Søndag 13. april ble minnet om Herrens inntog i Jerusalem og palmesøndagsmesse feiret på Petersplassen. Kardinal Leonardo Sandri, visedekanus for kardinalkollegiet, ledet feiringen på vegne av pave Frans. Det var lidelseshistorien fra Lukasevangeliet som ble lest (Luk 23,1–49).
Rett etter messen overrasket pave Frans med å dukke opp på Petersplassen. «God palmesøndag, og en god stille uke!», sa han, og ble så i en ti minutters tid trillet rundt for å hilse på rundt førti tusen troende. Deretter var han i Peterskirken og ba ved forskjellige graver.
Her er pavens preken, som ble lest av kardinal Sandri:
Inn i Jerusalem. Og så ut.
«Velsignet er han, kongen, som kommer i Herrens navn!» (Luk 19,38). Slik tiljubler folkemengden Jesus når han drar inn i Jerusalem. Messias går inn gjennom den hellige byens port, som er vid åpen for å ta imot ham. Få dager senere kommer han til å gå ut av den, forbannet og fordømt, tynget ned av korset.
Også vi har fulgt Jesus i dag, først i en festlig prosesjon og deretter på en smertens vei. Slik har vi innledet den stille uke, som forbereder oss på å feire Herrens lidelse, død og oppstandelse.
Simon fra Kyréne
Mens vi i folkemengden betrakter soldatenes ansikter og kvinnenes tårer, blir vi oppmerksomme på en vi ikke kjenner. Hans navn dukker plutselig opp i evangeliet: Simon fra Kyréne. Denne mannen blir grepet tak i av soldatene, som «la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus» (Luk 23,26). I samme stund var han kommet inn fra landet, han var kommet gående forbi der og havnet i en situasjon som bebyrdet ham, likesom det tunge treet på hans skuldre.
Underveis til Golgata vil vi reflektere litt over Simons handling, vi vil søke hans hjerte, og følge hans skritt, der ved Jesu side.
Simons handling: Han bærer virkelig korset.
For det første hans handling, som er så tvetydig. På den ene side blir jo kyreneeren tvunget til å bære korset: Det er ikke av overbevisning han hjelper Jesus, men av tvang. På den annen side må han delta personlig i Herrens lidelse. Jesu kors blir Simons kors. Men ikke den Simon, kalt Peter, som hadde lovet å følge Mesteren alltid. I forræderiets natt forsvant denne andre Simon etter å ha sagt: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død» (Luk 22,33). Bak Jesus er det nå ikke disippelen som går, men kyreneeren. Men Mesteren hadde lært det tydelig: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk 9,23). Simon fra Galilea snakker, men gjør ingenting. Simon fra Kyréne gjør, men sier ingenting: Mellom ham og Jesus er det ingen dialog, ikke ett eneste ord blir sagt. Gjennom ham og Jesus finnes intet annet enn korsets tre.
Simons hjerte?
Vi må se på kyreneerens hjerte om vi vil vite om han ønsket å hjelpe den utmattede Jesus eller om han hatet ham, som han måtte lide sammen med; vi må se å dette hjertet om vi vil forstå om han bærer korset eller bærer over med det. Men mens Guds hjerte åpner seg, gjennomboret av en smerte som åpenbarer hans barmhjertighet, forblir menneskets hjerte lukket. Vi vet ikke hva som bor i kyreneerens hjerte. La oss sette oss i hans sted: Er det sinne eller medlidenhet, tristhet eller ergrelse vi føler? La oss ikke bare tenke over hva Simon gjorde for Jesus, men også over hva Jesus gjorde for Simon – som for meg, for deg, for hver av oss –: Han forløste verden. Det trekorset som kyreneeren må døye, er korset til Kristus, som bærer alle menneskers synd. Kristus bærer det av kjærlighet til oss, i lydighet til Faderen, han led med oss og for oss. Nettopp på denne uventede og rystende måten blir kyreneeren dratt inn i frelseshistorien, der ingen er fremmed, ingen er utenforstående.
Simons skritt: Smertens vei er en forløsningens vei.
La oss så følge Simons skritt, for de lærer oss at Jesus kommer alle i møte, i en hvilken som helst situasjon. Når vi ser den store mengden av menn og kvinner som hat og vold kaster ut på veien til Golgata, la oss da huske at Gud forvandler denne veien til et forløsningens sted, fordi han selv gikk den og ga sitt liv for oss. Hvor mange kyreneere er det vel ikke som bærer Kristi kors! Klarer vi å gjenkjenne dem? Ser vi Herren i deres ansikt, herjet av krig og elendighet? Når vi står overfor det ondes grusomme urettferdighet, er det aldri forgjeves vi bærer Kristi kors, tvert imot er det den mest konkrete måten vi kan dele hans frelsende kjærlighet.
Medlidenhet. «Bær byrdene for hverandre».
Jesu lidelse blir til medlidenhet når vi rekker ut hånden til dem som ikke orker mer, når vi reiser opp dem som er falt, når vi omfavner dem som er motløse. Brødre, søstre, la oss, for å kunne erfare dette store barmhjertighetens under, i løpet av den stille uke velge hvordan vi bærer korset: ikke rundt halsen, men i hjertet. Ikke bare vårt eget, men også korset til dem som lider rundt oss; kanskje korset til det ukjente mennesket som vi tilfeldigvis – men er det virkelig tilfeldig? – treffer på. La oss forberede oss til Herrens påske ved å bli kyreneere for hverandre.