I messen møtes jord og himmel

Del I av 2

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening?

Tekst: Eirik Steenhoff

Til å belyse disse spørsmålene har vi snakket med p. dr. Ole Martin Stamnestrø. Han er generalvikar for Midt-Norge stift, sogneadministrator i Vår Frue kirke i Ålesund og doktorgrad i liturgihistorie fra Oxford University. Katolsk.no bringer her den første av intervjuets to deler.

Den som er nysgjerrig på Den katolske kirke, oppsøker ofte et av kirkebyggene aller først. Og det vil være et godt sted å begynne. Likevel er det ikke bygningen i seg selv som er viktig for katolikker, men det som foregår inne i den. Det katolske kirkerommet er et rom der Gud kommer menneskene i møte, hvor himmelen og jorden kommer sammen. Dette skjer fremfor alt i messen, som i katekismen kalles for selve "kilden og høydepunktet" (lat. fons et culmen) i kirkens liv (§1324).

OLSOKMESSE 2017: Pater dr. Ole Martin Stamnestrø feirer Olsok i Trondheim. Alle foto: Jan Erik Kofoed

Likt innhold, forskjellig form

Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

– Hva slags liturgisk tradisjon er dette?

– Kirken har gjennom tidene hatt en rekke forskjellige riter. Den såkalte lex orandi, bønnens lov, har kommet til uttrykk på forskjellig vis, og vi er blitt vant til å be på forskjellige måter. I Vestkirken har vi hatt en større grad av enhet i uttrykksformen enn i øst.
Stamnestrø skisserer noe av bakgrunnen for hvorfor det store katolske kirkemøtet i Trient (1545–63), som gav den "tridentinske" messen sitt navn, hadde liturgien høyt på sin agenda:

– Utover middelalderen hadde den liturgiske lokalpatrotismen styrket seg. Liturgien skulle være litt fjongere og finere enn hos naboen. Erkebispedømmet i Lyon feiret messer der syv subdiakoner deltok, hver med sitt røkelseskar.

– I reformasjonsårhundret kom det en liturgisk opprydningstid, sier p. Stamnestrø. - Også på katolsk mark. Konsilet i Trient besluttet at vi i Vestkirken skulle dempe vår liturgiske lokalpatrotisme og heller se mot Roma. Det bestemte at alle deler av kirken skulle følge de romerske liturgiske bøker. Unntagelsen gjaldt de liturgiske riter som var beviselig eldre enn 200 år.

Messen slik som feiret i Roma

Pave St. Pius V utarbeidet et missale på bakgrunn av Trient-konsilets bestemmelser. Den ble utgitt i 1570, og forble altså Den katolske kirkes felles latinske messebok i 400 år. Alle messer ble feiret etter denne messeboken, som sagt med unntak for riter av en viss ansiennitet. Men hva var egentlig bakgrunnen for den romerske messen som den gangen ble obligatorisk for hele kirken?

– Jeg treffer stadig på mennesker som innbiller seg at det vi nå kaller den ekstraordinære form, var en liturgi laget på 1500-tallet, sier pateren.

– 1570-missalet er simpelthen messen som man på den tid feiret i Roma. Den messen hadde vært stabil i flere århundrer allerede. Den preges av enkelhet, sammenlignet med de østlige riter. Roma er en streng, men mild mor, og der gjøres ting enkelt!

– Hvordan bør messen helst feires? Det finnes vel ikke noen slags objektiv eller "ideell" messeform?

– Nei, Gud har ikke åpenbart for oss akkurat han vil tilbes i den nye pakt [Guds pakt med kirken], svarer p. Stamnestrø. – I motsetning til den gamle pakts [dvs. Guds pakt med Israelsfolket, red.anm.] gudsdyrkelse, som er full av forskrifter og detaljer. Det er overlatt kirkens apostoliske myndighet å bestemme og regulere gudstjenestelivet.

– Det viktigste ved messen i den nye pakt er at den er vår felles bønn til Treenigheten. I messen deltar vi i den innentrinitariske bevegelsen i Kristi kropp, Kirken: Vi tilslutter oss Sønnens bønn til Faderen i Ånden. Det som skiller vår private bønn fra vår felles bønn er at vi deltar i noe som er definert som kirkens felles bønn av Kristi stedfortreder, paven. Liturgien er således en del av pavens oppdrag.

Stamnestrø forklarer videre noe av debatten om liturgi fra mellomkrigsårene. Den såkalte liturgiske bevegelse i mellomkrigsårene var særlig opptatt av oldkirkens liturgi. Denne bevegelsen gav avgjørende impulser til Det annet Vatikankonsils konstitusjon Sacrosanctum Concilium (1963), som åpnet for en feiring av messen på folkespråkene og knesatte et ideal om legfolkets "aktive deltagelse" i messen.

VIGSLING: Biskop Eidsvig sammen med generalvikar p. dr. Ole Martin Stamnestrø under vigslingen av St. Olav-alteret i Trondheim, 2017.

– Noen ganger finnes det en hang til å romantisere fortiden i Kirken, sier p. Stamnestrø. – Dette var noe av dynamikken fra renessansen, hvor man lengter tilbake til noe tidligere, som for eksempel antikken, litt som et barn som bare ser feilene hos foreldrene og bare dydene hos besteforeldrene. Også i kirken er denne dynamikken til stede.

– Når man leser liturgivitenskapsmennene fra mellomkrigsårene, ser man en tendens til at den tidlige kirkens formentlige praksis glorifiseres. Middelalderens og barokkens liturgiske utvikling betegnes utelukkende negativt og ses på som forråtnelse. Pave Pius XII så hva som foregikk i liturgistenes laug, og advarte dem i encyklikaen Mediator Dei (1947) mot en "liturgisk arkeologisme." En slik tilnærming til liturgien er fremmed for oss katolikker. Vi har en helt klar retning fremover; vi har aldri stilt oss bak protestantenes ad fontes-fane ("tilbake til kildene").

– Man kan forstå begeistringen for nyoppdagede liturgiske kilder fra oldkirken, sier p. Ole Martin Stamnestrø. – Men den liturgiske bevegelse trakk raske konklusjoner på bakgrunn av et begrenset kildemateriale. Man ønsket seg tilbake til en liturgisk virkelighet som man ante konturene av i kirken før middelalderen. Pave Benedikt XVIs Summorum Pontificum er på sin side nettopp ikke et uttrykk for liturgisk arkeologisme.

FAKTA

Summorum Pontificum:

Dokument utgitt 7. juli 2007 og implementert 14. september samme år av pave Benedikt XVI.
Dokumentet understreker at den førkonsiliære ("tridentinske") messen aldri ble opphevet (art. 1), og gir prester fri anledning til å feire denne messen privat (art. 2), samt i sogn hvor det er pastoralt behov for det (art. 5).
Den førkonsiliære messen kalles her for den ekstraordinære form av Kirkens liturgi (art. 1), i motsetning til den ordinære form, pave Paul VIs messebok av 1969.

Den tridentinske eller ekstraordinære form av messen:

Et tilnavn på messeformen som ble anvendt i den latinske del av Den katolske Kirke fra 1570 til 1969.
Den ble gjort til obligatorisk felles messeform for hele Kirken i 1570 med missalet til pave St. Pius V, utarbeidet etter konsilet i Trient (1545–63, lat. Tridentinum).
Denne messeformen er blitt revidert gjennom århundrene, sist gjennom pave Johannes XXIIIs missale av 1962.
Messens faste ledd, lesninger og bønner foregår på latin, men prekenen og evt. lesningene er på folkespråkene.
Messen feires ad orientem ("mot øst"), med presten vendt den samme retning som legfolket: mot alteret og det symbolske "øst", hvorfra Kristus skal komme på dommens dag.
Messen kjennetegnes også av at presten (og altertjenerne) leser bønnene på vegne av folket.

Se video av "den gamle messen":

Den ordinære form av messen:

Messen slik den i dag vanligvis feires i den latinske del av Den katolske Kirke, basert på pave Paul VIs missale av 1969.
1969-missalet ble utarbeidet med Det annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgi, Sacrosanctum Concilium (1963), som utgangspunkt.
Konstitusjonen slo fast at liturgiens fornyelse først og fremst finner sted gjennom legfolkets "fulle og aktive deltagelse" (plena et actuosa participatio, art. 14).
Sacrosanctum Concilium åpnet for en oversettelse av liturgien til folkespråkene, men fastholdt at latinen fremdeles skal anvendes som Kirkens liturgiske språk (art. 36).
De lokale liturgiske reformene i kjølvannet av Paul VIs 1969-missale førte til store omveltninger, ofte langt hinsides konsilets intensjoner, og har siden vært et betydelig stridstema i Kirken.

Se video av "den nye messen":