Würzburg, 24.9.2016 (KI/KAP/KNA) – Lørdag den 24. september 2016 ble p. Engelmar Unzeitig CMM saligkåret i domkirken i Würzburg i Bayern. Han døde i konsentrasjonsleiren Dachau i Bayern den 2. mars 1945, dagen etter sin 34-årsdag og få uker før leiren ble befridd av amerikanerne. Blant de prominente gjestene ved høytideligheten var flere kardinaler fra Roma og den tsjekkiske kulturministeren. P. Unzeitig var såkalt sudettysker, og hans biografi avspeiler de store forandringene i Europa fra 1914 til 1945. Hans hjemland Morava (ty: Mähren) var ved hans fødsel i 1911 en del av den østerrikske halvparten av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. I 1918 ble dette riket oppløst etter nederlaget i Første verdenskrig, og Morava ble en del av den nyopprettede staten Tsjekkoslovakia. Selv tilhørte han den sudettyske befolkningen, etterkommere etter de tyskerne som på 1100- og 1200-tallet hadde slått seg ned i de bøhmiske randfjellene. Etter Tysklands nederlag i 1945 ble de fleste sudettyskerne utvist fra Tsjekkoslovakia. Selv regnet Unzeitig seg som tysk, mens østerrikerne kaller ham Altösterreicher.
Som ung kjente Unzeitig stadig tydeligere et kall til å bli prest, så den 18. april 1928 trådte han som syttenåring inn på seminaret i Reimlingen i Nördlingen ved Augsburg i Bayern som ble drevet av kongregasjonen Mariannhill-misjonærene (Congregatio Missionarum de Mariannhill – CMM). Han ble da regnet som et «sent kall» (!) og seminaret i Reimlingen var et «Spätberufenenseminar». Han ble medlem av ordenen, og opprinnelig var det meningen at han skulle bli misjonær. Han ble presteviet den 6. august 1939 i Herz-Jesu-Kirche i Würzburg.
Men allerede under hans primiss-ferie brøt Andre verdenskrig ut den 1. september 1939, da Nazi-Tyskland invaderte Polen. Noen misjonstjeneste var ikke mulig i denne situasjonen, så etter prestevielsen tjente p. Engelmar i sjelesorgen, først i Riedegg i Oberösterreich, som etter Anschluss var en del av Det tredje rike. P. Engelmars innstilling til Nazi-Tyskland var i begynnelsen positiv, og han så på Hitler som redningsmannen for sitt hjemland. For i likhet med alle sudettyskere ventet han med lengsel på tilbakeføringen til Det tyske riket.
Høsten 1940 ble han utnevnt av biskopen av Linz til sogneprest i Glöckelberg i Böhmerwald ved Krummau (i dag Zvonková ved Český Krumlov), et sogn som i 1938 var blitt innlemmet i bispedømmet Linz. Det var et tysk sogn med 1200 innbyggere. Der uttalte han offentlig at man skulle lyde Gud mer enn mennesker og at hans øverste herre var Gud, ikke der Führer. I sine prekener og i religionsundervisningen fordømte han nazistenes jødeforfølgelser. I begynnelsen av 1941 ble han angitt for «forræderske ytringer og forsvar av jødene» (tückischer Äußerungen und Verteidigung der Juden).
Derfor ble han etter bare noen måneder i embetet arrestert av Gestapo den 21. april 1941, tretti år gammel. Etter seks uker i fengsel i Linz ble han den 3. juni 1941 sendt til konsentrasjonsleiren Dachau i Oberbayern i Tyskland, som hadde en spesiell avdeling for fengslede katolske geistlige. Der var det internert rundt 2 800 prester etter et direktiv fra Reichsführer der SS, Heinrich Himmler. Dachau var den første konsentrasjonsleiren i Det tredje rike, opprettet i 1933, kort etter Hitlers maktovertakelse. Da p. Engelmar kom dit, var det allerede hundrevis av geistlige der, ikke bare tyske, men også franske, nederlandske, ungarske og fremfor alt polske. De var innkvartert i ulike brakker, de tyske geistlige i brakke 26 (inkludert mange fra Sudetland), de polske i brakkene 28 og 30. P. Engelmar fikk fangenummer 26 147.
Til tross for de harde betingelsene i leiren var han alltid stille og beredt til å hjelpe. Ifølge utsagn fra medfanger var han et mønstereksempel på nestekjærlighet. Fra hans tid i konsentrasjonsleiren er det bevart flere brev, også noen som en SS-mann fra Schönhengstgau smuglet ut. I brakke 26 var det også et kapell med et tabernakel som var laget av tomme hermetikkbokser. Også en Kristusstatue og en monstrans ble laget av samme materiale som tabernakelet. Hostier og messevin ble for det meste skaffet av hjelpere fra byen og smuglet inn.
Da det i slutten av 1944 brøt ut en flekktyfusepidemi i den russiske brakken i Dachau, ble de syke flyttet sammen i en brakke. Men det var knapt noen som var villig til å pleie dem. Sammen med nitten andre geistlige meldte p. Engelmar seg frivillig til å pleie de syke og døende i tyfusbrakken. Han ga de siste sakramentene til hundrevis av døende, blant dem mange russere. Ved siden av sine studier hadde han lært seg fransk, engelsk, italiensk, tsjekkisk og russisk, og han brukte språkkunnskapene til å gjøre fangene kjent med det kristne budskap. En russisk ordbok i gaveprosesjonen i saligkåringsmessen minnet om dette. Han brakte en høyere russisk offiser tilbake til forfedrenes tro. Han reddet andre fanger fra hungersdøden ved å gi dem sin egen knappe matrasjon.
Stadig flere fanger ble smittet, og det var daglig hundre døde. Til slutt ble p. Unzeitig selv smittet av flekktyfus, og han ble den 20. februar 1945 innlagt på sykebrakken. Der fortsatte han å høre skriftemål, og der døde han klokken 7.20 den 2. mars 1945, dagen etter sin 34-årsdag og få uker før leiren Dachau ble befridd av amerikanerne. Fordi noen andre prester i leiren kjente kapoen på krematoriet, klarte de å få p. Engelmars lik brent separat fra de andre som skulle kremeres og få smuglet hans aske ut fra konsentrasjonsleiren. Via omveier kom asken til Mariannhill-misjonærene i Würzburg. Der ble urnen gravlagt i klosterets krypt på kirkegården i Würzburg på langfredag (30. mars) i 1945. Han ble æret som «Engelen fra Dachau» (inspirert av hans ordensnavn) og «tyskernes Maximilian Kolbe». Han kalles også «Martyr for nestekjærligheten».
Den 20. november 1968 ble p. Engelmars urne overført til et sidekapell i Mariannhill-misjonærenes Herz-Jesu-Kirche i Würzburg, den samme kirken hvor han hadde blitt presteviet i 1939. Prosessen for hans saligkåring ble innledet på 1980-tallet, og Vatikanet utstedte den 5. september 1988 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Informativprosessen på bispedømmenivå i Würzburg ble åpnet den 26. juli 1991 av biskop Paul-Werner Scheele av Würzburg (1979-2003) som en bekjennerprosess, ikke en martyrprosess.
Prosessen ble avsluttet i juni 1996. Dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen på bispedømmenivå ble utstedt i januar 2002, og saken ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2005. I år 2000 regnet Den katolske kirke p. Engelmar offisielt martyrene fra Det 20. århundre. Den 3. juli 2009 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
I 2011 åpnet biskop Friedhelm Hofmann av Würzburg (2004- ) en informativprosess på bispedømmenivå vedrørende p. Engelmars eventuelle martyrium, og den ble avsluttet i mai 2012. Dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen på bispedømmenivå ble utstedt den i desember 2012. Den 21. januar 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», noe som åpnet for en snarlig saligkåring.
Engelmar Unzeitig ble saligkåret den 24. september 2016 i domkirken i Würzburg i Tyskland. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkårings-kongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Kardinal Amato ledet selve saligkåringen, mens biskop Friedhelm Hofmann av Würzburg var hovedcelebrant ved messen og holdt prekenen. Blant de koncelebrerende biskopene var også kardinal Peter Turkson, president for Det pavelige råd for Rettferdighet og fred (Iustitia et Pax). I saligkåringsmessen deltok rundt 200 tsjekkere fra Unzeitigs hjemregion og hans tjenestested i Bøhmerwald, blant dem biskopen av České Budějovice (ty: Budweis), Vlastimil Kročil, dessuten den tsjekkiske generalkonsulen i München, Milan Čoupek.
Til stede ved saligkåringen var også Tsjekkias kristendemokratiske kulturminister Daniel Herman. Han uttalte at fordrivelsen av sudettyskerne etter Andre verdenskrig var en «stor urett», og at minnet om deres arv var blitt korrumpert under det mangeårige kommunistiske styret i hjemlandet. Han håpet at saligkåringen ville bli «en viktig brikke i mosaikken» av et nytt fellesskap mellom tyskere og tsjekkere.
Ved saligkåringen ble det opplyst at den nye salige vil bli feiret lokalt og i sin orden på dødsdagen 2. mars. Dagen etter saligkåringen ble urnen med den salige prestens aske flyttet fra sidekapellet til hovedalteret i Herz-Jesu-Kirche i Würzburg. Unzeitig er den første salige i sin orden Mariannhill-misjonærene. En tidligere amerikansk soldat som var til stede ved frigjøringen av Dachau, skal ha blitt helbredet for kreft på p. Engelmars forbønn.
Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)