Publisert 28. februar 2020
|
Oppdatert 28. februar 2020
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Clemet om abortdebatt: – Bruk av altfor sterke ord og begreper gjør det vanskeligere å ha en god dialog
Bilde
BONDEVIK-HONNØR:– Jeg vil i dag gi prisvinneren honnør for at hun har bidratt til en saklig debatt om spørsmål knyttet til abort og til menneskeverd og andre viktige liv- og død-spørsmål, sa tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) da han overrakte Kristin Clemet Livsvernprisen 2020. Les hele talen her. Foto: Menneskeverd
– Jeg tror knapt noen hadde tenkt over at det kunne foretas såkalte tvillingaborter før noen begynte å skrive om det, sier Civita-leder Kristin Clemet om den intense tvillingabort-debatten i 2019. Hun opplevde klimaet som som uforsonlig.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
I forkant av Pastoralavdelingens Livsvernseminar 2020 møter katolsk.no Kristin Clemet, mottageren av organisasjonen Menneskeverds Livsvernpris 2020. Hun ble overrasket over fjorårets abortdebatt og argumenter som «var helt ute av proporsjoner». Den tidligere statsråden og garvede Høyre-politikeren maner til saklig debatt og advarer mot å bruke «altfor sterke ord og begreper», som ødelegger god dialog.
– Allerede på 1990-tallet advarte du mot det som kalles «sorteringssamfunnet», et samfunn der barn som ikke oppfyller foreldrenes drøm om det perfekte barn, sorteres vekk. Har vi iløpet av de siste 20 år nærmet eller fjernet oss fra 90-talls-dystopien?
– Jeg tror nok vi må si at vi har nærmet oss, selv om jeg vil nøle med å bruke ordet dystopi. Jeg tror bruken av altfor sterke ord og begreper gjør det vanskeligere å ha en god dialog. Men faktum er nok at flere av de som får avdekket at fosteret har et utviklingsavvik, tar abort, og at oppslutningen om abortlovens paragraf 2c (abort på såkalt eugenisk indikasjon, red. anm.) har økt.
– Vinter og vår 2019 debatterte vi tvillingabort eller fosterreduksjon i Norge. 1. september ble en justert abortlov innført. Kvinner som er gravide med flerlinger, må nå legge frem sin sak for en abortnemnd hvis de ønsker å fjerne ett eller flere friske fostre. Hvordan opplevde du denne debatten?
– Den var overraskende uforsonlig, og jeg syns motstanderne av å foreta en endring i lovverket, fremførte argumenter som var helt ute av proporsjoner, som om noen her gikk til angrep på kvinners rett til selvbestemt abort. Jeg tror knapt noen hadde tenkt over at det kunne foretas såkalte tvillingaborter før noen begynte å skrive om det for ganske kort tid siden. Og endringen som ble foretatt, var etter råd fra det medisinske miljøet som utfører inngrepet: Det bør foretas etter utgangen av 12. svangerskapsuke, og dermed faller det automatisk inn under bestemmelsene om nemndbehandling.
«Som en vanlig borger er det mye mer tydelig hva kirken mener om oljeboring i nord og norsk asylpolitikk enn hva den mener om bioetiske spørsmål.»
Den absolutte frihets farer
I debatten om tvillingabort ble det tydelig at kvinnens valgfrihet virker å trumfe alt. Tvil og moralske dilemmaer kan fjernes som med et trylleformular bare man nevner valgfrihet eller selvbestemmelse. Eller som Susanne Kaluza skrev i VG 8. mars 2019: «Du kan ikke ha litt selvbestemmelse over egen kropp.» Hvilke tanker gjør du deg om det? Er dette en form for ekstrem-individualisme?
– Denne setningen innebærer vel i virkeligheten at vi ikke kan ha noen regulering av abort, det vil si at en kvinne, når som helst i svangerskapet, selv skal kunne bestemme at hun vil abortere fosteret. Det reiser jo så mange etiske spørsmål, både av moralsk og konsekvensetisk karakter, at jeg nesten har vondt for å tro at det er gjennomtenkt. Om det er ekstremindividualisme, vet jeg ikke. Det kan også være uttrykk for en ekstrem form for teknokratisk tenkning.
– Kirkens posisjon i abortsaken er tydelig. Hvordan mener du at hun (den) kan bidra til en saklig og balansert debatt som samtidig fremmer barnets ukrenkelige egenverdi fra unnfangelsen?
– Hvis du tenker på statskirken (som vel ikke skal hete statskirke lenger), så syns jeg ikke denne posisjonen er tydelig i det hele tatt. Som en vanlig borger er det mye mer tydelig hva kirken mener om oljeboring i nord og norsk asylpolitikk enn hva den mener om bioetiske spørsmål.
– Spørsmålet gjaldt Den katolske kirke.
– Da stiller saken seg selvsagt annerledes. Mitt råd er uansett å forsøke å bidra til et debattklima som er til å leve med og til å hjelpe oss til å oppøve vår egen evne til refleksjon. Kirken kan selvsagt si hva den mener, men agitasjon og moralisering er sjelden riktig, så det må være dialog.
Aktiv dødshjelp er «legeassistert selvmord»
– Hva mener du er de viktigste menneskeverd-sakene nå?
– I vår del av verden er det først og fremst knyttet til de mange spørsmålene som angår livets begynnelse og slutt – og til den økte evnen til å manipulere med mennesket. Mye av det vi kan gjøre som følge av moderne bioteknologi, er av det gode – men noe er det ikke. Det er viktig at vi tenker over hvordan vi gradvis kan komme til å endre synet på hva som er et verdig og leveverdig liv og hvordan det vil påvirke samfunnet.
– 1. mars 2029 publiserte Dagbladet en undersøkelse utført av Ipsos MMI. På spørsmål om aktiv dødshjelp bør tillates i Norge, svarer 25 prosent: «ja, det må være opp til den enkelte». Videre oppgir 52 prosent at de er positiv til aktiv dødshjelp i spesielle tilfeller, som ved uhelbredelig sykdom. Det er en markant økning sammenlignet med holdningene på 90-tallet. Du skriver i et blogginnlegg 18.10.2012 at «legeassistert selvmord» er en mer presis betegnelse enn aktiv dødshjelp samtidig som du uttrykker skepsis mot ordningen. Har dine meninger endret seg i takt med folkets?
– Jeg vil ikke si at jeg er upåvirket av debatten, men jeg fortsatt mitt standpunkt i behold. Men jeg tror dessverre det bærer i retning av at aktiv dødshjelp blir lovlig, og da kan vi få mange interessante debatter med utgangspunkt i Susanne Kaluzas utsagn: «Du kan ikke ha litt selvbestemmelse over egen kropp». For hvis vi ikke kan ha det, hvorfor skal det da være kriterier for hvem som skal få legers assistanse til å ta sitt eget liv? Da må det vel gjelde alle, uansett grunn?
«Du vil kanskje spørre om jeg også har en tro, og det har jeg – men jeg mener det er viktig å føre debatten på sekulære premisser, slik at alle kan delta i debatten, helt uavhengig av om de har en tro og hva de tror på.»
Debatt på sekulære premisser
– Da du mottok Livsvernprisen for 2020 mandag 3. debruar uttalte du at «Mitt første engasjement kom på 90-tallet, da jeg som ung stortingsrepresentant skulle være med på den første behandlingen av bioteknologiloven. Jeg arbeidet veldig mye med den meldingen, bla. om senaborter – som vi uten å få reaksjoner kalte eugenisk indikasjon. Det virket som det var et oppdemmet behov på 90-tallet for å snakke om abort etter mange års taushet.» Du har fortsatt et sterkt engasjement for livsvern-temaet. Hvorfor? Hva springer det ut av?
– Jeg vet egentlig ikke hva det springer ut av – annet enn at jeg har satt meg grundig inn i mange av temaene i veldig mange år, og at mine etiske refleksjoner har ledet meg til de standpunktene jeg har tatt. Du vil kanskje spørre om jeg også har en tro, og det har jeg – men jeg mener det er viktig å føre debatten på sekulære premisser, slik at alle kan delta i debatten, helt uavhengig av om de har en tro og hva de tror på.
Begrunnelse for Livsvernprisen 2020
HEDER:Kristin Clemet og generalsekretær i Menneskeverd Morten Dahle Stærk. Foto: Menneskeverd
Livsvernprisen 2020 går til Kristin Clemet for hennes langvarige engasjement for menneskeverdet.
Bilde
Abortsaken og debatten om sorteringssamfunnet har engasjert Kristin Clemet i en årrekke, og hun har aldri lagt skjul på sitt engasjement. Med faglig tyngde og en respektfull tone har hun løftet viktige etiske resonnementer inn i en vanskelig og ofte polarisert debatt.
Clemet var sentral i den såkalte «nye abortdebatten» på 90-tallet – en debatt som var begrunnet i ny kunnskap om fosteret og bekymring for sorteringssamfunnet. Hun er tilhenger av selvbestemt abort, noe hun beskriver som et «nødvendig onde», men er opptatt av at spørsmålet er et samvittighetsspørsmål som samfunnet må forholde seg aktivt til. Hun er klar motstander av abortlovens §2c (sykdom hos fosteret som selvstendig abortkriterium) og en sterk forkjemper for at abort bør kunne diskuteres saklig og med respekt for hverandres syn. Hun har gjentatte ganger tatt til orde for at man i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn.
I 2012 uttalte hun følgende: «Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det – om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person – så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være «feil» å betrakte det som et etisk problem.»
Da Høyres landsmøte i 2013 behandlet paragraf 2c i abortloven, ga hun uttrykk for at partiet fortsatt burde gå inn for å avvikle paragrafen, og hun uttrykte stor skuffelse da partiet endret dette.
Under debatten om reservasjonsmulighet for leger i 2012, tok hun kraftig til orde for at leger fortsatt skulle ha all rett til å følge sin moralske overbevisning, og uttalte følgende: «For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier.»
Også gjennom det siste årets debatt om tvillingabort og paragraf 2c har Clemet markert seg. Midt i abortdemonstrasjoner og harde fronter i den politiske debatten, skrev Clemet følgende på sin blogg: «KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, «feil» kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven. [Å fjerne paragraf 2c] er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.»
Kristin Clemet er i tillegg en uttalt motstander av aktiv dødshjelp, og har flere ganger trukket paralleller mellom debatten om reservasjon for leger og aktiv dødshjelp. Hun har uttalt følgende: «Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. […] Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten – selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk. […] Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.»
Menneskeverd ønsker med denne prisen å anerkjenne den viktige rollen prisvinneren har spilt i å føre disse debattene på en saklig og god måte og å løfte viktige etiske perspektiver som ofte ikke blir hørt.
