva skole, til filmklubben for nabolagets barn. For dette arbeidet ble han i 1999 tildelt Kirkeakademienes "Brobyggerpris". Prisen tildeles hvert år til en person som i særlig grad har bidratt til forsoning og enhet. Fransiskanerpateren fikk prisen for sitt mangeårige virke for innvandrerbarn på Enerhaugen. I begrunnelsen het det blant annet at pater Ronald møtte alle med samme omsorg og kjærlighet, og var et fremragende eksempel på tjeneste og toleranse. Under NUKs landsmøte høsten 2008 ble p. Ronald velfortjent utnevnt til æresmedlem.
Vi kan vel ikke tenke oss noen mer fransiskansk enn pater Ronald. Han var enkelt og barnlig, men ikke barnslig. Han var nøysom, elsket mennesker, naturen og verden og han ble aldri trett av å fortelle om den hellige Frans av Assisi og den hellige Don Bosco.
Pater Ronalds medbrødre kunne en gang i mellom sukke over hans manglende interesse for og evne til system og rutiner. Som en av dem en gang uttrykte det: "Det er ikke så lett å leve sammen med en helgen!". Det var nok først og fremst pater Ronald som hadde æren for den åpne, glade, vennlige atmosfæren som rådde i klosteret på Enerhaugen og som ingen kunne unngå å legge merke til.
De siste årene av sitt liv her i Norge ble han gradvis svakere. Sommeren 2000 flyttet han til St. Josephsøstrenes hjem på Grefsen, men etter syv år her var helsen blitt så dårlig at han flyttet til fransiskanernes "Minder Broeders Kloster" i Weert i Nederland. Da hadde han også rukket å feire 50- årsjubileum for sine presteløfter 11. mars 2006. Han ville nok ha ønsket å leve resten av sitt liv her i landet, men da helsen ble gradvis dårligere innså han til slutt at det var det beste for ham å tilbringe sin siste tid i Weert. Her traff han igjen flere av sine tidligere studiekamerater. Han klaget aldri, heller ikke over smerter, men gledet seg umåtelig over ethvert livstegn fra Norge. Heldigvis fikk han ofte besøk, brev og hilsener fra sin mange norske venner.
Inntil det siste var han en enestående samtalepartner, en evne som han alltid var rede til å bistå med, alltid smilende ivrig og alltid med en åpen mottagelighet. Munterhet var hans varemerke, en ivrig raus munterhet som kom en i møte i alle samtaler, hva de enn kunne dreie seg om. Han hengte seg ikke opp i forsinkende detaljer, pirk var overhode ikke i hans karakter.
Pater Ronald var sjelesørger for mange, og vi er mange som vil minnes ham som vår gode, glade, omsorgsfulle venn og prest. Vi takker ham for det han har gitt oss og Kirken i Norge av kjærlighet, både til Gud og menneskene.
Vi lyser fred over hans minne.
På vegne av St. Hallvard menighet
P. Sigurd Markussen, sogneprest
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (24. januar 2009)