Hopp til hovedinnhold
Bilde
Publisert 12. desember 2019 | Oppdatert 17. februar 2020

 

Reisedagbok fra Venerabile English College, Roma

Bilde

SKOLEKAPELLET: Sveitsiske Kardinal Koch feiret messen i skolens kapell. Mathias ministrerer. 

 

 

I skrivende stund er det 100 dager siden jeg med en smule nerver satte meg på flyet i retning Roma for å starte på mitt første år ved Venerabile English College.

 

REISEBREV: Mathias Ledum,
seminarist ved St. Eystein presteseminar

 

Det føltes igrunn betryggende å gå fra ett engelsk college til et annet; jeg hadde jo blitt så vant til det engelske seminarmiljøet med tea time, dress og slips på søndager og dets humoristiske og avslappede sjargong. Samtidig skulle jeg tross alt bli gjenforent med de fleste andre norske seminaristene – og i tillegg starte med andre fra Norden. Jeg hadde noen få ideer om hvordan det kom til å bli, men var fortsatt ganske spent på alt det som ville være nytt. Når jeg ser tilbake på de første 100 dagene, så har det vært en tid full av ny lærdom, nye inntrykk, nye vennskap og ikke minst en forsterket iver til aktivt å skjelne Guds vilje i mitt liv.

 

Bilde

BESØK FRA SOGNEPRESTEN: Joachim Teigen, Mathias Ledum og p. Pål (St. Olav domkirkemenighet), som var på Roma-besøk tidligere i høst.

 

Italiensk startpakke

I kjent stil ankom jeg noe sent på kvelden 24. august og dro med rektor rett til restauranten hvor de andre nye seminaristene var. Der fikk vi som kjente hverandre litt fra før, et hyggelig gjensyn, og for de ukjente, ble det et fint første møte. Mens vi satt og nøt det italienske aftensmåltidet, slo det meg: Her sitter vi midt i Roma, sjølve «hovedpulsåren i Kirken», seks nye menn som har valgt å følge kallet til prestetjenesten, én fra Danmark med østerriksk bakgrunn, én fra Finland med brasiliansk bakgrunn, én fra Sverige med kroatisk bakgrunn, én fra Norge med filippinsk bakgrunn og to engelskmenn. Det kunne nesten ikke blitt mer katolsk. Det var en sterk følelse av å være en del av Verdenskirken: å tilhøre noe større enn seg sjøl og at Gud kaller mennesker fra alle kriker og kroker av verden.

Dagen etter satte vi oss på toget til San Giovanni Valdarno, en liten landsby i Toscana.  Der skulle vi bo i en måneds tid for å lære språk og kultur gjennom seks timer daglig språkkurs samt bo i ikke-engelsktalende vertsfamilier: en skikkelig italiensk startpakke! Jeg kunne nærmest ingenting på italiensk da jeg ankom, men man kom fort inn i det. Vi hadde jo ikke noe annet felles språk å kommunisere på. Vi fikk oppleve mye fint iløpet av denne måneden, med ekskursjoner til andre nydelige byer, slik som Firenze og Arezzo, samt koselige landsbyer. For ikke å glemme opplevelsen av det trivelige samholdet med vertsfamilien og ikke minst broderskapet mellom oss nye seminarister.

 

Bilde

INTENSIVKURS I ITALIENSK: Iløpet av det fire uker lange introduksjonskurset til italiensk i Toscana ble det blant annet anledning til å ta en dagstur til Siena.

 

Introduksjonsuke, paveaudiens og stille retrett

Etter fire uker med intensiv språktrening hadde vi fått en skikkelig innføring i italiensk språk og kultur. Da dro vi omsider tilbake til Roma for å starte seminarlivet i det «ærverdige engelske colleget». Den første uka vår var en fyldig introduksjonsuke. Vi ble proppet med mye ny informasjon om hvordan livet her i huset fungerer, altså alt fra hvordan man ministrerer til hvor man henter dopapir. Vi var så heldig at vi fikk dra på pavens onsdagsaudiens. Paven hilste oss spesielt og ønsket oss velkommen til byen og lykke til på ferden. På forhånd hadde vi fått beskjed fra rektoren at vi, i håp om å få oppmerksomheten hans skulle rope «Viva il Papa» da han nevnte oss i sin hilsen, men dessverre klarte ikke seks skrale og usynkroniserte stemmer å lage nok støy til at han la merke til oss. Vi får vente tålmodig på en ny anledning i framtida! På slutten av vår introduksjonsuke rakk vi såvidt å møte de andre seminaristene, som nylig hadde kommet hjem fra pastoralpraksis før vi gikk inn i en ukes stille retrett oppe på vår sommerresidens. Det var en flott måte å starte året på, hvor vi etter en lang sommer med mange opplevelser, inntrykk og ting å gruble på, kunne møte Gud i stillheten og forsøke å lytte til hva Han vil for oss.

 

Bilde
Klasserom for seminarister og andre

BROGET FORSAMLING: Klassene består ofte av en god blanding legmenn, nonner, brødre, munker prestestudenter og prester. Det gjør diskusjonene i klassen veldig spennende!

 

Filosofi som verktøy

Tilbake i Roma var det på tide å ta fatt på den akademiske delen av vår formasjon, og filosofistudier på Angelicum sto for tur. Der skal man i to år studere filosofihistorie, logikk, naturfilosofi, etikk, antropologi, epistemologi, metafysikk etc.. Det er sikkert lett å tenke «Hva slags relevans har dette for prestestudenter? Dette er jo ting man sjelden hører om fra prekestolen og ellers i det pastorale liv!». Men faktisk så er filosofi et av vårt ypperste verktøy for å manøvrere oss gjennom en kompleks teologisk verden.

Teologer benytter seg ofte av filosofiske begreper for å forklare sider av troen. Filosofi kan dermed hjelpe oss med å forstå troen vår gjennom fornuft og logikk, og ikke bare tror fordi man tror alene, noe som er et kjennetegn ved den katolske tro, nemlig at tro og fornuft ikke er på kollisjonskurs med hverandre, men heller komplementerer hverandre. Siden tidenes morgen har mennesker grublet over sentrale spørsmål om livets mening, døden, sannhet, frihet, rettferdighet, godhet og ondskap, menneskets verdighet etc.. Ulike filosofer har like lenge forsøkt å finne svar på dem. Nå, i en tid hvor mange folk gjerne vil holde Gud utenfor denne diskusjonen, tror jeg at filosofi kan gjøre det lettere å delta i samtaler med ikke-religiøse. På den måten kan man bruke filosofien til å snakke implisitt om Gud og forhåpentlig lede folk til troen ved hjelp av fornuften. Når det er sagt, er det ikke alltid veldig motiverende, ei heller begripelig, når logikkprofessoren gjerne vil gjøre sine forelesninger til en slags «hobby-standup» på gebrokkent engelsk. Men vi holder ut!

 

Bilde

HELLIG FAR OG HELDIGE SEMINARISTER: Trøtte/spente/klare seminarister fikk ganske greie plasser under pavens onsdagsaudiens!

 

Bilde

WHEN IN ROME: Som plaster på såret etter at paven ikke hørte oss da vi ropte «Viva il Papa», spanderte rektor kaffe på oss.

 

Helligkåring, Olavsmesse, New Men Show og Martyrs' Day

Noen høydepunkter som har preget dette første semesteret, er blant annet helligkåringen av John Henry Newman, norsk messe på festen for Hellig Olavs dåp og omvendelse, adventsretrett – og ikke minst vårt «New Men Show»: Vi nye seminaristene satte opp en mini-forestilling for resten av huset. Vi spilte naturlig nok på den stadig tydeligere nordiske tilstedeværelsen i kollegiet, og utfordret våre medseminarister og staben til å uttale vriene ord og setninger på norsk, svensk, dansk og finsk. Deres tapre forsøk gjorde opp for den mindre vellykkede utførelsen!

Den største feiringen som for meg markerte en milepæl for dette første semesteret, var vår «Martyrs' Day». Vi feira seminarets egne martyrer. Disse modige prestene som en gang studerte her i det samme huset, dro etter sin formasjonstid tilbake til England og Wales for å tjene Gud og betjene de troende mens det ennå var livsfarlig å være katolikk i disse landene. Denne festen starta med lesningsgudstjeneste kvelden før, hvor vår egen Joachim leste opp seminarets første martyr St. Ralph Sherwins brev til sin familie dagen før han ble henrettet. Det var utrolig vakkert å høre dette sterke vitnesbyrdet fra en person som bodde, ba og studerte i det samme huset som oss! Resten av dagen ble markert med en høytidelig messe som kardinal Ouellet feira, etterfulgt av et måltid med rikelige mengder mat og drikke sammen med venner av seminaret både fra inn- og utland. På tampen av dagen fikk feiringen sin verdige avslutning ved at vi æret relikviene av våre martyrer og, på samme måte som studentene her gjorde hver gang de fikk nyheten om at en av deres medbrødre hadde blitt martyrisert, sang et høgtidelig «Te Deum» foran maleriet i kapellet. Idet vi sang «Deg priser apostlenes mektige kor. Deg lover profetenes ærverdige skare. Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær» var det vanskelig ikke å bli rørt dypt i sitt indre.

Man innså at man sammen med apostlene, profetene, martyrene og alle som er gått forut for oss, er tilsluttet en ubrutt linje av lovprisning til Gud, og at vi, 400 år etter disse engelske martyrene, sjøl er kalt til å dra hjem til våre land med den samme fryktløse misjonsiver og gi vårt liv til å gjenopplive troens ild i våre landsmenns hjerter, for Guds større pris og ære. Dette ble en rørende og sterk opplevelse som har gjort skjelningen av Guds vilje enda mer ekte, rå og upynta. Det finnes ingen middelvei i et liv i prestegjerningen. Det er Gud eller ingenting. I vårt seminar er vi så heldige å ha de engelske martyrenes relikvier som en kontinuerlig påminnelse om nettopp dette.

 

Alt godt i Kristus,

Mathias Ledum


Les mer