Thérèse av Lisieux: Prologen til «En sjels historie»

Publisert 3. april 2018 | Oppdatert 17. september 2018

Serie om Thérèse av Lisieux, del I

60 LAND: Relikviene av hellige Thérèse av Lisieux har besøkt tilsammen 60 forskjellige land de siste 20 årene. Her ser vi mottagelsen av relikviene i Latinpatriarkatet i Jerusalems gamleby. Foto: REUTERS/Ronen Zvulun/NTB Scanpix.

I anledning «Hellighetens år 2018» vil vi gjennom en rekke artikler gjøre oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie».

I sitt hyrdebrev «Om Hellighetens år» skriver biskop Bernt Eidsvig: «Om noen skulle frykte at fullkommenhetens fjell er ubestigelig, har Thérèse vist at det finnes en ‘heis’ til himmelen, kjent som ‘Den lille veien for åndelig barndom’. Med ordene ‘mitt kall er kjærlighet’, utfordrer hun hver og en av oss til å velge Gud, uavhengig av livskall, situasjon og evner. For det er bare Gud som kan fylle de dypeste lengslene i våre liv. Med troens gave oppdager vi hvem vi ved Guds nåde får lov til å være. Som hellige kan vi endelig bli ‘hele’ mennesker.»

Se video om «Om Hellighetens år»

Hvem var Thérèse av Jesusbarnet (Thérèse av Lisieux)?

Thérèse ble født år 1873 i Alençon i Nord-Frankrike som det niende og siste barnet til Louis Martin og Zélie Guérin, ekteparet som ble helligkåret under familiesynoden i 2015. Fire av barna døde tidlig, allerede før Thérèse ble født. De andre fem var alle jenter, og alle ble etterhvert nonner:

1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897

Moren døde da Thérèse var fire år gammel. Familien flyttet da nordover, til Lisieux, for å være nær morens familie. I begynnelsen var det særlig Pauline som tok seg av Thérèse – som en mor. Senere var det Marie.

Én etter én – først Pauline, så Marie, Thérèse og til slutt Céline – ble søstrene nonner i karmelittklosteret i Lisieux. Léonie valgte en annen orden.

Vi kjenner Thérèse aller mest gjennom det hun skrev. Hennes «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Boka består av flere manuskripter.

Vi gjengir her begynnelsen av boka, nemlig prologen til manuskript A. Pauline, som var priorinne i klosteret, hadde bestemt at Thérèse skulle skrive sine barndomserindringer, og det er til henne Thérèse stiler manuskriptet. Thérèse begynner å skrive i januar 1895. Hun er 22 år gammel og har vært syv år i klosteret.

En beretning om en liten, hvit blomsts vår, fortalt av henne selv og tilegnet vår Moder priorinnen, sr. Agnes av Jesus

Det er til deg, min kjære Moder, du som er min mor i dobbel forstand, at jeg nå betror min sjels historie. Den dagen du bad meg om å gjøre dette, tenkte jeg at det ville distrahere mitt hjerte å beskjeftige seg med seg selv. Men nå har Jesus latt meg forstå at det ganske enkelt er gjennom å adlyde at jeg gleder ham mest. Dessuten er det bare dette ene jeg skal gjøre: stemme i den lovsang som jeg vil gjenta i evighet: «Om Herrens barmhjertighet!!! … [Sal 89,1]

Før jeg tok pennen fatt, knelte jeg ned foran mariastatuen (den som har gitt vår familie så mange tegn på den himmelske dronningens moderlige omsorg), og jeg bønnfalt henne om at hun måtte lede min hånd for at jeg ikke skulle skrive en eneste linje som mishager henne [Da Céline kom til klosteret, hadde hun med seg familiens statue av den «smilende jomfru».]. Da jeg deretter åpnet boken med det hellige Evangelium, falt mine øyne på disse ordene: «Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham» (Mark 3,13). Dette beskriver ganske nøyaktig mysteriet med mitt kall og hele mitt liv, og særlig det mysterium at Jesus på en spesiell måte virker i min sjel. Han kaller ikke dem som er verdige til det, men dem han vil, eller som Paulus sier: «Gud viser godhet mot den han vil og er barmhjertig mot den han vil. Så kommer det altså ikke an på den som vil meget eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet» (Rom 9,15 og 16). [Thérèse siterer gjerne fra Bibelen etter hukommelsen.]

Lenge har jeg undret meg over hvorfor Gud viser en spesiell kjærlighet for noen enkelte, hvorfor ikke alle sjeler mottar like mye nåde. Det har tidligere forundret meg å oppdage hvordan han har ødslet med helt ekstraordinære gunstbevis til enkelte helgener som må ha krenket ham meget, som Paulus og Augustin, og som han så å si har måttet tvinge til å ta imot disse nådegavene; eller også når jeg leste de helgenenes liv som Vårherre hadde begunstiget fra vugge til grav og ikke tillatt at noe stoppet dem på deres vei, slik at de uten hindringer kunne løfte seg mot ham. Det var sjeler som han hadde styrket med slike nådegaver at de var i stand til å bevare sin skinnende, hvite dåpsdrakt helt plettfri. Jeg lurte på hvorfor de stakkars, ville stammefolkene, for eksempel, kunne dø i hopetall uten engang å ha hørt uttale Guds navn. Det har behaget Jesus å opplyse meg angående dette mysterium. Han åpnet naturens bok så jeg kunne se, og jeg forstod at alle blomster han har skapt, er vakre, at rosens glans og liljens hvithet ikke gjør den lille fiolens duft eller en tusenfryds strålende enkelhet mindre. Jeg forstod at om alle blomstene ville være roser, ville naturen ha mistet sin vårlige prakt, markene ville ikke lenger ha vært dekket med blomstenes fargesprakende rikdom.

Slik er det også i sjelenes verden, som er Jesu hage. Han ønsket å skape de store helgenene som kan sammenlignes med liljer eller roser, men han har også skapt de aller minste, og disse bør være tilfredse med å være tusenfryd eller fioler som gleder Gud når han senker sitt blikk og betrakter dem der nede på marken. Det fullkomne består i å gjøre hans vilje, å være det han vil vi skal være.

«Likesom solen skinner på sedertrærne og på hver enkelt lille blomst samtidig, som om hver enkelt av dem var den eneste på jorden, slik tar Vårherre seg av hver eneste sjel som om den var helt makeløs;»

Jeg har dessuten forstått at Herrens kjærlighet åpenbarer seg vel så godt i en enkel sjel som ikke gjør noe som helst motstand mot hans nåde, som i den mest opphøyde sjel. Faktisk viser den ekte kjærlighet seg i viljen til å bøye seg, for om alle lignet de hellige kirkefedrene, som gjennom sin læres klarhet har opplyst Kirken, kunne det ha sett ut som om Gud ikke ønsket å bøye seg dypere enn det som skulle til for å nå inn i slike hjerter som deres. Men har har skapt spedbarnet som ikke vet noen ting og bare kan uttrykke seg ved hjelpeløse klynk. Han har skapt den arme villmannen som kun har naturlovene til å lede seg, og han ønsker å bøye seg helt ned til deres hjerter. Dette er hans små markblomster som fryder ham i sin enkelhet. Når Gud bøyer seg ned på denne måten, åpenbarer han sin uendelige storhet. Likesom solen skinner på sedertrærne og på hver enkelt lille blomst samtidig, som om hver enkelt av dem var den eneste på jorden, slik tar Vårherre seg av hver eneste sjel som om den var helt makeløs; og likesom årstidene er ordnet på en slik måte at den mest ydmyke tusenfryd springer ut på en bestemt dag, slik samvirker alt til det beste for hver enkelt sjel.

Nå er du sikkert litt forundret kjære Moder, og spør deg selv hvor jeg vil hen med dette, for hittil har jeg ikke fortalt noe som ligner mitt livs historie, men du har jo sagt at jeg, uten å legge bånd på meg, skal skrive det som faller meg inn i tankene. Så da er det ikke egentlig mitt liv jeg kommer til å skrive om, men om tankene rundt de nådegaver Gud i sin godhet har skjenket meg.

«Det er for deg alene at jeg skriver om denne lille blomst som Jesus selv har plukket. Og derfor vil jeg skrive ganske åpenhjertig, uten å bekymre meg hverken om stil eller de talløse digresjonene som jeg kommer til å gjøre.»

Jeg befinner meg nå på et stadium i mitt liv hvor jeg er i stand til å se tilbake på det som har vært. Min sjel har modnet i de ytre og indre prøvelsenes smeltedigel. Nå er jeg blitt som en blomst styrket etter uværet, og jeg løfter atter hodet og ser at ordene i salme 23 virkeliggjøres i meg: Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile … Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg, Herre (Sal 23,1-4). Herren har alltid vært full av miskunn og godhet mot meg. Sen til vrede og rik på miskunn … (Sal 103,8). Jeg gleder meg også over at jeg nå sammen med deg, Moder, skal synge om alle Herrens velgjerninger. Det er for deg alene at jeg skriver om denne lille blomst som Jesus selv har plukket. Og derfor vil jeg skrive ganske åpenhjertig, uten å bekymre meg hverken om stil eller de talløse digresjonene som jeg kommer til å gjøre. Et morshjerte forstår alltid sitt barn, også når det bare pludrer i vei, og følgelig føler jeg meg sikker på å bli forstått av deg, du som har formet mitt hjerte og gitt det til Jesus!

Jeg forestiller meg at om en liten blomst kunne snakke, ville den helt enkelt kun si det som Gud virket i den, uten forsøk på å skjule hans velgjerninger. Den ville ikke, under påskudd av falsk ydmykhet, ha påstått at den var stygg og manglet duft, eller at solen hadde fratatt den dens glans, eller at uværet hadde knekket stilken på den, når den visste med seg selv at det motsatte faktisk var tilfelle. Den blomst som nå vil fortelle sin historie, gleder seg til å beskrive den godhet Jesus har vist den gjennom sine nådegaver, og det helt uten dens egen fortjeneste. Den erkjenner at det ikke var noe ved den selv som formådde å tiltrekke hans guddommelige blikk, og at det alene er hans barmhjertighet som har skapt alt som er godt i den. Det er han som har latt den fødes i en hellig jord som på sett og vis var helt gjennomtrengt av en jomfruelig duft. Det er han som har latt åtte strålende, hvite liljer gå forut for den [Thérèses åtte søsken. Alle var innviet til den uplettede Jomfru, Liljenes dronning.]. I sin kjærlighet har han villet beskytte sin lille, hvite blomst mot verdens forgiftede pust. Knapt hadde dens kronblad begynt å åpne seg før den guddommelige Frelser omplantet den til Karmelberget, hvor allerede de to liljene [Pauline og Marie] som hadde stått den så nær og hegnet så ømt om den gjennom livets vårt, hadde utbredt sin skjønne duft.

«Å, måtte Jesus ikke la de blomstene som fremdeles befinner seg i landflyktighet, bli værende altfor lenge på fremmed jord! Måtte alle liljene snart samles til en fullstendig bukett i himmelen.»

Syv år er det nå gått siden den lille blomsten slo rot i haven til jomfruenes Brudgom, og nå er det tre liljer [Pauline, Marie og Céline] som sprer sin vellukt i dens nærhet. Litt lengre bort er det nok en lilje [Léonie] som åpner seg under Jesu blikk, og de to velsignede stilker som har frembrakt disse blomstene, er nå forenet for evig i det himmelske fedreland. Der har de gjenfunnet de fire liljene [Thérèses søsken som døde som barn] som ikke maktet å folde seg ut på jorden. Å, måtte Jesus ikke la de blomstene som fremdeles befinner seg i landflyktighet, bli værende altfor lenge på fremmed jord! Måtte alle liljene snart samles til en fullstendig bukett i himmelen.

Jeg har i få ord antydet hva den gode Gud har gjort for meg, Moder, så nå vil jeg gå inn i detaljene fra min barndom. Jeg vet at der hvor enhver annen kun ser en langtekkelig beskrivelse, vil ditt moderhjerte finne noe skjønt og inntagende…

De minnene jeg fremkaller, er dessuten også dine, siden min barndom forløp sammen med din, og jeg hadde til alt hell makeløse foreldre som omgav oss begge med samme omsorg og ømhet. Å! Måtte de velsigne sitt minste barn og hjelpe det til å lovprise den guddommelige barmhjertighet.

Dette er den første artikkelen i en serie om Thérèse av Jesusbarnet (Thérèse av Lisieux).

Les «En sjels historie» på Vatican News' norske sider:

Les mer

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse

Mer om:

Utenriks

Trosliv